For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               19 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


 

Ved nåden alene!

Gal. 3, 1 - 5

   1. Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! 2 Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? 3 Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? 4 Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. 5 Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?

   Sist jeg leste denne teksten ble jeg nærmest stum av forundring. Overveldet heter det vel. Overveldet av Guds nåde. Vi bruker dette begrepet Guds nåde fort vekk, men så får du plutselig ved Den Hellige Ånd, et glimt inn i hva du virkelig står overfor. Da ser du at du ikke har forstått det og fattet det som du burde. Du har bare så vid skrapt i overflaten.
   Det er jo forunderlig i seg selv at en skal bli forundret og overveldet av noe du har sett så mange ganger før, men slik er det med Guds ord, når det åpnes, så blir det nytt hver gang. Du vet, i det daglige går vi jo og forsøker å holde fast på disse sannheter så langt vi makter, med vår forstand. Og vi kan også glede oss over dette - men det blir likevel noe helt annet når forstanden blir opplyst ved Den Hellige Ånds lys. Da taler nemlig Gud direkte til deg, og hva er det Han sier? Jo – «du står i nåde for Jesu Kristi skyld!» Du er fri! Fri fra syndens dom! Fri fra alle hjertets, lovens, djevelens og menneskers dom! Du er hellig og rettferdig og fullkommen i Ham! Derfor er du under velsignelsen med hele ditt liv! Derfor!
   Men vi skal merke oss – Gud taler gjennom og ved sitt ord, direkte til oss, men Han taler ikke utenfor sitt ord. Da kan du aldri være viss på hvem det er som i virkeligheten taler til deg.
   Den rike mann Jesus taler om i Luk. 16, han som slo sine øyne opp i fortapelsen hvor han var i pine – han ber Abraham sende noen fra de døde til hans brødre – for da vil de vel tro, tenkte han. Hør og merk deg, hvilket svar han får på dette: «Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene» - altså: Ordet! - «da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16,31).
   Å jo da, de ville jo tro at disse døde hadde stått opp – slik som mange må tro på helbredelser som har skjedd, når de ser det med egne øyne – men det ville ikke ha brakt dem til tro på selve sannheten! Det ville ikke ha ført til at de tok dommen for sine synder og sin vantro innover seg, og søkte tilflukt i det Guds Lam som bærer verdens synd.

   Dette - denne Guds evige nåde i Jesus Kristus - burde være barnelærdom for enhver kristen. Noe en til enhver tid holdt opp for seg som det største klenodie – men slik er det sjelden. Det er heller slik – mer eller mindre bevisst – at en prøver å oppnå dette, denne gunst for Gud, ved selv å bli en så god kristen. Andre igjen mener at de kan dette så godt, at de ikke behøver å dvele ved det lenger, og ser på dem som gjør det som svake kristne.
   Begge disse tilstander setter deg utenfor denne usigelige gave Gud har gitt deg. Du kan ikke streve deg frem til denne gave – og tar du den for gitt, så må en spørre om ditt hjertes tilstand. Dette ble nemlig gitt deg ved at Faderen måtte knuse sin egen Sønn i ditt sted – ikke for at du var så god og verdifull, men fordi Han elsket deg, til tross for all din synd. Gud er nemlig en som forbarmer seg! Han er miskunn og kjærlighet! Ikke bare har dette, men er! Hans vesen er dette! Da begynner vi forhåpentligvis å få et gløtt av hva nåden er – og et gløtt inn i nåden er et gløtt inn i den frihet Kristus har kjøpt oss til.

   Han legger ikke fingrene imellom apostelen her, når han taler disse galaterne til rette – han taler skarpt. Det var dette apostelen fremfor noe hatet – dette forsøk av det gamle menneske på å grunne sin egen rettferdighet. Nettopp dette vanvittige opprør imot sannheten, som han selv var fridd ut av ved nåden i Jesus Kristus.
    Nei, som verdslige eller religiøse mennesker som ikke kjenner Gud i sannhet, kan vi ikke få til denne rettferdighet, men nå – nå når vi er blitt kristne og har fått Ånden, nå som vi får hjelp av Gud – nå kan vi vel?
   Du skal være klar over det, min venn – den rettferdighet og hellighet ved hvilken vi står for Gud, den er vi blitt ikledd. Det er ikke noe som har vokst frem innenfra. Og kledningen er Kristus! Vi er blitt overkledd! Skjult i!

   Vi kan si det veldig enkelt, når det gjelder livet ditt her på jord: Er du et Guds barn, så te deg som et! Men du gjør selvsagt ikke det for å bli noe du allerede er! Da må jo jeg i tilfelle kunne si til deg, som apostelen sa til galaterne: Uforstandige menneske - hvorfor prøver du å bli noe du allerede er?!

E.K.

   Det var jo nettopp denne uforstand Paulus sto overfor her. De som til og med var blitt boliger for Guds Hellige Ånd, uforskyldt av nåde, mens de ennå var hedninger – de ville nå gjøre seg fortjent til det!
   Uforstandig – hvem vil vel være det? Det er noe som heter status. Det er noe som gir status, og det elsker vi mennesker. Jeg er lege! Jeg er sivilingeniør! Jeg er forsker! - ja, til og med å bli betegnet som voldsmann og kriminell kan gi enkelte status – men hvem vil vel være et esel?

   Det er et sterkt ord Paulus bruker her. Det skjønner den som har øre å høre med. Idiot! Ja, det er faktisk idioti, det som vi så ofte driver med. Vi prøver å oppnå noe ved egne gjerninger egen kvalitet, som allerede er gitt oss som gave. Hva vil du kalle det? Må vi ikke skamme oss? Over all den synd og elendig du så ofte kan se i ditt eget hjerte? Jo da, men først og fremst at vi tror så lite på Han som har kalt oss i nåde, ikke sant?
   Dette blir en dom over meg som driver meg til Kristus – det eneste sted i tilværelsen hvor dette allerede har fått sin dom, og hvor jeg derfor blir tatt imot med nåde og forlatelse. En nåde som jeg alltid står i, for Hans' skyld, men som jeg ikke alltid ser klart.

   Du vet, dette Galaterbrevet har vi i Skriften som en veiledning og en advarsel til oss, at vi ikke må ende som dem. Vær ikke uforstandig du som dem, men tro på den Herre Jesus! Han er den som har gjort opp din sak for Gud, én gang for alle, da Han gjorde soning for dine synder der nede på Golgata.
   Denne soning av synd skal ikke gjøres en gang til av deg. Den skal du få tro på! Din synd den er sonet og gjelden betalt!

   Paulus hadde selv en torn i kjødet. Noe som anfektet ham kraftig. Han opplevde sikkert at dette hindret ham i løpet som kristen. Men det var ikke tornen som hindret ham – den hadde han tvert imot fått av Gud nettopp i den hensikt at han ikke skulle hindres i løpet – det som hindret ham var at Han ikke så klart, det Gud gir ham som svar på hans bønn om å bli denne tornen kvitt, nemlig: «Min nåde er nok for deg!» (2 Kor. 12,9).
   Tenk at selv apostelen måtte minnes om det! Men hør du! Har du virkelig hørt det som sies?: Min nåde er nok! NOK! Nok for deg!
   Det som truet med å hindre Paulus i løpet, det var det denne tornen var gitt som motgift mot – nemlig at han skulle opphøye seg! Også dette hadde apostelen i sitt kjød.
   Vet ikke om du ser mye av denne frykten blant kristenheten i dag? Leser du i Åpenbaringsboken om den store hvite flokk som står for tronen, så ser du ingen selvopphøyelse der, men alene en lovprisning av Ham som sitter på tronen og Lammet! Ja, nettopp Lammet som kjøpte dem til Gud med sitt blod! Det er hva de priser!

   «Når blodet da virket så kraftig hos Gud at Han lot seg evig forsone, og derfor alene vil ta deg til brud og gi deg den himmelske krone, så la du deg dermed òg nøye,» skriver Rosenius i sangen.

   La oss stanse kort for noe av det han skriver i denne sangen: Blodet! - hva forårsaket det? Og nå hører du altså Guds sanne vitnesbyrd til deg! Han lot seg evig  - evig – forsone! Og derfor alene – alene – vil ta deg til brud! Hører du det? Og gi deg den himmelske krone! Alene for blodets skyld! Ikke for din! Så kommer denne formaningen som jeg gjerne vil ta imot med glede: «- så la du deg dermed òg nøye.»