For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               18 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

I tro, ikke beskuelse!

2 Kor 5:7

   For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.

   Å du, hvor dette ordet rammer det meste av hva vi får forkynt som kristendom og kristenliv i dag. Ja, jeg våger å si – det meste!

   Du vet, Herren, Han kaller på oss mennesker. Han ser oss der vi går, går mot evigheten uten å forstå alvoret i det. Vi ser ikke det Herren ser, og forsøker å formidle til oss – nemlig at det er to utganger av dette livet. Jeg hørte en si i et program på TV: Vi har jo avskaffet helvete i våre dager, sa han. Og da kan en jo spørre: Er det dermed avskaffet? Har vi noen makt til å forandre den realitet ifølge Guds ord, at det er en evig fortapelse å unnfly? Og på den annen side: En evig himmel å vinne?

   Hvordan vinner vi så denne evige himmel?
   Vi er alle syndere, sier Ordet. Vi er alle under Guds dom. Men det er svært så forskjellig, hvordan dette gir seg utslag i livet her. Noen lever det Skriften kaller et utsvevende liv, for eksempel i kriminalitet, alkoholbruk, det vil si, fyll, stoffbruk, hor osv. - andre lever et svært så rettskaffent liv på alle måter, men i verdslighet, det vil si, uten noe gudsforhold.
   Så kommer kallet fra Gud til disse forskjellige. Han begynner å røre ved dem, og de førstnevnte begynner å vemmes ved det livet de lever, og lengter etter noe annet. Det de søkte tilfredsstillelse i her i verden gav ikke det ønskede resultat, men etterlot dem heller tørstere enn noen gang før. Så begynner de å søke Gud. Kanskje Han kan hjelpe?
   De andre, de ser ikke så mye å klandre seg selv for, men livet er blitt så tomt. Er dette alt? Er det virkelig ikke noe mer enn dette? Flott hus, flott bil, flott hytte, god mat, god stol foran TV'n, sydenturer osv. - men hva så? Så begynner de å søke Gud – om Han finnes? - det er det store spørsmålet da.
   Kanskje de våger å gå på kristne møter, eller kanskje de søker det opp på internett, eller i andre sammenhenger hvor det kan skje mer skjult, som den godeste Nikodemus i Joh. 3, som kom til Jesus om natten.
   Så får de høre om Jesus og livet i Ham, som de kan få del i om de nå bare omvender seg fra det livet de lever, overgir seg til Ham, tar et standpunkt for Ham, bestemmer seg for å følge Ham, døper seg på ny eller lignende.
   Da fikk du en opplevelse – og da ble du så glad! Du ble en kristen! Endelig! Så begynte du å lese i Bibelen, du begynte å be, og det var så godt – du vitnet gjerne også med glød, om det som hadde skjedd med deg og syndige tilbøyeligheter og dårlige vaner var likesom slått til bakken. Riktignok var det visse vaner kan hende du ikke helt klarte å bryte med, men det kom etter hvert, fikk du høre. Det var godt å være en kristen, ikke sant?
   Men så gikk det en tid, disse syndige tilbøyelighetene og dårlige vanene ble likesom mer og mer fremtredende, og det tok frimodigheten fra deg, og du begynte å lure på om din overgivelse hadde vært så hel og full, som du hadde trodd til nå. Bønnen begynte å bli noe tafatt også, like så lysten til å lese i Guds ord, du måtte endatil med skam innrømme at det bød deg imot enkelte ganger. Alt i dette kristenlivet tegnet til å bli strevsomt – noe du mer måtte enn hadde lyst og trang til.
   Men så fikk du høre et for deg salig budskap gjennom forkynnerne – at dette var helt normalt for en kristen. Du måtte bare fortsette å lese og be, og gå på møter osv., så ville lysten og gleden nok komme tilbake til deg. Det du trenger er helliggjørelse, en større fylde av Ånden. Be om det! Jag etter det! - så skal du nok se at det blir bedre etter hvert.
   La meg si til deg som måtte streve her: Dette er ikke kristenliv! Dette er åndelig trelldom og bedrag! Det blir ikke bedre! Og jeg vil gjerne tilføye: Jeg håper da virkelig ikke det!

   Jeg vet ikke hvorvidt du la merke til det, men alt det vi talte om her, det dreide seg om deg. Hva som eventuelt skulle skje, og ikke skje med deg. Men er ikke nettopp det å vandre i beskuelse? Jo, det er jo nettopp det! En sammenblanding av sant og usant, falskt og ekte, hvilket gir det resultat: Alt blir løgn og bedrag! En halv sannhet er en hel løgn! Ja, det finnes i virkeligheten ingen halv sannhet. Sannhet er sannhet, og det fullt ut altså.

E.K.

   Hør du!: Dreier evangeliet seg om deg? Har det noe å gjøre med en viss standard/kvalitet hos deg? Har Gud med deg å gjøre fordi det er noe elskverdig ved deg?

   Du vet, i vår iboende falskhet og hykleri, så ber vi gjerne imot våre synder: Gud gi meg kraft til å motstå! Gud styrk meg imot dette! Å, om jeg bare kunne hate synden – den bestemte synden – i stedet for som nå, at jeg elsker den! Å, om jeg kunne hate min kjærlighet til synden? Ja vel, og hva så? Sto din sak seg bedre for Gud ved dette?
   Du ser vel forhåpentligvis den egenrettferdighet som skjuler seg i dette. En fremviser en viss ydmykhet i dette at en erkjenner og bekjenner disse bestemte synder og tilbøyeligheter, som ikke burde være der – kan hende sinne, irritasjon, utålmodighet, sladder, seksuelle synder, om så bare i tankene osv., men en viser da ved sin bønn en viss moralsk standard iallfall. En er ikke helt på «scratch,» som en gjerne sier på godt norsk i dag. Men Jesus kom for den som er helt på «scratch,» forstår du. Som vi hører Hans egne ord i Matt 18:11 og Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.» Fortapt! Er du det? Om du tar Jesus bort nå – er det fortapt det som sitter igjen på stolen da? Hør en strofe fra en kjent bedehussang: «Fortell Ham alt! Å, nevn din svake side, fortell Ham synden med det navn den bær
   Gud er ikke interessert i denne moralske standarden din, men at du som den helt igjennom fortapte synder du er, tar din tilflukt til Hans offer, som ikke er noen ringere enn Hans egen Sønn!
   Visst taler Guds ord mye om hvordan du skal te deg i denne verden, og hvordan du ikke skal te deg, men det er så visst ikke satt opp som frelsesvei for deg.

Hør et vers fra en sang:

   Da Han for deg døde, Han sonet for alt,
Og Ordet forkynner: Din synd er betalt!
Derfor er du skyldfri just slik som du er,
Og Gud har i Kristus deg inderlig kjær.


   Det er et annet budskap det!
   Du har lite lyst til Ordet og bønn? Du verden, for en overraskelse for Herren! Tror du det? Tror du ikke heller Han visste hva for en synder Han fikk tak i, da Han kalte deg? Du falt igjennom her og du falt igjennom der. Du verden, så overrasket Herren ble – Han som trodde du var blitt så god! Tror du det er slik? Nei, det kan du være viss på det ikke er. Og dette er ikke sagt for at vi skal se lett på synd og det som er Gud imot, men at vi skal få leve i sannheten, og ikke i hykleri og bedrag!

   Jeg vil si – og da taler jeg ikke minst til meg selv: Dere ektefolk, eller foreldre barn, venner – alle disse forskjellige relasjoner – vær klar over at du har med syndere å gjøre, som du selv. Vi er satt til å tilgi og hjelpe, ikke fordømme og dra ned! Tenk på hva du selv er tilgitt, og hva Herren hele veien må forlate deg, dag for dag, så skal du nok få nok med det.

   Vi skal ha dåp i dag – Sara Michelle – og da får du se et klart bilde på dette, hvor hjelpeløse vi er i oss selv, der vi bæres til dette som er ferdig for oss, før vi trodde det – ja, før vi kom til denne verden. Det er noe Herren i sin nåde har tilveiebrakt for oss, forstår du. Og så rekker Han oss det. Jeg har ikke noe annet enn gjeld i mitt gamle menneske, men jeg har en uendelig konto i himmelen. Den har jeg i Jesus, vår frelser og forsoner!