For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               17 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


 

Før - og etter

Tit. 3, 3 - 11

   3 For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. 4 Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, 5 frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, 6 som Han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, 7 for at vi, rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. 8 Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene. 9 Men tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og stridigheter om spørsmål i loven skal du vise fra deg, for de er unyttige og meningsløse. 10 Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. 11 For du vet at den som er slik, er forvendt og synder, dømt av seg selv.

   Det er så utrolig mye både nyttig og godt å stanse for i denne teksten – det er likesom det ene lys etter det annet – men vi får jo bare stanset kort for noe av det i en samling som dette.
   Teksten her taler om et før og et etter – ja, om et klart skille mellom et menneske før og etter det frelsende møte med Jesus. Et klart og utmerket bilde på dette finner du hos tolleren Sakkeus – den lille mann som klatret opp i morbærtreet for å få et glimt av Jesus, som dro forbi. Vi kan lese om det i Luk. 19,8: «Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.»
   Det er vel ingen tvil om at det har skjedd noe grunnleggende med denne mannen, er det vel? Nei – og Jesus sier da også dette i fortsettelsen: «I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn.» (v.9).
   Jesus sier jo ikke at han er frelst på grunn av dette – som vi jo også leser så klart i teksten vår: «- frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn» (v- 5) – men Han peker på dette som en frukt av frelsen han har fått se inn i. Du blir så hjerteglad. Og siden, når de mer brusende følelsene gir seg, og du kommer inn i smulere farvann, for å si det slik, gjør du fremdeles de ting som er rett for Gud, i takknemlighet for den frelse du erkjenner å ha fått del i. Og så gremmer du deg over all den svikt, falskhet, ondskap og synd du fremdeles ser og faktisk opplever i deg. Begge disse sider er en frukt av at evangeliet, denne Guds kraft til frelse, er virksom i deg.

   Men det som kjennetegner en sann troende - det vil si, en som nettopp på grunn av sin iboende synd, denne alltid sprudlende urene kilde der inne, har måttet ta sin tilflukt til Jesus, ikke bare en gang, men igjen og igjen – det er at han aldri kan sole seg tilfreds i noen troens frukt, men heller må beklage så inderlig at han ennå står så langt tilbake. Men hør du, for her taler vi om den faste og aldri sviktende grunn, under en slik elendig i seg selv – han knytter ikke sin evige frelse til noe av dette, men har fått åpenbart en helt annen grunn for den, nemlig Jesus Kristus selv, Han som er i går og i dag – ja, til evig tid den samme! (Hebr. 13,8).
   Blir en kristen fornøyd med seg selv, da hører han inn under disse som apostelen Paulus i 1 Kor. 4,8, kaller de mette. «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere var blitt konger, så vi kunne herske sammen med dere!» Altså ligger det i dette han skriver til dem her, at det hele er en skjebnesvanger innbilning. En levende kristen mettes nemlig ved å se på Jesus, ved å få nåde til tro evangeliet.

   «For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre.» (v.3).
   Slike ord kan ofte uroe mang en kristen – for han eller henne kan ofte føle seg som en slik som ligger under, så uendelig svak overfor fristelser osv. Men som Rosenius sier: Den som ennå kjemper, den som ennå reiser ved evangeliets ord, han ligger ikke under, om han enn har falt mang en gang. Det var kan hende ikke ordrett gjentatt, men meningen var den samme.
   I Ordsp. 24,16, står det noe vi skal merke oss i denne sammenheng: «For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer.» - og står opp igjen! Ja, vi holdes oppe ved tro, som han skriver  Peter. (1 Pet. 1,5).
   I teksten sto det at vi før var treller under.  Det er vi altså ikke lenger, så lenge evangeliet holder oss oppe til tro, om vi så faller mang en gang. Det sto videre at vi før levde i. Det gjør vi heller ikke lenger – vi kan falle, og gjør det også, men synden er blitt en fiende, og kjærligheten til det som er synd enda mer.

   Vi levde før i dette som et naturlig element, som fisken i vannet, som det gjerne sies, men hør nå!: «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart.» Vi skal stanse litt der, for det essensielt. Det var noe som ble åpenbart meg, der jeg levde i denne min syndige tilstand – Guds, min frelsers godhet og kjærlighet til meg ble åpenbart. Da frelste Han meg! Han gav meg del i sin fullbrakte frelse ved det, at Han lot meg se det. Se hva Han hadde fullført ved Jesus Kristus – Hans kors og død. Ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, som vi leser det her, men etter sin miskunn.
   Alt som har med vår frelse å gjøre, alt som har med vår vandring med Gud, samfunnet med Ham å gjøre, alt, ALT! - har sin grunn i Guds godhet, kjærlighet og miskunn. Det er hva som står skrevet her – og dette ble åpenbart i Jesus Kristus, i dette at Han sendte Ham til en soning for våre synder.

   «- ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.» (v.5-7).
   Det er så det kan ta pusten fra deg, når det begynner å gå opp for deg hvilken gave som er gitt deg i Jesus Kristus – Han har rikelig utøst Den Hellige Ånd over oss i Ham, leser vi her. Er du klar over det? Det er et faktum, når det gjelder den som har tatt sin tilflukt til Jesus. Begynn å regne med det, så regner du rett.
   «- for at vi, rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv.» Hvordan skal vi bli arvinger til det evige liv? Da må vi jo bli barn av Han som har det evige liv, ikke sant? Men Han er jo både fullkomment hellig og fullkomment rettferdig, likesom alt ved Ham er fullkomment. Så må også Hans barn nødvendigvis være det. Og så prøver så mange å bli det, ved alskens botsøvelser og kristelige liv, og gaver til kirke og menigheter osv. De kalles i Skriften for lovtreller – treller under loven. Mennesker så åndelig villfarne, at de vil rettferdiggjøre seg for Gud ved egne gjerninger. Det er de vi kan lese om i teksten her, og som apostelen advarer mot: «Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. For du vet at den som er slik, er forvendt og synder, dømt av seg selv.» (v.10-11).
   På den annen side har du dem som forkynner at du kan leve akkurat som du lyster, det har ingen betydning. Men så er det altså slik da, at en kristen kan ikke det – han kan ikke leve i strid med Guds ord.
   Men her i teksten sto altså dette velsignede som evner å sette den mest bundne syndetrells samvittighet i fullkommen frihet: «- for at vi, rettferdiggjort ved Hans nåde,» - hørte du det? Ved Hans nåde! - ikke ved mitt selvstrev! «skulle vi bli arvinger til det evige liv.»
   Ved Hans nåde! Hør det igjen og igjen, over alt som har med din frelse og ditt kristenliv å gjøre: Ved Hans nåde! Å, kunne du bare få nåde til å leve der! Ved Hans nåde er frelsen fullkomment ferdig for deg! Du skal ikke lete etter den i noe annet, enn i dette som er blitt åpenbart ved Jesu komme til denne syke verden: «- da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart!»
   Denne godhet og denne kjærlighet til oss mennesker, er åpenbart! Se på Jesus! Min frelser, Han sparte seg ei, men allting Han ofret for meg!

   Hele verden vil frelses ved gode gjerninger, men Gud har ingen bruk for dem, og de forandrer ikke deg og din situasjon innfor Ham, men hør hvorfor Gud likevel vil dette: «- for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.» For menneskene! Ikke for Gud! Nei, hold deg til Hans gjerning for deg, når det gjelder ditt forhold til Ham – det vil Han du skal gjøre!


   Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.

E.K.