Å, om dette kunne sive inn og feste seg én gang for alle - at vi blir frelst ved miskunn.
   Leste vi det ikke nettopp her, at både jøde og hedning blir frelst ved miskunn, ved Guds miskunn. Hvorfor leter du da hele tiden etter noe hos deg selv? - Tenk om du fant noe som du syntes du kunne være fornøyd med! - Da hadde du jo ikke lenger bruk for miskunn! - Men nå har altså Gud besluttet å frelse oss nettopp ved miskunn, og da hadde du jo plassert deg selv utenfor Guds frelse.
   Det var jo nettopp det jødene gjorde - de hadde et navn de satte lit til, og det var deres eget! «- vi er jo jøder,» sa de. - «- vi er jo Abrahams barn!»
   Peter minner dem i det høye råd i Jerusalem på, at det «ikke er frelse i noen annen (enn Jesus). For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12).
   Og så prøver du og jeg hele tiden å skape oss et eget navn, som vi kan stå for Gud ved.
   Men Han frelser oss ved miskunn! Også jødene - Guds miskunn mot dem står fast, om de bare ville høre det og omvende seg til den. - Da ville de ha omvendt seg til Ham - og ikke ved alt dette religiøse strevet for å skape seg en egen grunnvoll, eller selvsikre tillit til sitt eget navn.
   Men det gjelder altså deg også - vil du ikke la deg frelse ved miskunn alene, blir du aldri frelst, for Gud har ingen annen frelse å gi deg. Ingen annen enn denne, at Han for sin miskunnhets skyld, lot sin Sønn gå gjennom ilden i ditt sted.
   Og så sier Han her: «Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder!» (v.27). «- når jeg tar bort deres synder!» Og så strever du så ofte med å ta bort og få ryddet av veien, det som Herren alt har tatt bort. - Og dette, at Han har tatt det bort, det er i seg selv, selve Hans pakt med deg! Og det er hva Han sier deg her i denne stund også: Jeg har tatt bort dine synder! - Jeg har naglet dem til korsets tre! - Det er min pakt med deg. Hva sier så du?

   En pakt. - Tenk på ekteskapspakten f.eks. - du bærer en ring på fingeren, tegnet på pakten som er inngått, og om jeg da spør deg som er gift: Er du gift? - så svarer du jo ikke: Jeg håper da det! Nei, du vet det jo! Pakten ble jo inngått, og du bærer tegnet på den. Og nå forkynner altså Herren, at Han har gjort en pakt med deg, og gitt deg tegnet på den. - Hva trodde du vel Golgata kors var for noe? Og så sier du, at du håper du er frelst!
   I fra Guds side er det jo mer enn som så - Han har frelst deg i Kristus, og ropt det ut til deg. Men vi er troløse, vi tror det ikke, det vi hører. Så går vi der da og prøver å få i stand det som er ferdig.
   Men Gud, Han hater skilsmisse som det står (Mal. 2,16), så fra Hans side står pakten alltid fast, også i denne stund. Du kan altså gå herfra nå, og si: Jeg vet at jeg er frelst - for Gud er trofast, Han lyver ikke!

   Dette at du går og leter etter noe i deg selv, noe som likesom stemmer - ja vel, sett at du finner noe da - du ville jo allikevel ikke hevde å være fullkommen! - Nei for all del! - Men det var da noe! Ja vel, er du altså litt frelst da, ved dette noe? - Hva det nå måtte være.
   Det går like lite an å være litt frelst, litt kristen, som det går an å være litt gift! - Enten er du det, eller så er du det ikke, og den som er det, vitner Guds ord, han er det ved Guds miskunn, og aldeles ikke ved noe som stemmer i deg.

E.K.

   Sett nå at du finner noe åndelig og positivt hos deg selv, som nevnt - og så tenker du: Dette er da vel et tegn på at jeg er en kristen! Det kan du ikke være sikker på, også verdslige, og ikke minst religiøse mennesker, har jo også sine følelser og opplevelser - ja, til og med bønnesvar, for «Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matt 5:45).
   Men sett nå at du ser på deg selv og må si: Jeg er jo et aldeles fortapt menneske, slik som jeg er! Ja, da kan du iallfall være helt sikker på, at du hører til blant dem som Menneskesønnen er kommet for - det har du Jesu egne klare ord for: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10). - Og det som er fortapt, det kan jo bare frelses ved miskunn.

   Ja men, skal vi da bare fortsette som før? - Skal vi ikke søke å legge av oss syndene, det som er dårlig? Jo visst, men ikke for å bli frelst ved det, for den saken er jo allerede ordnet, og den kan ikke du forbedre - nei, den skal ikke forbedres heller. Gud selv har vitnet om sin Sønn og Hans gjerning. Som vi leste det her: «Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob!» (v.26b).
   Og denne bortryddelse av synder og ugudelighet i Jakob, ble også hedningene til del, som vi leser det her. «Frelsen kommer fra jødene,» som Jesus sier. (Joh 4:22). Det vil si, at i det folket skulle befrieren komme/bli født/stå frem: «Fra Sion skal befrieren komme!» (v.26).
   Det er de som anvender dette ordet: «Frelsen kommer fra jødene,» på selve jødefolket i seg selv, som om vi skulle vente noe fra dem. - Det er i virkeligheten avgudsdyrkelse. - De er like hjelpeløse i denne saken de som oss, og kan bare bli frelst ved Guds miskunn, i likhet med oss.
   Nei, det er som Luther sier om det første bud: - alt godt skal du vente deg av Gud! - Han er din befrier! - Han er den som har fullbrakt din frelse! - Hans miskunn er det, at det ikke er forbi med deg! - I Ham alene finner du alt! Du behøver ikke å vente verken på jøder eller andre! Da Han kjempet seg gjennom et fullkomment menneskeliv her på jord, og skaffet det til veie for oss - da Han bar syndene opp på korsets tre, og altså skaffet dem av veien - hvor var du hen da?
   «Når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint!» som Lina Sandell sier i sangen: «Forsoninga er vunnen, i Jesu Kristi blod!»

   «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall!»
   Gud er trofast! Vi fatter ikke fullt ut, hva det egentlig innebærer, men fra Hans side står det alltid fast. Slik at Paulus endatil kan gå så langt, at han sier: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2:13).

   «For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle!» (v.32).
   Vi står alle som syndere, for at vi alle kan bli frelst av nåde, frelst ved Guds gjerning for oss.
   Det er noe de gamle kalte «synderretten» - og det er noe veldig, når du får se noe inn i det. - Du har rett til å bli frelst, du synder! - Men det er bare det, at denne retten, den har du ikke i deg selv, men i Ham. Den er gitt deg i Ham!
   Så får vi bare håpe da, at vi aldri finner det i oss selv som setter oss utenfor denne retten, selv om vi stadig, i vår blindhet, leter etter det.

   Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.