For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Reformasjonsdagen

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Kom! - Nå!

Jes 65:1 - 2

   1. Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! 2. Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker.

   Et folk som følger sine egne tanker - det fremstiller alltid Guds ord som noe negativt, midt imot nettopp menneskets egne tanker om det.
   Når mennesket riktig skal opphøye mennesket, trekker det helst frem de store tenkere, vitenskapsmenn, store humanister etc. Og mennesket kan nå langt på tankens vei - problemet er allikevel det, at så lenge det er løsrevet fra Gud og ikke underlagt Guds Ånds lys, fører det alltid bort fra - og aldri til målet. Du forfører og blir forført! - Det er den blinde som fører den blinde, og begge faller i grøften. (Matt 15:14; Luk 6:39). 
   Det er som Jesus sier til Peter ved en anledning: «Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt 16:23; Mark 8:33).
   Det som hører Gud til, det som Han har beredt for dem som elsker Ham - om det står det: «Det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.» (1 Kor 2:9). Det er altså ikke noe et menneske kan tenke seg frem til. - Det finnes ikke noen frelse i enden av tankeslutningenes vei, om så tankene er aldri så gudelige og fromme - men, sier Jesus til sin Far i himmelen: «Du har åpenbart det for de umyndige.» (Matt 11:25). Og så har Han nettopp skjult det for de vise og forstandige. Og det vil ikke si, at Han har gjort sin gjerning i mørket eller på et sted vi ikke kjenner - nei, for all del, det er vel ikke noe som er så klart fremstilt som Guds frelse! - Et barn ser det, og ikke engang dåren skal fare vill (Jes 35:8), men Han kjenner mennesket i dets fall og selvopphøyelse, så Han åpnet en vei tilbake til himmelen, som du ikke kan gå uten at du blir avkledd dette som du naturlig tror og tenker om mennesket selv. Og nettopp der ligger bøygen for oss. Vi får ikke med oss noe av vårt eget gjennom døren, det er for en rik - det vil si. en som har noe - å gå gjennom den døren, som for en kamel å gå gjennom et nåløye. (Se bl.a. Matt 19:24). Uansett hvordan du bukter og vender deg, kommer du ikke igjennom. Og det har jo også Jesus sagt deg på forhånd: «For mennesker er det umulig!» (Mark 10:27).
   Ta nå det ordet fra Jesu munn - et sannhetens ord - riktig for deg: Umulig!
   Likevel bukter og vender du deg hver dag på ny, for om mulig å få noe av ditt eget igjennom - i det minste, det beste! Dette at du en dag kan stå for Gud og ha noe å rose deg av. Men hva sier apostelen: «Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.» (Rom 3:27).
   Det vil si. at vi ikke kommer inn der ved noe eget, men tvert imot ved troen på (det vil si, tilflukten til) en annen, og en annens gjerning for oss, i vårt sted.
   Og endatil om denne troen, denne tilflukten, heter det - at den er en Guds gave. (Ef 2:8).
   Hvor er så vår ros? Den er jo nettopp utelukket, som apostelen sier. «Herren alene er høy på den dag,» heter det angående den siste dag. (Jes 2:11; 2:17). I den forbindelse heter det også, at «menneskets overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket.» Da er det altså tale om den dag, da sannheten blir åpenbart enten mennesket vil det eller ikke.
   Men denne sannheten kjenner vel du allerede? - Ja, du ikke bare kjenner til den, men du lever vel også i den!
   Det var en jente som sa om sin far - han var død, og det var tale om Kristi domstol, den ytterste dom og lignende: «Far tok dommen allerede her han.» Det visste hun om ham. - Og det er nettopp saken - der hvor den erkjennelse ikke er som en følge av at mennesket har falt igjennom med alt sitt eget, der kan det ikke skje noen sann tilflukt til Jesus. Der blir det bare som vi leser det i teksten her: «Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker.» (v.2).
   Kom til meg! - Slik som du har hørt det så mang en gang, men de kommer ikke, og det av denne grunn: De har noe eget, eller rettere - de tror seg fremdeles å ha noe eget, derfor kommer de ikke til Ham som kom for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk 19:10).
   Det er fraværet av sannhets erkjennelse som er årsaken! Det er som det står om dem, som Gud sendte kraftig villfarelse, så de trodde løgnen, at de tok ikke imot kjærlighet til sannheten. (2 Tess 2). Altså - de ville ikke la seg overbevise.
   Har du latt deg overbevise? Jødene på Jesu tid er jo et tragisk eksempel på dette. «Vi er jo jøder! - Vi er jo Abrahams barn osv.» Vi er!
   I dag sier du: «Jeg er jo en kristen! - Jeg ga meg jo over til Gud! - Jeg er jo døpt! - Eller som det gjerne heter i forbindelse med voksendåp: Jeg døpte meg! - Jeg vil jo gjerne være en kristen osv.» Legg merke til dette jeg'et som går igjen.

   En sann kristens vitnesbyrd er derimot: «Han har gjort alt! - Og Han er alt, for meg!» Skal jeg snakke om mitt eget, så ser jeg jo, at det ikke er noe der som forårsaker kristenliv eller samfunn med Gud, men tvert imot, det er jo det som trekker meg bort fra Ham, og lager vanskeligheter for meg.
   Det skulle vel ikke hete om oss her, som vi leser i teksten vår: «Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk?» (v.2a).
   Alt i Guds rike og i Guds samfunn heter: Av nåde. Å, så vanskelig vi har for å forstå dette med nåde! - Vi tenker hele tiden i lønn og fortjeneste. Og plutselig er vi i denne situasjonen hvor det overhodet ikke kommer i betraktning. Gud tenker ikke i lønn og fortjeneste, der Han har talt til oss gjennom Kristus. Skulle Han det ha gjort, var vi fortapt. 
   Det er nettopp hva Paulus sier om loven: Den ble meg til død! - Du kan si: Den åpenbarte min fortapte stilling.

   Se hvordan Gud åpenbarer sin nåde her: «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg.» (v.1).
   Du ser, når Han taler om dette folket som Han bød seg frem til, er det et ord som går igjen: Ikke. De spurte ikke etter Ham. - De søkte Ham ikke, og de var ikke kalt ved Hans navn. Det var altså ikke noe ved dem, som tilsa at de skulle få være Guds folk - men tvert imot! 
   Og du gransker ditt eget hjerte: Spør jeg nok etter Ham! - Søker jeg nok osv. Tenk om den dagen skulle komme, da du kunne svare ja på det! - Da ville du jo ha fått en plattform utenfor Jesus! Nei, plattformen er en helt annen enn hva du måtte finne hos deg selv: Han har spurt etter deg! - Han har søkt deg! - Han har utvalgt deg som ikke var kalt ved Hans navn! Og plattformen, det vil si. frelsesgrunnen og grunnen til livssamfunn med Gud fra dag til dag, den er i Gud - og der blir den værende. Ja, er ikke det godt?
   Det står et sted: Det var Han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede (tidl. overs.: mødige) ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre. (Jes 28:12).
   Kanskje det er slik du kjenner deg så ofte - mødig! «Unn den mødige ro,» sier Herren. Han ikke bare tillater deg det, men Han unner deg det! Så du trenger altså ikke å være redd for dette, forstår du. Nei, det er en hemmelighet her - finner du ikke denne ro hos Herren - det vil si, finner du ikke denne Herren - blir du heller aldri noe brukbart redskap for Ham. Hør bare dette: «Hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! (Hebr 9:14).
   Dette er altså en forutsetning - jeg ser og tror, at Kristi blod har gjort meg både skyldfri og gjeldfri for Gud, og så lenge Jesus sitter ved Guds høyre hånd og åpenbares for himmelens trone, står dette fast.
   Det er som Johannes sier i sitt brev: «- den fullkomne kjærlighet driver frykten ut!» (1 Joh 4:18). - Og da er det ikke tale om en kjærlighet du skal føle og ha i ditt hjerte, men den du ser åpenbart i Jesu sendelse til jord. Der er Guds, den fullkomne kjærlighet åpenbart! Den er det som driver frykten ut, når du ser at dette gjorde Gud for min skyld! Han sparte ikke engang sin egen Sønn for meg! Da kommer gleden og lysten til Gud, i stedet for frykten.
   Dette er Guds kom! - til deg: Jesus! - Ikke minst der du ser Ham på korsets tre. Det er Faderens kom! til deg. 
   Hvordan kan du tvile på min kjærlighet, når du ser dette synet! Men det er også et vitnesbyrd om nødvendigheten av syndens soning og ikke minst et vitnesbyrd om, at det har skjedd!

   Hvorfor alt dette? - Jo, alt sammen fordi Han unner deg ro, Han unner deg hvilen (frelsen)!
   Det er ikke noe slikt knuslete, knipent og gjerrig noe - nei, det er bare vårt hjerte som er for trangt og mistenksomt - det er helt og fullkomment! «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk!» (v.1-2a).

   Ta det med deg nå, når du går videre i hverdagen! - Vi vil jo ikke være gjenstridige, som det folket vi leser om her. Vil vi vel?

 


   Gud er nådig, Han vil ikke
Noen synders dom og død.
Han vil hjelp og redning skikke
Når du er i sjelenød.
La deg intet mere smerte,
Gi
du Gud ditt bange hjerte,
Ta til deg det ord du lærte:
Gud vil ingen synders død
!

E.K.