«Gud elsker en glad giver,» leser vi her i v.7 - og ut fra konteksten tenker vi helst på det i forbindelse med kollekt. Men det er jo ikke den eneste måte å gi på - og dersom penger er alt du har å gi, så er det ikke mye. Tenk på omsorg, tenk på kjærlighet osv. - og ikke minst tenk på det å gi evangeliet som du selv har mottatt videre til andre direkte! - livets ord! «Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder frem livets ord,» kan vi lese i Fil 2:15-16.

   Her finnes mennesker som går på møter år etter år, i mange tilfeller gjennom et langt liv - de hører og hører og henter seg for så vidt trøst ut av det de hører for sin egen del, men er samtidig helt fremmede for den tanke å dele noe av det gode de har mottatt med noen annen stakkar. Nei, de beholder det for seg selv, graver det likesom ned, er av den knuslete, lite romslige og gjerrige typen med mottoet: Enhver får sørge for seg selv!
   Stans bare et øyeblikk opp for den tanken, om Gud skulle hatt en slik innstilling! - Tanken er jo uhyggelig for den som hungrer etter frelse, og har innsett at det ikke er noe å hente ut av eget bryst og egne krefter i den sammenheng. Tenk om Gud skulle være slik!
   Om så var tilfelle var det ikke noe budskap om en god hyrde å høre, ingen Guds Sønn gitt i vårt sted, ikke noe budskap om en fri og uforskyldt frelse, ikke noe ord om et rensende blod! Hvordan skulle det da blitt med oss? Hvor skulle vi da vendt oss?
   Men nå skal vi stanse for en tanke, virkelig stanse opp for den et øyeblikk: Nå finnes det faktisk et slikt budskap, forkynt deg ifra selve himmelen, ifra selve himmelens trone, like ut av hjertet til Han som sitter på denne trone, og du og jeg har hørt det. Men spørsmålet til oss da blir: Holder vi det skjult for våre medmennesker? - Driver ikke dette deg til å gi? - Gi på en eller annen måte? Om du ikke nødvendigvis har nådegave til å forkynne så har du vel et vitnesbyrd, eller du råder over midler slik at du kan støtte dem som eventuelt har nådegave og lignende.  Og da taler jeg altså ikke om noen tvangshandling, noe du bør og må for det skal jo kristne gjøre! - Nei, det er altfor mye av den trelldommen i kristne forsamlinger som det er, så mye som blir gjort med et sukk, fordi det er lov og bud som driver det frem, og ikke evangeliets opplysning og den Åndens salvelse som følger det.
   Har du det slik, min venn, da må du først ved opplysning om den uforskyldte nåde bli satt fri fra det, før du kan tenke på noen tjeneste for evangeliet. Skal du være vitne for et evangelium du selv ikke riktig er kommet til tro på for egen del? Du hører hvordan det skurrer, ikke sant?

   Det står i Skriften om å ikke la kjødet seire. Vi er så forskjellige som mennesker, forskjellige temperamenter og forskjellige karaktertrekk, slik at noen står i en særlig fare hva ett angår og en annen i forbindelse med noe helt annet. Slik står også noen i en særlig fare når det gjelder det vi er inne på her i teksten - det er som allerede nevnt, mennesker som er gniene og lite kjærlige overfor andre i det store og hele, og så gjør det seg gjeldende også på dette området. Himmelens port står også vid åpen for den slags folk i Jesus Kristus! - det må sies klart! - men måtte innsyn i den uendelige nåde de selv er gjenstand for, få gjøre også dem nådefulle.

   La du merke til hva som sto her om den Herre og Mester vi har med å gjøre?: Han er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål! (v.8). All nåde! - Det er Hans vis! Han er så visst ikke gjerrig på det, men tilgir gjerne - som vi kan lese det i Sal 86:5. - Eller er rund til å tilgi som det heter i dansk oversettelse. Du kjenner vel begrepet å være rundhåndet.
   Det er Hans hjertes inderlige ønske å kunne få velsigne oss ubegrenset - og Hans velsignelse over oss er også uten grenser - det Han må begrense, nemlig at vi får alt etter vårt eget ønske i denne verden, og som forårsaker at vi også må ha vår del av tukt, det er at vi ville drive bort fra Ham om ikke så skjedde, på grunn av vårt onde kjød.
   Men sin velsignelse over oss, det vil si, over den som i sin nød over seg selv har tatt sin tilflukt til Jesus, den tar Han ikke tilbake, og den begrenser Han ikke!

   Men dersom du bare graver ned det du selv har fått, og altså lar kjødet seire, så stopper det opp! - Du sår sparsomt og derfor høster du også sparsomt som det står her. (v.6). Så får du selv oppleve så lite av denne Guds gave og velsignelse, og derfor blir du aldri noen glad giver! Det er bare innsyn i Guds usigelige gave som kan skape glade givere! - Innsyn i Guds evangelium, i Guds ufattelige og ubegrensede nåde, den som Han har åpenbart deg i sin Sønns sendelse til jord. Han sparte ikke engang sin egen Sønn for din frelses skyld!

   Det er de som hevder at korsets død, Jesu Kristi død bare er inngangen til det hele, hva de nå mener med «det hele!» - men det er jo noe som vi må legge bak oss etter hvert. - Vi må komme videre! – sies det.

   Vi skal ikke ta noen teologisk debatt på det her og nå, men stans bare et øyeblikk opp for en tanke: Sett nå at du hadde én eneste sønn, et eneste barn, han var av den gode typen og han hadde den største plassen i ditt hjerte - nå hadde du også en nabo, en som hadde hånet og plaget deg og talt ondt om deg i alle de år - nå befant han seg i en håpløs situasjon, inne i et brennende hus og det var bare èn eneste mulighet for redning - din sønn måtte gå inn for å få ham ut, han hadde det som krevdes, men det ville komme til å koste ham livet - du vil gjerne berge dette menneske tross alt, og din sønn er villig til å gå, så slik blir det.
   Vedkommende blir berget ut av den visse død ved en så høy pris for deg, men vedkommende er knapt berget ut, har fått børstet av seg noe støv, så begynner han å tale om at en ikke må være så opptatt med og henge seg så til de grader opp i dette offer, han er mer opptatt av de fordeler han nå kunne ha av deg - det er det store for ham!
   Hva ville du si til det? Hva ville du tenkt om et slikt menneske? Et slikt menneske er visst og sikkert - for å bruke et gammelmodig, men sterkt uttrykk fra Skriften: Et vederstyggelig menneske for Gud!

   Nå halter jo alle bilder i det å skulle beskrive åndelige realiteter, men dog allikevel, det kostet Gud dette! En slik holdning viser jo at ditt hjerte ikke er rett for Gud! Du har ikke engang fått et glimt av den Guds kjærlighet som åpenbares der Han ikke sparer sin egen Sønn for kors, lidelse og død, for din – for din! - skyld. Når Guds ord beskriver Guds kjærlighets åpenbaring, så taler det slik: «Ved dette - dette! - ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. Sendt Ham til en soning for våre synder,» står det videre i 1 Joh 4:9-10.
   Men det som jo også er svært alvorlig med dette, det er jo det at det rent faktisk ikke finnes noen annen adgang til Guds rike, til gudssamfunn, enn denne korsdød - slik at Paulus i sin omsorg for menigheten, den enkelte, skriver til korinterne: «For jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet!» (1 Kor 2:2).

   Det er iallfall én ting du ikke burde ha noen vanskelighet med å se her, og det er at den Gud vi har med å gjøre, nemlig Han som i Skriften kalles Jesu Kristi far (Rom 15:6 bl.a.), - Han har ikke sådd sparsomt - nei, Han sparte som sagt ikke det beste Han hadde for å bringe deg himmel og salighet, og det ikke fordi det var noe prisverdig ved deg, men snarere tvert imot, det kan du jo skjønne om ikke ut av noe annet, så ut av dette at du går evig fortapt uten uforskyldt nåde! Det var av nåde og medynk Han kom til jord og fullførte sitt verk!
   Når du og jeg begynner å se noe inn i denne ufattelige velsignelse som er gitt oss i Jesus, så begynner den glade giver å vokse frem også, og så begynner han, etter hvert som han ser mer og klarere, å reise seg og gå omkring, og dele ut der han kommer til.
   Og desto mer får han selv!
   Men du, hva taler du til dine medmennesker om dersom du får en mulighet til å tale om de åndelige ting? Er du av dem som går omkring og legger byrder på brødrene, eller taler du som den glade giver om den nåde du har fått del i? «Det hjertet flyter over av, det taler munnen!» - som Jesus selv sier det i Matt 12:34.
   Men det er klart, når du selv ikke varmes ved budskapet så har du heller ikke noe å bringe andre. Kristelig trelldom har vi jo ikke bruk for, det har vi så altfor mye av allerede, men den åndelige frihet Kristus har kjøpt oss til med sitt blod, den har vi i sannhet bruk for! Ikke minst i vår tid! At vi kan bringe dette ut i ånd og kraft! - Med Åndens fulle overbevisning!

   Be Gud bevare deg for all religiøsitet, for det er bare noe som stammer fra deg selv, og kan ikke berge deg på noen måte, nei, det forandrer ikke din situasjon det minste. Om det gjør det, så er det i negativ betydning, det gjør din situasjon verre enn noen gang før! - Og be Ham å åpenbare deg sitt frigjørende evangelium i stedet!
   Kan hende må du se deg selv som du aldri har ønsket å se det noen gang, før Han kan få vise deg nåden i sannhet, men det er vel verdt det, det står om frelse eller fortapelse, himmel eller helvete, og den som er gått over grensen enten til det ene eller det andre vender aldri tilbake til en ny sjanse! Det er endegyldig! Det må altså skje her og nå!
   Be Ham en enkel bønn om det også her og nå!

   Engang levde jeg for verden,
Fant dens lyst og glede tom,
Kjente ikke livets lykke
Før min frelser hvisket: Kom!

E.K.