Johannes Tauler sier:

"Hvis vi skulle smake Gud og finne det evige liv i oss, da må vi ut over all forstand (NB: på Taulers tid var denne talemåte ikke anstøtelig), og med vår tro gå inn i Gud og der bli blottet og uforstilt.
Gjennom kjærlighet avsløres alt i vårt sinn, og i kjærlighet tåler vi da alle ting. der formes og dannes vi ved det evige Ord som er Faderens bilde, og i vår ånd får vi en klarhet som gjennomtrenger oss og omfavner oss, eller snarere gjennomstrømmer oss likesom luften gjennomstrømmes av solens lys."

og:

"Hvis vi kommer opp over oss selv, så vil vi forstå, at Guds Ånd drager oss ut fra oss selv. Det er den aller dypeste kjærlighet som vi blir et med, og som vi også eier, dypere og bredere enn alt annet.
Å eie den betyr å få en enkel, men avgrunnsdyp forsmak på det evige liv og på alt det som er Guds. Og ved denne forsmak er vi sunket ned i det guddommeliges dype stillhet, som aldri skal forstyrres.
At dette er sant kan kun erkjennes gjennom troen, for hvor det er, hvordan og hva det er, kan verken tale eller øvelse innfange."

og om den rettferdiggjørende tro:

"Det skjer ofte, at Herren lar noen sjeler ligge som om de stadig var syke, selv om de er fullstendig friske. Men de vet det ikke selv. De føler ikke den trøst som Helligåndens direkte vitnesbyrd gir sjelen, og derfor blir de livet i gjennom ved med å regne seg selv for svake og syke.
I sin visdom lar Gud dette bli til gagn for dem. For Han vet og ser at dersom de visste og følte, at de var friske, da ville de snart vende om og finne behag i seg selv og i det skapte, likesom før.
Det er derfor av guddommelig kjærlighet og troskap, at disse mennesker hele livet holdes i uvitenhet, frykt og motløshet, til tross for at de er nådd så langt i sann gudsfrykt, at de ikke med overlegg ville synde mot Gud, om man så bød dem hele verden.
Nå er det kanskje noen som vil spørre, hvordan det da til sist går med de mennesker som lever i en slik uvisshet om deres åndelige tilstand, og som dog allikevel ydmykt ofrer seg for Gud. Mitt svar er dette: Når den dag kommer, da Gud vil utfri dem fra denne jammerdal og kalle dem over i sitt rike, da, i den samme stund som de går bort herfra, forløser Han dem fra all deres uvisshet og lar dem til fulle forstå, hvor godt og faderlig Han alltid har handlet med dem. Ja, Han trøster dem kjærlig, og ofte lar Han dem før deres død smake den evige glede, som de nå skal gå inn til og for evig være i.
Så dør slike kristne da med stor glede og visshet. Men de, som i denne mørke og åndelig fattigdom bevarer troen og en god samvittighet overfor Gud, dem fører Han umiddelbart inn i det ubeskrivelige, evige lys."

og:

"Tro meg, kjære venner, hvis vi levde dette liv alvorlig, så vi fornektet oss selv både m.h.t. det indre og det ytre og helt overgav oss til Gud, så ville Gud utføre vidunderlige ting med oss, ja, Han ville kjærlig løfte oss opp over alt. Men da dere ennå er kjødeligsinnede (ordet betyr her, likesom i 1 Kor. 3, 1, åndelig svake og barnaktige) og ikke kan fatte disse ting, så skal dere likevel være uforsakte og ikke miste motet.
Det er mange mennesker som kun spiser alminnelig byggbrød; men de lever dog, og de blir også frelst. På samme måte med dere: hvis dere ikke kan komme høyere opp, så skal dere ikke av den grunn bli motløse, som dere pleier."

og:

Etter min mening er det derfor bedre, at mennesket (nemlig det menneske, som utidig trakter etter denne opplevelse (den hvilende tro)) slett ikke erfare noe av den, men allikevel fortsatt er flittig til å gjøre gode gjerninger. For på den måte kan et menneske aller best lære seg selv å kjenne."

og:

"Hvis jeg visste, at min venn syntes bedre om meg i en arbeidsskjorte fremfor i et fint sett tøy, så ville jeg være mest glad for å ha arbeidsskjorten på."