Det Gamle Evangelium
Christian Scriver sier:
"Den frelsende
tros vesen består uten tvil i hjertets fortrøstning til Jesu Kristi fortjeneste.
Men denne fortrøstning kan anskues på to måter, dels ut fra dens begynnelse,
dels ut fra dens ende.
Når et såkorn faller i jorden, spirer det, og viser først sin livskraft i et
lite usselt strå; men deretter vokser det, og til sist blir det en fullkommen
plante."
og:
"Humlespirer,
erter og andre av den slags lange, krypende planter er ikke fra naturens hånd
utrustet med kraft til selv å kunne vokse oppad og bestå mot vind og vær; dog
er de i stand til å rekke etter og lene seg mot peler og andre støtter. Derfor
ser man også, at de kryper hen ad jorden, inntil de når et tre eller noe annet,
som de kan sno seg opp om; vinranker, erter og lignende planter har også små
hefterøtter som de kan hake seg fast med.
På samme måte er det med botferdige sjeler: Når de begynner å tro, er det i
stor svakhet, deretter heller de seg av hjertet mot Kristus, og deres sukk er
som små mothaker, hvormed de holder fast ved Kristus.
De ser på sin Frelser, dog med gråtende øyne og likesom i en tåke, så de ikke
kan kjenne Ham helt og fullstendig la deres hjerte hvile hos Ham.
De tror, men allikevel med frykt; ikke som de, som tviler
på Guds nåde og på den fullkomne forløsning som er gitt oss ved Hans Sønn, men
som de som ennå ikke helt kan tilegne seg Guds løfter og stole på dem av hele
deres hjerte."
og:
"Når et
menneske sier: "Jeg kan ikke tro at jeg er et Guds barn, altså er jeg det
ikke," så er det en forkjært slutning.
Det er like så forkjært som å si, at når et tre ikke grønnes og blomstrer om
vinteren, er det fordi det ikke har livskraft."
og en beretning om en hårdt anfektet teolog som forfatteren kjenner:
"Den anfektede
gikk ut til et øde sted, hvor han var i dype tanker, sukket, ba og ropte til
Gud. Til sist brøt et heftig angstskrik frem fra hans tyngede hjerte: "Å
Gud, Gud, hjelp meg dog, hvor er du? Vil du ikke hjelpe meg, din stakkars skapning?
Eller skal jeg tro at det ikke er noen Gud til, at ditt ord ikke er sannhet?
Akk, det må, ja, det må være en Gud, det må jo være sant."
Mens han ropte dette, strålte et lys fra himmelen plutselig om ham, som et lyn,
så han falt til jorden og ikke visste hvor han var. Etter noen tid kom han til
seg selv og oppdaget da, at all angst, alt mørke, all vantro og tvil fullstendig
var forsvunnet fra hans hjerte. I stedet var han blitt fylt av den største visshet,
fryd og frimodighet."
Den omtalte person var uten tvil dr. Martin Weller.
og:
"Hvis en
kristens hjerte ikke straks kommer så høyt opp som andre, skal det allikevel
tro og fortrøste seg til at det har Guds velbehag.
Om vi ikke kan bli høytflygende ørner som løfter seg opp i mot solen og betrakter
den, så skal vi være tilfredse med å være de kurrende duer som skjuler seg i
klippens rev, i Jesu sår. Om vi ikke kan skinne som de største stjerner på firmamentet,
så la oss være glade for at vi dog har en plass på kirkens himmel, og at vi
kan skinne som de små stjerner.
Merker du ikke som på pinsedagen et veldig åndepust, så vær tilfreds med den
stille, sakte susen. Føler du ikke en klart brennende lue, så vær tilfreds om
ditt hjerte i troen ligner den rykende tande. Kan du ikke rope av fryd (med
den høye, triumferende tillit), så sukk (med den bønnfallende tillit). Kan du
ikke gråte, så klag etter Gud. Kan du ikke bli mett og beruset av Helligåndens
trøst, så vær tilfreds med å prise Ham for den skjulte kraft hvormed Han styrker
ditt hjerte og bevarer deg tross alle djevelens trusler."
og:
"Det kan
ikke nektes at den sanne gudsfrykt pleier å medføre en inderlig himmelsk fryd
og en forsmak på Guds kjærlighet. Det menneske, som ikke alene aldri har følt
en slik åndelig glede, men som heller aldri har lengtet etter den, fordi han
ikke regner den for særlig viktig, han viser til fulle hvilken slags kristen
han er, og at han ennå ikke kjenner noe til den inderlige og virkelige forening
med Kristus.
Dog er det like så sant, at ikke alle virkelige kristne alltid og i en så høy
grad føler denne fryd i hjertet, likesom man ikke kan si, at deres gudsfrykt
skulle være udugelig, når de mangler denne følelse.
- Man kan ikke dømme om Guds kjærlighet ut fra hjertets følelser, ut fra gledestårer,
andektig stemning og lignende indre ting. For det er alt sammen noe som kjærligheten
nok kan unnvære."