Philip Melanchton sier: I et sjelesørgerisk brev

"Det forekommer meg at de befinner dem i en usedvanlig strid med dem selv, og at de er meget bekymret. Dette gjør meg meget ondt; men jeg er sikker på, at denne kamp vitner om en ny begynnelse og en forberedelse til større gudfryktighet. Ja, den er et klart tegn på den gudsfrykt som bor i dem, og et tegn på at Gud har utsatt dem for denne fristelse, for at de skal bestå deres prøve.
Undersøk nå først om deres sinnsbevegelse har en naturlig forklaring, eller om den er inngitt av Gud. Deretter skal de sørge for at deres sjel holder fast ved Gud, så de overgir dem til Hans vilje, også selv om Han ikke straks gir dem det de gjerne vil ha. Uten tvil har mange mennesker til alle tider i kirkens historie vendt kristendommen ryggen, fordi de ikke med det samme kunne nå frem til en så rik forsmak på de himmelske gaver, som de - og det ikke uten grunn - mente å ha i vente.
Det var meget jeg kunne skrive til dem om dette. Men denne gang vil jeg  nøyes med å la dem vite, at den trøst Gud gir, ofte kun kan erfares tydelig av oss når vi er i stor nød og for alvor føler angst i hjertet. Slik skal det nok være. For Kristus åpenbarer seg for oss gjennom lidelse og kors, og jeg tror, at hvis Gud handlet annerledes og lot oss smake sin trøst på de dager hvor det gikk godt, ja alltid, da ville vi misbruke denne gave. Men når Han nå forbeholder seg å gi oss den i de svære tider, så kan vi også få større gagn av den.
Min mening er altså denne: Det er bedre at vi med et ydmykt hjerte venter inntil Gud gjør vel i mot oss, enn at vi går i veien for Ham og foreskriver Ham hvordan Han skal dele sine velgjerninger ut til oss. Å begjære dem straks er kun et utslag av vår kjødelige natur. Vi søker jo det som vi synes passer til oss, ikke for å kunne behage Gud med det, men alene for å kunne leve godt og makelig. derfor er mitt råd til dem, at de ikke skal diskutere frem og tilbake hvorfor Gud handler med dem som Han gjør. Men de skal med takknemlighet og glede ta i mot det gode som Han unner dem og fortsatt med frimodighet gjøre det som deres embete krever av dem. For om de så diskuterer dette spørsmål aldri så lenge, så oppnår de dog intet annet enn at deres sinn blir brakt til opprør mot Guds dommer. Og det er den største synd i verden. Det er dette Paulus mener når han sier, at loven fremkaller vreden, og han formaner oss derfor flere steder, især i Rom. 12, 12 til å glede oss i håpet, være tålmodige i trengselen og utholdende i bønnen.
Hvordan kan de, min kjære Joachim, si, at den himmelske Fader ikke har omsorg for dem og ikke vil vite av dem? Hvordan kan de dog få slike tanker? Kanskje mener de at de har grunn til å tenke slik, fordi deres hjerte ennå ikke har følt noe av Guds godhet. Men spør dem selv hvorfor det er slik, og om de kanskje ikke selv kan være skyld i at dette sjelens lys stadig er skjult for dem. Ja, all deres bekymring og diskusjon er uten tvil årsak til at de mørke skyer ennå omgir dem. Dog, også for dem vil lyset en gang, når det er Guds vilje, bryte frem av mørket i sin strålende glans."