Jurieu sier: om den hvilende tro

"Det er lett å forstå at det menneske som har sett alle helvetes forferdelige vederstyggeligheter, vil føle himmelens skjønnheter enda skjønnere. Når en sjel nesten er forsmektet i åndelig tørke, og Gud derpå møter den og sier: "Min brud! Min venn!" se, så føler sjelen den fred som overgår all forstand, da smaker den nådens sødme og på en viss måte den evige herlighet.
Disse frydefulle henrykkelser, disse gleder som føles, men som umulig kan uttrykkes i ord, de tildeles normalt ikke de alminnelige kristne. De er forbeholdt de store helgener, særlig dem som er oppøvd i de prøvelser vi nettopp har beskrevet, og som har følt kjærlighetens ild og glød. Det er dem som med hellig bestyrtelse roper: Han er kommet igjen! Han er kommet igjen! Han som bringer meg mitt hjerte igjen!"