Theodor a Brakel sier: om den hvilende tro

Theodor a Brakel, en from og gudfryktig prest i Friisland, beretter i sin levnetsskildring bl.a. følgende:

"Jeg hørte alltid predikantene tale om gleden i Helligånden som en forsmak på det evige liv. Somme tider tenkte jeg på hva det mon var for noe. Og jeg ønsket at jeg en gang ville komme til å erfare og fornemme denne glede.
Det skjedde da at jeg en dag kom hjem og så at jeg var alene i stuen, og jeg tenkte: Nå har jeg leilighet til å be uforstyrret. Jeg fikk straks den tanke, at jeg ville be Gud, om Han dog ville unne meg en forsmak på himmelen. derpå knelte jeg ned, og så alvorlig som jeg kunne ba jeg til Gud om, at Han ville bønnhøre meg. Jeg slo så opp i det Nye Testamente og, om jeg husker rett, fant jeg ordene i Joh. 16, 23 - 24: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: hvis dere ber Faderen om noe, skal Han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn; be, så skal dere få, for at deres glede må bli fullkommen." (De siste ord forklares således: Og dere skal bli forvisset om, at dere har den sanne tro). Deretter la jeg den åpne Bibel foran meg og minnet Gud om dette skriftsted i min bønn. Da jeg hadde bedt og foreholdt Gud Hans egne løfter, ble jeg til sist så glad, og mitt hjerte og mine tanker ble så oppløftet, at jeg så Gud med min sjels øyne og ble forent med Ham. Samtidig fyltes jeg av en slik fryd, ro og glede, at jeg ikke kan beskrive det. For dette var den skjulte manna, den hvite sten på hvilken det er skrevet et nytt navn som ingen kjenner, uten den som får det (Åp. 2, 17).
Jeg reiste meg da og gikk bort med glede. I to eller tre dager følte jeg at mitt sinn var i himmelen. Det var som om jeg kunne se Herren, og min sjel var glad og rolig.
Deretter begynte denne følelse å svinne. Imidlertid fortalte jeg ikke noen om min opplevelse, men fortsatte med - på barnlig vis - å tjene Gud med lyst og glede, som om jeg var alene med Ham."

(NB! Dette skjedde da Theodor a Brakel var omkring fjorten år gammel).

og fra sin manndom forteller han:

"Undertiden når jeg har vært i bønn er jeg blitt løftet så langt inn i Guds kjærlighet, at jeg likesom har vært helt oppslukt av den. Det var så stort at jeg ikke kunne fatte det. Jeg følte at jeg ble forent med min Gud og Frelser, min broder og min brudgom. Jeg merket Hans overveldende kjærlighet som er bedre enn vin, og som var et banner over meg (Høys. 2, 4).
Det var som om jeg ble beruset av Hans kjærlighet. Da falt jeg Ham om halsen med min kjærlighets armer. Min sjel strebet derpå etter å forbli i denne tilstand, ja, å bli mere og mere fylt av den. Jeg har da flere ganger følt at mitt legeme ble utilpass, så jeg måtte opphøre med denne inderlige omfavnelse; for mitt hjerte og mitt kjød forsmektet helt, og det var som om jeg skulle dø av det.
Hvor er det godt å være hos Herren! Hvordan vil det da ikke bli når Han møter oss med sin evige fullkomne kjærlighet!"

og:

"Somme tider tillot Gud meg å se dypt inn i sin frelsesplan, og jeg så hvordan Han har elsket meg med en evig kjærlighet, så Han gav meg sin enbårne Sønn til frelse."