Johan Arndt sier:

"Gud ønsker ikke at noe elendig hjertes lengsel for evig skal være forgjeves...
Derfor, så stor som du gjerne ville at din tro skulle være for Gud, så stor er den for Gud. "Da han klynger seg til meg, frir jeg ham ut" (Slm.91,14).
Alle de som lengter etter Gud og ønsker å komme til Gud, og som gjerne ville tro så sterkt og frimodig, som Gud krever det, de kommer til Gud og Kristus; derfor vil Gud ikke støte dem bort."

Og om den hvilende tro:

"På en gang røres og fylles da forstanden av det guddommelige lys, viljen av de himmelske ønsker, hukommelsen av den hellige glede. Og dog kan verken fornuften, viljen eller hukommelsen begripe eller fastholde denne opplevelse; for den forblir ikke for alltid i sjelens krefter, men er skjult i sjelens innerste vesen, hvorfor den hurtig forlater de følelige sjelskrefter."

og:

"Men når sjelen får lov til å oppleve at Gud bor hos den, da kan ingen skapning fatte hvilken fryd det er, og hva mennesket føler i sitt hjerte. Det oppstår likesom en indre brann, så sjelen jubler av kjærlighet.
Ingen, sier jeg, kan fatte det uten det menneske som opplever det. Man kan føle og merke det, men umulig uttrykke det i ord. Det er åndelige, hemmelige og guddommelige ting som man ikke skal fortelle til andre, for brudgommen ønsker å bo hemmelig og stille i hjertet.
Likesom gjennom åndelige dører kommer brudgommen inn til bruden, lærer og underviser henne og lar henne føle at Han er nær, ikke i legemlig skikkelse, men ved troens lys og forstandens klarhet, ved gledens jubelrop og kjærlighetens frydespring, ved et fredens kyss og trofasthetens omfavnelse. For i en sådan stund våger motstanderen ikke å nærme seg, fordi brudgommen er der. Ingen fremmed tør blande seg i det som skjer, for sjelen er omgitt av mange tusen engler, som holder vakt. Da er den ydmyke sjel blitt et Guds tempel, en bolig for visdommen, en trone for Ordet, et trøstens hjem, et kammer for brudgommen, en paktens ark, en forgylt nådestol, et helligdommens paulun, et hellig hvilested, en forseglet brønn, en himmelsk bolig og himmel på jord.
I denne den aller helligste omfavnelse gis det mange kjærlighetskyss og føres mange frydefulle samtaler, som intet menneskelig øre har hørt, intet stolt øye sett, og som ikke er oppkommet i noe kjødelig menneskes hjerte. En sådan glede er kun for de ydmyke. det er skjult manna, det er honning og honningkake, det er vin blandet med melk. Når det nytes blir hjertene glade, og de vederkveges, så de letter kan utholde deres utlendighets arbeide og besvær."

og:

"Gjennom en sådan inderlig bønn føres man frem til den overnaturlige bønn (dette skal ikke forstås som om de andre grader i bønnen var naturens verk, men denne grad er den høyeste og derfor den som er mest hevet over naturen).
Som Tauler sier, skjer dette ved en sann forening med Gud gjennom troen, så vår skapte ånd likesom nedsenkes i og sammensmeltes med Guds evige og uskapte Ånd. Og i et nu skjer da det som er skjedd i alle helgener fra verdens skapelse.
Denne himmelske glans og stråle er over for alle menneskelige fornøyelser som tusen pund gull overfor en hvid.
Gjennom den sanne tro oppfylles sinnet i den grad av Guds kjærlighet, at det ikke kan tenke på annet enn Gud... det som sjelen opplever og fornemmer er usigelig. Hvis noen spurte den hva den følte, ville den svare: "Et gode som overgår alt godt."  Om noen spurte hva den så, ville den svare: "En skjønnhet som overgår all skjønnhet." Og om den ble spurt hva den smakte, ville den svare: "En liflighet som overgår all liflighet." Ja, den ville si: Alt det jeg forteller om det, er kun som en skygge av den virkelige følelse, for alt det edle og det skjønne som jeg opplever, kan jeg ikke uttrykke i ord."
Her smaker sjelen hvor god Herren er. Her forstår den for alvor hva det vil si å kjenne Gud og elske Ham. Når den kjenner Ham, elsker den Ham, og når den elsker Ham, ønsker den å ha Ham hos seg for bestandig.
Men denne glans varer ikke lenge. den er normalt kun som et glimt som hastig forsvinner. Og når den er borte, søker sjelen omhyggelig etter, om den igjen kan finne et slikt himmelsk lys og forene seg med det."

og:

"Gud vil nok i sin tid la deg oppleve den følelige, frimodige trøst, selv om Han en tid lang lar den være skjult i ditt hjerte."

og fra Johan Arndts levnetsbeskrivelse:

"Da han var våknet etter en kort søvn, så han opp og sa ordene fra Joh. 1, 14: "Vi så Hans herlighet, en herlighet, som den enbårne Sønn har den fra Faderen, full av nåde og sannhet." Og da hans hustru spurte ham når han hadde sett den herlighet, svarte han: "nettopp nå så jeg den. Å, hvilken herlighet; en herlighet som intet øye har sett, som intet øre har hørt, og som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte. Det er sådan en herlighet, jeg har sett."