1. Noen alminnelige betraktninger.

Troslæren er en gren, en disiplin av den kristne teologi, nærmere bestemt den disiplin som sammenfatter kristendommens grunnsannheter i en samlet oversikt, og som oftest i hva man mener er et kristelig system.  Derfor kalles den i den teologiske verden gjerne for systematisk teologi.

Ordet teologi vekker mange slags tanker og mange slags følelser innen våre kristne lekmannskretser.  Og vi kan gjerne si at det meste går i retning av mistillit og mistro til den. Det er ikke så underlig.  For bakom begrepet teologi skjuler seg meget, like fra den verste villfarelse til uttrykk for Guds åpenbarte sannheter.  Teologi slik som den i praksis er blitt drevet har kristendommens verste hindring og beste hjelp. I praksis har den så visst ikke vært noe entydig begrep.

Spørsmålet for oss blir; Kan vi tale om en bibelsk begrunnet teologi?  Er teologien nødvendig i følge Guds ord?  Er det så at Guds menighet på jorden ikke kan klare seg den foruten? Eller er den noe mennesker har funnet på?

Her gjelder det for oss å søke svar i Skriften.  Det har ingen betydning hva mennesker kan anse som berettiget eller uberettiget, endog ikke hva kristne mennesker anser berettiget eller uberettiget.  Spørsmålet er hva Gud anser som berettiget. Det han anser som berettiget, er berettiget, om så intet menneske anser det så.  Og omvendt.

Hvilket svar finner vi da i Skriften?

En skal ikke bli mye kjent i Det nye Testamente før en oppdager at ordet lære spiller en avgjørende rolle  Det har stor betydning for oss å gi akt på, fordi vi lever i en tid da læren for en stor del er kommet i misskreditt store kristelige kretser.  Det er nokså alminnelig å mene at alt som har med lære å gjøre er av underordnet betydning.  Det er livet, det kommer an på, hevder man.  Kristendom er liv og ikke lære.  Hvis man dermed mente at kristendom ikke er teori og kunnskap alene, så var dette rett nok.   

For kristendom er kjennskap til Gud og kjennskap til Kristus.  Å være en kristen er ikke å vite om Gud og det han i sin Sønn har gjort til vår frelse.  Det er å eie personlig kjennskap  til det og i dette kjennskap å eie det evige liv.  Men det er ikke dette man oftest tenker på, når man hevder at kristendom er liv og ikke lære.  Slagordet: Det er livet det kommer an på, er som regel uttrykk for at man mener læren er av en helt uvesentlig og underordnet betydning i kristenlivet.  Livet hevdes på lærens bekostning. (Nevn ekspl.)

Hva grunnen til dette er, skal vi ikke komme nærmere inn på.  Det har mange grunner.  Hovedgrunnen er å søke i den individualistiske innstilling som er så alminnelig i kristne kretser i vår tid og i teologiens utglidninger. 

Tilsynelatende kan det se ut som man vil verne seg mot lære uten liv, når man hevder at det er livet det kommer an på og tillegger læren underordnet betydning.  Men her må vi spørre:

Var ikke Jesus og apostlene også redde for lære uten liv?  Svaret er ingen i tvil om:  Ingen har vært mer redd for lære uten liv enn nettopp de.  Men nå viser Skriften at heller ingen har lagt større vekt på læren enn nettopp de.Matt.5,2; (Joh.17,3 ).

Om Jesus står det gang på gang at han lærte. Ja, han taler om sin lære som det ene saliggjørende. Det er bakgrunnen for hans uttalelse: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. I følge Jesus kan det ikke bli liv i Gud uten den lære som er av Gud, og nettopp gitt oss til salighet og kjennskap til Gud. Det samme finner vi hos apostlene. Læren spiller den alt overveiende rolle. Og vi leser om den første kristenmenighet at den holdt trolig fast ved apostlenes lære.  Vi vet også at blant de nådegaver Gud har utrustet sin troende menighet med er nådegaven til å lære en av de viktigste for ikke å si den viktigste. (7,28; Joh.6,59 o.m.fl. Joh. 7,16-17.)

Etter dette kan vi gi svar på om det finnes en bibelsk begrunnet teologi som er nødvendig for Guds menighet:  Den teologi som består i å tilegne seg og formidle videre Guds åpenbarte sannheter kommer alltid til å være en livsbetingelse for sant kristenliv, ja, det er ikke overdrivelse å si at den er hovedlivsbetingelsen.

Til toppen

2. Ut fra dette kan vi gi en bibelsk definisjon av begrepet teologi: Å være teolog betyr å være lært av Gud. Teologi er Gud-lærthet. (Act. 2,42 Rom. 12,7; 1. Kor. 12, 4-11; Ef.4,11.)

Dette er også den rent sproglige betydning av ordet teologi.

Nå kan det imidlertid sies om alle gjenfødte kristne at de er lært av Gud.  Derfor kan det ligge nær å spørre: Skal en da kalle alle kristne for teologer?  (Joh.6,45. Joh.6,45; l. Joh.2,20.27.)

Nei, selv om alle gjenfødte kristne har fått Åndens sans, så de kan forstå og tilegne seg det som er gitt Oss av Gud, så bør vi ikke bruke betegnelsen teolog i egentlig og spesiell forstand på andre enn de som har fått  lærernådegaven, Det er  ikke alle kristnes sak å være lærere i Guds rike.  Det skal bare de være som Gud har gitt kall og utrustning til det.  På dem - og dem alene - kan betegnelsen brukes i bibelsk og egentlig forstand. (l. Kor. 2,11-15, Jfr.Pastoralbr: Tim.br, og br. til Titus)

Vi skal se noe nærmere på de to betydninger av teologi som ble nevnt ovenfor.

Til toppen

a. Den subjektive betydning:  teologi - det å være lært av Gud.

Hvem er en rett teolog?

Som framgår av hva ovenfor er sagt, kan intet menneske ta seg til å bli rett teolog.  Man kan ikke lære seg til det. Om en ung mann bestemmer seg for å studere teologi og gjennomfører sitt studium, er han ikke dermed uten videre skikket til å være lærer i Guds rike.  Likeså om en har lyst til å bli predikant og søker og blir opptatt som forkynner i en kristelig organisasjon, er han ikke dermed uten videre predikant i kristelig forstand.  Tvert om blir mange nettopp fordi de studerer teologi og fordi de blir predikanter, til den største hindring og fare for Guds menighet.

Her gjelder det at de troende er våkne!  Det er ikke om å gjøre å stille seg avvisende overfor enhver teologi; men å lære å skjelne mellom den teologi som er av Gud og nødvendig for hans menighet og den som er av mennesker og bare med urette kalles for teologi.  For like farlig som det er å godta enhver teologi, like farlig er det å forkaste den som er av Gud.  Derfor er spørsmålet:  Hvem er rett teolog?  Et livsspørsmål for alt Guds folk.

Svar på spørsmålet finner vi ved å se på Skriftens beskrivelse av en rett lærer i Guds rike.  For å gjøre det kort og oversiktlig, skal vi sammenfatte Skriftens mangfoldige utsagn i fem punkter:  

1) Den teologiske dyktighet er av åndelig art: Kan bare gis og virkes av Guds egen Ånd.  Vi er ikke dyktige til å tenke noe av oss selv, vår dyktighet er av Gud.  

Det forutsetter at den som skal være teolog selv tror på Kristus og er et gjenfødt menneske.  Et ugjenfødt menneske kan aldri være teolog i Guds ords mening, selv om han har evne til kunnskapsmessig å lære seg selv og andre Skriftens sannheter. Det er farlig å tale om "ugjenfødtes teologi" (theologia irregenitorum).  En slik teologi eksisterer ikke.  Skriften lærer uttrykkelig at all sann og fruktbar kunnskap bare kan virkes ved Den Hellige Ånd.  Og hvor Guds ord taler om den rette lærerdyktighet, føres den tilbake til Guds nåde i Jesus Kristus: Det å bli sterk ved nåden i Jesus Kristus er hovedbetingelsen for å kunne være en rett lærer. (2. Kor.3,5 1. Kor. 2,12-14. 2. Tim. 2,7b).

Hva skal da en kristen mene om uomvendte teologer og lærere (prester) som sitter i offentlig embete?

De skal ikke betraktes som virkelige lærere i Guds ords mening. De må anses som menn som sitter i sin stilling ved Guds tillatelse, men mot hans fastsatte orden.

Kan slike bli brukt av Gud til vekkelse og omvendelse?

Ja, for så vidt som de lærer Guds ord rett, slik at Ordet gjennom dem når til menneskene, kan det nok virkes omvendelse og tro, fordi Guds ord beholder sin kraft, og blir ikke opphevet av deres person som forkynner det.  Og for dem som mottar nådemidlene gjennom slike, kommer nådemidlene til å virke det Jesus har lovt, så sant de mottas av et troende hjerte i tillit til Jesus.  

Vi har et lærerikt og alvorlig ord av Jesus om dette i bergprekenen: Matt.7,22.  Der hører vi at mange bruker Jesu navns kraft til å tale profetisk, drive ut onde ånder og gjøre kraftige gjerninger, men ikke selv er frelste mennesker.  De bekjenner ham nok som Herre, men tror ikke på ham som Frelser i Skriftens forstand. To ting lærer vi om disse:  Jesus bruker dem visstnok. Men samtidig stempler han dem som mennesker som gjør urett.  Altså: han tillater og gjør bruk av den virksomhet de driver; men de er ikke innsatt av ham i den, og de blir fordømt for den på dommens dag.

Får det ovenfor er nevnt hvordan en kristen skal stille seg til offentlige lærere og prester som ikke er omvendt til Gud, er det ikke fordi det menes at det ikke forekommer uomvendte predikanter i våre kristelige organisasjoner.  når de offentlige lærere er nevnt, er det fordi kristenfolket ikke rår over muligheten til å avsette dem.  Derimot hvor det er vitterlig at en forkynner i frivillig Guds rikes arbeid, ikke er omvendt, rår kristenfolket over å avsette ham og det er det eneste rette.  Ellers gjelder naturligvis alt som er sagt om uomvendte lærere i offentlig stilling, også enhver annen som har forkynner eller lærerstilling i Guds rike men ikke er omvendt til Gud.

2).      For å være rett teolog må en ha lært å øse av Skriften som den eneste kilde. D.v.s. han må kunne skjelne mellom Guds ords lære og alle menneskelige tanker om Gud og kristendom. Skriften taler advarende ord om dem som vil være lærere i Guds rike og øser av kilder utenom Guds eget ord. Om noen farer med fremmed lære og ikke holder seg til vår Herre Jesu sunne ord, er han fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten. En rett teolog må kunne skjelne mellom naturlig religiøsitet og kristendom.

Her er vi på et alvorlig område.  Når det gjaldt den første betingelse for å være rett lærer i Guds rike  personlig gjenfødelse ved troen på Jesus, da er de troende stort sett våkne for det.  Ganske annerledes er det med denne betingelse. Den er ikke rett forstått blant de troende i dag.  Og det er ganske sikkert grunnen framfor alle til all den åndelige usunnhet blant Guds folk.  Teologien, både den offentlige og den i lekmannskretser, øser dessverre av mange kilder utenom Ordet. (2. Tim. 2,1 ff l. Tim.6,3).

Hvilke kilder?

Umiddelbare opplevelser, d.v.s. religiøse opplevelser som ikke er virket av Guds Ånd gjennom ordet er en slik kilde. Et menneske med religiøs sans kan likesom kunstneren med sin kunstneriske sans oppleve ting i sitt indre som han mener er av Gud, ting som påvirker hans vilje, følelse og erkjennelse. Og han kan ha evnen til å gi uttrykk for disse opplevelser og kalle det kristendom og påvirke andre med den. På lik linje ligger det å lytte etter Guds tale i sitt eget indre. Videre å gjøre den kristelige bevissthet til utgangspunkt for den kristne erkjennelse (den såkalte liberale teologi) eller gjøre den gjenfødte bevissthet til utgangspunkt for erkjennelsen (erfaringsteologien), det fører alt sammen til fare og vranglære.  Vi kan sammenfatte det i ordet som er sagt om de falske profeter: De bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn. (Jer. 23,16)

Her er å merke: Det finnes falske profeter og lærere som bare  øser av slike falske kilder. De er farlige nok. Men farligere er likevel de som både øser av Skriften og av sitt eget eller andre menneskers hjerters kilder: De blir vanskeligere å kjenne igjen. Og det verste er at troende lærere kan gli ut i dette.  Men hvem det er som begynner å øse av kilder utenom Guds ord i Bibelen, han være seg så god, from og troende han vil, så er han dermed diskvalifisert som lærer i Guds rike, ja er straks på vei til å bli vranglærer.

Derfor  like visst som hjertets gjenfødelse ved personlig tro på Jesus er betingelse for å være en rett teolog, like visst er det en hovedbetingelse at en har lært å bruke Skriften som den eneste kilde for sin erkjennelse.

3. Teologisk dyktighet forutsetter evnen til. å lære alt Guds ord.  Det har apostelen uttrykt slik: Jeg holdt ikke noe tilbake, jeg forkynte eder hele Guds råd.

Vi mener ikke dermed at det er noe menneske gitt å fatte Guds ord i hele dets fylde!  Vi skjønner stykkevis.  Det gjaldt også Paulus.  Men samtidig kunne han med sannhet si at han hadde forkynt alt Guds råd.

Det som det her gjelder er at en ikke blir ensidig i erkjennelse, slik at en i sin erkjennelse stenger og utelukker visse av Skriftens sannheter.  Erkjennelsen må være åpen for all Guds tale.  Først da er læreren i Guds rike fri for ansvar overfor sjelene, som apostelen sa: Jeg er ren for alles blod. (Act.20,27  l.Kor.13, 9).

Ensidighet i erkjennelse gjør uskikket som lærer i Guds rike.

Av dette lærer vi at det foruten Personlig tro på Jesus også kreves en viss intellektuell evne for å være teolog. Og framfor alt lærer vi hvilket veldig arbeid og stor flid i bruken av Guds ord det skal til.

4. Til teologisk dyktighet hører videre at en kan bekjempe vranglære. (Act.20,26).

Den som har ansvar for lærer i Guds menighet skal være i stand til ikke bare "å formane ved den sunne lære," men også å tale dem til rette som sier imot og  "målbinde dem", d.v.s gjøre dem og deres innflytelse uskadelig for de troende.

Det har vært noe av et krav overfor teologer og forkynnere at de skal avholde seg fra polemikk.  Og rett nok er det også polemikk som er forbudt i Guds ord. (Tit. l,9 - 11).

For det første polemikk om unyttige og ørkesløse spørsmål d.v.s. om slike spørsmål som ikke har livsviktig betydning for Guds folk, men bare volder unyttige diskusjoner og trette   Den slags polemikk må en teolog avholde seg fra.  Og for det annet polemikk ut fra kjødelig iver, d.v.s. all polemikk som har sin grunn i selvhevdelse eller egen vinning o.lign. altså polemikk med andre våpen enn dem Gud har gitt oss. (Tit. 3,9).

Men å hevde at teologer og forkynnere skal avholde seg fra enhver polemikk er ganske imot Guds ord. Tenk f.eks. på Gal.br. som helt igjennom er et polemisk skrift. Hvor grunnleggende sannheter blir angrepet, som f.eks. sannheten om Jesu person og stedfortredergjerning eller sannheten om menneskets syndighet osv. er det teologenes og forkynnernes plikt å kjempe imot. Og nærmere bestemt gjør en det på en tredobbelt måte:
(2.Kor. 10, 3-4).

For det første skal de erkjenne vranglæren, d.v.s. få øye på den og gjøre oppmerksom på den.  Skriften kaller det å holde øye med den.  For det annet skal de imøtegå og motlegge den. (Rom. l6,l7).

Og for det tredje sørge for at vranglærerne blir  isolert fra Guds menighet. Å bekjempe vranglæren på denne tredobbelte måte er en del av teologenes og forkynnernes kallsgjerning.  Ingen rett lærer i Guds rike kan svikte denne oppgave uten å svikte sitt kall.  Ofte blir det endog nødvendig å nevne de falske åndsretninger og deres talsmenn på navn.

Imidlertid må vi her være klar over at en rett polemikk forutsetter at en først positivt forkynner den sanne lære. NB. rekkefølgen i det anførte ord fra Tit.l,9-11.  Hvis ikke striden mot vranglæren skjer på bakgrunn av en rett framstilling av den sanne lære, taper den sin kraft, ja en utsetter seg for at den i det hele tatt ikke kan bli forstått, men får preg av å ha sin grunn i stridslyst.  I det hele tatt må polemikken skje på en helt igjennom positiv måte.

Hvor nødvendig en kristen polemikk er, forstår vi best når vi tenker på hvor fint og umerkelig vranglæren ofte sniker seg inn.  Jesus karakteriserer de falske profeter som "ulver i fåreklær." (Tit. 1,9.11.
Rom.16,17).

De ser ut som veiledere og voktere av Guds hjord mens de i virkeligheten er røvere og ødeleggere. Og apostelen sier de prøver å "lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse.

"Når sjelefienden søker å forfore troende mennesker kamuflerer han seg med lærdommer som ser ut til å være kristelige og gudfryktige, men i virkeligheten må føre dem bort fra Kristus som tror dem.  Og hvis ikke unge, uerfarne og godtroende kristne her får hjelp av lærere og forkynnere i Guds rike  kommer det til å gå galt.

Det er således ingen tilfeldighet at det umiddelbart etter vekkelser ofte opptrer personer som ikke har interesse av å tale til omvendelse og vekkelse for verdslige mennesker, men  legger an  på de troende og spesielt på dem som er nyvakt og nyfrelst. Det er noe enhver forkynner må være våken for oe prøve å yte hjelp mot. (Matt.7,15).

Bekjempelsen av vranglære er imidlertid nødvendig ikke bare for å hjelpe og bevare ubefestede sjeler.  Den er også nødvendig for selve framstillingen av sannheten.  Sannheten kommer ofte til sin fulle rett og får sitt fullstendige uttrykk først når den samtidig blir sett på bakgrunn av usannheten.  Det å klargjøre hva noe ikke er, hjelper til å få mer lys over hva det er.

Dette finner vi ofte eksempler på i Guds ord. F.eks. når det i Joh.l,13 skal sies om dem som har mottatt Jesus at de er født av Gud, brukes det først tre uttrykk for å si hva de ikke er født av. (2.Pet.2,l; l.Tim.4, 1ff og l.Joh.4,lff).

En rett lærers kall til å bekjempe vranglære har således en dobbelt grunn. Å bevare Guds folk fra avveier og utglidninger og å gi et fullstendigere og klarere uttrykk for Guds åpenbarte sannhet.

Når vi taler om bekjempelse og vranglære, må vi være klar over at det naturligvis dreier  seg om vranglærere som søker å øve innflytelse i Guds menighet. Guds ord pålegger ikke lærerne i Guds rike å drive vranglærerne ut av det borgerlige samfunn.  Det er jo mange falske røster som ikke får noen aktuell betydning for Guds folk.  Og det er dessuten en i og for seg umulig oppgave for Guds menighet å fjerne alle falske røster fra det verdslige samfunn vi lever i.

Det det gjelder er at sannhet får være sannhet og løgn får være løgn, at ikke grensen mellom dem oppheves og utviskes.  Da vil Guds menighet øve en rett og sann innflytelse i det verdslige samfunn.  Det er når løgnen vil 'åndeliggjøre' seg og fortrenge sannheten at lærerne i Guds rike har plikt på seg til å øve polemikk imot den.

5)   Til en rett læredyktighet hører evnen til å lide for evangeliets skyld. (Joh.l,13).

Evangeliet møter alltid motstad i verden, fordi det er jødene et anstøt og grekerne en dårskap.  D.v.s. det er et anstøt for all egenrettferdighet og en dårskap for alle naturlige menneskelige tanker om Gud.  Om evangeliet ikke kommer med bud og krav, men bare med tilsagn og løfter, så angriper det allikevel det som mennesket selv mest av alt elsker:  dets egen rettferdighet, dets selvhjulpenhet, dets egne meninger om Gud og åndelige ting.  Evangeliet er ikke det glade budskap for andre enn de som er blitt seg bevisst sin synd og udugelighet og står overfor Gud umyndig, uten unnskyldning, hjelpeløs. (2.Tim.2,3. 8-9.  
1.Kor.l,23).

De ser det og forstår det.  Men alle andre er enten likegyldige for det eller tar anstøt av det.  Evangeliet kan aldri bli populært.

Derfor kan en rett lærer i Guds rike heller aldri bli populær.  Han kommer til å dele skjebne med evangeliet. Hatet og motstanden mot evangeliet kommer i første rekke til å bli et hat og en motstand mot dem som Gud har gitt ansvaret for læren i sin menighet.

Derfor er det å lide en del av den sanne lærers kall i verden.  Den som ikke kan og vil tåle og lide noe for evangeliets skyld er ganske uskikket til å være lærer og forkynner i Skriftens forstand.  Intet må være viktigere for en lærer i Guds rike enn å være forpliktet på Guds ord.  Og det fører med seg at han må være villig til å gi avkall på all menneskelig ære, ja stundom også på sin stilling, sitt jordiske gods og endog sitt liv.  Det gjelder at han her har den rette innstilling og ikke regner med noe annet enn at hans kallsgjerning skal medføre lidelse.

Den som vil være lærer og forkynner og ikke har denne innstilling, kommer før eller senere i fare for å gå på akkord med det naturlige menneskes tanker om Gud.  Og da blir han ikke bare uskikket som lærer, men står endog i fare for å miste sin salighet.  Det er talt advarende ord i Skriften til dem som fornekter Guds sannhet; Fornekter vi, skal han og fornekte oss. (Matt.11,25 Jfr. Joh.6,66ff). 

Derfor gjelder også fra denne side sett apostelens formaning om å bli sterk ved nåden i Kristus Jesus.

Vi har nå i fem punkter prøvd å sammenfatte det som etter Guds ord kjennetegner en rett teolog.  Og vi skjønner; Han må eie alle disse egenskaper, ikke bare en eller flere av dem.

Til toppen

b. Den objektive betydning: teologi - det som skal læres.

Om dette har vi allerede nevnt at vi her kan sette likhetstegn, teologi - Den Hellige Skrift.

Teologi kan aldri bli menneskelige anskuelser om Gud og religion.

Visstnok er det meste av det som bærer betegnelsen "teologi" intet annet enn menneskelige spekulasjoner om Gud og hva man kaller "gudsliv."  Men etter hva vi allerede har sett kalles den teologi bare med urette.  Det rette navn ville være religionsfilosofi, religionspsykologi, religionshistorie e. l., så sant det dreier seg om en forskning av det religiøse liv slik en møter det blant menneskene.  Men i mange tilfeller er den såkalte teologi  slett ikke noe av dette.  Den er religionskonstruksjon og de som driver med den burde kalles religionskonstruktører.

Det gis ingen vei hvorpå det naturlige menneske kan erkjenne Gud.  Veien går ikke fra oss til Gud  men fra Gud til oss.  Gud kan erkjennes, bare fordi han har åpenbart seg og bare der hvor han har åpenbart seg.  Med åpenbaring mener vi at Gud på bestemte måter meddeler og gir seg til kjenne for mennesker.  Dette har Gud gjort gjennom de kjensgjerninger Den Hellige Skrift bevitner, og som vi med ett ord kan kalle frelseshistorien.  Denne frelseshistorie når sitt mål og sin fullendelse i Guds egen Sønn som ble menneske  Jesus Kristus. (2.Tim.2,l2 2.Tim.2,l).

Han har åpenbart Gud.  Og i ham møter vi Gud.  Derfor kan Guds selvmeddelelse bare formidles gjennom det ord Gud har latt skrive for oss i Bibelen fordi det bare er dette ord som kunngjør for oss og setter oss i forbindelse ned de kjensgjerninger Gud har fullbrakt til vår frelse.

Derfor advarer Gud oss mot enhver som vil lære noe om Gud og gi seg ut for å forkynne sannheten fra ham og ikke har sin lære og forkynnelse ene og alene fra hans ord, men fra sitt eget hjertes tanker.  Og han feller dommen over dem.

Nå vet vi fra religionshistorien så vel som fra det daglige liv omkring oss at det gis utallige måter hvorpå menneskene mener seg å finne Gud og sannheten. Det kan ha sin betydning å ta en oversikt over og gi en vurdering av disse forskjellige måter.

Det er treffende sagt (Olav Valen-Sendstad) at det i hovedsaken kan sammenfattes fire forskjellige hovedformer for gudserkjennelse:

1) Tradisjonalismen. Med den menes at det å erkjenne Gud ikke er det enkelte menneskes sak,  men et historisk samfunns sak.  Mennesket overtar sin erkjennelse av Gud fra det samfunn, det miljø det lever i.

Vi finner eksempler på tradisjonalisme både i og utenfor den bekjennende kristenhet:

a.  På kristelig grunn møter vi tradisjonalismen i den romersk-katolske kirke.  Den hevder som et dogme at kristendommen bare eksisterer i den historiske overlevering fra slekt til slekt innen romerkirken. Den enkelte kan ikke som selvstendig individ oppleve hva kristendom er.  Han er en kristen ved å godta og gi sin tilslutning til romerkirkens lære. Kirken er det skip som går fra tiden til evigheten. Enhver som er ombord i det, frelses.  Den som er utenom det, kan ikke frelses.  Det er altså kirken som  helhet, som erkjenner Gud.  Den enkelte erkjenner ham bare ved å overta kirkens lære.  Derfor blir kirken og ikke ordet, den åndelige autoritet i den katolske kirke.  Kirkens historiske utvikling står over Bibelen.  (Dette er bakgrunnen for den kat. kirkes lære om pavens ufeilbarhet.) 

Blant protestantiske kristne møter vi tradisjonalismen i form av konfesjonalisme:  Kirkens bekjennelseskrifter står over ordet som åndelig autoritet for den enkelte kristne. (Bekjennelseskriftene blir da det motsatte av det de skulle være: hjelp til å fatte Ordets sanne innhold).  Konfesjonalismen følger med død og tilstivnet ortodoksi.

b.  På ikke - kristelig grunn nøter vi tradisjonalismen i mange former.  Vi skal bare nevne et par som det har særlig betydning å ta standpunkt til:  

Den lære at gudserkjennelsen i et folk til enhver tid er resultat av foregående tiders religiøse utvikling. (Hevdet av de religionshistoriske retninger.)

Denne lære er en naturlig følge av en evolusjonistisk verdensanskuelse.

Mer aktuell for oss er tradisjonalismen slik den i nyere tid er blitt hevdet på rasemessig og nasjonalistisk grunnlag.   Den religiøse sannhet hevdes å b utviklet gjennom tradisjoner i den enkelte rase eller folk.  Rasens (folkets) egenart utkrystalliserer seg i en bestemt livsanskuelse, ideologi, som den (det) skal leve videre på.  Hvert enkelt individ er forpliktet til å godta denne livsankuelse, ideologi, uten hensyn til personlig overbevisning eller tro  (På denne måten må vi tenke oss den antikristelige tids tro og livsanskuelse kommer til å bli gjort gjeldende.)

Vurdering av tradisjonalismen.  Det farligste ved tradisjonalismen er at den oppgir det personlige sannhetskrav.  Individet forpliktes uten videre på den gudserkjennelse eller livsanskuelse som miljøet er bygget på.  Det er ikke lenger spørsmål om personlig overbevisning. Videre: Tradisjonalismen har heller ikke rom for en absolutt (endegyldig) målestokk i spørsmålet om å bedømme hva som er sant og hva som er løgn. Det eksisterer ikke noen objektiv sannhet eller objektiv løgn.

(Med objektiv mener vi da:  En sannhetsnorm vi kan korrigere miljøets sannhetsnormer.) Miljøets oppfatning av hva som er sant og hva som er løgn får endegyldighet uten hensyn til om de stemmer med det som faktisk er sant eller faktisk er løgn. - Tradisjonalisme fører derfor i praksis til f.eks. ritualisme, død ortodoksi, nasjonalromantikk, mennesketilbedelse o.l.

2) Rasjonalisme:  Man mener å kunne erkjenne Gud med den alminnelige menneskelige fornuft.  Fornuftserkjennelsen er den høyeste autoritet for mennesket. Gudserkjennelsen er derfor underlagt  fornuftserkjennelsen.

Rasjonalismen kan ha mangfoldige former.  Det som alltid kjennetegner den er at alle avgjørende argumenter om Gud, om sannhet, om løgn o.s.v. hentes fra det "fornuftsmessige," det "logiske" eller det "'vitenskapelig gyldige."  Mest kjent er rasjonalismen i vår tid i den liberale teologi.

Vurdering av rasjonalismen.  Det farligste ved den er at den gir ikke rom for Guds frelsesåpenbaring. Alt som går ut over de forutsetninger (aksiomer) som gjelder for naturvitenskapen hevdes å være umulig. De er ting som ikke har og ikke kan ha skjedd.  Således nektes enhver form  for under.  Alle underberetninger i Bibelen er ikke uttrykk for noe som virkelig har skjedd, de er bare uttrykk fei hvordan de har virket på folk; eller de stemples endog  som likeframme sagn.  Jesus kan naturligvis ikke  ha vært Gud, o.s.v.  Kort sagt  Skriftens frelsesåpenbaring utelukkes ved den rasjonalistiske gudserkjennelse.

3) Mystikk:  Gud kan bare erkjennes gjennom opplevelser, og disse opplevelser kan et menneske oppnå bare ved å løsrives fra enhver forbindelse og ethvert samfunn med andre mennesker, ja, en må helst løsrives fra alt materielt og legemlig og historisk.

Mystikken har også mangfoldige utslag.  Det som kjennetegner den er at mennesket bare kan finne Gud alene. Målet er å bli ett med Gud ved frigjørelse fra alt menneskelig, alt historisk og all forbindelse med andre mennesker.  Mest kjent er mystikken fra Buddhismen, hinduismen og hellenismen (i oldtiden). Vi møter den også i middelalderen og i nyere tid i visse filosofiske retninger (de som går inn under filosofisk idealisme).  Kvekerne har atskillig ved seg som minner om mystikk.

Vurdering av mystikken.  Det farligste ved den er den fører til ringeakt for Guds åpenbaring i Ordet. Ordet er jo noe historisk.  Det er uttrykk for at Gud på bestemt måte gjennom bestemte kjensgjerninger har fullbyrdet vår frelse i sin Sønn.  Nettopp derfor tar mystikken avstand fra det.  Den søker Gud på veier som går helt utenom den vei hvorpå Gud har åpenbart seg.

  4)  Biblisisme.  Den er uttrykk for at en søker Gud gjennom Skriftens vitnesbyrd om den frelse Gud har fullbrakt i sin Sønn.  Biblisisme betyr at en søker Gud der han har åpenbart seg.  Den hevder at Skriften alene gir oss den gyldige målestokk for hva som er sant og falskt i erkjennelsen av Gud.

Vurdering av biblisismen. Den har alltid vært de sanne kristnes måte å søke Gud på. Men først etterreformasjonen er den blitt klart teoretisk utformet. 

Biblisismen unngår alle de farer som er nevnt under 1) - 3).  Den unngår tradisjonalismens ringeakt for det enkelte menneskes personlige ansvar i gudserkjennelse, den unngår rasjonalismens bundethet av den menneskelige fornuft; den unngår mystikkens forakt for Guds historiske frelsesåpenbaring og dens forakt for de helliges samfunn.  Biblisisme betyr at et menneske svarer ja til Guds frelsesåpenbaring og dermed også ja til enhver bekjennelse som uttrykker sannhetene i Den Hellige Skrift.

Denne oversikt stadfester hvordan mennesket farer vill i  sin erkjennelse av Gud når det søker Gud på andre veier enn den hvorpå han har åpenbart seg.  Og den viser samtidig hvordan all "teologi" som er mennesketanker om Gud, bare er villfarelser.  Teologiens eneste oppgave er og blir å lære hva Gud i sin åpenbaring har meddelt om seg selv og sin frelse.

C. Etter hva vi nå har sett om teologien i dens subjektive og objektive betydning, kan vi gi det siste og endegyldige svar på hva teologi er:
(Joh.l,18; Mt.11,27; jfr Joh.6,46 Jer.23,16;14,14; 27,14-16. Kl.2,14; Esek.13,2ff. 1.Pet.4,11. Jfr. Den kat. kirkes
dåpspraksis på misjonsmarken.
Confessio.
bekjennelseskrift.
Jfr. nedenfor.
Evolusjon:
utfolde1se
Må belyses med praktiske ekspl.).

Teologi er å være lært av Gud om Gud.

Anmerkning: Hva er forskjellen på åpenbaring og religion?  Det enkleste svar vi kan gi er dette: Religion er menneskets vei til Gud.  Åpenbaring er Guds vei til mennesket.

Når religionen, menneskets vei til Gud, er uttrykk for at mennesket søker Gud på helt andre veier enn den hvorpå Gud har åpenbart seg, blir det hedenskap. Men når religionen er uttrykk for at mennesket søker Gud i hans frelsesåpenbaring blir den ensbetydende med kristendom.

Det er to former for hedenskap:  Det materielle hedenskap: Mennesket danner seg Gud i materielle uttrykk: i tre, stein o.s.v.  2. Det Kulturelle hedenskap: "Gud" tenkes og dannes i kulturuttrykk.  F.eks. Hinduismen, buddhisme på høyere utviklingstrinn.  Mest kjent dog i Europa i de forskjellige ideologer og "ismer."  Felles for dem begge er at de danner seg "Gud" ut fra mennesket.

Det naturlige menneske evner ikke å skjelne mellom religion og åpenbaring.  En slik skjelning kan bare skje på grunnlag av Guds ord, fordi Skriften alene gir oss gudsfryktens sanne kjennemerker.

Til toppen

3. Troslæren.

er den del av teologien som sammenfatter teologiens resultater.

Den er ikke en lære om troen, men hva kristne tror på.

a). Troslærens oppgave er å gi svar på spørsmålet: Hva er kristendom?

Derfor må den på allsidig måte beskrive den virkelighet som er oss gitt i Guds frelsesåpenbaring.  Det er ikke troslærens oppgave å forklare. Den sier ikke, Hvorfor? Men: Således, hvordan.

Til toppen

b). Troslærens forutsetninger  - Skal troslæren fylle sin oppgave, må den bygge på bestemte forutsetninger (aksiomer).

1.      Skriften alene.

2.      Nåden alene.

3.      Troen alene.

Skriften alene som erkjennelses kilde og erkjennelses norm.

Nåden alene som eneste og egentlige grunn i menneskers samfunn med Gud.

Troen alene som eneste vei og vilkår hvorpå mennesket tilegner seg det som er gitt av Gud i hans frelsesåpenbaring.

Bare ut fra disse forutsetninger kan man finne svar på spørsmålet hva kristendom er.  Går man ut fra andre forutsetninger, eller prøver man å legge andre forutsetninger til disse, får man grunnfalske svar på spørsmålet: Hva er kristendom?

Til toppen

c). Troslærens metode blir etter dette en helt igjennom beskrivende  metode.  Beskrivelsen skjer ene og alene ved skriften, direkte og indirekte.

Direkte gjennom skriftsitater.  En hovedoppgave blir her å samle under ett synspunkt hva skriften uttrykker om samme sak på flere steder.

Indirekte blir skriften å anvende i s1ike tilfeller hvor vi ikke finner virkelighetsforholdet direkte beskrevet i skriften selv.  Historiske forhold i skriften blir da å anvende på forbilledlig måte.

Til toppen

d). Troslærens hensikt er dobbelt:

For det første å gi vekstmuligheter innad og utad, til Guds menighets selvoppbyggelse og utvidelse (misjon).  Troslæren hjelper den enkelte kristen så vel som hele Guds menighet til å besinne seg på hva kristendom er, hva Gud har gitt og hva han har åpenbart.

For det annet å bevare Guds menighet mot 1. vranglære, nærmere bestemt: falske etterligninger av kristendom. Dette er fra gammelt av kalt apologetikk (forsvar).  Ved at troslæren hjelper Guds menighet til å fatte Guds åpenbarte sannhet gir den menigheten våpen i hånd mot alt som vil ødelegge kristendom og gudsfrykt.  I de senere år er apologetikken kommet altfor mye i bakgrunnen med det resultat at menigheten mer og mindre står maktesløs overfor de mange lærdomsvær som fører til utglidning.  Like visst som det er en sann teologs oppgave å bekjempe vranglære (se 2 a 4), like visst er det troslærens oppgave å gi teologene våpen i hånd i denne kamp.

Som vi skjønner, er troslærens hensikt helt i gjennom av religiøs art:  Den er rettet på å formidle menneskers samfunn med Gud ved Ordet.  Troslærens hensikt er således ikke av intellektuell art.  D.v.s. det er ikke for tankens, men for hjertets skyld det er nødvendig å besinne seg på å tenke igjennom - tenke etter - Guds åpenbarte sannheter.

Til toppen

e). Troslærens disposisjon.  -  Det er naturlig å begynne med beskrivelsen av Gud selv, så langt det da er mulig p.g.a. hans selvåpenbaring.

Dernest er det naturlig å fortsette med å beskrive de forskjellige sider av Guds forhold til det skapte:

Hans skapende forhold, hans styrende forhold.  Hans selvmeddelelsesforhold (åpenbaring).  Hans forløsende forhold.  Hans helligende forhold.  Og endelig hans fullendende forhold.

Troslæren kommer derfor naturlig til å falle i følgende hoveddeler:

1.      Læren om Gud.

2.      Gud som skaper.

3.      Gud som den der styrer og Oppholder det skapte.

4.      Gud som åpenbarer.

5.      Gud som forløser.

6.      Gud som helliggjører.

7.      Gud som fullender.

Det har vært vanlig å dele troslæren i to: Prinsipplære og troslære.  I første delen legger en til rette de grunnsetninger en går fram etter i troslæren.  En slik inndeling anser vi farlig.  Behovet for en spesiell Prinsipplære er oppstått ved at troslæren har forlatt den enkle beskrivende metode og er kommet inn i Problemstillingen:

Det har også vært vanlig å skille mellom troslære og sedelære (etikk).  Dette skille er også meget farlig, fordi det understøtter den farlige trang i oss til å skille mellom lære og liv.  Likesom et sant kristenliv springer organisk ut av troslæren.  Derfor har vi ikke en selvstendig sedelære men vi vil prøve å ta med det som hører til et sant kristenliv på de steder det hører naturlig hjemme etter troslæren.

Til toppen