kapittel 23

I foregående § har vi nevnt at nådemiddel betyr middel for Guds nåde: middel hvorigjennom Gud skaper og oppholder, gjenføder og helliggjør.

Det er en anstøtelig lære for mange mennesker at Bibelen skulle være et nådemiddel. Men dette er ikke desto mindre Bibelens egen lære om seg selv.

{Den Hellige Skrift kan (har kraft til å) gjøre deg vis til frelse. – Det er jo det typiske kjennetegn på et nådemiddel at det kan virke til frelse. – Den hele Skrift er ... nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning. [2. Tim. 3, 16–17] – Igjen et kjennetegn på nådemiddel: det virker den gode og sanne åndelige vekst i oss opp til Gud. – Jesus: Skriften vitner om meg. [Joh. 5, 39] – også dette er typisk for et nådemiddel: det som gjør og virker selve Åndens gjerning, som jo består i å vitne om og herliggjøre Kristus.}

Skriften er på den måten øyets nådemiddel: på samme måten som apostlene på Jesu tid i Hans kjøds dager så det evige livs Ord med sine øyne, ser vi Jesus ved å lese Bibelens fremstilling om Ham. [1. Joh. 1, 1]

Av dette følger da to kjensgjerninger: for det første at den grunnleggende måte å tilegne seg troen på, er å bruke Skriften ved å lese den. For det annet at Skriften må gis fri til bruk av alle mennesker, ikke bare til bruk av prester, teologer og predikanter (lærere). Det er synd overfor selve Guds kjærlighet til å frelse menneskene og imot Hans utvelgende nåde å hindre noen i å bruke Skriften, enten det skjer ved å hindre at Bibelen blir utgitt og spredt eller det skjer ved å hindre mennesker i å lære å lese. Av dette kan vi slutte at det er kristen plikt å lære alle å lese. Det er en av misjonens hovedoppgaver, for at enhver kan bruke Skriften til troens og frelsens tilegnelse.

Det som gjør Skriften til nådemiddel er allikevel først og fremst det som den inneholder. Og hva er det for et innhold i Skriften som gjør den til nådemiddel?

Det grunnleggende svar – eller i alle fall et av de grunnleggende svar på dette, finner vi i 2. Kor. 3:

{I dette kapitel ser vi at Guds Ord har to slags tjeneste. Men vi ser også at mange blir ikke klar over det når de leser det: det ligger et «dekke over deres hjerte når Moses leses». Men denne forskjell i Skriftens virkning må vi merke oss nøye. For den kaster mer enn noe annet lys over Skriftens forskjellige innhold for oss.}

{Det skjelnes mellom dødens tjeneste og Åndens tjeneste (v. 7–8), mellom fordømmelsens tjeneste og rettferdighetens tjeneste (v. 9) mellom den gamle Lovens pakt (v. 14) og den nye livets, Evangeliets og Åndens Pakt (v. 6).}

{Det er altså en vesensforskjell mellom Loven som virker dom og død, og Evangeliet som virker evig Liv i Ånden.}

{Nå er det naturligvis på ingen måte meningen å si at Lovens Ord ikke er Guds Ord. Tvert om: det er Guds Ord i herlighet [v. 7], men samtidig er det Ord som virker og tjener døden, dommen, fordømmelsen. På den annen side er det bare Evangeliet om Livet og Rettferdigheten i Kristus som gjør oss levende og fører oss ut av dommen. [jvnf. Rom. 7, 7 ff Gal. 2, 19]}

{Så må da dekket over våre hjerters øye tas vekk, slik at vi forstår Ordet rett i Kristus. (v. 16).}

Hele Skriften deler seg på den måten i to slags Ord: Loven og Evangeliet, dødens og livets ord, vredens og nådens budskap, dommens og barmhjertighetens tale.

I hvilken henseende er da Skriften nådemiddel? Skriften er nådemiddel ene og alene for så vidt som det inneholder og meddeler Evangeliet: Livets Ord til frelse. Det som hører til Lovens og dødens tjeneste er ikke nådemiddel i direkte betydning for så vidt som det taler om hva et menneske skal være og gjøre i seg selv overfor Gud. Allikevel blir også hele Loven indirekte et nådemiddel, for så vidt som den erkjennes i Kristus Jesus som oppfylt av Ham. For så vidt som Loven erkjennes oppfylt av Kristus, da er Loven i Kristus det aller herligste Evangelium som nettopp forklarer oss hvordan den rettferdighet er som vi er tilregnet av Gud i Kristus. Men et slikt nådemiddel kan Loven aldri være før «dekket er tatt bort», slik at vi er blitt omvendt til Herren. Overfor den uomvendte verden er Skriften bare nådemiddel for så vidt som den klart og direkte inneholder Evangeliet om Kristus, om Hans person og stedfortredergjerning. Forøvrig kommer vi nøyere inn på forskjellen mellom Lov og Evangelium i neste kapitel. Bibelen må også karakteriseres som troserkjennelsens nådemiddel. Den er nemlig det grunnleggende middel som kilde til sann kunnskap om Gud og den er norm for det som er sant og riktig når det gjelder å forstå og vurdere Guds åpenbaring. Når det er erkjennelsen det dreier seg om, er det ingen ting i veien for å betegne endog Loven som et erkjennelsens nådemiddel, så lenge som vi tenker på den kjensgjerning at også Loven er åpenbaring av Gud og ser bort fra Lovens virkning i vårt personlige Gudsforhold. Men tenker vi på Lovens virkning i Gudsforholdet, da kan vi ikke betegne den som noe nådemiddel; da er den fordømmelsesmiddel, gitt for at vi skal komme til troen. [Gal. 3, 21.]

Endelig må vi også nevne at Bibelen er nådemiddel på den måten at Gud selv er virksom til stede der hvor den brukes. Det er alltid Gud som taler og virker gjennom Skriften. Vi kan aldri bruke Skriften uten den virker noe: enten til tro eller til anstøt, enten til syndserkjennelse eller til nådeerkjennelse. Og Skriften er Guds Ord enten noen bruker den eller ikke, enten noen opplever dette og hint eller ikke opplever noe i forbindelse med Skriftlesningen. Den er Guds Ord enten vi forstår den eller misforstår den, eller ikke forstår den.

Skriften er Gudslivets øye: ved den skuer vi Gud som i et speil, så langt som det kan la seg gjøre her i troens verden. [2. Kor. 3, 18] Uten den er vi blinde og går i mørke. Uten den er alt det som vi kan si eller tenke om Gud bare tomhet uten kraft og uten virkning til frelse.

Dette gjør et spørsmål aktuelt for oss: hva lærer egentlig Skriften om seg selv?

I det følgende skal vi så kort som mulig prøve å svare på dette spørsmål, og prøve å beskrive den virkelighet som heter «Skriften».

{Det er på sin plass å gjøre oppmerksom på først at hele veien er Skriften og Bibelen identiske i denne fremstilling. Som det går frem av det som tidligere er sagt i troslæren, hyller vi ikke den oppfatning at Guds Ord er i Skriften (Bibelen) eller at Bibelen inneholder Skriften, o. l. Guds Ord – Skriften – Bibelen er identiske begreper som framstillingen kommer til å vise.}

Den Hellige Skrift består av en samling skrifter. Bibelen er en bok av bøker. Det framgår av disse skrifter selv at de er forfattet av forskjellige forfattere som Gud har utvalgt, i løpet av ca. 1500 år, fra Moses til apostlenes tid.

{Når Bibelkritikken for en lang rekke av disse skrifters vedkommende bestrider riktigheten av det forfatterskap som skriftene selv angir (Moses har ikke skrevet Mosebøkene, David ikke de Davidiske salmer, Jesaja ikke Jesajaboken, osv.), da er Bibelkritikkens grunner dels uholdbare, dels tendensiøse, dels vilkårlige, dels ukontrollerbare påstander, dels uhistoriske.}

{Vi må huske på at Bibelkritikken er basert på det vurderingsteologiske prinsipp som har sitt klassiske uttrykk i Schleiermachers ord: «ikke den er en god kristen som trenger en hellig skrift, men den som kan skrive en».}

{Dette har ført med seg at Bibelkritikken prinsipielt er basert på den grunnoppfatning at Skriften ikke meddeler det historisk korrekte, men religiøst verdifulle – og derfor meget ofte må anses som historiekonstruksjon.}

{I og for seg må man kunne tale om en sann Bibelkritikk, dvs. undersøkelse av hvordan det forholder seg med skrifter, håndskrifter, tekster og tekstutgaver osv. Men det ligger i sakens natur at basis for en slik Bibelforskning (et bedre navn enn «Bibelkritikk») må være den kjensgjerning at Skriften meddeler det historisk korrekte. Skriftens troverdighet er første og viktigste grunn for enhver Bibelforskning, om den skal være sann.}

Etter den måten som Bibelen er blitt til på faller den i to hovedsamlinger av skrifter: Det Gamle og Det Nye Testamentes. GT. er en samling skrifter forfattet og samlet før Kristi komme i kjød. NT. en samling forfattet og samlet etter Kristi komme i kjød.

GT's skrifter er i sin helhet profetiske skrifter, når vi skal karakterisere dem i videre forstand. Men nærmere bestemt gir de den profetiske forkynnelse på forskjellig måte: De gir profetisk forkynnelse (Lov, Evangelium, forbilder og løfter), dels profetisk historieskrivning og dels profetisk poesi og visdomslitteratur. I det store og hele gir GT på en allsidig måte hele Guds åpenbarings historie inntil tiden før Kristus – både med hensyn til det som historisk er skjedd fra Gud i denne tid som gikk og med hensyn til det som historisk er blitt talt av Gud.

{De 39 skrifter som GT består av har vært inndelt på forskjellige måter, men den som har slått igjennom er følgende: Loven (de fem Mosebøker), de historiske skrifter (12 skrifter, fra Josva til og med Ester) de poetiske skrifter (Job, Salmene osv.) og profetbøkene.}

NT's skrifter er i sin helhet å karakterisere som øyenvitnenes skrifter (til vanlig kalt apostoliske skrifter), fordi de dels er skrevet, dels er kontrollert av øyenvitner og inneholder den historieberetning og forkynnelse som bare øyenvitner kan gi.

{De 27 skrifter som NT består av, har fra gammelt vært delt i tre grupper: de historiske skrifter (de fire evangelier, Apostelgjerningene), brevlitteraturen (21 brev) og Åpenbaringsboken.}

{Det karakteristiske for forfatterskapet for disse skrifter, er altså at de er av øyenvitner. Tre av dem er skrevet av apostelelever (Markus, som Peters elev, Lukas som Paulus' elev) og to brev (Jakob og Judas) er skrevet av to menn som sannsynligvis har vært Jesu brødre.}

Etter sin form er Skriften opprinnelig skrevet på hebraisk (GT) og gresk (NT), i et klart, tydelig og enkelt språk, og med et lettfattelig og gjennomsiktig innhold. Det finnes ord som kan synes dunkle og uklare i språklig eller tankemessig henseende, men som regel – dog ikke alltid – lar de seg forstå ut fra det som er klart og tydelig. Hele Skriften har en eneste, indre ubrytelig sammenheng. Denne sammenheng er dels av åndelig, dels av historisk art. Og ved at de uklare ting stilles inn i denne sammenheng, får de som regel sin oppklaring i den ene (åndelige) eller annen (historiske) slags sammenheng. Alt som er nødvendig for å erkjenne Guds åpenbaring og dens historie, gir Skriften oss. Men den gir oss ikke noe fullstendig kjennskap til den samtidige alminnelige historie. Den alminnelige historie berettes bare for så vidt som den har betydning for åpenbaringens historie.

Når det gjelder den endelige sammenheng i Skriften kan den karakteriseres ved: forventningene, løftene, forutsigelsene om Kristi komme og dette kommes betydning som oppfyllelse av profetiene. Dette er Skriftens egentlige og virkelige «livs – og verdensanskuelse»: Kristus som den kommende, som den som er kommet, som den som kommer igjen.

{Skriften gir oss ikke noe fysikalsk verdensbilde. Alle Skriftens utsagn om universets fysikalske struktur er gjort på basis av den umiddelbare sansefornemmelse (solen går opp, månen lyser osv.), meget ofte i poetisk form. Den gir oss heller ikke noe biologisk livsbilde ut over det å si at Gud har skapt artene i deres bestemte måter å leve på og formeres på. Derimot gir Skriften oss ganske bestemt historieerkjennelse når det gjelder menneskeslekten.}

Det mest avgjørende for vårt syn på Skriften er hvordan Jesus, vår Gud-menneskelige profet, har sett på den. Vi kan og vil ikke ha noe annet skriftsyn enn det som Jesus hadde. [Hebr. 3, 1]

Jesus Kristus er Skriftordets rette mening, rette oppfyller, rette tolker og rette Herre. Derfor er Jesu syn på Skriften det sanne syn. Å ville tilta seg synsmåter og kunnskaper om Skriften som strider mot Jesu egne, klare ord, fører ikke til et sant skriftsyn, men til et som er både vilkårlig og konstruert. Skriftens historie og egenart er ikke kjent uten gjennom Skriften selv og den eldste jødiske tradisjon om den. Ett og annet historisk funn i de bibelske land belyser visstnok slikt som fortelles i Skriften, men disse funn beretter ikke om Skriften som sådan – annet enn det som en på mer eller mindre vilkårlig måte indirekte slutter seg til.

{Han sier at Han er kommet for å oppfylle den hele Lov og alle profeter inn i den minste bokstav. «Dette er mine ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg». «Han begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem fra alle skriftene det som er skrevet om ham.» Her gir Jesus til kjenne at Han anerkjenner GT for å være uforgjengelig og gyldig inntil ordlyden og bokstaven. Han sa det også uttrykkelig: «Skriften (dvs. ordlyden) kan ikke gjøres ugyldig». [Matt. 5, 17–18; Luk. 24, 44. 27; Joh. 10, 35]}

{I sin tolkning av Skriften holdt derfor både Jesus og apostlene seg til ordlyden: «Det står skrevet». De ga seg ikke hen i uklare eller svevende «helhetsanskuelser» som en kan putte inn i alt mulig rart som en henter fra fornuften, logikken, filosofien, følelsene, diktningen, vitenskapen osv. Slike subjektive vilkårligheter og følelsesmessige interessekomplekser lå helt utenfor Jesu og apostlenes saklige og åndelig-nøkterne troskap mot Ordet. [Joh. 10, 34; Matt. 4, 4. 7. 10; Luk. 3, 4; Rom. 9, 33; 10, 11]}

{Når Jesus siterte noe fra GT, gjorde Han det ved å si: «Skriften sier», eller «Gud sier», eller «Moses sier», eller «David sier i Ånden» og liknende uttalelser. Vi forstår av denne måten å uttrykke seg på at Jesus regnet Skriften (dvs. GT. som hans tids «Skrift») som like helt og fullt som Guds Ord (guddommelig) og menneskers ord (menneskelig). [Matt. 21, 42; 15, 4; Luk. 20, 37; Matt. 22, 43.]}

{Overalt hvor Jesus taler om Skriften kommer det direkte eller indirekte til uttrykk at Han bruker den som en tale og skrift som uten avkortning er Guds Ord og på samme tid helt naturlig er menneskers ord i et menneskes munn og penn.}

Om Jesu syn på omfanget av GT's kanon (hvilke og hvor mange skrifter som skal regnes til en hellig skrift) har vi visstnok ikke noe direkte utsagn av Jesus. Men vi kan allikevel forstå Hans syn indirekte. Dels kjenner vi nemlig til hvilke skrifter som den jødiske tradisjon på Jesu tid regnet til kanon – og denne tradisjon har Jesus forutsatt og anerkjent, dels kan vi se av Jesu egne ord hvilke skrifter fra GT. Han siterer, og herav også få lys over Hans syn på kanon.

{«Kanon» betyr egentlig et rør, og er samme ord som det vi pleier å uttale med tonen på siste stavelse: kanon. Da rør ble brukt som målestokk, er uttrykket brukt som mål og norm. «Kanon» brukt om Skriften betyr: de skrifter som er norm, normerende.}

{Det viser seg at Jesus siterer tildels ordrett en hel del og de fleste av de skrifter som i dag er samlet i det kanoniske GT, mens det ikke lar seg påvise noe sitat direkte fra de såkalte «apokryfer». Og på de steder hvor Han synes sitere apokryfer, siterer Han alltid slikt som også finnes i de kanoniske skrifter, slik at man ikke med visshet kan avgjøre om det overhodet er det apokryfiske skrift Han mener å sitere.}

{«Apokryfiske skrifter» er fellesbetegnelse for en del bøker som ikke finnes i den hebraiske Bibelen, men i den greske oversettelsen: Septuaginta. Ordet apokryfisk betyr «skjult», «hemmelig»! Denne betegnelse har sin grunn i at disse skrifter ikke ble brukt ved den jødiske gudstjeneste, men bare privat. Skriftene er følgende: Judiths bok, Visdommens bok, Tobits bok, Syraks bok, Baruks bok, 1. og 2. Makkabeerbok. Videre finnes det blant apokryfene et tillegg til Esters bok og et tillegg til Daniels bok. Sannsynligvis er alle disse skrifter blitt til i tiden mellom avslutningen av GT's kanon og NT's tid. Med rette er dette tidsrom blitt kalt den profetløse tid, og nettopp i slike tider viser det seg at den slags skrifter har lett for å oppstå. I følge forskernes mening er skriftene oppstått blant de lærde jødene i Aleksandria. Men Palestinajødene gikk aldri med på å ta dem opp i kanon. På palestinensisk grunn beholdt de hele tiden GT i den form som vi har den nå.}

På den måten er spørsmålet om Jesu syn på GT enkelt nok: GT's kanon er den samling skrifter som vi i dag kaller «GT's kanoniske skrifter».

Det ligger i sakens natur rent historisk at Jesus ikke har uttalt seg om NT's skrifter i sitt kjøds dager. Men indirekte har Han allikevel gjort det ved å sette sine apostler (i betydningen: øyenvitner) i en særstilling i sin rikshusholdning. Derfor er det naturlig nok at til NT's kanon bare kan høre slike skrifter som er skrevet av øyenvitner selv eller under deres kontroll, rettledning og godkjenning. [Matt. 10; Luk. 22, 30; Joh. 17; Apg. 1, 17. 21–22]

Imidlertid er NT's skrifter blitt samlet i en kanon først etter apostlenes tid. Derfor har vi ikke noe vitnesbyrd fra dem selv om hvilke og hvor mange skrifter som skal regnes til NT. Derfor er det også umulig for oss på endegyldig måte å avgrense NT's omfang. Dette er en kjensgjerning som ved første øyekast kan se nokså ugunstig ut for NT; men tenker vi oss om er det i virkeligheten heller motsatt.

For det første har vi i NT en hel rekke skrifter som det vil være ren historiesvindel å bortforklare som skrevet av andre enn øyenvitner («Deres apostolisitet er ekte»). For det annet er det nettopp gjennom disse utvilsomme skrifter gitt oss ganske sikre kjennetegn på hva vi skal regne for «apostolisk», for at vi etter de kjennetegn kan prøve og bedømme NT's egne skrifter.

At noe er «apostolisk» betyr da: 1) at det er talt eller skrevet av et historisk øyenvitne til Kristi jordiske lidelse, død og oppstandelse og himmelfart; Guds Sønns åpenbarelse var historisk, derfor kan ikke hvem som helst begynne å kalle seg apostel i denne forstand (som NT. forfatterautoritet); det kan bare et historisk øyenvitne som selv er oppdratt av Herren til Jesu Kristi egen sanndruhet, pålitelighet og nøktern vurdering. [jvnf. Apg. 1, 21–22; 1. Kor. 15, 3–9; 2. Pet. 1, 16; 1. Joh. 1, 1–3.] 2) at det fører rett og forkynner den rene, rette lære om Kristi person og verk, at Kristus er Gud kommet i kjød og at Han er den sanne Stedfortreder for våre overtredelser og til vår rettferdiggjørelse. [1. Joh. 4, 2; 2. Joh. 7; Gal. 1, 8–9; 2. Kor. 13, 4; 1. Kor. 1, 2]

{På grunnlag av disse kjennemerker for det som er «apostolisk» er det vi har kristelig frihet, kirkelig plikt og åndelig rett til å øve kanonkritikk. Det var på basis nettopp av disse kanonkritiske prinsipper at Luther stilte seg fritt til Skriften i visse henseender, ja likefram radikal til f. eks. Esters bok (GT) og Jakobs brev (NT). Denne Luthers frie stilling overfor Skriften i kanonkritisk henseende, er stadig blitt misforstått og utnyttet av den moderne bibelkritikks tilhengere til et forsvar for en åndelig frigjørelse fra Skriften selv, og framfor alt til å støtte bibelkritikkens kamp mot bibeltroens visshet om inspirasjonen. Man fraber seg noen «bokpave» som det heter. Om dette må vi si: ingen kirkefader har tilnærmelsesvis med Luthers kraft og konsekvens «drevet Skriften» endog ord for ord. Men så har heller ingen kirkefader hatt et så frigjort kanonkritisk syn. Det er denne paradoksale enhet av å være bundet til ordene og fri overfor Skriftens grenser, som den verdsliggjorte «lutherske» bibelkritikk ikke har forstått, og ikke kan forstå – fordi man savner selve det åndspersonlige grunnlag som Luther hadde. Det var ikke som Skriftforakter Luther kalte Jakobs brev en «stråepistel», og helst ville ha Esters bok ut av GT. Nei, det var som en i Kristus rettferdiggjort synder som elsket evangeliet om Guds Sønns stedfortredelse, og som hadde erkjent dette evangelium som det «apostoliskes» hovedkjennemerke, at han stilte seg helt fritt overalt hvor han ikke kunne spore dette evangelium i klare ord. Og her behøver ingen kristen av den grunn å frykte for å følge Luthers eksempel. Det har Guds Ånds rette vigsel.}

{Men dermed er på ingen måte sagt at en bibelkritikk på de samme kriterier som Luther utførte den, nødvendigvis må komme til samme konklusjon om Jakobs brev og Esters bok.}

Ved sin kanonkritikk skal menigheten til enhver tid lære å besinne seg på evangeliets egenart og innhold. Etter disse kanonkritiske prinsipper har vi da heller ingen grunn til å tvile på apostolisiteten av noe skrift som nå finnes i vårt NT.

Når vi sier at Skriften er blitt til gjennom en ca. 1500-årig historie, så er ennå ikke alt sagt om dens tilblivelse og om dens forfattere. Visselig er Skriften blitt til gjennom bestemte historiske personers tanke og vilje, hånd og munn og penn. Men dette gjør ikke Bibelen berettiget til noen særstilling i og for seg som «Bøkenes bok» i verdenslitteraturen. Sin særstilling får Skriften ved at den også har Gud selv til forfatter, i og med den guddommelige inspirasjon i den som skrev.

{Den hele Skrift er innblæst (inspirert) av Gud. Aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd. [2. Tim. 3, 16; 2. Pet. 1, 21] – Om de profetiske vitner og forfattere gjelder at «Kristi Ånd var i dem», og om apostlene gjelder det at de har «forkynt evangeliet ved Den Hellige Ånd». I denne inspirasjon fikk de av Ånden selv de ord som de skulle tale med: «Vi taler, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord». [1. Pet. 1, 11–12; 1. Kor. 2, 13.] Disse inspirerte «åndelige ord» består naturligvis ikke i slike enkeltord som leksikalsk ikke forekommer i språkene. De er naturlige, almen forståelige ord som ved sin særegne sammenføyning til setninger får en egenartet betydning i en meningssammenheng som intet menneske kan skape eller forstå uten ved Guds Ånd, til tross for at de enkelte ord er naturlige ord som brukes i alt menneskelig språk. Det bærer på den «egenartede betydning i de inspirerte ords meningssammenheng at de gir oss en hemmelighet som bare kan forklares ved åpenbaring til å skrive». Åpenbaring «til å skrive» er det samme som inspirasjon. Åpenbaring «ved å lese» er det samme som at et menneske «får tatt dekket bort fra sitt hjerte». [jvnf. Ef. 3, 3–4; Rom. 16, 25–26; Gal. 1, 11–12; 2. Kor. 3, 16.]}

Det som gjør inspirasjonen nødvendig er at det guddommelige (det himmelske) i og for seg er uutsigelig og ubeskrivelig og unevnelig i menneskelig språk, og ikke kan utsies i hvilket som helst ord, men bare med «åndelige ord». [jvnf. 2. Kor. 12, 4; 4. Mos. 12, 8; Joh. 3, 11–12; 32–34]

Den som gjør seg ærlig møye med å tale og skrive den sannhet som er åpenbart i Kristus, skal gang på gang gjøre den merkelige «erfaring» i forhold til det inspirerte ord at det er umulig å få sagt sannheten enklere, fyldigere, klarere og mer gjennomsiktig og levende enn nettopp slik som det er sagt i Skriften. Om igjen og om igjen får vi i dette arbeidet «innse» at egentlig er bare Skriftens ord fullt adekvate for den «åndelige virkelighet» i Kristus som vi forkynner. Det er fordi vantroen ikke forstår dette at den kan snakke om «bokstavtrelldom». Her er det jo ikke tale om å holde seg til bokstaver, men til de «åndelige ord» som bare kan omskrives med andre ord for så vidt disse «andre ord» er synonyme eller parallelle (analoge) i det bilde som ordet gir eller kongruente i selve meningen.

Ved å prøve å se på det som Bibelen sier om den guddommelige inspirasjonshandling får vi enda større erfaring om det typisk egenartede ved det inspirerte ord i Bibelen.

Den blir meget klart beskrevet i Bibelen. Jesus har f. eks. talt om Åndens særlige gjerning overfor apostlene på en slik måte som ligger helt på linje med det som GT forteller om Åndens gjerning overfor profetene.

{Talsmannen. Den Hellige Ånd ... skal lære dere alle ting, og minne dere om alle ting som jeg har sagt dere. – Han skal herliggjøre meg for Han skal ta av mitt og forkynne dere. – Han skal ikke tale av seg selv, men det som Han hører, skal Han tale, og de tilkommende ting skal Han forkynne dere. [Joh. 14, 26; 16, 13–14]}

Etter dette skjer inspirasjonen på den måten at det ved Ånden meddeles ganske bestemte ordsammenhenger, som dels har karakter av en fremkalt gjenerindring av Jesu ord, dels har karakter av åndelig erkjennelsesutvidelse i nye innsikter i guddommelige hemmeligheter. [Joh. 16, 12]

{Om Mose inspirasjon heter det: «Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse». [4. Mos. 12, 8 jvnf. 2. Mos. 33, 11 ff.] Om de øvrige profeter heter det stadig at de sto i Herrens fortrolige råd, at Herrens ord kom til dem, at de hørte Hans ord, o. l., kort sagt at inspirasjonen over alt trer fram som en meddelelse av bestemte ordsammenhenger med sin bestemte «åndelige mening».}

Denne inspirasjon var ikke en vedvarende åndelig tilstand hos profeter og apostler, ikke det samme som en varig åndelig «arbeidsutrustning», ikke en særlig psykisk eller åndelig evne (som f. eks. visjonære eller liknende evner) som trådte i funksjon på gitt foranledning. Den var begivenheter som kom og atter svant i deres liv, noe som inntraff og atter hørte opp til de tidspunkt som Gud ville.

{Meget tydelig er dette hos profetene. Om dem blir det stadig sagt «Da (nemlig på det og det historiske tidspunkt) kom Herrens ord» Eller vi møter uttrykk som tidfester de enkelte inspirasjonsakter til den og den dag i det og det år.}

{Om apostlenes inspirasjon tales ikke så klart, men Jesus har allikevel sagt oss at deres inspirasjon i typiske tilfelle skal skje til tid og sted. Når de således skal føres fram til forhør ved domstolene for å redegjøre for sin tro og lære, har de løfte: «Det skal bli dere gitt i samme stund det som dere skal tale». «Jeg skal gi dere munn (ord, lydelig tale) og visdom». [Matt. 10, 19; Luk. 12, 12; 21, 14]}

{I det store og hele gjelder om inspirasjonen: «Da Ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord; men siden gjorde de det ikke mer». [4. Mos. 11, 25]}

Dette gjør det mulig for oss å forstå at profeter og apostler som opplevde slike inspirasjonsakter fra tid til tid, allikevel også kunne oppleve tunge og svære tider med anfektelser og åndelig kamp, ja inntil selve livsgrunnen i sitt Gudsforhold. Disse svære tider ville ha vært en psykologisk gåte dersom inspirasjonen var en permanent tilstand eller utrustning.

{Således forteller profeter og apostler selv om slike tider med fall i vantro og synd, anfektelser og åndelig nød: fra Abraham, Moses, Davids, Jeremias', Peters og Paulus' liv kjenner vi slike beretninger; dvs. nettopp fra de høyst betrodde profeters liv.}

Det ble gitt dem tilskyndelsen til (driften) å tale eller skrive, det saklige innhold og de rette ord, likeså ble dem gitt den visdomsfulle ordføyning. Og det var alt sammen således Guds verk i den grad at Jesus kunne si dem det: «Det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd som taler i dere». [Matt. 10, 20]

Det er trist å måtte konstatere at i de siste 150 år har det vært på moten å håne den lære om Skriften som er ført frem her, at det finnes noe som heter ordinspirasjon (verbalinspirasjon). Den har vært karakterisert som «bokstavdyrkelse», «fundamentalisme», «mekanisk verbalinspirasjonsteori», «uvitenskapelig», «uåndelig» og «foreldet», ja, man har ikke unnsett seg for å si at denne Skriftlære – og Skriftlære er det – strider mot «den enkleste historiske sanndruhet og redelighet».

{Særlig har den gamle lutherske og reformerte «ortodoksi» fått høre mange vondord og uberettigede anklager for å være «mekaniske». (Et av Hallesbys karakteristika om den gammellutherske teologi). Dette må man si er noe så hen imot en bakvaskelse av denne teologi, som i beste fall beror på at en mangler forståelse for og nøyaktig kjennskap til denne teologi, og som i verste fall beror på at en generaliserer sin karakteristikk ut ifra enkelte uheldige formuleringer hos enkelte representanter for den gamle «ortodoksi».}

Hva skal vi egentlig forstå med dette uttrykket: «mekanisk verbalinspirasjon»? I sin alminnelighet må vi oppfatte dette uttrykk som ett av to:

1) at forfatterne under inspirasjonsaktene har vært i en henrykket eller ekstatisk bevisstløshet eller bevissthetsopphevelse, og under det har mottatt guddommelige tanker, som de så skrev ned automatisk under selve ekstasen eller automatisk umiddelbart etter ekstasens opphør.

{På denne måten søkte jøden Philo å forstå inspirasjonen (ca. år 50 f. Kr.), men ble avvist av de Skrifttro jøder i denne oppfatning.}

2) at inspirasjonsaktene har forløpt som en «overnaturlig» diktat uten personlig-interessert deltakelse fra forfatternes side, og under utsjalting av forfatternes naturlige begrensning i intellektuelle evner, personlig utrustning, historiske geografiske o. l. kunnskaper.

Begge disse oppfatninger strider mot Skriften. De har da heller ikke funnet tilslutning hos Skrifttro lærere uten rent unntaksvis. Skriftens inspirasjon er ikke mekanisk – verken på disse eller andre måter. Forfatterne var ikke «diktafoner» eller «grammofoner» eller «skrivemaskiner» (slike analogier og bilder måtte vi bruke i nyere tid, for å anskueliggjøre en mekanisk eller automatisk inspirasjon). Forfatterne var mennesker som elsket Herren og hadde hjerter som av fri trang ønsket å tjene Ham, og slike hjerter blir ikke «maskiner». Inspirasjonen var verbal, ord for ord. Men den har sin egenart som vi bare kan få lys over gjennom Skriften selv, og det skal vi nå prøve i det følgende.

Den er for det første personlig fortrolig ånd: vi kan aldri forstå inspirasjonens vesen, hvis vi ikke fra grunnen av holder det klart for oss at den foregikk i og med et særegent gjensidig fortrolig forhold mellom Herren og profeten. Det sies f. eks. om Moses at han talte med Herren «åsyn til åsyn» og «munn til munn», som en mann med sin neste, dvs. som person overfor person. [2. Mos. 33, 11; 4. Mos. 12, 8.] Jeremia taler om å «stå i Herrens fortrolige råd», og Amos taler om Herrens «åpenbaring av sitt lønnlige råd for sine tjenere profetene». Derfor var profetene seg bevisst å ha fått ordet: de forkynte et gitt ord – ikke som de falske profeter et tatt eller innbilt ord. Og det gitte ords kjennetegn var at det gikk i oppfyllelse. [Jer. 23, 18. 22; Amos 3, 7]

Denne måten å oppleve Guds Ord og Guds fortrolige nærvær på er overhodet ikke gitt andre enn profetene og apostlene. Når de kristne i barnekårets Ånd opplever den samme fortrolighet og taler til Herren som et «du» (i bønn) eller tiltalelse av Herrens Jeg som «du», da skjer denne fortrolige omgang alltid ved en fornyet, personlig levendegjørelse av det Ord som først ble talt til profeter og apostler. Vi kan sammenfatte det slik: Ordet til profetene sprang fram i det fortrolige råd, vår fortrolighet med Herren formidles ved det profetisk-apostoliske Ord. Det er en vesensforskjell mellom deres og vår fortrolighet, og gjør det umulig for oss å oppleve etter i oss selv den profetiske inspirasjon. Når det med rette tales om profeter også i den kristne menighets liv etter apostlenes tid, da menes ikke en profetisk tale i tillegg til eller til utvidelse av åpenbaringen ved profeter og apostler, men det menes en åndsfylt Kristus-forkynnelse på basis av det profetisk-apostoliske Ord. Derfor skal den profetiske tale i menighetens liv og gang alltid prøves på om det stemmer overens med det profetiske og apostoliske Ord. Stemmer det ikke, så er det falsk profeti. [jvnf. 1. Kor. 12, 28. 14. 24; 1. Joh. 4, 1 ff Matt. 7, 15–22; Apg. 20, 29; 2. Pet. 2, 1]

I lys av denne profetenes egenartede inspirasjon blir det også forståelig at det ikke finnes det fjerneste berøringspunkt mellom denne åpenbaringsinspirasjon og den estetiske (kunstneriske) inspirasjon i tonekunst, diktning, malerkunst, skulptur e. l. For så vidt den estetiske inspirasjon fremspringer av bibelske motiver (kristelig kunst: Michelangelo, Bach, Gotikken) har den også sin basis i åpenbaringen; men kan ikke selv være åpenbaring i dette ords egentlige betydning. For så vidt den estetiske inspirasjon springer frem av naturbetraktning, kjærlighetsforhold mellom mennesker, o. l., har den sin personlige basis i sinnets egen følsomhet og en naturlig sjelsaktivitet. Å kalle nedslagene av en slik estetisk inspirasjon for åpenbaring av Gud, kan bare være berettiget for så vidt som vi har for øye en naturlig alminnelig åpenbaring av Ham; men er uten enhver berettigelse, dersom vi mener en åpenbaring som er likeverdig eller likeartet med den historiske selvåpenbaring av Gud i profetene, Sønnen og apostlene.

For det annet består verbalinspirasjonens vesen i at verbalinspirasjon er personlig tilegnet tale. Det ord som profetene mottok i verbalinspirasjonen var alltid tilegnet først og fremst deres egen personlige erkjennelse av Guds veier, og gikk alltid inn i Herrens helliggjørelse med profetene selv med tukt og trøst, selvprøvelse og trosstyrkelse. Det ord som de hørte smeltet alltid sammen med deres eget hjerte og ble ikke bare deres egen personlige overbevisning i erkjennelsesmessig henseende, men var og ble det levende fundament for deres trosliv og trosholdning.

For det tredje består verbalinspirasjonen i åndelig frigjorthet. Profetene fikk Herrens Ord og bare for så vidt som det i dem selv skjedde en tilsvarende helhjertet og personlig overgivelse til Herren, som gjorde at Herren fikk løse dem ut av enhver egeninteresse ved mottakelsen og gjengivelsen av Herrens egne ord, og fra ethvert hensyn til de følger det måtte få for deres person her i verden å forkynne det. [jvnf. Jer. 15, 19] Det var altså en villig ånd i dem som brant for dette ene: troskap og lydighet mot Herren alene. Herren kunne og ville bruke dem bare for så vidt som det var en slik frivillig ånd i dem som uforbeholdent talte Herrens Ord og ikke sitt eget – og som ikke brukte Guds Ord til from maske over egen æresyke, maktsyke eller forfengelighet.

{Dette ser vi meget klart f. eks. i Jer. 6, 9–11. 27; 10, 24; 11, 21–23; 12, 3; 20, 9–11 o. m. a. st.}

For det fjerde betyr _verbalinspirasjonen at den skjedde under full bevissthet_. Det fortelles en og annen gang i Skriften at inspirasjonen skjedde i ekstase (f. eks. Esekiel) eller i drømme [f. eks. Jer. 31, 26] eller som ren diktat. [f. eks. Åpb. 2, 1. 8. 18; 3, 1. 7] Men dette må anses for å være unntak, som nettopp fordi de er unntak likefram fortelles. Det normale var at inspirasjonen forløp under klar bevissthet og ble oppfattet på verbalmåte.

{Når det således ble befalt Johannes på Patmos å skrive (Åpb. 1, 11. 19), så nevnes ikke her noe om de ord han skulle skrive, men: «skriv det du ser». Vi antar da nok at de ord han skrev var ham inngitt av Gud, men de hadde ikke karakter av diktat men vel heller karakter av at Gud ledet hans personlige ordvalg ved beskrivelsen av det han så. Åpb. 14, 13. Her får Johannes diktat for så vidt det er et særlig ord Herren vil ha talt: «Skriv: salige er de døde i Herren som dør heretter».}

{Selve den normale inspirasjonsakt tør være levende og sterkt illustrert ved Israels opplevelser på Sinai: Disse ord (de ti bud) talte Herren på fjellet med høy røst til hele deres menighet midt ut av ilden, skyen og mørket og la intet til, men dere hørte røsten ... og dere sa: Se, Herren vår Gud har latt oss skue sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt Hans røst midt ut av ilden. «Hvem er det på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale ut av ilden som vi»? På linje med denne opplevelsesart ligger Moses opplevelse av Herrens røst ut av den brennende tornebusk, og Jesajas opplevelse av Herrens røst i Templet. [jvnf. 2. Mos. 19, 16–20; 20, 8–21; 5. Mos. 5, 22–26;]}

I inspirasjonen er skjedd et under for deres bevissthet, for deres ører. De har hørt noe som ellers aldri høres. Man kan nekte å tro dette under. Man kan prøve å bortforklare det ved å kalle det visjoner eller hallusinasjoner eller psykiske forstyrrelser eller annet av samme slag. Det er bare merkelig at disse mennesker verken virker unormale eller psykisk forstyrret på noe livsområde, men er preget av en ro, visdom, sjelsstyrke og av et klarsyn som på ingen måte pleier å være typisk for visjonære eller hallusinatoriske mennesketyper. Det er også merkelig at innholdet av det ord som de fikk på denne måten på ingen måte virker tåket, gåtefullt, «apokalyptisk» i dårlig forstand, sinnsforvirret eller usammenhengende; men ligger på et så høyt åndelig, moralsk og intellektuelt nivå at de fleste av inspirasjonens spottere i det hele tatt ikke har noen utsikt til å komme opp på det nivå.

Det femte som vi anfører som typisk for verbalinspirasjonen er at den er inspirasjon under respekt for personlige forutsetninger. Som det siste karakteristiske trekk ved inspirasjonen nevner vi at den verken krenker eller opphever noen av de personlige forutsetninger hos profetene.

{Gjennom hele Skriften trer de forskjellige profeters og apostlers personlighet frem på en meget klar og markant måte. Vi ser det på forskjellig språkføring, på forskjellig stil i beretninger og fremstillinger, på egenart i måten å komponere skriftene som helhet på, på forskjellige reaksjonsmåter i livets forskjellige situasjoner, på forskjellig måte å opptre på under forkynnelsen av Guds Ord, på forskjellige måter i deres holdning og opptreden i samkvem med mennesker, osv. Likeså kan vi spore forskjellige forutsetninger i stand og livskår, i kunnskaper av historisk og menneskelig art osv.}

Inspirasjonen har ikke krenket eller opphevd noen av disse forutsetninger, men renset og helliget dem. Den har satt en grense for at disse forutsetninger skulle få virkninger på Ordets mottakelse og videreførelse, virkninger som kunne krenke eller oppheve Ordets guddommelighet. Det har blant annet skjedd på den måten at de mest utpregede og egenartede personligheter blant dem, som ved selve sine forutsetninger ikke maktet altfor mange sider i Guds råd, ble betrodd nettopp formidlingen av de sider i Guds råd som Gud fant dem tjenlige til. Av den grunn hører alle Skriftens skrifter sammen i en uløselig helhet hvori hvert ledd svarer til de andre og utfyller dem. Men ingen av dem opphever eller krenker eller motsier hverandre. Skriften er en åndelig historisk enhet, dens dype sammenheng er Kristus Jesus selv.

På den måten forstår vi ifølge inspirasjonens vesen at Skriften like fullt og helt kan kalles Guds Ord: ord for ord, som den kan kalles menneskers ord, ord for ord. Derfor er den mest passende karakteristikk å karakterisere Skriften som: Gudmenneskelige ord. På denne måten karakteriserer vi Skriften som helhet i analogi med den karakteristikk som det gir av Jesu person som Gudmenneskelig person. Denne analogi gjør det like så naturlig å betrakte Skriften under tre hovedsynspunkt som vi betraktet Kristi person under disse tre synspunkt: som Guds Ord, som menneskers ord og Gudmenneskelig Ord. Dermed er da også sagt at det er falskt og misvisende å anse Skriften enten som Guds Ord eller som menneskers ord. Det er like falskt med de overåndelige retninger å nekte at Skriften er menneskelig som det er falskt med de vantro og «rasjonalistiske» (liberale, radikale, religionshistoriske, religionspsykologiske o. a.) retninger å nekte at den er guddommelig. Atter igjen må den som vil si sannheten, si to ting: Skriften er både guddommelig og menneskelig, er Gudmenneskelig.

At den hele Skrift er Guds Ord – ord for ord – betyr ikke bare at den i alle sine ledd taler og vitner om Gud, men at den er ord av Gud som forfatter, ved Gud og fra Gud. Det ligger ikke bare uttrykt i at profetene stadig sier: «Så sier Herren» og angir Ham som den talende. Det sies likefram av Jesus: «Det er ikke dere som taler, men det er deres Faders Ånd som taler i dere», og av det Herren sier til Moses: «Jeg vil være din munn og lære deg det som du skal tale». På den måten er Skriften Guds Ord, ord for ord, uten fradrag, uten tillegg, inn i den minste detalj. [Matt. 10, 20; 2. Mos. 4, 12 jvnf. 5. Mos. 4, 2; Ordsp. 30, 6; Åpb. 22, 18–19]

{Imot dette er det blitt innvendt at Skriften umulig kan være Guds ord, ord for ord, da den jo vitterlig inneholder også ord og taler av djevelen (f. eks. 1. Mos. 3, 1 ff; Job. 1–2; Sak. 3. 1; Matt. 4, 1 fg o. m. a. st.) inneholder løgnhistorier (1. Mos. 27, 19 ff. 37, 20. 31 ff), forbannelser mot Gud, (Job. 3, 1 ff Jer. 20, 14 fg), falske profetier av falske profeter (4. Mos. 22–25) og meget annet syndig, smussige horehistorier (1. Mos. 38, 15 fg 2. Sam. 11, 2 fg), svikaktighet og forræderi (Apg. 5, 1 fg) Peters hykleri (Gal. 2, 12–13) osv. Har vi noen som helst rett til å kalle slikt for Guds Ord? Og hva skal vi si om de endeløse slektsregistrene i Mosebøkene og Krønikebøkene: er det også Guds Ord?}

{Når vi sier at Skriften er Guds Ord i sin helhet, ord for ord, da er det en merkelig uklarhet og begrepsforvirring utelukkende å ville forstå det som Guds Ord hvori Gud selv trer fram som talende person. Dersom bare det skal være Guds Ord, der hvor Gud opptrer som talende subjekt, da skrumper Skriften sannelig inn i høy grad, og en må spørre: hvorfor står da alt det annet der? Nei, vi må gjøre forskjell i Guds Ord mellom at Gud er talende person og at Gud er gjenfortellende person. Et eksempel: at djevelens ord i den bestemte situasjon på bestemt sted (som f. eks. i 1. Mos. 3, 1 eller Matt. 4, 1 ff) skulle være et ord Gud har talt, faller ingen på som vet å gjøre forskjell på Gud og djevelen; men at gjenfortellingen av disse begivenheter er Guds verk og ord, derom vitner Skriften selv når den sier: «Den hele Skrift er innblæst av Gud». Det som fortelles om Job og Jeremia da de forgikk seg og syndet i forbannelser mot Gud, er fortalt i Skriften, ikke som Guds talende persons ord, men som Guds gjenfortellende persons ord.}

Den kjensgjerning at Guds Ånd – uten å blues, uten å smykke noe – hemningsløst og uforbeholdent gjenforteller endog gruelige og syndige ting, viser bare en eneste kjensgjerning: at Gud er hensynsløst sanndru i sine skildringer av så vel djevlers og menneskers ondskap som Han er det i åpenbaringen av sin egen Hellighet og Kjærlighet. «Gud er sanndru, men hvert menneske er en løgner» [Rom. 3, 4]: derom vitner Skriften sannere og mer levende enn noe annet, idet den er Guds gjenfortellende tale om det som faktisk er skjedd i menneskeliv og historie. Gud er sann skribent og maler; Han maler med ekte farger. Når Gud gjenforteller det som er stygt og syndig, gjør Han det ene og alene for å fordømme det og frelse oss fra det.

Hver profet og apostel var seg bevisst at det Herrens Ord som de forkynte også var deres eget ord. «Sannhetens Ånd skal vitne om meg, men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen» «Den Hellige Ånd _og_ vi har besluttet», skrev apostlene. Og Paulus talte om «mitt evangelium ved Jesus Kristus», og det «Evangelium vi (jeg) forkynte dere». [Joh. 15, 26 fg Apg. 15, 28; Rom. 2, 16; Gal. 1, 8 jvnf. 1. Kor. 2, 1 ff]

{Denne kjensgjerning at Skriften fra ende til annen er menneskers ord er grunnen til at den også er gjenstand for historisk interesse: den er f. eks. gjenstand for litteraturhistorisk, arkeologisk, politisk-økonomisk-historisk interesse; den er blitt betraktet under sosial-historisk synspunkt, rettshistorisk synspunkt, religionshistorisk synspunkt osv.}

Når noen vil betrakte Skriften bare under slike menneskelig-historiske synspunkter, og ikke vil høre eller tro at Skriften også er Guds ord, da kaller man i nyere tid dette for en sekularisert (verdsliggjort) eller profan (vanhelligende) betraktning av Skriften. Dette er den moderne vantros måte å se på Bibelen: utelukkende som menneskeverk. Og denne betraktningsmåte er karakteristisk for det nyhedenske frafall i vår tid. Vi kan trygt si at frafallets ånd er uttrykt i det å anse Bibelen som menneskers verk alene. Og enhver som anser Bibelen på denne måten spotter i virkeligheten Gud.

Den som vil finne et karakteristisk uttrykk for enheten i Skriften slik som den vitner om seg selv, skal vanskelig finne noe bedre uttrykk enn å karakterisere den som «Gud-menneskelig». I og for seg kunne det være av stor interesse å undersøke denne sak etter samme metode som vi undersøkte det som Bibelen sier om Kristi person. Det kom til å vise oss hvor analoge (tilsvarende) læren om Kristi person og læren om Skriften er. Men det vil føre for vidt å gå til en slik undersøkelse. Derfor skal vi nøye oss med å peke på hovedpunktene i denne analogi: (Olav Valen-Sendstad)

Skriftens Gud-menneskelighet.

Inspirasjon:
Den Hellige Ånd antar til
sin bruk alminnelige,
virkelige mennesker,
utvalgt av Gud.

Ånden konstituerer det mennes-
kelige ord til et Gud-mennes-
kelig ord ved å gi og forme
den «åndelige mening» i det profetisk-apostoliske ord.

I kraft av Åndens inspirasjon
gjelder: det som Gud sier,
det sier et menneske: det som
et menneske sier, sier Gud.

I den historiske åpenbarings
inspirasjon har Ånden «for-
nedret» seg og ikke gjort
bruk av den fulle guddoms-
herlighet, idet Han har
tilpasset seg de inspirerte
menneskers forutsetninger.

Det inspirerte Ord er helt
og fullt guddommelig, men dets guddomsherlighet erkjennes
bare ved at Ånden gjør Ordet
levende for de troende hjerter.

Det inspirerte Ord er visselig talt
gjennom feilende og syndende
menneskers munn, men de er av
Ånden renset og helliget til å tale
en feilfri sannhets Ord i enhver
henseende.

Det inspirerte Ord er den sanne
og usvikelige åpenbaring i
menneskelig tale av Guds Råd
i Lov og Evangelium, i liv og
død for hele menneskeslekten.

Alt det som skjer i slektens
historie skjer etter de ånds-
personlige lover som er åpen-
bart i Guds Ord, og etter
Ordets forutsigelser og forbilder.
Dette Ord er historiens lys.

Kristi Gud-menneskelighet.

Inkarnasjon:
Sønnen (Ordet) antar og ifører
seg kjød og blod, og blir sant
menneske, i Maria som er
utvalgt av Gud.

Sønnen konstituerer den men-
neskelige natur til en Gud-
menneskelig person.

I kraft av Sønnens inkarna-
sjon gjelder: det som Gud er,
er et menneske; det som et
menneske er, er Gud.

I sitt kjøds dager har Sønnen
«uttømt» seg og ikke gjort
bruk av den fulle guddomsher-
lighet, idet Han har underordnet
seg Faderens vilje om at Han
skulle lide.

I sitt kjøds dager er Sønnen
fullt guddommelig, men Hans
herlighet er skjult og erkjennes
bare ved at Faderen åpenbarer
Ham for dem som tror, til tro.

Sønnen kom i syndig kjøds
liknelse, men Ånden renset dette
kjød i Marias liv, og Jesus har
aldri syndet eller feilet i noe.

Sønnen i kjød er den sanne Guds
åpenbaring i verden, bilde av
Hans vesen og avglansen av
Hans herlighet – til frelse for
alle mennesker.

Alt det som er skjedd ved
mennesker og blant mennesker
skal engang komme for lyset i
dommen ved Sønnen, og Han
skal dømme den hele verden
etter sitt Ord.

Skriften har mange forfattere (mennesker), og allikevel bare en forfatter (Ånden). Fordi det er mange forfattere er det også mange menneskelige forskjeller å finne innenfor Skriften: men fordi det er bare én forfatter er det heller ingen motsigelser å finne innenfor Skriften.

Vantroens forhold til Skriften kommer til syne i den ivrige jakt etter «differenser» med det for øye å få gjort disse «differenser» om til motsetninger og motsigelser som kan vise at Skriften er upålitelig og uholdbar. Troens forhold til Skriften kommer til syne i den grunninnstilling at «differenser» ikke er motsetninger (motsigelser), men utfyllinger og nyanseringer.

{Disse to måter å innta en grunninnstilling til Skriften på faller sammen med to helt forskjellige historievitenskapelige metoder. Vantroens metode kan vi kalle «enten eller metoden», og den består i at en på rasjonalistisk måte tvinger alle ting som er forskjellige fra hinannen inn i et motsetningsskjema der det ene antas å utelukke det annet. På denne enten-eller-metode bygger den såkalte «kildesonderingsteori» som blant annet anser det for utelukket at en og samme menneskelig forfatter i Mosebøkene kan kalle Gud både med navnet «Elohim» og med navnet «JHVH», og gjør en forfattermotsetning på grunnlag av en forskjell i navn på Gud i Mosebøkene. På liknende måte tar man fram for eksempel i Jesajaboken, Daniel-boken, tre første evangelier osv.}

{Troens metode kan vi kalle «både – og - metoden». Den består i at man på historisk realistisk måte søker å forstå at forskjeller nettopp gir det riktige og rike virkelighetsbilde når de forståes som det som utfyller og nyanserer det samme bilde. Etter en slik metode og grunninnstilling er det for eksempel umulig å gå med på at «kildesondringsteoriene» bygger på holdbart grunnlag.}

Den rette metode ved studium av Skriften kan umulig være enten-eller-metoden, da den fører like opp i en pulverisering av selve den historiske substans i Skriften, og i stedet må gi seg til med endeløse historiekonstruksjoner som innbyrdes ikke har stort mer felles enn at de alle gjør det uklart som Skriften faktisk og enkelt vil forkynne. «Enten-eller-metoden» viser seg umulig, ikke bare overfor det historiske stoff i Skriften, men også overfor det strenge åpenbaringsstoff, som f. eks. Treenigheten, Gud-mennesket, utvelgelsen, forsoningen o. fl. Følger man en slik «enten-eller-metode» så er det opplagt på forhånd at Gud umulig kan være samtidig både en og tre, da det å være «én» utvilsomt etter vår rasjonale logikk må være motsatt eller helst motsigende til det å være «tre», likesom det å være «Gud» ifølge samme logikk utvilsomt er noe annet, og helst motsatt eller motsigende det å være «menneske». Samtidig være Gud og menneske blir «differenser» som «enten-eller-metoden» er ganske hjelpeløs overfor, og ikke kan mestre uten å forkludre hele Jesu bilde.

Kort sagt: etter den rasjonalistiske (idealistiske) «enten-eller-metode» likefram må alle paradoks i kristendommen forsvinne eller forfalskes fra grunnen av. For den virkelighet som vi stilles over for i Guds åpenbaring, er en slik herlighetsfylde at vi umulig kan mestre den med enkelte utsagn, men alltid må ha minst dobbelte og meget ofte tredobbelte utsagn forent i ett hele deri sier både det ene og det annet og det tredje. Den som ikke vil gå inn for en slik «både-og-metode» i sin tenkning og erkjennelse om Guds åpenbaring, må ende i en eller annen form for hedenskap: det blir i alle fall en enten-eller-dialektikk som ikke er forenelig med kristen tenkemåte og tankeinnhold, og de får ikke erkjenne Guds virkelighet – men blir sittende igjen med tomme konstruksjoner som har sin grunn i et bunnfalskt enten-eller, istedenfor i åpenbaringen og Guds histories både-og.

I samme grad som vi har erkjent disse dype sannheter, og følger den anvisning som de gir, smuldrer hele hæren av «motsigelser i Skriften» bort i støvet. Istedenfor den rasjonalistiske tale om dette får vi en Bibel hvis herlige hemmelighet er den virkelighetsfylte paradoksalitet.

{Den prinsipielle måte å betrakte Bibelen på som vi har anført her, løser ikke alle vanskeligheter i Skriften. Det kan vel hende at vi står på slike «forskjeller» som det forekommer oss umulig å forene i et «både-og». Da får vi huske på at vi står overfor det som med rette er blitt kalt Skriftens anstøtelige «ringhetsskikkelse». Men på den annen side må vi også huske at Ånden som er den ene forfatter til alt, også er den som garanterer for sammenhengen. Selv om ikke alltid vi kan gjennomskue denne sammenheng, så kan vi i vår Bibelforskning tilrettelegge for oss den rimeligste, sannsynligste mulighet for sammenheng. Og med det får vi la oss nøye.}

Den gamle, apostoliske grunnregel for Skrifttolkning lyder slik: «Intet profetord er gitt til egen tolkning». (Dvs. intet profetord kan tolkes ut fra seg selv alene). Men «enhver sak: skal stå fast ved to eller tre vitners ord». [2. Pet. 1, 20 jvnf. 2. Kor. 13, 1–2] Det betyr at Skriften skal tolke seg selv. Den regel som Guds ord anviser oss er at vi skal sammenholde de forskjellige vitnesbyrd om samme sak og la det ene ord tolke det andre. På den måten vil det som er uklart og dunkelt bli oppklart ved det som er enkelt og klart.

Hvis vi for en eller annen sak bare har ett vitnesbyrd i Skriften, skal det ordet gjelde så langt som vi kan forstå det; men vi må være varsomme med å utforme noen bindende kristelig lære om vedkommende sak.

Det hører til Skriftens «ringhetsskikkelse» at vi ikke lenger har de historiske originalmanuskripter til tekstene. Vi har bare tekstavskrifter. Til gjengjeld har vi slike avskrifter både av meget høy alder og i meget anselig antall.

{De eldste kjente håndskrifter til NT er fra 3. og 4. årh. e. Kr., men det eksisterer egyptiske og syriske oversettelser av eldre dato. Og gjennom disse oversettelser kan vi kontrollere håndskriftene.}

Av den kjensgjerning er det mange som trekker den slutning at vi ikke kan ha noen visshet om hva profeter og apostler virkelig og opprinnelig har skrevet. På grunn av slik påstått uvisshet, har vi også i den nyere tids «teologi» fått forelagt for oss en masse konstruksjoner av såkalte «tekstforbedringer» og «tekstkorrekturer».

Overfor dette kan vi bare peke på den kjensgjerning at Guds forsyn har dratt omsorg for at det gjennom den historiske førelse er blitt oppbevart så tallrike avskrifter av originalene, at det blir den rene forvrengning av faktiske forhold å si at vi ikke kan vite hva profeter og apostler har skrevet. Tvert om kan vi vite det meget godt. Tekstene er så godt oppbevart at vi med så stor grad av sannsynlighetsvisshet kan si hva som opprinnelig har stått, at det er jevngodt med enkel visshet om saken. Uvisshets-momentene gjelder bare betydningsnyanser, som spiller liten og ingen rolle for forståelsen av innholdet. En sterk historisk garanti for denne vår tekstvisshet har vi også i de usedvanlig strenge avskrivningsregler som gjaldt blant de gamle jøder og kristne. Vi har også de omhyggelige forskrifter om tilintetgjørelse av utslitte og ødelagte skrifter. Selv om det derfor alltid kommer til å vedbli å være en tekstkritisk oppgave: prøve med nye og bedre metoder hvordan originaltekstenes ordlyd har vært i alle minste detaljer, så vil et slikt kritisk arbeid aldri bety noen fare for den kristelige erkjennelse eller det kristne trosliv.

Derimot er det en annen sak vi må være oppmerksom på: den vantro Bibelkritikk må vi aldri forveksle med tekstkritikk. Under skinn av å øve en saklig tekstkritikk har den vantro Bibelkritikk i virkelighet gått til angrep på selve innholdet av det profetiske ord, ved i tide og utide å reise spørsmålet om «teksten er ekte eller uekte», om noe er «innskudd» eller «rettelse» eller «redaktørnotis» osv. Det sier seg selv at det i disse spørsmålsstillinger er åpent rom for fantasien og konstruksjonslysten hos mennesker som vel kan være meget «skarpsindige», men mangler den åndelige kongenialitet (samhug av åndelig art) med profeter og apostler i deres gudsliv og troserkjennelse.

{Under skinn av tekstkritikk er for å nevne et eksempel, Johannesevangeliet blitt erklært «uekte», dvs. ikke skrevet av apostelen Johannes. Den virkelige grunn til dette, har i virkeligheten ikke noe med tekstkritikk å gjøre; men er at en ikke kan godta læren om Jesu person slik som vi finner den i Johannesevangeliet: den reelle grunn til at Johannesevangeliet erklæres uekte, er altså at en forkaster – ikke teksten – men innholdet. Det er ikke teksten som angripes, men den Kristus som teksten forkynner. Det har vært påstått at Johannesevangeliet er det eneste skrift der vi hører om en stedfortreder. Nå finnes visstnok mange ord i de tre første evangelier hvorav det fremgår at Jesus har kalt seg selv for Stedfortreder: særlig ordene om Nattverden. For å komme forbi det, erklærer man ordene i Synoptikerne om Nattverden for «uekte», senere tilskudd, som ikke skriver seg fra forfatterne selv. Og et ord som [Matt. 20, 28] hvor det uttrykkelig heter i grunnteksten at Jesus er kommet for å gi sitt liv til løsepenge istedenfor mange, erklærer man uten videre for «uekte». – Dette er ikke tekstkritikk, men innholdskritikk. De som øver denne form for «tekstkritikk», mener å oppgi teksten, men oppgir i virkeligheten Kristus.}

Som vi har sett i innledningsavsnittet betyr «teolog» «en som er lært av Gud om Gud». Men da ingen har lært av Gud å fornekte det som ifølge Bibelen er sann kristendom, burde ingen Bibelkritiker kalle seg «teolog», men bruke et riktigere navn, og kalle seg f. eks. «religionskonstruktør», e. l. Som en generell karakteristikk av denne form for «Bibelkritikk» kan vi anføre: de som utøver den har hørt for lite etter den Ånd som sier: «Så sier Herren», og isteden hørt for meget etter den ånd som sier: «Har Gud virkelig sagt?»