§125  Løftet om Åndens sendelse – Åndens utgytelse pinsedag

Allerede GT's profeter forutsa at i forbindelse med Messias' gjerning til forløsning skulle det skje en særegen utgytelse av Guds Ånd over alt kjød. Og de forutsa selve hensikten med denne Åndsutgytelse: å skape et villig og hengivent folk for Gud – et folk som var Guds sanne barn og ydmyke tjenere.

{Hos Joel heter det derfor: «deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders sønner og døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer og eders unge menn skal se syner, ja, endog over trellene og trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd.» [Joel 3, 1] – Det ble forutsagt at Ånden skulle utgytes uten persons anseelse: over kvinner som over menn, over unge som over gamle, over treller som over fri (tjenere så vel som herrer).}

I dette nye Herrens folk er da verken kvinnen noe fremfor mannen eller mannen noe fremfor kvinnen. Her spørres ikke etter rase og avstamning, om en er jøde eller greker; her spørres ikke etter stand og stilling, om han er høy eller lav, rik eller fattig, arbeider eller arbeidsgiver, trell eller fri; for «alle er dere én i Kristus Jesus.» [1. Kor. 11, 11; Gal. 3, 28]

I dette folk skulle det være et nytt, villig hjerte, og en ny, kunnskapens Ånd.

{«Jeg vil utgyte min Ånd over Israels hus». «Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover.» [Esek. 39, 29; 36, 27]}

{«Jeg vil øse vann over det tørste, og strømmer over det tørre; jeg vil utgyte min Ånd over din sæd og min velsignelse over dine spirer. En skal si: Jeg hører Herren til, en annen skal kalle seg med Jakobs navn, en tredje skal skrive med sin hånd jeg hører Herren til, og Israel skal han bruke som hedersnavn» [Jes. 44, 3–5]}

{«Over Davids hus og Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og de skal se opp til meg som de har gjennomstunget». [Sak. 12, 10]}

Ved denne Åndsutgytelse oppheves enhver forskjell for Gud mellom jøder og hedninger, og det blir isteden et nytt åndelig (ikke rase- og blodskille) skille som går gjennom verden: kristne og ikke-kristne, gjenfødte og ugjenfødte, Guds folk og verden, Guds kirke og verdens riker.

{Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbe for ditt åsyn. – I Sion skal de forkynne Herrens navn og Hans pris i Jerusalem, når de samler seg, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren. – Alle hedningenes kyster skal tilbe Ham, hvert folk på sitt sted. [Sal. 22, 28; 102, 22 ff Sef. 2, 11]}  

{I dette nye folk spørres ikke om det kjødelige Israels folk. Her er et nytt Israel: ikke alle som er av Israel ætt (etter kjødet) er derfor Israel (etter Ånden); heller ikke er alle, fordi de er av Abrahams ætt (etter kjødet) derfor hans barn (etter Ånden). For Abrahams sanne barn er bare de som har Abrahams tro, og det sanne Israel etter Ånden er bare det folk som er gjenfødt ved løftene og troen. [Rom. 9, 6; 4, 16; Gal. 4, 22–31]}

NT. gjør en bestemt forskjell mellom at Guds Ånd var nærværende og virksom i Den Gamle Pakts tid og i Den Nye Pakts tid. Denne forskjell mellom GT's og NT's var ikke at man i GT. ikke hadde Ånden, i NT. har Han: både GT's og NT's troende hadde Ånden. Heller ikke var det så at i GT. hadde man bare Ånden leilighetsvis, men i NT. varig. Både i GT's og NT's tid har Ånden kunnet bli varig over noen og også vike fra noen. [jvf. Sal. 51, 13; 2. Pet. 1, 21; 4. Mos. 11, 29 jvnf. 1. Sam. 16, 13]

Nei, forskjellen mellom Åndens væren og virken i GT's og NT's tider kan vi bare forstå i analogi med Kristi væren og virken i GT's og NT's tider.

{I GT. var Kristus selv nærværende i det som skjedde. Men Hans nærvær fant utelukkende sted gjennom forutsigelser, løfter og profetier om Hans gjerning, og gjennom den for billedlige gudstjenestes «nådemidler,» og Hans åpenbare nærvær fant ikke sted utenfor Israel. Først ved Kristi åpenbaring i kjød ble frelsens universalitet åpenbart, og fra da av forkynnes Herren (JHVH) for alle folkeslag under himlen. På liknende måte er det med Den Hellige Ånd.}

I GT's tid var Åndens væren og virken åpenbar bare i Israels folk, som dette folks Helliggjører virkeliggjører av dets delaktighet i Guds frelsesplaner gjennom det profetiske ord og den gudstjeneste Gud selv hadde innstiftet. Men da Kristus ble åpenbart i kjød som all verdens Frelser, da måtte også Ånden åpenbares på ny måte som alle folks Helliggjører. Og dette er den egentlige betydning av pinsedags underet i Jerusalem.

Pinsedag i Jerusalem ble det ikke utgytt en Ånd som ikke hadde vært og virket i verden før. Apostlene og Jesu ventende disipler mottok ikke Ånden denne dag til frelsens barnekår. De hadde barnekårets Ånd allerede før pinsedag. For Jesus hadde selv åndet på dem, og sagt: «Motta Den Hellige Ånd.» [Joh. 20, 22] Heller ikke nå ble Ånden utgytt over dem til varig besittelse. Heller ikke ble Han utgytt for å gi dem særlige åpenbaringer på denne dag. [Matt. 16, 17] For apostlene var allerede innvidd i Guds åpenbaring. Nei, hele Pinseunderet var en åpenbar – guddommelig bekreftelse til Jesu misjonsbefaling: fra nå av tilhører frelsen alle folk i Jesu navn. Derfor betydde Pinsedag at Gud nå både grunnla og åpenbarte en kirke av alle folk.

Vi må understreke dette: På Pinsedag ble altså ikke Guds kirke som kirke grunnlagt, for den eksisterte like siden Adams dager i alle troens vitner gjennom tidene. [Hebr. 11] Men Pinsedag ble den universale kirke grunnlagt og åpenbart, på den universale forsonings grunn.

{At dette er den rette forståelse av Pinseunderet går klart fram av Skriftens enkle ord.}

{Ved sin himmelfart hadde Jesus ikke bare gitt Misjonsbefalingen om å gå ut til alle folk, men Han hadde samtidig bedt apostlene vente i Jerusalem til Ånden var utgytt og de var blitt iført kraft fra det høye. [Matt. 28, 18 ff Apg. 1, 4–8; Luk. 24, 44–49] Før Pinse var Skriftens hemmeligheter blitt åpenbart for dem. Før Pinse hadde de fått se inn i Kristi nådes hemmelighet. Før Pinse var deres livskall klarlagt for dem. Før Pinse hadde de fått Herrens oppdrag. Så kom Pinse som bekreftelse og krafttilførsel, som en Åndens fylde over dem med ild og glød, med varme og frimodighet til gjerningen.}

Den avgjørende og åpenbare bekreftelse på at den universale kirke ble grunnlagt på Pinsedag, var fremfor alt tungetaleunderet.

Det må her understrekes at dette tungetaleunder var et språkunder som gjorde det mulig at plutselig ble Evangeliet forkynt i en tale som kunne oppfattes på andre språk enn det jødiske (aramaiske), og denne tungetale på Pinsedag hadde ikke den fjerneste likhet med den ekstatiske tungetale som vi senere i Aposteltiden hører om fra menigheten i Korint.

{Mange Bibeltolkere (bl. dem Odland) mener det ikke er vesensforskjell på tungetale. Men det er vel ikke godt å komme bort fra at den umiddelbare forståelse vi får av måten Skriften omtaler dette på gjør det nødvendig for oss å skjelne mellom tungetale som språkunder og som ekstatiske lyder.}

{Tungetalen på Pinsedag var et språkunder. Det går tydelig nok fram av teksten: «De hørte dem tale _enhver på sitt eget mål_; og de ble forferdet og undret seg, og sa: Men er ikke alle disse som _taler_ galileere? Hvordan går det da til at _vi alle hører vårt eget mål_, som vi er født i, vi partere og medere og elamitter, og vi som bor i Mesopotamia og Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypten og landskapene i Libya og ved Kyrene, og vi tilreisende fra Rom, både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere: _vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål_?» [Apg. 2, 6–11] Her spores ikke antydning til ekstase, ikke antydning til at det som ble sagt, var uforståelig, og måtte forklares: enhver hørte Evangeliet forkynt på sitt eget morsmål og på sin egen dialekt.}

{Når det på Pinsedag selv, av visse tilhørere, ble spottet og sagt: de er fulle av søt vin, da er det meget naturlig at denne spott er fremkalt av selve totalinntrykket av en stor forsamling hvor det samtidig ble forkynt på forskjellige tungemål og språk. [Apg. 2, 13]}

{Tungetalen i korintermenigheten var ikke et slikt språkunder; men henrykket, ekstatisk tale som ble ført fram i en åndelig tilstand under en større eller mindre grad av bevissthetsopplevelse, eller som et frydefullt motstykke til den Åndens tale i oss som skjer i usigelige sukk. [Rom. 8, 26] Som et motstykke til dette finnes også en indre Åndens tale i de troendes hjerter i en usigelig fryd og takk og lovsang og tilbedelse. Og det er denne siste art «usigelig tale» vi møter i Korint: «Dersom du lover Gud med din ånd, hvorledes skal da noen blant de ukyndige kunne si amen til din takkebønn? Han vet jo ikke hva du sier. For du holder vel en smukk takkebønn, men den andre får ingen oppbyggelse av det». [1. Kor. 14, 16–17] At det i Korintermenigheten blandet seg meget urent og kjødelig ekstase inn i denne åndelig-ordløse takkebønn og lovprisning fremgår klart av apostelens brev. Paulus søkte derfor, om ikke å utelukke, så i hvert fall å fortrenge denne slags tungetale fra menighetssamlingen (den offentlige gudstjeneste): «I en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge». [1. Kor. 14, 19] En overdreven åndelig vurdering av «tungetalen» som kjennetegn på åndsfylde, røper derfor en tankegang som ikke er apostolisk: enhver ros eller berømmelse av tungetale er i seg selv kjødelig, når det er denne art tungetale det dreier seg om.}

Derfor kan vi se, når vi skal prøve å sammenfatte forskjellen mellom Åndens væren og virken i GT. og NT.:

For det første var det en forskjell i omfanget av Åndens virken: før Kristi tid var dette virke bare viet Israels folk på åpenbar måte – fra Kristi tid er det viet alle folk.

For det annet var det en forskjell i midlene for Åndens virken: før Kristi tid benyttet Ånden seg av rent foreløpige (forbilledlige) nådemidler – fra Kristi tid av egentlige nådemidler.

For det tredje var det en forskjell i arten av Gudsforholdet som Ånden skaper: før Kristi tid skaptes de troendes Gudsforhold ved løfter om den kommende Messias – fra Kristi tid av skaper troen Gudsforhold ved forkynnelsen av den fullbrakte frelse.

På den måten får vi fra en ny side se sannheten i disse Skriftens ord at «frelsen kommer fra jødene», [Joh. 4, 22] men idet den trenger ut til alle folk, bringer den «den time» da alle som ber i ånd og sannhet og påkaller Herrens navn, skal bli frelst – om de er jøder eller ei. [Rom. 10, 13]

Til toppen

§126  Åndens gjerning og virkemidler

Siden Pinsedag bygger Kristus sin menighet her på jorden og oppholder den: Åndens gjerning er å formidle dette.

Denne sin gjerning gjør Ånden alltid gjennom midler, aldri uten. Og disse midler er det vi kaller nådemidler, nettopp fordi i dem formidles Guds nåde til menneskeslekten.

Nådemidlenes vesen, deres egenart, retter seg etter selve frelsesåpenbaringens vesen og egenart. Fordi frelsesåpenbaringen er historisk, er også nådemidlene historiske, dvs. de er kjennelige blant mennesker på tid og sted som «utvortes» midler som er tilgjengelige ved våre menneskelige sanser: syn, hørsel, berøring og smak. Det egentlige nådemiddel er Ordet. Det er naturlig at det er så. For ved Ordet er det Gud skaper og oppholder alle ting. Og foruten Ordet er ingen ting blitt til av alt det som er blitt til. [Joh. 1, 3] Må da ikke i enn høyere grad Guds sanne og åndelige rike skapes og holdes oppe ved Ordet? Hvilket annet middel skulle vel kunne skape og oppholde dette rike?

Det er allikevel en forskjell mellom det Ord som skaper alt og det som skaper Guds rike. Ordet som skaper alt er det evigguddommelige Ord, Sønnen i Faderens skjød, i Hans evige guddom; men det Ord som skaper Guds rike på jord er det Gudmenneskelige Ord som Guds Ånd lar tale og forkynne ved mennesker til mennesker, i menneskelige språk, og i Sønnens kjøds dager som menneske.

{Jesus talte om sitt eget Gudmenneskelige Ord og sa: «De ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv». Om det apostoliske ord hører vi: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». Og Paulus spør galaterne: «var det ved lovgjerninger eller ved troens forkynnelse dere fikk Ånden?» I Romerbrevet: «Troen kommer av forkynnelsen (hørelsen)». [Joh. 6, 63; Hebr. 2, 3; Apg. 10, 44; Gal. 3, 2; Rom. 10, 17]}

Det er Ånden selv som er bærer av nådemiddelordet: gjennom det forklares og meddeles Kristus til troen, og gjennom det gis Ånden oss i det indre menneske til et nytt liv i gjenfødelse og helliggjørelse.

Det som Ånden virker i og med dette nådemiddelord, er på den måten klart ifølge Skriften: Han herliggjør Jesus Kristus og Han overbeviser om synd og nåde. [Joh. 16, 8–11.]

I streng forstand gis det bare ett nådemiddel: Guds Ord. Men dette Ord møter oss i forskjellige former som / skrevet og lest ord, / talt og hørt ord, / sakramental handling i og med Jesu befaling og ord.

Likesom Den Treenige Gud selv i Jesus Kristus er Guds menighets hovedhjørnestein og grunnvoll i evig forstand, således er det profetiske og apostoliske Ord menighetens grunnvoll i historisk forstand. [Ef. 2, 20; 1. Kor. 3, 11; 1. Pet. 2, 6–7]

Når vi da i det følgende skal prøve å se nærmere på Åndens gjerning i verden, er det naturlig først å se på de midler som Ånden bruker; for uten disse midler kan ingen kirke skapes eller være til. I mange fremstillinger av den kristne troslære er det vanlig først å fremstille hva kirken er, og så hva nådemidlene er. Grunnen til dette er at nådemidlene er betrodd til kirken og dens forvaltning, derfor finner en det naturlig først å betrakte forvalteren, dernest det middel som forvaltes. Men vi må ikke glemme at kirken (menigheten), skapes og er til ene og alene i kraft av Ordet. Derfor gir det uttrykk for en mer skriftmessig måte å betrakte forholdet på at vi først ser på de midler som menigheten (kirken) skapes ved og deretter på menigheten (kirken) selv. På den måten får vi fremstillingen ordnet etter det som er blitt kalt det «realgenetiske prinsipp».

Til toppen