Joh. 2,21.
Joh. 12,27;
Luk.23,46;
Luk.7,46;
Joh.19,33;
Mt.19,13;

Sønnen ble et menneske som alle andre - det som vi her ofte har kalt "historisk menneske."  I fysiologisk henseende atskiller Han seg ikke det minste fra andre mennesker, derfor taler også Skriften så liketil og historisk-naturlig om Ham, om Hans legeme (Johs.2,21), om Hans sjel (Johs.12,27), om Hans Ånd (Luk.23,46), om Hans føtter (Luk.7,46), om Hans ben (Johs.19,33), om Hans hender (Mt.19,13); den taler om Hans sjelelige affekter: angst og bedrøvelse (Mt.26,37), om en sympatiens sorg og tårer (Johs.11,36); den taler om Hans vilje (Luk.22,42), Hans arbeid, hunger, svette osv..

På alle måter fremstiller altså Skriften Ham for oss som et virkelig menneske - med samme virkelighet og undergitt samme kår som du og jeg: intet eventyrlig eller overdrevent, intet mytisk eller sagnaktig - forstørret møter vi i Skriftens bilde av Jesus.

Ethvert forsøk på å fremstille Skriftens Jesusbilde som mytisk, legendarisk, eventyrlig o.l., strander på N.T.'s egen uforliknelige nøkternhet.  Ikke apostlene, men de som bortforklarer Jesu historisitet, skriver fantasteri (Georg Brandes, Isaac Drews for å nevne et par eks.).

Om Guds Sønn ble menneske, uten å forvandles til menneske i hvilket vi med kirkefaderen Ignatius med rette kaller en "skrikende hemmelighet" - så blir dette ikke mere inngående forklart i Skriften.  Men det virkelige i det kommer til sitt klareste uttrykk på den måten at Skriften nå også utvunget og naturlig tillegger Gud selv menneskelige egenskaper: Gud er menneske.

Gal.4,4.

Luk. 1,43.

§ 90   Gud er menneske.

Den kjensgjerning at Guds evige, uskapte Sønn tok kjød og blod av Maria, den forkynnes nå i verden med disse ord: "Guds Sønn er født av en kvinne."

I og med at Guds Sønn er født av en kvinne, er det Gud selv som er det (Jvnf. den del av troslæren som handler om Gud).   Gud, som er uten mor, har fått en mor: "Min Herres mor", kalte Elisabet Maria. Siden den tid heter Maria i den kristne kirke "Guds mor" eller "Guds-fødersken."

Det å være frelser for en som er i fare eller nød, fører alltid med seg at en må gå inn under den faren og inn under den nøden som de er i som skal frelses: en frelser tar på seg deres kår som er i nød, på en slik måte at han frir dem ut som er i nøden.  Det er dette Gud selv har gjort i og med at Han er blitt menneske.  

Jvnf. Act.20,28:
1 Joh. 1,7;

Rom. 5,10;

Rom. 9,5;

Jvnf. Hebr. 4,15;

Derfor er det ikke bare noen få menneskelige egenskaper som Skriften nå tillegger Gud som menneske; nei, alle. Sønnen - som selv er den evige visdom - "lærte lydighet av det Han led", og "frembar bønner med sterkt skrik og tårer".  Legg nøye merke til uttrykksmåten her!  Det heter ikke at mennesket Jesus lærte, ikke at Guds Sønn var i Ham; men likefram at Sønnen (den evige bærer av alle ting, avglansen av Guds herlighet. Jvnf. Hebr. 1,3) lærte lydighet - at altså Gud selv har lært, har lidd, har skreket i nød, har utgytt sine tårer. Ja, det står likefrem at Gud har utgytt sitt blod.  Ja, apostelen sier at ingen ringere enn "Herlighetens Herre" er blitt korsfestet.  Ikke bare et menneske, nei, Gud ble korsfestet. Derfor går Skriften så langt som til å uttrykke det høyeste og for oss det mest ufattelige av alle ting ved å se at Gud også døde: Vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død - denne Sønn om hvem det uttrykkelig heter at Han er "Gud over alle ting."

Alt det som et menneske er mellom fødsel og død, det er nå også Gud.  Alt vårt er Hans. - Bare med denne usigelige forskjell; i alt er og blir Han uten synd. (Jvnf. nedenstående kompressavsnitt).

Hvordan det kan foregå og overhodet er mulig at alt menneskelig er blitt egenskaper for Gud, det kan vi aldri gjennomskue, eller gjennomtenke.  For Jesus er historisk enestående og analogiløs.  Og som bekjent kan ikke vi mennesker tenke uten ved hjelp av analogier.  For oss er det nok i troen å grunne på og hvile i at Gud er blitt et menneske, og har alle våre egenskaper.  

Hebr. 7,26; 2,17;
Jvnf. 5,3;

Mt. 13,55;

Bare i den ovennevnte henseende atskiller Hans menneskelighet seg fra vår: Han var uten synd. "Prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd".  Likeså uavkortet som Han likner oss - inntil det å ha antatt "syndig kjøds liknelse," likeså uavkortet er Han forskjellig fra oss idet Han "ikke visste av synd." - Denne syndfrihet i Hans menneskelighet er opprinnelig i den forstand at Gud har renset Marias morsliv således at Jesus fra henne har arvet den fulle menneskelighet - kun ikke arvesynden, dvs. kun ikke den fordervede viljeretning og lyst. - Derimot forteller ikke Skriften en stavelse om de eventyr som den katolske kirke har diktet opp, nemlig at jomfru Maria ble unnfanget uten synd.  Hun var en kvinne som andre kvinner, syndig, født i misgjerning.  Hennes særstilling ligger utelukkende i Guds utvelgelse.

Syndfri måtte Jesus være for å kunne bli en rett forsoner og forløser fra synd.  En synder kan ikke engang forløse seg selv, enn si andre.

§ 91.  Hadde Jesus kjødelige søsken?

Det har vært uenighet i kirkens historie om hvorvidt de andre barn i familien i Nasaret (Jakob, Josef, Simon, Judas og to eller tre søstre) har vært Jesu kjødelige søsken, født av Maria.  De tendenser som det har vært i eldre tid og i Romerkirken til på den ene side å forherlige Maria, på den annen side å forherlige jomfruidealet (jvnf. sølibatet), har ført til at man har funnet opp en lære om "Marias evige jomfrudom", som blant annet skulle utelukke at hun hadde født andre barn enn Jesus.

Kristelig sett er det i sannhet noe stort å vite at Jesus har hatt kjødelige søsken.  Vår tro har ikke den ringeste interesse av en slik Mariadyrkelse (som er avguderi), og man må da bruke den rene kunstfortolkning for å finne ut i det Nye Testamente at søskenflokken i Nasaret ikke var Marias barn.

Det eneste naturlige er at Jesus vokste opp som bror blant naturlige søsken.

§ 92.  Kristi persons enhet.

Dette er et meget viktig spørsmål.  Det er nemlig ikke uvanlig å møte den forestilling at Sønnen og personen Jesus slik vi møter Ham i historien, er to personer - eller at det guddommelige og det menneskelige i Jesus så å si er to områder som på en eller annen måte måtte bringes sammen på samme måte som en "limer sammen to bretter."  Slik blir det også lett hvis vi tenker oss den guddommelige og menneskelige natur i Jesus i analogi med det gamle og det nye menneske i en kristen. Uvilkårlig fører det oss bort fra Bibelens fremstilling av Kristus, og før vi vet av det, så tenker vi på "en annen Jesus".  Her må vi være våkne.  Vi føler det nå en gang vanskelig med dette at vi må si to ting om Jesus (guddommelig og menneskelig) samtidig som Han allikevel er bare en eneste person.

Inkarnasjonen skjedde ikke på den måten at det først var et lite embryo (fosterbegynnelse) i Maria som så den evige Sønn forente seg med. Hadde det vært slik, da måtte dette embryo vært unnfanget ved mann - og det hadde vært to personer i Marias liv: et lite, begynnende menneske-jeg og dertil et evig guddoms-jeg. - Nei, det var intet embryo i Maria, bare et "frø" som ved befruktning kunne bli et individ.  Inkarnasjonen besto derfor i at den evige Sønn (Guddoms-jeget) antok dette lille upersonlige "frø", og ved denne antakelse konstituerte et personlig, individuelt embryo i Marias liv: et Gud-menneskelig fosterindivid, således var det ikke to personer (subjekter, individer). i Marias liv, men en Gud-menneskelig person.  

Jvnf. Johs.14,9;

1 .Johs .1, 1-3.  

Joh.1,14;

Det er en hovedsak for selve åpenbaringen av Gud at Jesus er en eneste person.  For bare hvis Han er en person, er det å se Ham det samme som å se Faderen. Bare hvis Jesus er et eneste "jeg" som i samme grad er guddommelig og menneskelig, er det sannhet og virkelighet at Gud selv er blitt skuet, sett, hørt, tatt på med hender.  Men om det hadde vært to "jeg" i Jesus, ett Guddommelig og ett menneskelig, så hadde det øyeblikkelig blitt umulig det å se et menneske, at det skulle være det samme som å se Gud. Hvor mye en enn så, hørte, tok på Jesus, er det ikke Gud, men bare et menneske som en så, hørte, tok på, og det guddommelige "jeg" var da skjult - ikke åpenbart i dette menneske.  Det menneskelige "jeg" kunne da muligens bli et middel (transparent) til å erkjenne Gud; men det kunne umulig være identisk med Gud, slik at når en så Ham, så en Gud.

Skriften garanterer denne Jesu person-enhet på en vidunderlig enkel måte.

Underlig nok heter det ingen steds i Skriften at "Ordet (Gud) ble menneske," visselig fordi et slikt uttrykk straks vil fremkalle enten tanken på to (guddommelig og menneskelig) "jeg" eller  på et Guddoms-jeg som forvandles til menneske-jeg.  Og det er jo nettopp de to ting som er utelukket i inkarnasjonen.

Men det heter stadig på upersonlig måte: "Ordet ble kjød", "Fikk del i kjød og blod", "Kristus etter kjødet" o.l. Det heter aldri i N.T. at Gud "åpenbarte i Kristus" - en populær uttrykksmåte i vår tid som direkte peker mot to "jeg," men det heter at "Gud ble åpenbart i kjød." Hvorfor denne upersonlige måten å uttrykke det på? Jo, den skal fortelle oss at det ikke var et individuelt-personlig foster i Maria som ble antatt til bolig for Guds Sønn i kjød, hvorved Jesus hadde vært to "jeg." Men det som Jesus antok av Maria var upersonlig i den betydning at det var ved den livgivende og individ-konstituerende inngripen (analogi til befruktning) at Guds Sønn konstituertes til en menneskelig person.  Da imidlertid det individ- og person-konstituerende som grep inn i "frøet" av Maria, var Guds Sønns evige "jeg", så er dermed sagt at Sønnens Guddoms-jeg i Marias liv konstituerte Gud-menneskelige person.

Det er sannheter som er av høyeste verd og den mest fundamentale betydning som knytter seg til denne omstendighet ved inkarnasjonen.  Den gamle kirkes fedre forsto de interesser som troen har å vareta her, og utformet læren om "an-hypostasi - og en-hypostasi".  Grunntanken i denne lære er nettopp det samme som vi har framstilt i denne §.

Hovedinteressen for troen i denne sammenheng er og blir å sikre sin visshet på at det å se, høre og tro Jesus ikke er noe middel, men fullkomment identisk med å se, høre og tro Gud. Bare på den måten er Jesu åpenbaring av Gud ved å være den åpenbarte Gud: "Vi så Hans herlighet, full av nåde og sannhet".  

B:  ET. MENNESKE ER GUD. (Om Kristi fornedrelse og herliggjørelse)

§ 93.  Menneskesønnens sanne menneskelighet.

Et av de navn som Jesus hyppigst brukte om seg selv var "Menneskesønnen." Ved dette navn angir Han seg selv som det egentlige, sanne menneske, mennesket framfor mennesker. Dette navn hadde - og har i dag - den eiendommelighet at det både skjuler og åpenbarer Jesus.  Det skjuler Ham for vantroen, og åpenbarer Ham for troen.

Idet Jesus kaller seg så, tillegger Han seg selv naturlige, menneskelige egenskaper.  

Mt.8,2o;
Luk.9,58.
Mt.11,19;
Luk.7,34;  
Mt. 17,22;26,24;
16,21;17,12;
Mrk.10,33;
Luk.18,31-33;
Johs.3,13;8,28;
Luk.18,31;
Mt. 20, 28; 26,2;  

Menneskesønnen er fattig. - Han eter og drikker, og kalles derfor storeter og vindrikker. - Menneskesønnen skal forrådes og overgis i menneskers vold og dø. Han skal lide og drepes, men oppstå på den tredje dag. - Men fremfor alt skal Menneskesønnen - tjene - og tjene Gud ved å åpenbare Ham og oppfylle hele Hans ord, og tjene mennesker ved å gi sitt liv til løsepenger istedenfor dem.

Disse menneskelige egenskaper, som alle sammen gjør Ham til en virkelig historisk personlighet, er vel ikke i og for seg så påfallende:  et menneske har nå engang menneskelige egenskaper, men når Jesus så går videre, og sier at Han - denne menneskelige Menneskesønn - også har guddommelige egenskaper, da står vi overfor noe enestående i historien. Da står vi overfor et menneske som sier at Han til forskjell fra alle mennesker er Gud. 

Mt.2,11;

Mt.18,11;

Luk.9,56;19,10;
Mt.9,6

Mrk.12,8;
Mrk.2,28;
Luk.6,5;
Johs.3,13;

Johs.6,27; 
6,53-54;

Mt.18,20;  

§  94   Menneskesønnens sanne guddommelighet.

Allerede hos Jesaja het det at et menneskebarn skal kalles veldig Gud.  Og om de tre vismennene fra østen, som kom til Betlehem, heter det hos Matteus uten det ringeste omsvøp eller anstøt: "De tilbad barnet." Og det var ingen avgudsdyrkelse, nettopp fordi dette barn var Gud.

På den måten sier også Jesus ganske likefram, at Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Kan fortaptes frelser i umiddelbar betydning være andre enn Gud? - Menneskesønnen har makt til å forlate synd.  Er det andre enn Gud som har denne makt i egentlig forstand? Menneskesønnen er Herre (JHVH) over sabbaten. Kan en annen i sannhet være Herre over Guds skaperordning uten at han selv er Gud? - Til Nikodemus sa Jesus at Menneskesønnen er i himmelen, mens Han er på jorden. Kan et menneske være både i verden (immanensen) og i himmelen  (transcendensen) i sannhet om Han ikke er Gud? - Menneskesønnen gir en mat som varer til evig  liv.  Den som eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod har evig  liv.  Har disse ord overhodet noen mening uten at dette menneske er Gud? - Hvor Menneskesønnens navn nevnes, der er Han selv. Er det overhodet andre enn Gud som har den egenskap å være hvor Hans navn nevnes? Det menneske som sier at han er hvor han nevnes, han sier vel da at han er Gud?

Fra Jesu egen munn hører vi at Han, et menneske, er allmektig Herre Over synd, syndere og skaperordninger og allesteds nærværende i sitt navn. Gir da Skriften oss mer inngående underretning om forståelsen av dette?

§ 95.  Er denne guddommelighet uegentlig ment?

Det har alltid vakt undring ned gjennom kirkens historie at Jesu menneskelighet på denne måten tillegges guddommelige egenskaper,  Kan det være egentlig ment?

Her kan være nødvendig å peke på et par forsøk som er gjort på å forklare denne "vanskelighet."

Zwingll:  Fra ham har vi den såkalte alloiose-lære.  For Zwingli var det alltid egentlig ment når det heter at "Gud er menneske" (altså at Gud tillegges menneskelige egenskaper: Gud fødes, Gud lider. Gud dør) fordi han hevdet, som er blitt lære blant de reformerte, den oppfatning at "det uendelige kan omfatte det endelige" (infinitum oapax finiti). Men på den annen side lærte Zwingli at det var uegentlig ment når det heter at "menneske er Gud" (altså at et menneske er allmektig, allesteds nærværende, osv.) - ut fra den grunnsetning at "det endelige ikke kan omfatte det uendelige" (finitum non capax infiniti).  Når han skulle forklare hvordan det henger sammen at Skriften vitterlig sier guddommelige egenskaper om et menneske, om noe menneskelig, hevdet derfor Zwingli at det i slike ord forelå en talebruk hvor vi måtte foreta en veksel (alloiisis) med subjektet i setningen: hvor det menneskelige nevnes som subjekt for og bærer av guddommelige egenskaper, menes det egentlig et guddommelig subjekt.  Denne lære ble radikalt avvist av de lutherske; men vi kan spore virkningen av den blant de reformerte, selv om de ikke godtok den i Zwinglis form.  På dette punkt er det stor forskjell på den lutherske og reformerte kirke.

Ritschl; for å nevne et annet eksempel, (som grunnla den fra atten og begynnelsen av nittenhundretallet såkalte vurderingsteologi) tok sitt utgangspunkt i Jesu historiske menneskelighet, og stilte spørsmålet slik:  hva er meningen med å kalle dette menneske Gud?  Heller ikke Ritschl ville forstå dette på egentlig måte, slik at Jesus i sin person vesentlig og egentlig er Gud (altså allmektig, allvitende): men ville forstå det som en "verdidom" om Jesus, hvor det altså blir gitt uttrykk for den subjektive måte vi ser på Ham: vi føler overfor Jesus som vi føler overfor Gud, Jesus er som den beste, helligste, sanneste osv. guddommelig for oss. Etter denne teori er Jesu "guddommelighet" bare for den som tror og ærer Jesus, altså uegentlig (hyperbolsk) guddommelig - mens Han i seg selv er menneskelig.

Det er selvsagt umulig å godta slike teorier, hvis vi skal holde oss til Skriften.  Vurderingsteorien, grunnlaget for den såkalte liberale "teologi", innebærer dessuten en direkte nektelse også av inkarnasjonen, og dermed en alminnelig nektelse av Guds vesentlige og egentlige åpenbaring i historien.

Det påfallende ved de ord i Skriften som likefrem tillegger Kristi menneskelighet  guddomsegenskaper, er at mesteparten av dem møter oss fra Jesu egen munn.  Gang på gang kommer Han tilbake til dette i sine taler, tross det anstøt det vakte og måtte vekke blant jødene og disiplene.  Det kan umulig være noen uvesentlig sannhet som Han på den måten vil ha brakt oss.  Og den sannhet Han vil ha brakt oss, er sannheten om Hans menneskelighets guddommeliggjørelse (herliggjørelse).  Da vi også her står overfor det enestående og analogiløse i verden, har vi intet annet å gjøre enn å holde oss til Guds Ords enkle og likefremme tale, for å nå fram til en riktig forståelse.  

§ 96.  Jesu menneskelighets guddommeliggjørelse.

Vi   understreket ovenfor (§ 89) at inkarnasjonen (Guds tilegnelse av menneskelig natur) skjedde i et øyeblikk. Skriften viser oss på den annen side at Jesu menneskelighets guddommeliggjørelse (menneskelighetens tilegnelse av guddommelig natur) skjedde trinnvis. 

De ord hvori særlig Jesus se1v omtaler denne trinnvise guddommeliggjørelse, er fremfor alt de ord hvori Han sier at Han får eller har fått herlighet, er blitt gitt og skjenket, tildelt og meddelt den fulle guddomsherlighet. 

På den måten sier Han f.eks.  

Mt.11,27;

Johs.5,27;

Act.17,31; 10,42;
Rom.14,9

Johs. 5,26.

Johs.10,18. 

"Alle ting er meg overgitt av min Far".

"Faderen har gitt Ham (Sønnen) makt til å holde dem, fordi Han er en Menneskesønn .  Dvs. ikke som den evige Sønn i Treenigheten er Han gitt makten, for som sådan har Han den;  men på grunn av sin menneskelighet og til sin menneskelighet blir Han gitt Guddomsmakt.  Den samme tanken, at for sin menneskelighets skyld og til sin menneskelighet meddeles Jesus Guddomsherlighet, gir både Paulus og Peter uttrykk for, Act.17,31;10,42.  Ja, Paulus sier at det endog var den guddommelige hensikt med Jesu død og oppstandelse å guddommeliggjøre Ham: "Derfor døde Kristus og ble levende igjen (det er etter sin menneskelige natur) for at Han skulle være Herre over både levende og døde".

"Som Faderen har liv i seg selv, således har Han gitt Sønnen å ha liv i seg selv", dvs. den vesentlige guddomsegenskap, det å ha liv i seg selv, er blitt gitt Jesus som egenskap, til Hans menneskelighet som det er en egenskap til Hans guddom.  Derfor sier Han: "Ingen tar mitt liv fra meg, men jeg setter det til av meg selv.  Jeg har makt (guddomsmakt) til å sette det til og jeg har makt (guddomsmakt) til å ta det igjen".

Den herlighet som den evige, enbårne Sønn har fra evighet fra sin Far, - en herlighet som ikke er noe annet enn fylden av Hans sanne guddom - denne herlighet blir Han av Faderen trinnvis skjenket og meddelt til sin menneskelighet. Denne trinnvise herliggjørelse gir Jesus selv uttrykk for.

Johs.2,11. 

Johs.17, 5

Johs.17, 22.24.  

Johs.8, 54; 13,31-32;

Jvnf. Johs.12,28; 

Jvnf.Mt.17,1
(Mrk.9,Iuk.9)
2.Pet.1 ,16-17:
Mt.28,18  

Således hører vi på den ene siden at Han har herligheten, og "åpenbarer" sin herlighet" for sine disipler, på den annen side at Han ber om å få herligheten:

"Fader, herliggjør du meg hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til".  Han ber ikke om å få en herlighet som Han har mistet, men en herlighet Han har hatt  fra evighet.  At det ikke er en tapt eller avlagt herlighet gir Han uttrykk for idet Han straks etter sier at Han har en herlighet som Faderen har gitt Ham.  Altså Han har den, og ber tillike om å få den meddelt.  Han har den fordi Han er den evige Sønn, han ber om å få den fordi Han er menneske.

Det eiendommelige med Jesus under Hans jordeliv er altså at Han både har og samtidig trinnvis får guddomsherlighet. Og nettopp dette Jesu bønneforhold til Faderen om guddomsherlighet er det som viser oss hemmeligheten i denne trinnvise guddommeliggjørelse av Hans menneskelighet.

Jesus uttrykker det selv slik: "Jeg herliggjør ikke meg selv, det er min Far som herliggjør meg". - Før sin lidelse sier Han: "Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i Ham. Er Gud herliggjort i Ham, så skal også Gud herliggjøre Ham i seg, og Han skal snart herliggjøre Ham. Det er underlige ord, men deres mening er ikke til å ta feil av: det guddommelige er blitt kledd i det menneskelige - så skal det menneskelige bli kledd i det guddommelige; det guddommelige er blitt menneskeliggjort så skal det menneskelige bli guddommeliggjort.  Dette er to forskjellige ting.

Peter var sammen med Jesus på "Forklarelsens berg."  Herom skriver han senere selv at han var øyenvitne til og så at Jesus "fikk ære og herlighet". På definitiv måte ble imidlertid denne herlighet gitt til Jesu menneskelighet først i og med Hans oppstandelse og himmelfart.  Da het det på endegyldig måte, ved herliggjørelsens siste trinn: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord".

Denne trinnvise guddommeliggjørelse av Jesu menneskelighet, skal vi nå i det følgende prøve å se litt nøyere på.

Men før vi går videre har det stor betydning å merke oss en eiendommelighet med Johannesevangeliet.  Der brukes ordet "herliggjøres" og "guddommeliggjøres" i en og samme betydning. "Guds herlighet" betyr jo ikke noe annet enn Guds sanne vesens fylde, og det å "herliggjøre" betyr ikke annet enn å fremstille, fremvise som guddommelig.  Når det heter at "Jesus åpenbarte sin herlighet" eller "Gud herliggjøres", da menes intet annet enn at ved Jesu person og gjerning fremstilles det guddommelige i sin guddommelighet.  Og når det heter at "Gud skal herliggjøre Jesus", så kan det ikke bety noe annet enn å fremstille og fremvise dette menneske som guddommelig.  

§ 97.  Kristi fornedrelse og selvuttømmelse. 

Hva menes med uttrykket kenosen?

Språklig skriver uttrykket seg fra Fil.2,7. "Han uttømte seg selv" (ekenosen heavton) som er grunntekstens uttrykk. Dette er blitt et teknisk uttrykk for Guds Sønns "livsgang" fra evigheten hos Faderen inn i historiens verden som menneske gjennom lidelsen og døden til Majestetens høyre hånd,  Og det fremstiller Sønnen fos oss i tre grunnleggende forholdsmåter overfor Faderen:  

Joh. 1,1; 17,5;

Johs.10, 29;
14,28; 6,38;
Luk.22,42;

Johs.7,16:
8,28;7,28; 13,14;
Mt. 20,28;

Fil.2,9.
Hebr.l,13;
8,1;10,12-13;
Jvnf. Mt. 19,28;
26,6-4;  

1. Han var i evigheten før Han "ble kjød", og var Faderens fulle like, av samme vesen som Faderen, i fullkommen sideordning  i Treenigheten av Fader, Sønn og Ånd.  Om denne sideordning har vi talt utførlig tidligere (§ 9 kap.2), og derfor blir ikke det gjentatt her.

2.  Han var under sitt jordeliv Faderens sendebud og en tjener i fullkommen underordning.  

Dette underordningsforhold fremhever Jesus stadig ved å si at Han "er blitt sendt" til verden, likesom Han betoner at Faderen, som er "større enn alle" "også er større enn jeg," og uttrykkelig underordner sin vi1je under Faderens. - Denne underordning gjaldt på allsidig måte: Hans lære er Faderens, Hans tale er lydighetsgjerning mot Faderen, Han søker ikke sin ære, men Faderens.  Han er ikke kommet av seg selv (egenmektig), men sendt av Faderen osv   Derfor kalte Han seg også "tjener".

3.  I og med sin oppstandelse og himmelfart ble Han opphøyet til den fulle herlighet, i fullkommen sideordning.

Ved oppstandelsen er Han godtgjort å være Guds Sønn i kraft, velde. - Og om den oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus heter det at Hans navn er over alle navn, det betyr det er sideordnet med Faderens.  Videre heter det at Han sitter ved Majestetens høyre hånd, at Han endog blir betjent av Faderen.

Jesu "livsgang" fra evigheten gjennom tiden til evigheten går altså gjennom disse tre forhold til Faderen og Ånden: sideordning - underordning - atter sideordning.

Så blir det store spørsmål vi må søke svar på i Guds Ord:

når inntrådte denne underordning, og hvori besto den fornedrelse som fulgte med den og hva menes med selvuttømmelse (kenosen)?

1. Tidspunktet for underordningens inntreden angir Guds Ord for oss klart:  

Gal.4,4; 
Hebr.10,5.7;

Gud sendte sin Sønn . . . født under Loven. Idet Han trer inn i verden sier Han: "Se, jeg kommer for å gjøre din vilje, O Gud".

Jeg er dertil født, og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten (det vil her si det samme som å tjene).

Skriften daterer altså Hans underordning fra det øyeblikk Han kan sies å være i verden i kjød, dvs. først i det øyeblikk Han virkelig har antatt kjød. Vi skjønner av det at det er ikke Sønnen uten kjød, men Sønnen i kjød som er underordnet Faderen.

Å være klar på nettopp dette punkt er avgjørende for å kunne bedømme all den falske "kenoselære" som vi møter i vår tid.  Uten å ha klarhet her, vil man ikke engang ha sans for eller mulighet for å forstå betydningen av disse spørsmål.

2. Hvori besto fornedrelsen og selvuttømmelsen for herlighet?

Hele Kristi liv, fra krybbe til grav, var et liv i fornedrelse og lidelse, i tjeneste og underordning - et kjærlighetens liv i fullkommen selvhengivelse under Guds vilje og menneskenes forløsning.

Fil.2,6-8: 

Dette liv spenner og favner så vidt at det både åpenbarer Guds sanne vesen og fulle herlighet og når ned til den fornedrelsens avgrunnsdype elendighet som gjør at Skriften sier at Han ikke hadde noen skikkelse, men var foraktet og forlatt både av Gud og mennesker.  Hans person inneholder og fremstiller Guds fyldes fulle herlighet, og atter åpenbares Han som den som ingen herlighet har.  Det er ikke lett å få fatt i, enn si fremstille, den indre sammenheng i dette bilde av Jesus, enda det er et bilde som er så velkjent og kjært for alle som tror på Ham.

Den indre sammenheng har Ordet gitt oss gjennom Paulus i og med det kjente ord: "Da Kristus Jesus var i Guds skikkelse, aktet Han det ikke for et rov å være Gud lik, men Han uttømte seg selv og tok en tjeners skikkelse på seg, idet Han kom i menneskers liknelse, og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv, så Han ble lydig inntil dø den, ja korsets død".

Dette ord er det blitt skikk å oversette på denne måten: aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men av seg selv  ga Han avkall  på det ..."  Ved denne oversettelsen får man ut den mening at Kristus ga avkall på å være Gud lik, men noe slikt står det ikke.  Det greske uttrykk lyder: "heavton ekenosen," og det må da riktig oversettes: "aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men Han uttømte seg selv idet Han tok en tjeners skikkelse". Og dermed er meningen klar. Han ga ingenlunde avkall på å være Gud i dette ords fulle mening (guddommelig i egenskaper); men han avla og uttømte seg for å opptre og åpenbares i verden i guddommelig herlighetsskikkelse for i stedet å opptre og åpenbare i menneskelig tjenerskikkelse. Apostelen taler ikke om Hans guddomsvesens-egenskaper, men om Hans åpenbaringsform, dvs. om den åpenbaringsskikkelse hvori Guds vesen er åpenbart som tjener for kjærligheten.

Kristi selvuttømning (kenose) besto altså i at Han avla herlighetsskikkelsen og iførte seg tjenerskikkelsen.  Hva det innebærer, skjønner vi ved å gi akt på hva Guds herlighetsskikkelse er. Til Guds herlighetsskikkelse hører at Han er og opptrer (åpenbares) som den evige Lovgiver, den evige dommer, og den evige maktutøver som setter sine egne dommer og sin egen vilje i verk.  Det er først og fremst uttrykk for åpenbaringen av Guds Hellighet, og av at Han ikke kan forlikes med synd.  Når det da sies at Sønnen, Jesus Kristus, under sitt jordeliv har uttømt seg for den guddommelige herlighetsskikkelse, så betyr det ikke noe annet enn at Han i sitt kjøds dager har uttømt seg fra å være hva Han fra evighet er, nemlig Lovgiver, dommer og maktutøver og den som åpenbarer sin Hellighet. (I Hellighetens fulle konsekvens overfor synden, før Sønnen var hellig under sitt jordeliv).  

Gal.4,4;
Mt.5,17.

Johs.3,17; 5,45;
8,15.11;
Luk.9,56;

Johs.19,10-11;;
Luk.22,53;
Kol.2,15;
Mt.20,19; 26,53;
26,59-66;

Dommer - Frelser.  Under sitt jordeliv var ikke Jesus guddommelig dommer, men Gud-menneskelig Frelser, og nettopp dermed tjener. Hele Hans liv på jorden var en tjeneste for å søke, frelse og forløse de fortapte.

Maktutøver - den som lider. Under sitt jordeliv var Han ikke guddommelig maktutøver, men den Gud-menneskelige lidende.  Han brukte ikke sin makt over noen, men ble i lidelse undergitt både djevelens og menneskenes og Guds vredes makt.  Slik er hele Hans liv i verden et liv i tjenende lidelse.

Men ved å se på dette får vi også det fulle lys over egenarten i Jesu åpenbaring av Guds vesen: Da den guddommelige herlighetsskikkelse Jesus uttømte seg for, faller helt sammen med innbegrepet og fylden av den guddommelige hellighet etter Loven, så er Jesu person og verk den fullkomne åpenbaring og avsløring av den guddommelige kjærlighets fylde, og tillike det fullkomne dekke og skjul av den guddommelige hellighet.

Johs.l,17;

Rom.3,21;
Rom.5,8;

 Nettopp fordi det guddommelige vesen i Jesu person dels er skjult (nemlig helligheten), dels er åpenbart (nemlig kjærligheten), nettopp derfor møter vi denne dobbelte tale om Jesu herlighet: dels at Han har den, dels at Han skal få den.  Den guddomsherlighet Han  har og åpenbarer i sitt kjøds dager, det er den guddommelige kjærlighets herlighet (vesensfylde); men den guddommelige herlighet Han trinnvis skal få meddelt også sin menneskelighet, det er den guddommelige Hellighets herlighet (vesensfylde).

Våre forsøk på å beskrive dette er meget hjelpeløse. Og vi makter ikke å legge det til rette intellektuelt.  Men vi skjønner at vi er i overensstemmelse med Skriften når vi sier at Jesus i sitt jordeliv åpenbarer Guds kjærlighets fylde og skjuler Hans Hellighets fylde.

Johs.l,49;
Johs.4,29;
Luk.22,10.
Mt.8,3;

Johs.6.m.fl. 
Lk.7,13ff;
8,50ff; 
Johs.11,40; 
Mt.18,20; 
Mt.8,7-8.13; 
Johs.3,13;

Luk.9,56;

Johs.3,17;

Luk.12,5;

Mat.24,36;

Mk.13,32;

Mens for såvidt Faderen ennå ikke hadde gitt Ham å åpenbare sin guddommelige hellighets vesen i Jesu menneskelighet, er Han ikke allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Han hadde ikke makt til å ta liv eller holde dom, eller å kaste i helvede; Han visste ikke om den gjenkomstens time hvori Faderen skulle sende Ham til verden som dommer; og Han var ikke allesteds med sitt legeme.

Konklusjonen blir at vi må si at Jesus hadde den fullkomne guddomsherlighet i sitt jordeliv, men Han åpenbarte bare kjærligheten, og skjulte helligheten, likesom Han ikke brukte den herlighet som heter hellighetens reaksjon imot synden. Ved sider av dette må vi også merke oss at Han heller ikke brukte den herlighet Han hadde, uten i den grad og utstrekning Faderen ga Ham.

Jvnf.
Johs.11,41f;
6,11;

Mt.14,19;
o.m.a.st.

Vi må, som sagt, innrømme at vi kommer til kort intellektuelt overfor Jesu sanne bilde. Logikk, systematikk, tenkning, begreper, bilder og analogier, alt kommer til kort. Bare ikke Guds enkle Ord. Det er klart, lettfattelig og gjennomsiktig og meget konsekvent. Det tar ikke hensyn til det som er logisk sett tenkbart, det har bare for øyet Guds nåde - og herlighetsrike og herlighetsfylte virkelighet. Det er godt at vi alltid kan gå til Ordet for å se Jesus, og ikke skal være henvist til mer eller mindre slette intellektuelle og teoretiske betraktninger om Ham.

Ingen er som Gud. Ingen er som Jesus Kristus.

Vår Frelsers selvuttømmelse for Hellighetens herlighetsskikkelse ble fulgt av den tjenende kjærlighets fornedrelse inntil døden, ja korsets død. Denne fornedrelse var den guddommelige kjærlighets fullkomne åpenbaring. Her led og døde, her ofret og hang Gud selv i menneskers kjød – Gud led kjærlighetens offerdød. Med denne fornedrelse nådde selvuttømmelsen sitt ytterste, inntil det at ”Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha lyst til Ham”.

Jes.33,2-3;

Salm.22,2;

Det er siste trinn på Jesu fornedrelses vei: Hans død. Hans nedfart i dødsriket.  Hans legemes begravelse.

Siden ca. 1850 er det fremført en ganske falsk kenoselære av en rekke kjente teologer (f.eks. Tomasius, Godet, Franck o.fl.).  Den består i at de hevder at Guds evige Sønn før Han ble menneske og fordi Han skulle bli menneske har uttømt seg for (avlagt) visse egenskaper ved en begrensning av sitt guddomsvesen, for å kunne bli sant menneske.  Særlig skal Han ha avlagt sin allmakt, allvitenhet og allestedsnærvær, da disse egenskaper er helt uforlikelige med å være menneske (sies det).  Denne lære som ved nærmere prøvelse viser seg innholdsmessig å være ren absurditet (Jvnf. avsnittet om Guds enhet og enfold) som faktisk utsletter selve Gudsbegrepet, er etter sin form ren rasjonalisme, og har sin grunn i trangen til å finne et intellektuelt noenlunde tilfredsstillende uttrykk for det som Bibelen lærer.  For å få bibelsk begrunnelse for denne lære må de presse mange steder i N.T., nemlig de steder som taler om at Jesus ikke er allmektig, allvitende osv..  Og de kan ikke ta det rette hensyn til de steder som sier at Han er det.

Når dette er blitt betegnet som noe i vår tid som svarer til det Arius var i sin tid, en slags moderne arianisme, da er det ikke uten grunn.  For faktisk lærer man på denne måten en "avkortet"  Gud, en "undergud," en "mindre Gud" - og det var nettopp det også Arius gjorde.

§ 98.  Kristi opphøyelse.  Den fulle guddommeliggjørelse av Hans menneskelighet.

Hadde Faderen gitt og meddelt guddomsherlighet til Jesu menneskenatur under Hans jordeliv for at Han skulle bruke den etter Faderens vilje og til Hans herliggjørelse, så betyr Jesu opphøyelse fra fornedrelsen at Faderen skjenket guddomsherligheten til Hans menneskelighet til full og uavkortet bruk.

Det siste trinn i Jesu fornedrelse var at Han led og døde under våre synder, derfor var første trinn i Hans opphøyelse at Han ble frikjent fra den syndebyrde Han bar for oss (ble rettferdiggjort).  Og de to derpå følgende trinn er at Han ble oppreist av døde og for opp til sete ved Faderens høyre hånd.  

2.Kor. 5,21. 

Act.8,33;

1.  Jesu rettferdiggjørelse.   Som en forbannet synder under Guds dom lå Jesus i sin grav, tilregnet all vår synd. Det var dog ikke synd som Han hadde gjort; men synd som Han var blitt tilregnet til vår forsoning med Gud.  Derfor har også Gud Fader godtgjort at Han mottok og anerkjente dette offer, idet Han, etter at Jesus hadde båret synden, nå også har frikjent Ham fra disse synders tilregning og anerkjent Ham i Hans egen rettferdighet.  Denne akt i Gud kaller Skriften Jesu "rettferdiggjørelse." Hva den består i, leser vi i disse ord; "I Hans fornedrelse ble dommen over Ham borttatt." 

1 Tim. 3,16;

Lev.18,5;
Esek.20,11;
Neh. 9,29;
Rom. 10,5;
Gal. 3,12;
Luk. 10,28;

Act. 2,24;
Rom. 3,21ff;

Dette er meget omtalt både i profetien og i N.T..  Om Messias vitnet Jesaja: "Han (Gud) hjelper meg til min rett. Herren, Israels Gud vil hjelpe meg; hvem er den som vil domfelle meg?

Og apostelen Paulus sier:  "Kristus ble rettferdiggjort i ånd."

Den rettferdiggjørelse Jesus ble til del, var etter Loven og ingenlunde etter nåden.  For Loven selv vitner:  "Det menneske som gjør Loven (det er fullkomment), skal leve ved den."  Gud beviser sin usvikelige sanndruhet og rettferdighet idet at om noen virkelig oppfyller Loven uten mangel eller lyte, da hører livet ham til etter Guds egen dom og etter Hans tilsagn.  Intet annet menneske i verden har oppfylt Loven fullkomment.  Jesus har.  Derfor "var det ikke mulig at han kunne holdes fast av døden."  Han eide den guddommelige livsrett som ligger i å oppfylle Loven.  Så er også Han det eneste menneske i tid og evighet som er blitt rettferdiggjort etter Loven.  Alle andre rettferdiggjøres. uten Loven ved nåden.

Dette anvender Rom. 4,25 direkte på vår frelse, idet det sier at den rettferdighet som Jesus la for dagen i oppstandelsen er den hvorved vi rettferdiggjøres.

Act. 2,32;
1 Kor. 15,15;
Joh. 10,17-18;

Mt.27,62-66;

Jvnf. Joh.20.
Joh.21.
Mt.28,1ff;
Mrk. 16,1ff;
Luk. 24,1ff;
1 Kor.15,6-9;
Act. 2,32;
Joh. 20,25-28;
Luk. 24, 37-43;
1 Kor. 15,14-20;

Rom. 1,4:

1 Kor. 15, 14-20;
1 Pet. 1,3;

2.  Jesu oppstandelse er derfor den umiddelbare følge av at Han ble rettferdiggjort fra hele verdens syndebyrde.  Syndebyrden ble igjen i graven. Han selv ble oppreist av graven - dels idet Faderen oppreiste Ham, dels idet Han i følge sin egen livsrett og livsmakt selv tok sitt liv igjen.  Og Hans oppstandelse var legemlig oppstandelse. 

Jesu grav påskemorgen var tom - ikke fordi Hans legeme var stjålet; men fordi det atter var levendegjort.

Sin legemlighet viste Jesus ved en rekke anledninger - og dem Han således viste den for, ble øyenvitner til Hans oppstandelse.  Da Tomas nektet å tro den legemlige oppstandelse; da de andre disipler trodde de så et spøkelse, fikk de lov til å ta på Ham, og forvisse seg om Hans legemlighet.  På denne legemlige oppstandelse står og faller hele den kristne tro. 

Det er ikke for ingen ting at den apostoliske forkynnelse rett og slett karakteriseres som "Et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse." (Act.4,33).

Det tilhører de mest ondartede villfarelser i den "moderne kristenhet" å tro at det er mulig å forbli i kristentro og kristenliv når en sjalter ut troen på ordet om den legemlige oppstandelse, til fordel for en mystisk - egentlig fullstendig tom og forvirret forestilling - om "åndelig" oppstandelse uten kjødet.  

Den legemlige oppstandelse definerer at Jesus er den Han sa seg å være: Guds Sønn i velde. Den er vitnesbyrdet om at forsoningen er fullbyrdet og er fullgyldig; for uten den er vi "ennå i våre synder," og "er fortapt." Ved troen på dette budskap er det gjenfødelse til et levende håp. Med forkastelse av Jesu legemlige oppstandelse forkaster man Guds Sønn, forsoningen og gjenfødelsens realitet.  Det som da er tilbake av Evangeliet, av kristendommen selv, hos alle disse fornektere av den legemlige oppstandelse, det er sannelig ikke meget.  Faktisk blir dette igjen: Loven og fortapelsen.

Ved denne legemlige oppstandelse skjedde den fulle guddommeliggjørelse (herliggjørelse) av Kristi menneskelighet.  Faderen meddelte gjennom den også Hans menneskelighet guddomsegenskaper, som Han for sin guddom ved inkarnasjonen hadde antatt menneskelige egenskaper.

Derfor heter det om den Oppstandne: "Meg  er gitt all makt i himmel og på jord".  Og: "Jeg er med eder alle inntil verdens ende," dvs. rommet er ingen begrensning for Hans menneskelighet lenger heller.

Arten av denne menneskelighetens guddommeliggjørelse ligger helt utenfor vår erkjennelses mulighet.  Men den angis allikevel i Ordet ved beskrivelsen av Hans oppstandelseslegemes paradoksale beskaffenhet.

På den ene side er Hans legeme synlig, til å ta og føle på, materielt og lokalt - Han endog åt for sine disiplers øyne. På den annen side er Hans legeme usynlig, ikke til å ta og føle på, immaterielt og illokalt - gjennom lukkede dører (og lar seg deretter ta på av Tomas).

Dette høres som en ren selvmotsigelse, og er det også for vår naturlige logikk.  Men de apostoliske øyenvitner gir faktisk uttrykk for begge deler som den eneste saksvarende beskrivelse av den virkelighet de opplevde. I denne virkelighet ligger det innesluttet både at Han fremdeles og evig er sant menneske - Gud er menneske til evig tid -, og at Hans menneskelighet er guddommeliggjort - mennesket er Gud til evig tid.

Ut fra dette forhold som er så ubegripelig, er det vi må forstå virkelighets- innholdet i disse ord av Jesus:  "Dette er mitt legeme" (nattverden) og derfor kan vi - uten at det blir noen motsigelse i Ham - tro og vite at Hans legeme er allestedsnærværende der hvor overhodet Hans menighet er.

Act.l,11;  

3.  Jesu himmelfart skjedde visstnok på en synlig måte, til vitnesbyrd om en synlig tilbakekomst.  Derav følger imidlertid ikke at man skal forestille seg himmelen som et "sted høyt oppe."  Når himmelen betegnes som "oppe", da er det et bilde som skal minne oss om at Guds verden er av en annen, "høyere" art enn denne verden.  For himmelen er der hvor Gud er og hvor Jesus Kristus er.  Men hvor er de da ikke? - Kristi himmelfart er derfor skjedd for å være en anskuelsesundervisning om at Han nå er gått over i den evige kongetjenestes herlighets stilling og er den som styrer over alt.   Han er den som engang skal dømme alt og alle og sette sin dom i verk.

Hebr.8, 1-2;
Fil. 2, 9-11.

Act.17,31;  

Med denne stilling er det for evig og alltid et tilbakelagt stadium at Jesus under sitt jordeliv uttømte seg for den kongelige, guddoms hellige herlighet som heter lovgivermyndighet, domsmakt og domsutøvermakt.  Nå både har og bruker Han for evig det som Han den gang uttømte seg for.  Et menneske er blitt verdens Herre og Dommer.

C:  JESUS KRISTUS - GUD-MENNESKET.

§ 99.  Jesus Kristus - gudmennesket.

Jesus er Den Enestående i verdenshistorien.  Vi har ingen ord, ingen begreper eller bilder som kan hjelpe oss til å uttrykke teoretisk noen læresetning som gir et uttrykk slik at det dekker hva Han er.  Han er menneske - men ikke bare menneske.  Han er Gud - men ikke bare Gud.  Han er Gud og menneske. Som vi stadig har innskjerpet: vi må alltid si minst to ting om Ham samtidig for å si sannheten om Ham,  Allikevel er det i kirkens historie skapt og brukt et uttrykk som rammer saken helt:  Jesus Kristus er Gudmennesket.

Dette ord finnes visstnok ikke i Bibelen; men er ekte bibelsk.

Det gis bare én Gud - og ingen annen, og bare ett Gudmenneske - og intet annet.

Panteismen og mystikken har et falskt gudsbegrep, en falsk forestilling om å erkjenne Gud, og en falsk forestilling om hva mennesket er.  Av all denne falskhet oppstår i panteismen og mystikken den tanken at alle er gudmennesker.  Denne forvrengte forestillingsmåte er i Europa blitt iført kristelige ord og vendinger - og deretter utgitt for kristendom (den såkalte spekulative idealisme, i Norge representert f.eks. ved Dybvad-Brochmann, Marcus Gjessing o.a.).

I N.T. møter vi dette vitnesbyrd om Gudmennesket særlig i tre slags ord: 

1) Undertiden tillegges Jesus samtidig guddommelige og menneskelige egenskaper,

2) undertiden tillegges Han guddommelige egenskaper idet det samtidig forutsettes at Han er sant menneske, og 

3) atter igjen tillegges Han menneskelige egenskaper idet det samtidig forutsettes at Han er sann Gud. Og vår oppgave blir å se litt på hver av disse.  

Åpb.1,18; 
Jvnf. Jes.44,6)

Åpb.3,14;

Johs.3,31-32;  

Joh.10,33;

§ 100.  Jesus er samtidig Gud og menneske.

Det er Jesus selv som har lært oss å tenke og tale på denne måten.

Til Johannes på Patmos sa Han: "Jeg er den Første og den Siste og Den Levende (altså Gud), og jeg var død, og se jeg er levende i all evighet (altså menneske).  Jesus kaller seg også "det troverdige vitne       (altså menneske), opphavet til Guds skapning (altså Gud).  Døperen Johannes sa om Ham: "Han er ovenfra, over alle (altså Gud)... Han vitner og ingen tar imot det (altså menneske). Jesus sa selv en gang: "Jeg taler (altså menneskelig) det jeg har sett hos min Far (altså guddommelig)."  En annen gang:  "Jeg sa (altså menneskelig): Jeg er Guds Sønn (altså guddommelig)."  Paulus skriver: "Kristus er etter kjødet kommet fra fedrene (altså menneske), Han som er Gud over alle ting (altså Gud)." osv.

På hver side i N.T. møter vi dette underlige forhold.  Har man først fått øye på det, så ser man det snart alle steds.

Her ligger selve nøkkelen til det apostoliske vitnesbyrd om Jesus Kristus.  Uten denne nøkkel i hende forblir alt det som NT. sier om Jesus liggende helt innelåst og gjemt for våre øyne.

§ 101.  Den selvforståtte - forutsatte -menneskelighet. 

Dette får vi det klareste inntrykk av ved å legge merke til det som NT. forteller om hvordan Jesus dag etter dag sto og talte i templet og andre steder.  Han talte som et ganske naturlig menneske - hele situasjonen sier oss: her står et menneske, - og allikevel sa Han ting som ikke bare sprengte det menneskeliges ramme; men likefram gjorde Ham Gud lik. Jødene var da også helt klar over dette forhold: "Du som er et menneske, gjør deg selv til Gud" (nemlig med det som du sier om deg selv).  

Jvnf. Ex. 3,14;

Johs.10,11.14;
Salm.23,1;
Johs.6,35,
48.51.32;

Johs.10,9;
14,6; 11,25;
8,12;15,1;  

Dette var tilfelle nesten hver gang Jesus overhodet sa "Jeg er".  Omtrent alle slike "Jeg" og "Jeg er" ord i Jesu munn sier at Han "gjør seg selv til Gud."  Jesu "Jeg er" ord minner oss stadig om navnet JHVH; det som JHVH er, det sier Jesus om seg selv. (Sml. § 5).  En gang sa Jesus til jødene: "Før Abraham - Jeg er."  - I denne ordstilling som er grunntekstens, kommer det klarere fram at uttrykket "Jeg er" er et ordspill som peker direkte på at Jesus er JHVH.  Gjennom den absolutte uttrykksmåte Jesus bruker, når Han sier: "Jeg er den gode hyrde, identifiserer Han seg likefram med Davids Gud: "Herren er min Hyrde".  På samme måten er det når Han sier: "Jeg er livets brød". Da sier Han at Han er det evige livs oppholder.  Likedan er det med uttrykkene: "Jeg er døren", "Jeg er veien og sannheten og livet," "Jeg er oppstandelsen og livet," "Jeg er verdens lys," "Jeg er det sanne vintre," og lignende utrykk. Alle disse Jesu ord anskueliggjør for oss hvordan Han er alt det for oss som bare Gud kan være.

Også alle de ord hvori Jesus sier: "Sannelig, sannelig sier jeg osv."  vitner for oss at Han gjør seg selv til Gud.  Dette uttrykk er jo Guds ed.  I alle slike ord sier Jesus (menneskelig) at Han ikke har noe høyere stadfestelsesvitne enn seg selv (Gud).  

Luk~l4,26;

Deut. 5,7;6,5;  

§ 102.  Den selvforståtte - forutsatte guddommelighet. 

Men Jesus har også talt slik om sin menneskelighet, at det ikke har noen rimelighet uten under den selvforståtte forutsetning at Han er Gud.  

Jesus sier f.eks.: "Den som elsker far eller mor, mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg  ikke verd".  "Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre,  ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel."

Rekkevidden av disse ord - der et menneske står og krever å bli elsket over alle ting og over alle andre - er at Jesus så å si plasserer sin person i Lovens første bud, og gjør kjærligheten til Ham til oppfyllelsen av Lovens krav om å elske Gud over alle ting.
En slik selvforstått forutsetning om å være guddommelig kommer ofte til uttrykk også på andre måter i NT.

§ 103.  Gudmenneskelighetens virkelighet.

Tidligere i dette kapitel har vi betraktet hvordan Guds antakelse av kjød var så inderlig og dyp at vi med sannhet må si: Gud er blitt menneske (avsnitt A), og vi har sett hvordan Kristi menneskelighets guddommeliggjørelse er så sann og fullverdig at vi med sannhet må si: mennesket er Gud (avsnitt B).

I denne ufattelige enhet av disse to måter å tale på ligger hemmeligheten som heter Jesu Gudmenneskelighet. På den måten består gudmenneskeligheten i at det guddommelige og menneskelige i Jesu person fullstendig gjennomtrenger hinannen.

Det uendelige opptar det endelige i seg uten å opphøre å være uendelig eller forvandles til endelighet.  Det endelige opptar det uendelige i seg uten å opphøre å være endelig eller å forvandles til uendelighet.

Dette er den enestående virkelighet som heter Jesus Kristus.

Det er allikevel et par meget karakteristiske trekk vi skal legge merke til for å kunne danne oss en riktig forestilling om det som er karakteristisk for Hans gudmenneskelighet.

For det første blir det guddommelige og det menneskelige i Jesus aldri sammenblandet i Skriften, dvs. overalt kan vi klart og tydelig skjelne når det tales om det guddommelige og når det tales om det menneskelige.  Vi kan alltid skjelne mellom når det tales om at Gud er blitt menneskelig eller at et menneske er guddommeliggjort.

På den måten er ikke Jesu person noe tredje ved siden av Gud og menneske - en slags blanding av guddommelig og menneskelig som er "mindre enn Gud" eller "mere enn mennesket."  Jesu person er sann, uavkortet Gud - og sant, uavkortet menneske.

For det annet blir aldri det guddommelige og menneskelige i Jesus forvandlet til hverandre, dvs. guddommeligheten opphører ikke å være guddommelig om den antar menneskelighet, og menneskeligheten opphører ikke å være menneskelig om den antar guddommelighet,  Ordet ble kjød - men opphørte ikke å være Ordet; Jesus har fått allmakt - men har ikke opphørt å være menneske.

For det tredje kan det guddommelige og det menneskelige i Kristi person verken deles eller skilles etter at Gud her er blitt menneske.  Man kan ikke ha noen tro eller åpenbaring av Kristus på den måten at man bare erkjenner Hans menneskelighet eller bare erkjenner Hans guddommelighet.  Det ene er uløselig og evig knyttet til det annet: erkjenner jeg Kristus, så erkjenner jeg alltid det guddommelige med det menneskelige, og det menneskelige med det guddommelige.  Kristi guddom er ikke utenfor Hans menneskelighet. Det ene er i det annet. Det er dette det såkalte kalkedonske symbol bringer til uttrykk.

Jesus Kristus er helt og sant guddommelig og helt og sant menneskelig, sann Gud og sant menneske med fornuftig sjel og legeme, i guddom av samme vesen som Faderen, i menneskelighet av samme vesen som oss, og oss lik i alt unntagen i synd.  Hertil føyes så de ord at Jesu guddom og menneskelighet er forent i Hans person "ublandet og uforvandlet, udelt og uatskilt."