slik kan det endog blant oppriktige troende komme til vranglære
om Han. Vi har ingen
annen råd med det enn i ydmykhet be Gud bevare oss,
slik at vi ikke besudler det hellige paradoks med vanhellige munner,
og så gi akt på det som står skrevet.
Det
er særlig to fristelser
som ligger nær om alle våre tanker
om Kristi person, og hvis de ikke begge overvinnes, så ender vi
i vantro og frafall. Den
ene er fristelsen til en såkalt doketisk
tenkemåte om Ham, den annen til
en såkalt ebjonitisk
tenkemåte om Ham.
Den
doketiske
tenkemåte oppsto allerede i aposteltiden blant de såkalte gnostikere. Den består i det at man anser Jesu menneskelighet
for helt likegyldig, som
noe uvesentlig, ja endog uvirkelig - idet man lærte at Gud ikke
er blitt
menneske, men Gud har bare en tilsynelatende
forbindelse med det menneskelige, idet Kristus "i virkeligheten"
utelukkende er evig-guddommelig. (Imot denne tenkemåte er f.eks.
første Johannes' brev skrevet for å imøtegå en fare som på den
tid var aktuell i Lilleasia) - etter den moderne
form av doketismen (Schleiermacher, Karl
Barth, o.fl.) spiller Jesu menneskelighet heller ingen vesentlig
rolle for troen, idet Han bare som et høyt og edelt historisk
menneske så og si blir anledningen til at vi oppdager Gud,
uten at man kan si at det å SE mennesket Jesus, er å se
Gud selv. Jesu menneskelighet
er underordnet og uvesentlig.
Alle er gudmennesker i virkeligheten (panteisme).
Den
ebjonitiske
tenkemåte oppsto også i aposteltiden, særlig blant jøder og jødekristne.
Den gikk ut på at Jesus er et blott og bart
menneske,
og ikke evig Gud.
Også ebjonitismen bestrider at Gud er blitt menneske,
om den enn lærer at Jesus var det beste og edleste av alle mennesker.
- Etter den moderne form for ebjonitisme (de forskjellige avskygninger
av den såkalte liberale teologi) er Jesus et historisk menneske
- visstnok det edleste, av profetisk ånd og holdning, men ikke
Gud selv.
Ved
siden av disse to, kunne nevnes en tredje fristelse for våre tanker
om Jesus, arianismen.
Arianismen
bærer navn etter presbyteren Arius (i 4.årh.e. Kr.). Den består
i det at man både vil medgi at Kristus er sant menneske - det
edleste av alle, og
at Han er guddommelig
- allikevel uten å være
Gud
i evig
forstand. Kristi guddom består da i det at Han er den første og
høyeste av alle Guds skapninger, "nesten" så høy som
Gud, men ikke Gud. - Den moderne arianisme (der såkalte "kenoseteologi")
følger Arius i å hevde at Jesus er sant menneske, et enestående
menneske, og sant guddommelig
- dog uten å ha Guds hele
og fulle vesen under sitt jordeliv, men en begrenset
guddommelighet.
De
tre fristelser som her er nevnt, som alltid ligger på lur for
våre tanker om Kristus, kan vi bare overvinne idet vi uavbrutt
ser på det bilde Skriften
tegner av Jesus, og kontrollerer og renser alle våre tanker om
Frelseren ved Ordet.
Det gjelder ikke for oss å finne det bilde
av Jesus som kan passe for det "moderne" menneske,
eller klaffe inn i våre intellektuelle teorier om Gud
og åpenbaringen og menneskelighetens vesen.
Det gjelder for oss å beskrive Jesu personvirkelighet
i overensstemmelse med deres beskrivelse av ham
(apostlene) som så og hørte ham, og som fra hans egen munn tok
imot undervisning om hans persons hemmelighet. Og N.T.'s ord om Jesus er ikke doketiske, ikke ebjonitiske,
ikke arianske .
For
å kunne tegne dette bilde riktig må vi framfor alt gi nøye akt
på ordlyden
av det som sies om Jesus, i den forvissning at denne ordlyd nettopp
uttaler hvem Han er og hva.
Ordlyden
- og ikke mer eller mindre
"historisk-kritiske" oppdiktninger eller estetiske "helhetsinntrykk"
av Jesus - er nøkkelen til å erkjenne sannheten om Ham.
Det
er i kirkens historie lagt ned usigelig meget dyktig og samvittighetsfullt
arbeid på denne analyse av ordlyden i Jesu
og apostlenes vitnesbyrd (eksegese).
I den såkalte systematiske teologis historie er det også
ytet meget fremragende arbeid, ikke minst i den såkalte "tonaturslære"
ifølge hvilken Kristus er en
person i to naturer, Guds og menneskets natur.
I den
senere tid er denne tonaturslære blitt ytterst upopulær hos en
stor del teologer. Men
forkaster man tonaturslæren, så ender en uvegerlig i doketisme
eller ebjonisme - eller arianisme.
Bare "tonaturslæren"
gjør rett for Kristi persons paradoksale hemmelighet: at vi alltid
må si to ting om Ham: Gud og
menneske.
Tonaturslæren
er i kirkehistorien oppstått fra og begrunnet i studiet av Skriftens
ordlyd
om Jesus. Det ligger
utenfor rammen av framstillingen her å etterfølge tonaturslærens
historie ned igjennom tiden.
Bare et enkelt trekk, som får stor betydning i følgende
fremstilling skal nevnes.
Idet
man har forsøkt å samle og ordne det som Skriften sier
om Jesu person, har det vist seg at det faller i tre grupper av
utsagn, og over hver av disse grupper kan vi sette en grunnsetning
("aksiom") til overskrift.
Disse tre "aksiomer" uttaler da til sammen
den historisk enestående virkelighet
som heter Jesu person. De
tre aksiomer er disse:
1. Gud er (er blitt)
menneske.
|