KAP. 17:  FORHOLDET MELLOM EVANGELIEHUSHOLDNING OG LOVHUSHOLDNING.

 

 

§ 81.  Menneskeslekten som helhet: en gudfiendtlig og ugudelig slekt.

Hele menneskeslekten er gudfremmed og fortapt.  Den vil ikke la Gud stelle med seg og føre seg.  Hans velgjerninger glemmes og belønnes med utakk.  Hans nåde blir oversett og foraktet, Hans velsignelser bortforklares. Vi er en slekt skapt av Ham og til Ham, men er alltid på vei bort fra Ham. Han har derfor både sin Kjærlighets Evangeliehusholdning og sin hellige nidkjærhets Lovhusholdning i denne verden.  Han vet det er en ond og vrang slekt.

Men Han overgir den aldri i sin helhet; selv om Han stadig overgir den delvis.  Og fordi Han bare overgir den delvis, derfor er det alltid noen steder der Hans Rike er nærværende i denne verden gjennom Hans nådemidler.  Men det er aldri alle steder på en gang. Det er alltid noen folk som står under velsignelse, men ikke alle på en gang.  Det er alltid noen kristne, men ikke alle er det.

Guds Rike, nådemidlene og kristendommen kan derfor aldri utryddes, tross den umulige slekts fiendskap mot Gud.

Hvorfor er det så?

Dels fordi Gud elsker denne umulige verden, og dels fordi Han for sitt Navns æres skyld til enhver tid vil vise at Han er Gud, idet Han oppholder sin menighet av benådede syndere, midt i en ond og ugudelig verden, som bare vil gjøre ende på all Guds nåde og alt Guds verk.  Gjennom menigheten vil Han oppfylle sin kjærlighets mål: å nå alle jordens folk for å skape seg det sanne, evige Israel.

På den måten er det en dyp, indre sammenheng mellom Guds Evangelie -  og Lovs - husholdning i historiens folk.

Åp. 7,9.

 

 

Deut.7,7.

 

 

Deut.18, 5fg.
Jvnf. Åpb 1 , 6.
1 .Kong.18,19;
l.Kong.19,18;
Mt.13,3ff;
Mt.22,14;
Luk.12, 32  

 

§ 82.  Den lille flokk.

Selv om Guds folk i evigheten står som en utellelig skare, fra alle historiens ætter og stammer og tungemål og folk, var allikevel dette folk i sitt historiske jordeliv alltid bare en liten flokk.

Gjennom en rekke forbilder har Gud anskueliggjort sannheten om den lille flokk:

I forhold til de omboende folk var Israels folk "det minste av alle folkene."

Innenfor Israels folk var prestetjenesten - forbilde på nådestanden - bare betrodd Levi stamme: forholdet mellom Levi stamme og de andre stammene var altså som en til elleve. - På Elias' tid var det en sann profet mot 850 falske Ba'als- og Astarte-profeter, altså forholdet 1 til 850. Folket selv var antakelig ca. 2 mill., men bare 7 tusen hadde ikke bøyd kne for Ba'al, altså som forholdet 7 tusen til 2 mill.. - Jesus talte om fire slags sædejord, men bare ett slags var god, altså forholdet 1 til 4 (l-3).  På den måten talte da også Jesus om de mange kalte og de få utvalgte, og sa til sine troende: "Frykt ikke, du lille hjord, det har behaget eders Far å gi eder Riket."

På den måten er det overalt i Skriften, og overalt i kristenhetens liv og historie, i de "kristne folks" byer og bygder og i de hedenskes folks midte.  Det er ugudelighet, gjen stridighet, falske kristne, falske forkynnere beholder en knusende majoritet over Guds sanne barn.  

 

 

 

Mt.16 ,l8, 
5,14-15;
13,33  

Denne overvekt kan snart trykke en kristen ned i angst og bekymring både far seg selv og for Guds Rikes ("kristendommens") fremtid.  Men Guds løfte om at ingenting skal kunne få bukt med den sanne menighet, er den lille flokks grunnvoll.  Og denne uanselige hop gjør Gud selv til et lys i verden, til salt for jorden, til staden på berget: som en surdeig syrer hele deigen, således sprer Gud velsignelse i hele verden fra sin lille menighet.

Denne lille menighet av sanne kristne oppholder Gud. Den er til ikke for sin egen skyld, men utelukkende for Hans æres skyld.  Han vil det slik - til et vitnesbyrd imot en ond og ugudelig verden (ifølge Lovens husholdning), men og som en kanal til å formidle nåden til de kommende tiders utvalgte (ifølge Evangeliets husholdning).

Dette er da et av de tyngste anstøt ved selve Guds menighets eksistens, at den ikke alene faktisk er liten nå og her, der og da, men at den etter Guds vilje aldri skal eller kan bli noe annet heller.  

Jvnf. til sam.lign.
l.Mos.19,9.

 

 

 

 

At flokken faktisk er liten, er et anstøt også for den forfengelighet som bor i en kristens hjerte - og et anstøt for den ugudelige verden som derfor ikke kan begripe at denne lille flokk alltid skal ha så meget å si og bety.

At flokken ikke kan bli stor er et anstøt for den lyst til å hevde selve Guds Rike som bor i en kristen, og hevde det som noe praktfullt og herlig i verden - og et anstøt for den vantro som da ikke kan skjønne med hvilken rett kristendommen kaller seg den universale og absolutte "religion".  

At flokken ikke skal bli stor, er et anstøt for den i en kristen boende lyst til å regne med seg selv og sin egen innsats i verden - og et anstøt for den vantro, som da ikke kan skjønne hvorfor Guds menighet arbeider utrettelig på sjelers frelse.

Det mest anstøtelige ved Guds menighet i verden er imidlertid at de mennesker Han har valgt som sine, som regel er ingen ting i verdens øyne:

l.Kor.

1,26-29.  

 

"Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet (dvs. filosofer og vitenskapsmenn, ikke mange mektige (dvs. konger, fyrster, politiske herrer), ikke mange høybårne (dvs. av gamle, adelige slekter); men det som er dårlig i verden (dvs. lavt og uanselig i stand og ære), det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden (dvs. liten kraft og makt, liten innflytelse blant mennesker), det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden (dvs. det som har liten aktelse blant folk flest), og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud".  

l. Kor. 4,7.

 

Det vet en kristen: her er ingen som har noe å rose seg av, for vi har ingenting som vi ikke har fått.  Og det Guds sanne menighet på jorden er: Guds ubegripelige under i verden. Derfor ber den troende også sammen med hele den kristne menighet: "Din er æren og makten, herligheten og prisen i evighet".

§ 83.  Hvilke er de åndelige kjennetegn på at et menneske tilhører de utvalgte?

Å få svar på dette spørsmål har stor praktisk, sjelesørgerisk betydning.  Det er alltid en og annen svak kristen som det ikke er klart for at dette ordet om utvelgelsen er Evangelium slik at i anfektelsens mørke blir alle ting forvrengt for hans syn og sinn, og det hele ser ut som et sammenhengende vredesbudskap.

Det generelle svar på spørsmålet er: i alminnelighet må vi regne med at det som Skriften anfører som kjennetegn på en kristen, det er kjennetegnene på utvelgelsen.  Vanskeligheten er bare den at stadig vekk blir disse kjennetegn anvendt eller oppfattet på en lovisk måte, slik at hele Evangeliet i det forsvinner.  Derfor må vi holde oss til selve Skriften i det som den uttrykkelig sier er utvelgelsens kjennetegn.  

l.Tess. l, 5-7; 
2.Tess. 2,13-14;

 

 

 

 

 

 

l.Tess.l, 5; 2.Tess.2,14.

 

 

 

 

l.Tess.l, 5; 2.Tess.2,13.

 

 

 

 

Efes.4,l; 5,1ff.  

Om dette skriver apostelen i l.Tess.1,5-7 og i 2.Tess. 2,13-14.

Først skriver apostelen at han er fullt viss på tessalonlkernés utvelgelse til tross for at Gud ikke pleier åpenbare for noen om andres utvelgelse, om Han enn gir visshet om vår egen.  Paulus nevner derfor straks sine grunner for denne visshet, og disse grunner er utvelgelsens kjennetegn.  Det som da er vitnesbyrd om et menneskes utvelgelse er:

1. Evangeliet korn i deres livsvei - uten dette gis ingen utvelgelse: skrevet eller talt.  Altså er selve anledningen til å høre Evangeliet ett av tegnene på utvelgelsen.

2. Evangeliet virker på dem. I og med Åndens kraftige overbevisning om synd og nåde.  Derav ser vi at enhver nådevirkning i hjertet som er formidlet ved Evangeliet, er kjennetegn på utvelgelse - og da framfor alt den kjensgjerning at et hjerte fatter tillit til Jesus og at den som tror blir avhengig av Jesus.

I en sum kan vi si at Evangeliets mottakelse er viktig kjennetegn på utvelgelse.

3. Evangeliets mottakelse i hjerte viste seg i etterfølgelse av Jesus og apostlene.  Av det kan vi se at det er kjennetegn på utvelgelse når en holder seg til Jesu og apostlenes forbilde og ord.  Denne etterfølgelse utgjør den utvalgtes nye sinnelag:  et hjertes oppriktige forsett om å vandre kallet verdig.

Som kjennetegn på utvelgelse skal vi nøye oss med disse tre kjensgjerninger.  Vi skal være forsiktige så vi ikke stiller krav om den fullkommenhetsgrad hvori troens frukt skal vise seg.  For alle slike krav kan snart senke sjelen ned i en lovisk selvbeskuelse som fullstendig lukker sinnet, så det blir uimottakelig for det frigjørende og kraftbringende Evangelium.  Vi må regne med at det er en alminnelig sjelesykdom - kanskje spesielt i vår tid - å se på seg selv og lete etter Åndens frukt, istedenfor å være åpen for Ordet, slik at det får gjøre sin gjerning og gi det som det gjerne vil gi oss.

§ 84.  Hvordan kan et menneske bli viss på å være utvalgt?

Både den romersk-katolske kirke og delvis også den calvinsk-reformerte kirke nekter muligheten av en sann, personlig frelsesvisshet.

Den romerske kirkes lære betegner enhver tale om frelsesvisshet som hovmod.  Det faller forøvrig i tråd med denne kirkes interesse av å holde sjelene nede i den åndelige uvisshet som gjør dem trellbundne avhengig av denne kirkes institusjoner, prester og skikker.

De calvinsk-reformerte forkaster til dels muligheten av personlig frelsesvisshet ut fra sin lære om den dobbelte predistinasjon:  da Gud nemlig har forutbestemt noen til frelse, andre til fortapelse - uten at vi kan vite hvem er bestemt til hva, - så kan det umulig gis noen personlig visshet, men høyden en personlig sannsynlighetstro på grunnlag av at man finner de rette Åndens frukter i den rette grad hos seg selv.  

 

 

Rom.8,16;
Sml. Efes.l,12;
l.Johs.3, 1-2.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Neh.8,10. 

Går vi til Skriften, ser vi at frelsesvisshet - eller hva der er det samme: utvelgelsesvisshet - er det ikke bare mulig, det er endog det normale at en kristen får del i den. Det er framstilt som noe som hører kristenlivet til: "Guds Ånd vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn".

Den måten som frelsesvissheten gis oss på, er klar nok i Bibelen: det skjer ved Evangeliets ord, hørt eller lest, og ved de nådemidler vi tar imot etter Jesu Ord (dåp og nattverd).  Frelsesvisshet eller om vi vil: utvelgelsesvisshet, faller derfor helt ut sammen med å få vissheten om å få syndenes forlatelse.

Frelsesvisshet eller barnekårsvisshet er overhodet ingen ting annet enn syndsforlatelsesvisshet (rettferdiggjørelsesvisshet, forsoningsvisshet).

Visshet om syndenes forlatelse formidles som en personlig visshet i og med Evangeliets universale budskap om nåde for alle.  Det gis ikke noen individuell særåpenbaring til oss som forvisser oss om vår utvelgelse og nådestand:  bare det enkle ord om at Gud elsker verden.  Kristus er død for alle, og andre liknende uttrykk for den universale nåde. 

Frelsesvisshet kommer derfor i stand hos det menneske som Guds Ånd får forklare det universale Evangelium for slik at han får tro og høre seg inkludert i denne Guds nåde,  Vi kan derfor også si:  "frelsesvisshet er inklusjonsvisshet?' og det innebærer derfor ikke på noen som helst måte noen eksklusjon av andre og tillater ingen eksklusivitet i en kristens tankegang eller livsholdning.

Ved den personlige frelsesvisshet oppfylles ordet:

"Gleden i Herren er eders styrke".