Dan.9,8.6.

Klag.5,7

Esr.9,7.

Salm.78,8, 9-64
Jvnf. Deut. 10,22;
Jes.65,2.  

Skriften vitner meget sterkt om denne felles skyld. Profeten Daniel bekjenner:  våre  konger  (slekt etter slekt), våre fyrster, våre fedre  (slekt etter slekt), vi har syndet mot deg.  Vi som folkehelhet, (slekt etter slekt) har ikke hørt på ditt Ord. - På liknende vis Jeremias  "Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi (deres etterkommere) bærer deres misgjerning."  På samme måten i Esr.9,7; og Asaf taler om den synd som ligger til grunn for en sådan felles skyld: en gjenstridighetens "mentalitet", en "folkesynd" som vi kan kjenne på den alminnelige troløshet: "dets  (dvs. slektens, folkets) ånd var ikke trofast mot Gud."

Alt som heter "tidsånd", "folkeånd" og "mentalitet" er som selve trollsplinten i øyet: den forkvakler vurderingsevnen, den bestemmer motene, den pansrer sinnene mot sannhetens erkjennelse, fordi den bare gjør det til sannhet som smaker og er til behag for helheten og massen.  Derfor stikker den syndige troløshets ånd og mentalitet nettopp i denne folkeånd.

Exod.32,lff;
1.Kong.12, 27-31;
Jvnf. Åpb.2,19ff;
l.Sam.2,l2ff;
Johs.7,48.

Det jevne folk viser overalt i historien en meget sterk tilbøyelighet til å ta de ledende i samfunnet, de rike, de kjente og populære personligheter, til forbilde og eksempel.  De ubemidlede og undertrykte følger ofte blindt de demagoger som lover dem gull og grønne skoger, bare for å bedra dem. - Det er da heller ikke noen tilfeldighet at Herrens sanne profeter kom i kamp nettopp med disse politiske, religiøse, demagogiske kretser.  For idet de gikk til ondets rot i folket, endte de omtrent uten unntak i førende kretsers synd og frafall, materialisme og nytesyke, verdslighet og kynisme, pengegriskhet og urettferdighet, maktsyke og forfengelighet.

Det som vi finner forbilledlig blant Israel, finner vi på tilsvarende måte blant hedningene og i de såkalte kristne folk.  Fordi folkene bestemmes av og følger de ledere som er den kjødelige og fordervede menneskenatur til behag, derfor blir det en gudfiendtlig og troløs folkeånd, og med den en uunngåelig felles skyld.  Om Guds måte å forholde seg på overfor disse ting vitner også Skriften klart.

Gen.4,6ff;
Exod.5,lff;
Luk. 22,31ff;
Åpb.2,5.16.
21; 3,3.18.

Gen.6,6
Rom. 1,18ff.

Gal.6,7

Han lar ingenting uprøvd for å bringe mennesker på den rette vei.  Og hvor noen hører på Hans røst, der er Han ikke sen med å velsigne - som vi ser det på alle Guds menns og kvinners eksempel når de falt i synd (Jvnf. David, Peter o.a.) Men der hvor Hans røst blir foraktet og motstått i forherdelse, der bærer Han ikke over til evig tid: Han "blir full av sorg i sitt hjerte" over menneskets ondskap og full av nidkjærhet for sitt navns ære, og Han åpenbarer sin vrede fra himmelen.

Og denne åpenbaring av sin vrede fullfører Han både etter den individuelle og den kollektive skylds lov.  For de mennesker og folk som etterfølger synderes eksempel, de blir også delaktig i deres skyld.

§ 79.  Hvordan Guds vrede åpenbares.

Guds hellighets vrede åpenbares på ganske bestemt måte:

den som overgir seg selv i synd, den overgir Gud i synden; den som forherder seg mot Gud, den forherder Gud; den som forakter lyset, fra ham flyttes lysestaken.  Og her har ikke et eneste menneske grunn til å klage over Guds "urettferdighet."  For Han er ikke den første til å overgi eller forherde - Han er den annen.  Og Han styrer hele historiens menneskeslekt etter den gjengjeldelsens orden, at som mennesket sår, så får det også høste.  

Rom. l ,18ff. 
Rom. l, 21-30;

Åpb.2,5.  

Om denne Guds vredes åpenbarelse skriver Paulus enkelt og klart i Rom. l,18ff.

Mennesker som visste sannheten om Gud og allikevel foraktet den - dem er det Gud har overgitt til synd og forherdelse.  Aldri andre.  Så var det med Kain  og hans slekt, så med Kam og hans slekt, likedan Med Farao og hans folk, med Saul, med jødenes konger og folk før bortførelsen til Babel, osv.

Kristne mennesker og folk som kjente sannheten og allikevel foraktet den - dem har Gud overgitt til et nytt mørke:

"dersom du ikke omvender deg, vil jeg flytte din lysestake fra dens sted".  Slik gikk det med de gamle kristne folk i Middelhavslandene, slik gikk det med den nestorianske kirke i Kina, slik er det gått med den gresk- og romersk­katolske kirke, slik kommer det til å gå med det protestantiske Europa også.

Hva er denne overgivelses art og vesen?  Hva består den egentlig i?

Hvor Gud overgir noen, der faller alle hemninger for synden, der åpnes for alle syndighetens sluser.

Det flere ganger nevnte avsnitt i Rom. l, 21-30, kan her stå som anskuelsesundervisning.

I stedet for sann gudstro, blir det den råeste og mest primitive avgudsdyrkelse; i stedet for å ære og takke Gud, oppstår det polyteisme, animisme, panteisme, ateisme, -I stedet for et gudfryktig liv hvor en kan nyte Guds timelige gaver med takk til Ham som har gitt dem, oppstår sensualisme, seksualisme og nytesyke med allslags kjødelige raffinementer.  Særlig er det seksualismen som tar overhånd, og denne overhåndtagende seksualisme er på en særskilt måte uttrykk for Guds vredes overgivelse:   

Slik er hedenskapet i vesen på ingen måte bare et primitivt stadium under menneskets utvikling fra å være dyr (ape) til å bli menneske.  Det er Guds vredes åpenbarelse over slekter og folk som engang har kjent sannheten, men vendt seg fra den.  Derfor er også den historiske livsgang i verden slik at folkene stiger opp av hedenskapet ved Guds nåde; men faller tilbake i det ved Guds vrede.

Deut.5,9.

Deut.5,10;  

Gud handler aldri bare med den enkelte, men med helheten:

Han er en hellig og nidkjær Gud som "hjemsøker fedres misgjerning på barn i tredje og fjerde ledd på dem som hater Ham". Han handler i slektens liv etter felles-syndens og felles­skyldens lov. - Det er ingen urettferdighet av Gud, for på den annen side handler Han også etter felles-nådens og felles-velsignelsens lov i det Han "gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker Ham".

Etter denne felles-skyldens lov må visstnok en og annen tilsynelatende lide for andres synder, men etter felles-nådens lov får på den annen side millioner nyte godt av den velsignelse Gud knytter til sine barns liv.

Felles-skylden bringer også lidelse over de "uskyldige." Kall det "urettferdighet" - det er et historisk faktum som verken kan eller skal bortforklares eller bebreides Gud.  Påfører en mann eller kvinne seg selv venerisk sykdom ved utukt, så får barna svi.  Oppdynger en mann urettferdig gods, så innhentes barna av gjengjeldelsen i tredje eller fjerde ledd.  Oppegger en generasjon i et folk seg selv i sjåvinistiske og militaristiske tankeganger, så får de kommende slektledd blø på slagmarken. Nærer et folk hevngjerrige og imperialistiske ideer, så faller de følgende generasjoner som offer for det. - Det er bare en hysterisk individualisme som på rasjonalistisk måte bortforklarer alle menneskers organisk-historiske sammenheng, som kan kalle det "urettferdig".

Salm.103,17;
Salm.37,25;  

Jvnf. Am.1-4;
Deut. 28,62
31,17-18:
Act.14,16;  

Ef.2,2.11
4,17-19.
m. fl. st.

De hedenske folk har selv en klar anelse om denne "fellesskyld" og dens elendighet.  Den er åpenbart historisk virksom for alle som har alminnelig erkjennelse.  Men de forstår den allikevel ikke; for de kjenner ikke Gud.  Derfor taler hedninger og verdsliggjorte mennesker i de kristne land om noe de kaller "skjebnen" (lagnadens fatum), og mener dermed en hemmelig, uavvendelig makt i det som skjer, og en tungt knugende sammenheng mellom foreldre og barn, individ og folk som ingen kan unndra seg.  Den ugudelige tale om en slik upersonlig virkende skjebnemakt forstummer overalt hvor Guds nådesords lys opprinner, men begynner å komme til orde igjen straks menneskeliv og folkeliv sekulariseres på frafallets vei.  Hva vantro mennesker kaller "skjebne", er Guds vredes åpenbarelse etter fellesskyldens lov.

Karakteristisk for det moderne Europas hedenske anskuelser om den fellesskyld som holder på å innhente oss i stigende grad av frafall, er en ny ideologisk tale om "folkefellesskap" og "skjebnefellesskap".  Det er i og for seg en helt riktig erkjennelse:  Europas folk har utvilsomt den felles skjebne å gå til grunne i hedenskap og all Guds hellige straffedom, dersom det ikke omvender seg - og gjør det snart!  Men det forteller ikke de politiske, journalistiske og demagogiske agitatorer i nåtidens Europa.  Det ser ut som Gud har forherdet Jafets folk, så de ikke skjønner dette.  

Rom. 11,25-32;

Gen.6.

2.Pet.3,5ff.

I Guds styre med menneskeslekten gis det visstnok en forkastelse av de enkelte individer, men det gis ingen definitiv historisk forkastelse av de enkelte folkeslag.  Når Gud forkaster et folk (et folkeslag) da er det historisk-midlertidig.

På den måten er det med jødene som folk.  De er bare midlertidig forkastet: mot endetiden skal de atter antas som folk.  Jafet var engang midlertidig forkastet, men ble antatt. Kam har vært midlertidig forkastet, men skal også bli antatt.

En definitiv forkastelse av de historiske folkeslag skjer utelukkende i og med en historiens ende og en ny særegen histories begynnelse.

Kains og Sets slekter ble forkastet definitivt ved en historieende som er blitt forbilledlig for historieenden ved Kristi gjenkomst.  Før Kristi gjenkomst skal Sem og Kam antas (som nevnt) fra sin midlertidige forkastelse,. Jafet forkastes definitivt.  Jafets forkastelse og Sems og Kams antakelse fører med seg at såvel Guds Ords lysestake flyttes til disse folk, som at disse folk kulturelt stiger fram i historien igjen.