Jvnf. Salm.
78,3-4.5-8

l.Sam.3,3fg; 
Jes .6, 1ff; 
Jvnf.Neh.9, 3  

Jvnf. Mt.22,5-6;
Johs.16,2,
Act.13, 45ff  

Her må vi understreke at Guds kall til hvert enkelt menneske ikke foreligger først da når vi på personlig og bevisst måte hører Guds Ord forkynt.  Selve den offentlige tilstedeværelse i folkelivet av forkynnelse og lære, er i seg selv et Guds kall.  Om noen i stedet for å høre og akte på denne forkynnelsen, håner den, baktaler den, sprer falske rykter om den, forfølger den eller bare holder seg likegyldig til den, så er dette i seg selv å avvise Guds kall.  For fra det øyeblikk det skjer en offentlig nådemiddelforvaltning i folket, fra det øyeblikk er enhver uten unnskyldning som overhode kjenner til at en slik forvaltning finner sted. På den måten er Guds omsorg for opprettholdelsen og bevarelsen av en nådemiddelforvaltning i seg selv vitnesbyrd om at Gud besøker et folk for å beskytte det - hvor meget enn folket måtte forakte disse nådemidler eller misbruke dem.

§ 73.  Hvordan Guds nådevalg virkeliggjøres ved nådemidler.

Om nå Gud ifølge sin åpenbaringsøkonomiske utvelgelse knytter frelsens formidling til historiske menneskers tjeneste for de utvalgte, så er allikevel det enkelte menneskes frelse på ingen måte menneskers verk.  Det er heller ikke på noen som helst måte menneskers fortjenester, verken foreldres, læreres, presters eller andres verk, verken folkets, kirkens eller noe annets verk - det er ene og alene Guds verk og Guds fortjeneste.  Og det gjør Gud selv stadig på ny klart idet Han fullfører frelsens valg ved de nådemidler Han lar historiske mennesker forvalte.

Nådemidlene er det primære frelsesmiddel, de historisk-menneskelige forvaltere er sekundære,  Det finner sitt uttrykk på den måten at nådemidlene er likefrem konstitutive for frelsesverket overfor den enkelte, mens de historiske personer som er nådemidlenes forvaltere overhode ikke spiller noen rolle uten i kraft av nådemidlene: om det er denne eller hin person som Gud bruker, er helt uvesentlig.  Får Han ikke bruke den ene, bruker Han den andre.  Og kan Han ikke bruke én, så kan Han bruke en annen.  Derfor vet også enhver kristen at han ikke skylder noe menneske sin frelse, ja som regel vet han også at det var utallige personers tjeneste som ble midlet - og dog var det i egentlig forstand bare Ordet som var midlet.

Selve læren om nådemidlene kommer i et senere kapittel. I denne sammenheng skal vi bare nevne følgende, for å få en klar og riktig erkjennelse av nådevalgets virkeliggjørelse:

Ved nådemidler forståes historisk-utvortes Skrift, tale, handling hvorved Gud formidler og skjenker sin evige frelse og nåde til mennesker som Han velger ut.  Nådemidlenes tall er fire: Skriften, forkynnelsen, dåpen, nattverden.  

Om alle disse fire, historisk-konkrete midler vitner Guds Ord at de formidler frelse.  

Johs.5, 39;
2.Tim.3,15-16;
Rom.15,4.  

Rom.10,17;
Gal.3,5;
Efes.l,13;
Act.10,44.
Tit.3,5;
Efes.5,26.
l.Kor.10,16; Jvnf.Johs.6,54.

Jes. 55,11.

Skriften (Bibelen) vitner om Kristus og gjør enhver vis til frelse som bruker den i tro, idet den virker lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse - likesom den ved sin tale virker håp, tålmod og trøst. 

Forkynnelsen vekker, skaper og nærer den frelsende tro, likesom den gir og meddeler Den Hellige Ånd til dem som hører.

Dåpen frelser oss som et gjenfødelsens bad ved Guds nåde.

Nattverden gir oss i vin og brød samfunn med Kristi blod og legeme, til evig liv.

Disse fire nådemidler betegner vi som historisk-utvortes idet Gud her gjennom helt sansbare midler gir og meddeler sin nåde.  På den måten er Skriften øyets nådemiddel, forkynnelsen er ørets nådemiddel. Dåpen er berøringens (overøsing, neddykking) nådemiddel, og Nattverden er munnens nådemiddel. Men gjennom dem alle formidles den ene, sanne frelse.  De fire midler er nemlig fire former av det ene, sanne Guds Ord.  De er nådemidler fordi de er arter eller former av Ordet.  Derfor har de alle den samme virkekraft som den som tilkommer Ordet. Som himmel og jord er skapt ved Ordet, så blir sjelen forløst og frelst ved Ordet.  Og nådemidlenes virkekraft er derfor denne: "Mitt Ord, som går ut av min munn, skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til."

Ved disse historiske midler - og bare ved dem, og aldri uten dem - virkeliggjør Gud sitt nådevalg.

Alle former av idealisme, spiritualisme og falsk svermervesen skiller seg på dette punkt helt og radikalt fra den sanne kristendom, fordi de påstår:

1)  Frelsen formidles ikke utelukkende ved disse midler; men også ved andre historiske midler, f.eks. ved fremragende vismenn (filosofers) erkjennelse, ved en historisk utvikling i menneskeslekten, ved den redelige streben for å erkjenne det evige (wer immer strebend sich bemuht, dem kønnen wir erløsen" - Goethe), ved mystiske innsikter og opplevelser osv..

2)  Frelsen formidles også uten disse nådemidler, f.eks. ved indre åndslys blant dem som ikke kommer i berøring med nådemidlene, ved vår egen lydighet, gode gjerninger, ved sannhetslyset i de ikke kristne religioner, osv.. Denne tanke om en supplering eller overflødiggjøring av nådemidlene er i bunn og grunn antikristelig, og fører - der hvor en ikke er beskyttet av "tradisjonens" makt - øyeblikkelig over i det rene hedenskap.  Frafallets vei har et første skritt, og det heter: nådemidlenes supplering eller overflødiggjøring.  Slik gikk frafallet i Israel, og slik er det det går for seg i Europa og Amerika.  

§ 74.  Nådemidlenes virkekraft og virkning.

Nådemidlenes virkekraft kan sammenfattes slik: de skaper hva de nevner.  Nevner de synden, så skaper de syndserkjennelse; nevner de Guds nåde, så skaper de nådeliv; nevner de Gud og mennesker, så skaper de gudsliv og menneskeerkjennelse; nevner de historien, så skaper de historieerkjennelse osv..

Deres virkning er derfor med ett ord  Frelse.

Disse midler er derfor de midler som Gud bruker til å frelse oss, og hvorigjennom Han frelser oss helt alene - uten noen vår egen medvirkning eller andre menneskers medvirkning. For nådemiddelforvalterens medvirkning er, som vi har nevnt ovenfor, konstitutiv for vår frelse bare på den måten at det er Guds Ord de forvalter, og ikke på den måten at de gjør en tjeneste eller utfører religiøse gudstjenestehandlinger.  Også Muhammeds og Buddhas presteskap gjør religiøs tjeneste.  Men den er uten frelseskraft, fordi det ikke er Guds Ord denne tjeneste formidler.

At Gud virker frelsen alene, kommer også til uttrykk i den enkeltes tilegnelse av frelsen.  

Johs .16, 8-11;
Jvnf. Hebr~11,l.2;
Jer.20,7;
Gal.2,16,
Efes. 2,8; 1,13;  

Joh. 3,18

Over barnet (spedbarnet) virkeliggjøres frelsen i Dåpen. Hvor er barnets medvirkning? Endog barnets tro i Dåpen blir jo skapt ved selve dåpshandlingen og Guds Ord i vannet. Over den voksne (eller barn i mer moden alder) virkeliggjøres frelsen ved overbevisningen i Ordet.  Det karakteristiske ved all overbevisning - og tro er overbevisning - er at det er noe i den som tvinger oss, som vi ikke rår med og ikke kan unndra oss: det er noe - Gud selv - som blir oss for sterk og "overtaler" og "overbevisningstvinger" oss. Men nettopp denne tvingende makt i det overbevisende er Guds Ånds makt.  Vi tar oss ikke til troen; men vi får troen gjennom det vi hører og oppfatter.  Vi kan ikke tro uten at Ordet selv gir oss gjenstanden for tro, Kristus. Men heller ikke uten at Ånden gir oss den indre tilegnelse gjennom overbevisning.

Sett fra dette synspunkt er nådemidlenes virkekraft det å gi en uimotståelig virkning, dvs. en overbevisning som tvinger seg på oss ved Guds makt i nådemidlene.  Nådevalget og denne uimotståelighet i nådemidlene hører nøye sammen. Således er det vårt evige barnekår blir virkeliggjort her i verden.

Når vi her bruker det ord som her så lett kan misforståes "uimotståelig nådevirkning" da må vi komme i hu, at det ikke dreier seg om fysisk, men en åndelig uimotståelighet.

Man har brukt å uttrykke dette slik: Vi dras ikke inn i Guds Rike etter hårene,  men ved Ordet og Ånden (f.eks. Ludvig Hope).

Nådevirkningens uimotståelighet er derfor ett og det samme som en sannhetserkjennelsestvang eller en overbevisningsdragelse eller en overtalelsesuimotståelighet:  vi kan ikke motstå den med en god samvittighet, vi motstår den ikke uten å krenke det dypeste og edleste i vår egen person og i Guds nådes vesen.  Det er som en gave som vil tvinges på oss, og som vi erkjenner at vi trenger, og som vi også erkjenner vi må ta konsekvensen av å avvise.  Vi kan motstå den i den forstand at vi avviser det vi vet er sant og riktig, men da heller aldri uten å gå bort som dømt i vår samvittighet.  Og det er vel dette Jesus tenker på, når Han sier: "Den som ikke tror, er allerede dømt".  

Efes.2,10.

Johs.16,9;
Rom.3.19-20;
Efes.l,19;2,8;
Filp.l,29;
Jer.32, 39ff;
Johs.3,6ff;
Esek.36,27.
Rom.8,30.  

Derfor blir det den naturligste ting for en kristen å stadfeste; Gud alene har frelst meg - jeg er Hans verk.

Og dette er da også Skriftens vitnesbyrd om en kristen: han er et Guds under i historien. Omvendelse og syndserkjennelse er Åndens og Ordets virkning. 

Troen er Guds gave og verk. Gjenfødelsen er Guds Ånds verk. Helliggjørelsen er Guds verk.  Herliggjørelsen er Guds verk.

Men da står ennå det spørsmål tilbake: Det er da noe som heter motstand mot Gud, hva er da denne motstands vesen?  

§ 75:  Hva er motstand mot Gud?

Vår motstand mot Gud er av to slag: en ubevisst-naturlig og en bevisst-naturlig.

Den ubevisst-naturlige motstand ligger i selve vår menneskelige natur som et iboende fiendskap, som ytrer seg i spontan uvilje mot virkelig å innlate oss med Gud.  Hvor denne motstand brytes, der skjer gjenfødelse: dvs. vi makter aldri å bryte denne motstand selv.  For Gud kan omskape det menneske som av naturen er uvillig og gjenstridig til å få et villig og føyelig sinn.  

Jak.2,19  

Den bevisst-naturlige motstand ytrer seg uten unntak som fiendskap og uvillighet mot Guds nådemidler.  Vi er oss sjelden eller aldri bevisst at vi skulle være fiendtlige mot Gud: hvem tror ikke at det er en Gud? Selv djevelen tror jo det. Adresserer vi på den måten vår uvilje uten om Gud selv, så desto mere mot nådemidlene.  

1 Joh. 4,20.

Uvillighet mot Skriften, uvillighet mot forkynnelsen og kritikk mot forkynnere, ringeaktende tanker om dåpen, anstøt mot nattverden - i alle slags former og i alle slags grader fra likegyldighet til forfølgelse, fra forakt til en satanisk utryddelsesvilje - det er mot Gud.  For motstand mot Gud er ikke noe abstrakt og svevende som ingen kan angi hvori består.  Det er noe konkret: Gud kan en ikke se - og derfor heller ikke kjempe mot direkte på den måten.  Men Hans tjenere kan man se og Hans nådemidler kan man forakte - og dette er den egentlige motstand mot Gud.  

Ellers må vi merke oss at det kan være meget vanskelig å skjelne mellom bevisst og ubevisst fiendskap.  En ting er sikkert nok: når et menneske blir gjenfødt og på den måten fiendskapet mot Gud er brutt, da ytrer det seg ganske konkret i at fiendskapet mot nådemidlene er brutt.  Og dersom dette fiendskap mot nådemidlene hindrer oss i å komme i berøring med dem da kan vi overhodet ikke bli frelst.  Derfor skulle ikke en eneste kunne si etterpå: det er Guds skyld at jeg går fortapt. Gud er fri for enhver anklage, de Han overalt byr sine fiender fred og frelse ved nådemidlene, disse velsignede kanaler for Hans evige, usynlige nåde.

Jvnf. 2.Kor. 5,17ff

Jvnf. Mt.22,14.  

I kraft av disse historiske nådemidler er Gud fri fra ethvert menneskes blod: fortapes vi, så fortapes vi på grunn av vår synd, vantro og nådemiddelforakt. For i disse nådemidler kaller og innbyr Gud alle, og Han tilbyr den hele verden frelse ved Forsoneren, og det mener Han alvorlig.

§ 76   Det gåtefulle og uutforskelige ved nådevalget.

Søker vi å sammenfatte Skriftens lære om nådevalget, kommer vi selv etter å ha oppklart mange misforståelser, ikke forbi mange uløste og uløselige spørsmål.  Det er med rette blitt sagt at disse spørsmål danner "den hellige grense omkring denne lære:" spørsmålene er der, vi kan ikke bortforklare dem, og vi kan ikke forlange svar på mer enn Guds Ord gir svar på. Det særlig gåtefulle ligger i forholdet mellom Guds evige, universale frelsesvilje og en faktisk utvelgelse bare av en "liten flokk."  I lys av dette forhold kan vi i hovedsaken si at nådevalgets uløselige gåter er disse:  

Mt.22,14;
20,16.

Mt.20,15;
Rom.3,4ff. 9,14.  

1. Hvorfor er noen utvalgt, andre ikke?

Jesus sier: "mange er kalt, men få er utvalgt."  Uten utvelgelse blir ingen salige.  Hva mener da Gud med å kalle uten å utvelge? Hvorfor frelser Gud noen, andre ikke? Hvordan kan Gud si at Han er universal kjærlighet og frelsesvilje, når ikke alle blir frelst?

Svar:  Vi vet ikke.  Vi vet bare at det er Hans uransakelige godhets råd at nettopp vi ble frelst.  Om Han viste oss nåde, gjorde Han dog ingen urett imot de andre. Jvnf. hvordan Jesus sier det selv i Mt. 20,15.

Her må vi imidlertid gjøre en språklig anmerkning:

"utvalgt" i språket hos Matteus betyr å ha hørt og tatt imot det en har hørt.  Noe annerledes er språkbruken hos Paulus.  "Kalt" i apostelen Paulus' språkbruk betyr  det samme som "utvalgt" hos Matteus.