l.Mos. 3,5.

Jvnf. l.Kong.18, 21;
Josv. 24,15.

Jvnf. Pred.3,11;

Som vi har sett tidligere, ligger den sataniske fristelses vesen i å forespeile mennesket gudlikhet:  "Dere skal bli likesom Gud".  Og det skjebnesvangre er at dette kunne ikke skje uten at det samtidig lyktes Satan å vinne den tro og tillit for sitt løgnord som egentlig bare tilkommer Guds sannhetsord.

Gjennom den sataniske fristelse i slektens historie er det på den måten kommet inn i historien et stadig tilbakevendende spørsmål: hvem skal være Gud? Den sanne, treenige Gud? Eller løgnens far?

Dette spørsmål gjør seg mer og mer gjeldende i menneskeslekten, ettersom både den sanne Gud og Satan er fast bestemt på å sette sin vilje igjennom med de midler og den makt de har. Derfor er menneskeslektens historie inntil denne dag en historie om Guds og satans kamp om mennesket.  Det er denne kamp som er historiens faktiske tema.

Vi må ikke tro at dette tema bare utvikler seg i religionshistorien.  Det er ikke bare en kamp mellom lys og mørke på det område som alle anerkjenner å tilhøre det religiøse.

Nei, dette tema går i virkeligheten igjen i alle menneskelige tidsforhold.  Alt menneskelig liv, samfunnsliv, kulturliv og individuelt liv springer ut fra noe irrasjonelt, uendelighetsbetont og evighetspreget i menneskets egen personlighet.  Gudsspørsmålet er derfor det som kalles et grunnlagsspørsmål i alt menneskelig liv.  Spørsmålet: Hvem skal vær Gud?  - ligger i virkeligheten bakom alle spørsmål mennesket befatter seg med: sosiale, økonomiske, vitenskapelige, kunstneriske, kulturelle osv.. - Hvem skal være Gud? - Den sanne, treenige Gud? - Mennesket selv? - Tidsånden? -  Folkeånden? - Satan?

l.Mos.3,15

Efes.2,2; 6,12;
2.Tess.2 ,3ff

Jvnf. Gal. 4,4.

Like fra begynnelsen av gir Bibelen klart vitnesbyrd om at denne kamp mellom Gud og Satan er det egentlige tema i det som skjer i verden. Det kan settes som en overskrift over all historie:  "Jeg vil sette fiendskap mellom deg (Satan) og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl."

De uttrykk vi finner f.eks. i Efes .2,2; 6,12; 2.Tess.2,3 ff. er nettopp uttrykk for  "Satans ætt."  Det er ondskapens åndehær og dens følge blant mennesker som er fanget i Satans garn.

"Kvinnens ætt" er Kristus, Han som er sann Gud av Faderen og sant menneske av jomfru Maria.

Kristi kamp med Satan, til vår forløsning, det er historiens tema.

§ 60.  Kjennetegnene på kampen mellom Gud og Satan. 

Kampen mellom Gud og Satan ligger i historiens plan, ikke hinsides historien.  Og den kjennes i historien som kamp mellom historiske åndsretninger.

Alt etter den ånd, mentalitet og grunninnstilling som preger de enkelte personligheter, hele slektledd (generasjoner), en tid, folk, en verdensdel, blir åndskampen følbar og får sine kjennetegn.

Og det sataniskes vesen i denne åndsretningenes kamp karakteriseres ved storhetstrang og streben etter overhøyhet. På en underlig måte går dette igjen på de forskjellige livsområder som papisme, imperialisme, monopolisme, enemakt, selvherlighet, selvopphøyelse. Overalt opptrer det sataniske som overhøyhet over andre og streben etter å få andre under sin makt og innflytelse.

Det guddommeliges vesen i denne kamp kjennes overalt på: troskap og lydighet mot Ordet.

Det er her som i all annen kamp: det brukes våpen. Satans våpen er løgn, forstillelse, hykleri, kamuflasje, osv.  Guds våpen er Ordet, Lov og Evangelium.  

Åpb.l,16; 19,15; Efes.6,17;
Hebr.4,12.

§ 61. Den treenige Guds våpen på historiens kampplass.

Skriften sier om Guds våpen: av Hans munn går det ut et tveegget, skarpt sverd, Hans Ord.

 Med "Ordets våpen" tenker vi her ikke bare på forkynnelsen i verden (Ordet som nådemiddel) til åndelig seier over løgn og til å skape en ny åndelig grunninnstilling i menneskenes hjerter. Vi tenker også på de guddommelige krefter som virker i det skjulte - i det som vi ikke kan erkjenne, men som vi vet historien springer ut av.  Disse krefter er nettopp av de to slag: Lov og Evangelium.  De guddommelige krefter etter Loven er det samme som doms- og vredeskrefter i den historiske verden.  De guddommelige krefter etter Evangeliet er det samme som nåde og velsignelseskrefter.

I Åpb.6,l-8 får vi et profetisk bilde som anskueliggjør dissekrefter i historiens forløp: synet av de fire ryttere som går ut fra himmelen.  Den ene av dem er bilde på Guds nådekraft (rytteren på den hvite hest, Kristus), de andre er bilde på Guds domskrefter (rytteren på den røde, svarte og gule hest).  

Mt.5,45
Act.17,25ff; 14,17;
Gen.9,11ff;
Salm.103,14;
Hebr.1,3.

Rom.l,16;
l. Tess. l,5ff
Mt.l6,18;
Åpb.3,8ff. 

Jvnf. f.eks. 
1 .Kong.8, 33-40 
og liknende skriftavsnitt.  

Før vi går videre skal vi se litt nøyere på det som vi kaller Guds nådekrefter og Guds domskrefter.

Guds nådekrefter i historien kommer til uttrykk i at Han oppholder slekten tross dens synd, bærer over og lar historieforløpet veksle med "sol og regn", "gode tider og dårlige tider", slik at selve jordens beståen og slektens fortsatte livsgang i og for seg er uttrykk for Hans kjærlighet, at Han er og forholder seg som all skapnings evige Far.  Det er med andre ord ved nåde at Han bærer alle ting og holder det i live.

Guds nådekrefter blir videre synlige gjennom forkynnelsen av forløsningen i Guds Sønn, og på den måten at denne forkynnelsen overalt viser seg å være kraftig og virksom til sjelenes omvendelse og frelse og til å opprettholde motstand mot alle helvetes krefter som prøver å ødelegge Guds menighet ned gjennom tidene.  Det historiske faktum at det eksisterer noe som kalles "menigheten av de ved troen gjenfødte" er det sterkeste vitnesbyrd om virkeligheten av Guds nådekraft.  Sto det til Satan og hans håndlangere i historien, så fantes det ingen steds noe slikt som en kristen.

Guds domskrefter er det som går ut fra Guds hellige vrede over synd og ugudelighet i verden.  Disse domskrefter blir synlige ved alle slike historiske begivenheter som bærer dommens og vredens stempel: brann og krig, myrderier og blodsutgytelse (rytteren på den røde hest),  varemangel og dyrtid, hunger og nød på nødvendige timelige ting (rytteren på den svarte hest), voldsdød og sultedød, pestdød og død for rovdyr (rytteren på den gule hest). Disse domskrefter er alltid virksomme i menneskeslektens historie; men uten noensinne å gjøre helt ende på slekten (Jvnf. Noapakten).  Disse domskrefter er det som slekten kaller "sine onder og plager," og som vi prøver å fri oss fra og unngå.  Ved "pasifisme" søker mennesket å gjøre ende på krigen, ved "politisk-økonomisk reformarbeide" søker mennesket å gjøre ende på varemangel, pengeknapphet og sosial nød, ved "vitenskap" søker mennesket å overvinne sykdom og død.

Det er utslag av Guds velsignelsesgjerninger når Han gir framskritt i menneskenes forsøk på å overvinne noen av disse onder og syndefølger - det burde menneskene i vår tid besinne seg på! Men det tilhører Guds dommergjerning i historien når krig og brann og ødeleggelse gjør ende på framskrittet og utleverer slekten til alle syndefølgenes onder, slik at vi gang på gang må begynne pånytt.  Inntil Kristus kommer igjen skal det være slik i verden: framskritt og ødeleggelse skal følges ad, og vi skal stadig måtte begynne pånytt.

Gjennom den hele historie går disse nåde- og domskrefter side om side.  Alltid er nåden virksom.  Alltid er dommen kraftig.  Alltid holdes vi oppe.  Alltid går vi bare nesten til grunne.  Alltid kommer det velgjerninger.  Alltid kommer det vredesåpenbaringer. Alt til sin tid, til sitt sted.  Slik er historien, fordi Gud styrer den.  

2.Tess.2,9.

2.Kor.11, 14-15;
l.Pet.5,8;
2.Kor.11, 13-15.

2.Tess.2,7.

2.Tess.2,10. 

Jvnf.Åpb. 13,12ff.  

§ 62.  Det demoniske i historien.

Satans våpen i kampen om mennesket kommer til syne i det som Bibelen vitner for oss om demonismen i verden. Det demoniske (sataniske, kainitiske) er "løgnens makt" og "løgnens tegn og undere."

Ifølge Skriften har det demoniske to former:   det kommer i skikkelse som "lysets engel" og i skikkelse av "brølende løve".

Det demoniske i lysets engels skikkelse: det er betegnelsen på det demoniske der hvor det opptrer i en "lys" og "pen" skikkelse, d.v.s. hvor urettferdighet og usannhet, svik og list, kamuflerer seg slik at det ser ut som noe godt, sant og rett, ja ofte ser ut som kristendom, for å forføre og blende og lede på avvei.  Det som egentlig er i Satans oghet fremmes vilkårlighet og lovløshet.

Under skinn av rettferdighet banes vei for urettferdigheten.  Under dekke av frihetens symbol fremmes laster og synder.  Under dekke av fromme og pene talemåter (såkalt propaganda) bringes løgn og bløff til makten. osv.

På alle livsområder har det demoniske denne lyse form, så lenge det ikke gjennomskues.  Ved den bringes folkene til å tro på propaganda fra dem som lover gull og grønne skoger bare man følger deres politisk-økonomiske program eller sosiale linje.  (Dette blir meget betegnende ofte kalt politikk som surrogat-religion.  Og enhver surrogat­religion er ekte demonisme).   Ved denne form for demonisme bringes folk til å tro at deres undertrykkere er deres velgjørere, deres utbyttere, deres venner, deres agitatorer, sannhetens apostler osv.  Ved den bringes en hel verden til mennesketilbedelse, herskerdyrkelse og slavelydighet mot onde herrer i det offentlige liv.

Jvnf. Gen.4,23-24

Jvn.f. Mt. 24,12-22.  

Det demoniskes grufulle skikkelse:  der hvor det demoniske i lysets skikkelse ikke når fram i den historiske kamp, trer det demoniske fram i sin grufulle og forferdende form.  Det skjer overalt hvor den menneskelige frykt og angst blir utnyttet av demoniske mennesker til å fremme historiske formål.  Den mildeste form for dette er trusselen om hevn og represalier, den mer åpenbare form er fysisk vold og tvang.  Slik kommer det f.eks. til uttrykk i fengsler og konsentrasjonsleirer som diktatoriske makthavere bruker imot annerledes tenkende.  Det kommer også til uttrykk i tortur og pinsler  overfor den som kommer i veien for makthavernes planer.  Inkvisisjon og kjetterbål for dem som tror og tenker annerledes.  Forfølgelse og død over dem som ikke vil følge det som er på moten, i tidsånden eller i makthavernes ideologi.  Denne form for demonisme finner vi også i deportasjon, isolasjon og utfrysning av dem som blir farlige for ledernes ære. - Slik er det demoniske i historien i sin grufulle form.  Og hvor det utfolder seg, der blir det ikke mange som makter å holde stand - på grunn av frykt.  Vi ser således at det demoniske i den grufulle form, er en bevisst utnyttelse av menneskets angst og frykt.  For frykten øver en slik innflytelse på den svake at han ser det jordiske liv som det høyeste gode.  Og på den måten kan en bli fanget i demonismens forførelse og faktisk tenke at svart er hvitt og synd er forsvarlig og utroskap er unnskyldelig.

§ 63.  Historiens faser.

Kampen mellom Gud og Satan i historien har tre hovedpunkter: i Adam, i Kristi komme i kjød, i Kristi gjenkomst.

Mellom disse sentralpunkter er kampen stadig gående. Historiens forløp, såvel i individenes og familiens som folkenes og verdensdelenes historie, kjennetegnes ved visse typiske faser.

Gud prøver å vinne menneskene for seg til frelse, og stiller dem under en særskilt velsignelse; det kan vi kalle antagelsens fase.

Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp imot Ham, og overgi dem til den demonisme som de ikke vil høre opp med å tjene; det kan vi kalle forkastelsens fase.

Det som vi kaller antakelsens fase, kjennetegnes på at den sataniske innflytelse trenges tilbake, hedenske og ugudelige skikker mister sin makt over sinnet og gjennomskues i sin tomhet og gudfremmedhet.  Det vokser fram en ny åndelig atmosfære som gjør at det å omvende seg til Gud faller "naturlig", og det vokser fram en åndelig mentalitet med respekt og ærbødighet for Guds Lov og Evangelium og Guds ordninger i samfunnslivet, og det skjer vekst i åndelig og timelig henseende.

Det som vi kaller forkastelsens fase, kjennetegnes på at den sataniske innflytelse atter tar overhånd₉ hedensk sed og tenkemåte blir mer og mer populær, tomme forlystelser og nytesyke blir tross sin tomhet holdt for livsverdier, umoral prises som moral, det blir en åndelig atmosfære hvori omvendelse til Gud blir en noe så nær "umulig" hendelse, og det gror fram en åndelig mentalitet med forakt for Guds Ord og alle kristelige verdier, og et åndelig forfall er begynnelsen til kulturelt-timelig forfall.

Disse faser er lett å kjenne igjen i historiens gang for enhver som overhode gjør bruk av den vurdering som Skriften gir oss. 

Jvnf. 5.Mos.7,
16ff;8,7-11ff. 
Åpb.3,15-22  

Mellom disse faser finner vi det som vi kan kalle overgangsfaser.  Tendensen i dem kan være vanskelig å bestemme. Slike overgangsfaser er særlig de kamptider hvori Guds nådekrefter holder på å bryte seg vei, og de sikkerhetstider (metthetstider) som på en underlig måte regelmessig går forut for forfalls- og forkastelsestidene.

Kamptidene kjennetegnes på at førende og ledende personligheter og lag i folket (f.eks. pietistisk kristendom) er klar over et guddommelig kall som stadig, tross synd, driver dem inn til Gud, og som gjør at de blir midlet til velsignelse.

Sikkerhetstidene (metthetstidene) kjennetegnes på akkurat det motsatte.  De førende personligheter og toneangivende lag i folket føler i stigende grad troen på Gud som teoretisk likegyldig og praktisk unyttig.  Gud blir "problem," ikke påtrengende virkelighet.  Idealet i slike tider er "humanitet" og "liberalisme."  Metthetstidene er historiens "humanistisk-liberalistiske tidsavsnitt". Meget ofte er det slike tider som skjuler seg bakom ordet "renessansetider."

Her må vi være klar over at slike faser i historieforløpet som regel ikke er korte tidsrom, men omfatter ofte en rekke generasjoner.  Derfor kan de ikke kjennetegnes som faser bare ved enkelte begivenheter, men ved grunntendenser i det som skjer.  Et annet forhold som også gjør det vanskelig er at overgangsfasene som regel ikke lar seg beregne på forhånd i sine virkninger; under tilsynelatende likeartede forhold kan de utvikle seg i stikk motsatte retninger.

Et typisk eksempel her er forholdet mellom renessansetiden og reformasjonen.  Mens renessansen for Middelhavslandenes vedkommende betegnet en "sikkerhetstid" eller "metthetstid," som førte disse folk over i et forfall som de til denne dag ikke har overvunnet, så ble den i Mellom - og Nord-Europa etterfulgt av en Reformasjonens "kamptid", i hvis spor har fulgt uendelig megen velsignelse for hele verden.  Renessansetidens Europa er blitt forstenet i det romersk - katolske paveveldes allianse med et feudalt statssystem, som det har lykkes å knekke en flere hundre millioners befolkning med ved en likefram utrolig grad av avsindig avgudsdyrkelse og økonomisk-sosial undertrykkelse.  Det er ingen historisk tilfeldighet at ateistiske revolusjoner har gått over de gresk - og romersk - katolske folk som en Guds rettferdige dom over helgen-, engle-, billed- og pavedyrkelsens vederstyggelige avguderi.  Den historiske utvikling skjer nå engang i overensstemmelse med Guds Ord. -  Det protestantiske Europa har opplevd sin "metthetstid" siden omtrent l850.  Også her har det gått etter Guds Ord: sekularisering og politiske surrogatreligioner har dratt etter seg Guds rettferdige dom i de kriger vi har hatt i det 20. århundre.  Hva som ennå kan komme ut av det protestantiske Europa, vet alene Gud.

Hittil har vi sett på Guds styre i historien under en mer alminnelig betraktning.  Vi skal nå videre prøve å se litt nærmere på Bibelens lære om Guds nådekrefter (Evangeliehusholdningen og Guds domskrefter.)  (Lovhusholdningen.)