Tilbake Innholdsfortegnelse

 

KAPITEL 12:  ÅPENBARINGEN AV LOV OG EVANGELIUM

§ 53. Den store hemmeligheten i troens erkjennelse

§ 54. Loven og Evangeliet i Guds uråpenbaring

§ 55. Hvordan kan vi erkjenne Lovens og Evangeliets vesen

§ 56. Evangeliets vesen i sin alminnelighet

§ 57. Lovens vesen i sin alminnelighet

§ 58. Forholdet mellom Lov og Evangelium

 

 

 

Hebr. 11,3.

Mt.13,15
Jvnf. Jes.6, 9.10.

 

 

 

§ 53.  Den store hemmelighet i troens erkjennelse.

Den kjensgjerning at troen skaper erkjennelse er i Bibelen uttrykt med disse ord: "Ved tro skjønner vi."   Det er ingen vesensforskjell på det å "skjønne" og å "erkjenne." Bibelen kaller det også "å forstå med hjertet."

Denne troens erkjennelse, som altså skjer med hjertet, har sin store hemmelighet: Guds Ord.  Bare ved Ordet er kristelig erkjennelse mulig, og altså bare i kraft av Ordet er det mulig å erkjenne historien. Ved Ordet erkjenner vi hvordan Gud forholder seg til slekten og historien.

Her er det nødvendig å føye inn litt om historieerkjennelse.  All sann erkjennelse av historie består egentlig av to ting: for det første det som med et filosofisk uttrykk kalles "den historiske etterretning,"  Og for det annet et synspunkt som en kan betrakte historien under.  Det siste kalles med tilsvarende filosofisk uttrykk "historiebetraktningens synspunkt."

Den historiske etterretning er kilden for all historisk kunnskap.  Den kommer til oss på skriftelig måte i bestemt litteratur, eller den kommer på muntlig måte som overlevering.  I begge tilfeller går etterretningen ut på å kunngjøre oss at noe er skjedd, enten det nå gjelder en enkelt begivenhet eller en rekke begivenheter. Den historiske etterretning forteller oss også i hvilken sammenheng med andre begivenheter det skjer som fortelles. Det som kalles historiebetraktningens synspunkt er de perspektiver som den historiske kunnskap kommer i for oss.  Vi bærer alltid på en trang etter å ramme vår historiske viten inn i en større erkjennelsessammenheng.

I vanlig historieforskning er det gjerne de tanker og ideer som er oppe i tiden og som er uttrykk for den vitenskapelige mentalitet i samtiden, som angir de synspunkter en bruker for å erkjenne den historiske viten.

Når det gjelder erkjennelsen av den bibelske historie, må vi være klar over at Bibelen gir oss begge de ting erkjennelsen består av.  Bibelen forteller oss at det skjer.  Bibelen angir oss også synspunktene hvorunder det skal sees som er skjedd,  Likesom "moteideer" og "moderne åndsstrømninger"  og "moderne mentalitet"  er erkjennelsesgrunn for de vanlige historikere, så er Guds Ord alene erkjennelsesgrunn for den kristne historie.

Guds Ord altså åpenbarer for oss hvordan Gud forholder seg til verden.  Men etter sitt vesen er Guds Ord to slags: Guds Ord i Loven og Guds Ord i Evangeliet.  Hemmeligheten i den kristne troserkjennelse er framfor noe annet å få det rette åndelige lys fra Gud over forskjellen og forholdet mellom Lov og Evangelium.  Den som blir i uklarhet på dette punkt, forstår ganske enkelt ikke Bibelen.  Han sitter fanget i det naturlige menneskes blindhet for Guds herlighet. Men den som Gud får gi klarhet her, kommer inn i det lys som skinner fram fra evigheten inn i vår tidbundne historiske verden.

Forskjellen mellom Lov og Evangelium har ikke bare med den kristne sjelesorg og forkynnelse å gjøre, den har heller ikke bare med det personlige gudsforhold å gjøre.  I videre forstand er den uttrykk for Guds forhold til menneskene i historien.  Lov og Evangelium er uttrykk for to vesensforskjellige husholdninger som Gud har med menneskene. De er uttrykk for to vesensforskjellige måter som Gud forholder seg på til mennesker.  Vi kan også si at Lov og Evangelium uttrykker to forskjellige måter i menneskenes forhold til Gud.

Rom.3,20-27;
Gal.3,10-14.

Rom, 1,16;
l.Kor.1, 18; 2,5;
Rom.4,15; 7,9-13;
Gal.2,18

For så vidt vi tenker på menneskets måte å være på overfor Gud, uttrykker Lov og Evangelium to "frelsesveier" (gjerninger eller tro).  Men for så vidt vi tenker på Guds forholdsmåte overfor mennesker og Guds historiestyre, uttrykker Lov og Evangelium to guddommelige "grunnkrefter:"  Kraften til liv og frelse (Evangeliet) og kraften til vrede, dom og død (Loven).  Det sier seg da selv at en slik forskjell i Guds Ord som har slik en veldig forskjell i sine virkninger, må ha den største betydning for en sann erkjennelse av historien - både i individuell og i mere kollektiv betydning Og det kan derfor aldri bli tale om en rett og gyldig kristelig historiebetraktning uten i lys av forskjellen mellom Lov og Evangelium.

Videre i dette kapitel skal vi stanse for Lov og Evangelium som to "livsprinsipper" de er for menneskets forhold til Gud.  I neste kapittel skal vi stanse for Lov og Evangelium som de to guddommelige "grunnkrefter" de er, i Guds forhold til mennesket og historien.

§ 54.  Loven og Evangeliet i Guds uråpenbaring.  

Det er en nokså utbredt oppfatning blant moderne mennesker at forskjellen mellom Lov og Evangelium skulle være oppfunnet av Paulus, gjenoppdaget av Luther, og overvunnet igjen i den moderne religiøse tenkning.  Dette er ganske enkelt villfarelse, og det en villfarelse av aller alvorligste karakter.

Jvnf. Mt,5,18.  

 

Hvis det var slik, kunne Guds Ord ikke være mere enn en tilfeldig historisk sannhet som kunne avlegges gjennom den historiske utvikling.  Men som Gud er evig, uforgjengelig og uforanderlig, således er også Guds Ord.  Like sikkert som det overhodet gis Guds åpenbaring i verden, så er denne åpenbaring fra først til sist i harmoni med seg selv, akkurat som Gud er i harmoni med seg selv.  Etter sitt vesen og innhold har ikke Gud åpenbart noe annet for de første mennesker enn Han skal åpenbare for de siste:  det åpenbartes vesen er og blir det samme - selv om graden av og klarheten i åpenbaringen har vokst gjennom den fortsatte åpenbaring,  Vi kan også si at den fortsatte åpenbaring fjerner misforståelser som mennesker har gjort seg skyldig i av tidligere åpenbaring.  Og den stadfester og fornyer en rett forståelse gjennom den fortsatte åpenbaring i historiens gang.  Og derfor er forholdet i virkeligheten det at vi allerede i slektens tidligste historie:

urhistorien møter en uråpenbaring som etter sitt vesen ikke avviker det minste fra det som er blitt åpenbart i den senere åpenbarings historie.

Uråpenbaring er her selvsagt ikke brukt i religions historisk mening: om mystisk opplevelse i det indre menneske, en opplevelse som er så høy at den ikke kan skildres (slik hevder f.eks. Nathan Søderblom og Karl Barth).

"Uråpenbaring" betyr her Guds første selvåpenbaring for de første mennesker i historien, før syndfloden, fra Adam og Abel av. Den eneste kilde til denne uråpenbaring er Bibelens første bok (Gen.2-6), Profanvitenskapen forkaster Skriftens historisitet på dette punkt.  Men det kan ikke bibeltroen ta hensyn til. Den står urokkelig på sin tillit til Skriften, og hevder at Guds Ånd er en bedre garanti endog for historisk overlevering enn de profanvitenskapelige målestokkers garanti av en riktig  "historisk kritikk."
Hebr.11,4; 
Mt. 23,35. 

l. Mos .2,16-17

l. Mos. 3,16-17 l. Mos.3,23-24

 

l. Mos.3,15

 

 

l. Mos.3,21

 

l. Mos,4,1

 

Adam og Abel er ikke bare de første mennesker som vi vet trodde på Guds løfter; men de er også de to første forkynnere, eller for å bruke bibelsk terminologi profeter. For dem ble både Lov og Evangelium åpenbart, og ved dem ble både Lov og Evangelium overlevert videre.  Alt det som ifølge Guds Ord er karakteristisk for Lov og Evangelium, møter vi nettopp som det karakteristiske i Guds åpenbaring til Adam og Abel.

Det kan være verd å se litt nøyere på dette. 

Loven møter vi uttrykkelig som Guds bud og uttrykk for Adams plikt, den er også ledsaget av Guds trussel om straff for synd og overtredelse. I §§ 34- 36 har vi vært inne på detaljene i innholdet av den Lov som ble åpenbart for Adam ("naturretten").  Videre møter vi allerede i den første åpenbaring Lovens dom over synden, og denne doms virkeliggjørelse på en  historisk måte. Som vi før har nevnt er Guds åpenbaring på Sinai ikke noe prinsipielt nytt, men en videreførelse og utdypelse, en fullstendiggjørende klarlegging av Lovens innhold. Evangeliet møter vi uttrykkelig i uråpenbaringen som Guds løfte om kvinnens ætt.  Og det er vel verd å merke seg hvordan Evangeliet blir forkynt til hørende mennesker (Adam og Eva) for å vekke og skape tro (legg merke til at løftet er en tale om Kristus til Satan med Adam og Eva som passive lyttende tilhørere).  I denne første åpenbaring finner vi det første forbilde for Kristi stedfortredende lidelse og død til soning - et forbilde som fullstendiggjøres i Sinailoven - og vi finner forbilde for iførelsen av Hans rettferdighet:  Gud Herren ofret en annens liv for å kle Adam og Eva med en ny drakt, mennesket (Abel) brakte fram for Gud et stedfortredende offerlam som var slaktet til syndens soning.  Det aller merkeligste i denne første åpenbaring er den visshet som Adam og Eva hadde om løftets oppfyllelse, og hvordan de ventet på Guds komme i kjød.  Da Eva hadde født Kain, sa hun: "Jeg har fått mannen, det er Herren."  Etter den hebraiske grunntekst er dette et klart uttrykk for at hun selv mente å ha født Gud i kjød.

(I LXX er dette blitt annerledes oversatt, og den norske og andre Bibeloversettelser følger her LXX:  "Jeg har fått en mann ved Herren." Denne oversettelse kan ikke forlikes med den hebraiske grunntekst, og vi må derfor i likhet med kirkefaderen Hieronimus ("Vulgata") og Luther oversette med: "Jeg har fått mann, det er Herren" eller: "Jeg har fått mann, nemlig Herren").

Eva tok feil av tidspunktet for Guds komme i kjød, og av hvem som er Gud kjød. Men hun hadde forstått Herrens løfte rett når hun ventet at Gud skulle komme i kjød.  

Å erkjenne denne første åpenbaring riktig har også meget stor betydning for en sann forståelse av religionshistorien. Det viser seg her at menneskeslektens religionshistorie ikke, slik som den moderne religionsforskning stadig påstår, arter seg som en sammenhengende utviklingshistorie fra rå og primitive religionsstadier til de høyere og edleste trinn av gudstro.  Tvert om, det viser seg at religionshistoriens virkelige og opprinnelige utgangspunkt har vært den edleste form for monoteisme.

Rom.1,21.23.
Jvn. Rom. l,24f.  
Jvnf. l.Mos.6,1ff,
og Rom. l, 26 ff.
Jvnf. Gal. 4,28-31.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jvnf.Åp. 5 ,9fg; 
13,8; 17,8.  

Polyteisme og såkalte primitive religioner i virkeligheten er produkter av en frafallsprosess i menneskeslektens historie.  Denne frafallsprosess i slektens historie begynte egentlig med Kains selvlagede gudstjeneste, fortsatte med mord og hevngjerrighet, seksuell forvillelse og grov materialisme.  All religionshistorie som løper ved siden av den profetiske åpenbaringslinje i historien er ikke noe annet enn "Kainitismens" historie - et stykke av demonismens historie.

Animisme og totemisme er de verste degenerasjonsprodukter i religionshistorien.  Panteismen er av mer intellektuell natur, men ikke vesensforskjellig fra animisme og totemisme.  Teisme (troen på en personlig gud) er religionshistoriens høyeste trinn.  Men den religionshistoriske utvikling har aldri formådd å frembringe noe slikt som den Treenige Guds Evangelium.  Evangeliet er vesensforskjellig fra alle religionsformer som religionshistorien legger fram for oss. Det er kommet inn i verden og historien bare ved Guds personlige selvåpenbaring:  dets vesen og innhold har ikke forandret seg fra Adams tid til i dag, like så lite som Gud selv har forandret seg. Den bibelske historie er derfor ikke noen vanlig utviklingshistorie, men historien om Guds vesens selvåpenbaring, hvordan denne åpenbaring skrider fram og kommer til uttrykk på klarere og mer utdypet måte.  Denne åpenbaring skrider fram uten historiske brudd.  Og kontinuiteten i den viser Bibelen oss gjennom Sets, Sems, Jafets og Kams slekter og epoker.  

Gal.3,15-18; 
Rom.4, 6-22.

Gal.4,21-25.  

 

55.  Hvordan kan vi erkjenne Evangeliets og Lovens vesen?

Hva Evangeliet og Loven egentlig er kan vi bare erkjenne gjennom Bibelen og under Guds Ånds veiledning.  Gud har på en enkel, anskuelig og konkret måte åpenbart hva Evangeliet er og hva Loven er.  Og det har Han gjort ved å stifte to forskjellige slags pakter: en med Abraham, og en ved Moses.

Når Paulus i Gal. 3. og Rom. 4 skal forklare hva Evangeliet er, henviser han nettopp til Guds pakt med Abraham, og lar den forklare hva Evangeliet egentlig er etter sitt vesen.

På den annen side forklarer apostelen Paulus hva Loven er ved å trekke fram Sinaipakten ved Moses.

Det er naturlig for oss i troslæren å følge eksempel, når vi skal prøve å redegjøre for forskjellen på Lov og Evangelium.  Vi henviser også til disse to pakter.

Hva er i alminnelighet en pakt?

Etter vanlig språkbruk er det en overenskomst mellom to parter hvor de klargjør sitt gjensidige forhold til hverandre eller det er et forbund, hvori to parter gjensidig binder seg til hverandre ved å påta seg visse plikter overfor den annen og nyte visse rettigheter fra den annens side (den enes plikt er den annens rettighet).

Såfremt en slik pakt består i at partene skal yte hverandre like for like, kan en kalle den en gjensidighetspakt. Dersom en slik pakt består i at bare den ene binder og forplikter seg, mens den annen part stilles fritt innen rammen av den annens plikter, kan en kalle den en ensidighetspakt. 

Her står vi overfor det eiendommelige forhold at Guds evangeliepakt med Abraham var en ensidighetspakt, hvorved Gud bandt seg selv til sin egen nåde ("nådepakt"), mens lovpakten fra Sinai derimot var en gjensidighetspakt hvorved forholdet mellom Gud og menneskene ordnes i et like for like.  Ut ifra dette underlige faktum er det vi må forstå forskjellen mellom Lov og Evangelium.  

 

 

l.Mos.6,13-21;
9,9-17.

 

l.Mos, 9,12ff.  

 

 

 

 

 

 

Jvnf.
Johs.3,16.  

§ 56   Evangeliets vesen i sin alminnelighet. 

Hva Evangeliet er kan vi erkjenne både gjennom Noa-pakten og Abrahams-pakten.  Disse to pakter hører sammen.

Noa-pakten:  Det karakteristiske for den er at Gud binder og forplikter seg til å frelse Noa og hans hus, uten å pålegge Noa den aller ringeste forpliktelse utover den befaling om at Noa skal bruke det frelsesmiddel som Gud selv anviser ham, nemlig arken. - Den pakt Gud sluttet med Noa etter syndfloden, var på samme måte en ensidighetspakt der Gud bandt seg selv, og henviste Noa til et tegn (regnbuen som symbol), et tegn som skulle stå som stadfestelsesvitne om Guds nåde:  ved en slik pakt ble altså Noa henvist til å innrette hele sitt liv og sitt gudsforhold på Guds løftes grunn.

Denne Guds pakt med Noa kan kalles en Guds universalpakt med menneskeslekten (alle jordens folkeslag).  Ifølge denne pakten vil Gud av fri nåde oppholde, anta seg og frelse hele den historiske menneskeverden.  Noapakten er på den måten en Guds åpenbaring om at Hans oppholdende, skånende og frelsende vilje strekker seg til alle mennesker: nådens og Evangeliets universalitet.  Og den strekker seg ut til alle - uansett hvem og hva de er og hvordan de er sinnet mot Ham.  I Noa­pakten åpenbares for første gang etter syndfloden nådens og Evangeliets universale omfang:  Det omfatter hele verden.  

 

l.Mos.l7,2-l7; l.Mos.17,2.4.7;

l.Mos.17,2.4.
5.6.7-8; Jvnf. Rom.4,15 16-21; 
Gal.3,16.
Jvnf.
l.Mos.17,l0ff;  

Rom.4,11.

Abrahams-pakten: også den er typisk ved sin ensidighet. Gud binder seg selv. - Tre ganger heter det i Herrens munn: "Jeg vil gjøre en pakt mellom meg og deg"  Vi kan si at Faderen - Sønnen og Ånden går tre-ent inn i denne pakten, uten at pakten inneholder den ringeste tvang eller plikt for Abraham.  Etter sitt innhold består pakten i et fritt ubetinget løfte fra Guds side, løfte om å velsigne alle jordens folk i Abrahams-ætlingen Jesus Kristus.  Dette løfte fikk karakter av pakt ved at Gud forordnet et tegn (symbolsk handling) som Abraham skulle bruke i tro til Guds løfte, omskjærelsen.  Dette viser oss klart troslivets art:  det er et liv som grunner seg på Guds frie løfter der den troende i tillit til Guds innstiftelse foretar den handling Han har foreskrevet. (Det illustrerer hvordan evangelisk trosliv i nytestamentlig tid er et liv på basis av Guds løfter der den troende bruker de nådemidler Gud har gitt, Skriften, forkynnelsen, dåpen og nattverden).

Jvnf. Gal. 3,9-29;

Rom.4,11- 12.23.

 

Guds pakt med Abraham kan kalles en Kristus-pakt med menneskeslekten (alle folkeslag).  Og det en pakt hvori Gud av fri nåde lover å velsigne for evig den som tror Guds løfter i Kristus og som innretter sitt liv i bruken av Guds nådemidler. 

På denne bakgrunn kan vi klart og enkelt definere hva Evangeliet er.

Evangeliet er Guds frie kjærlighets nåderike løfter i Kristus, gyldige for alle mennesker, hvori Gud frivillig og ubetinget lover å oppholde, skåne og frelse enhver som hører og tror løftene og bruker de Gudgitte nådemidler (Skriften, forkynnelsen, dåpen, nattverden). 

Jvnf.Jes.52,7;
Luk.2,10
Rom.4,14.15.20;
Gal.3,16;
Gal.3,2
Rom.10,17.

 

"Evangelium"  betyr  "godt budskap" eller "gledebringende meddelelse."  I Skriften brukes også en rekke andre uttrykk som er synonyme med dette.  Således f,eks. "løftene' (Rom.4,14.15,20. Gal.3,16; o.fl.st.)  "Troens forkynnelse" (Gal.3,2).  "Kristi Ord" eller ''Ordet om Kristus" (Rom. 10,17; o.fl.st.)  Meget ofte kalles Evangeliet også rett og slett 'Guds Ord."

§ 57.  Lovens vesen i sin alminnelighet.

Er Evangeliets vesen å være en ensidighetspakt i Kristus, Så er Lovens vesen å være en gjensidighetspakt.  

 

 

2.Mos.19,5.8.

5.Mos.4,40;5,33;
11,8-9; 1-14.
15ff; 29,9-29;
26,16-19;

Gal. 3,9-12.

 

 

 

 

2.Mos.20,l ff;
5.Mos.6,5.  

 

Allerede etter sin form er Lovens pakt fra Sinai en gjensidighetspakt, der forholdet mellom Gud og mennesker stilles under gjensidige plikter og rettigheter som får karakter av paktsvilkår eller betingelse for paktens beståen.  Det heter på Sinai: "Dersom du holder min pakt, vil jeg velsigne"'. Og folket påtar seg plikten: "Alt hva Herren sier, vil vi gjøre;   Dette gjensidig betingede forhold går som en rød tråd gjennom alt hva Loven sier. Merk særlig uttrykksmåten i 5.Mos.4 40; 5,33; 11,8-9; 28,1-14.lSff; 29,9-29 (særlig v.20.; 26,16-19.  På den måten understreker da også Paulus at det å leve med Gud i Lovens pakt er ett og det samme som det å leve under betingelsen av å oppfylle Guds vilje fullkomment.

Også etter sitt innhold er Lovpakten en gjensidighetspakt ifølge hvilken Gud og mennesker så å si bytter og utveksler gode gjerninger overfor hverandre:  mennesket yter Gud kjærlighet, lydighet, selvhengivelse og gode gjerninger, mens Gud gjengjelder mennesket (som lønn, vederlag, fortjenester o.l.) med velsignelse, timelig lykke, evig salighet - eller forbannelse, straff, timelig ulykke, evig fortapelse o.s.v.   Om de kjærlighets- og lydighetsgjerninger mennesket etter Loven skal gi Gud, se særlig 2.Mos. 20,1 ff;  5. Mos. 6,5.

Om den velsignelse Gud etter Loven skjenker den som er lydig, se særlig 5.Mos.28,l-14; og om den forbannelse Gud etter Loven sender over de ulydige og gjenstridige, se særlig 5.Mos.28,15ff.

På denne bakgrunn kan vi klart definere hva Loven er. Loven er Guds evige hellighets fordring til mennesket, gyldig for alle mennesker, om å tre inn i et moralsk (etisk, religiøst moralsk) samfunnsforhold til Ham på grunnlag av den gjensidige fullkommenhet i paktoverholdelsen.

Vi kan videre skjelne mellom forskjellige trekk som alle faller inn under Loven i ordets videste betydning.  Under Loven faller det således alt som heter:  

Rom.13,9;
Mt.22,36-40;
Jvnf. 
Gal.3,l0;  
5.Mos .28,  15ff. 
Rom.l,l8ff,
Jvnf.2,5ff.  Jvnf.Mt.5,48;
3. Mos.19,2;
l.Pet.l,16. 

 

Jvnf, 2.Mos.19,7
5.Mos  .10,113;   
Rom.2,23;  
Jak.l,22  
5.Mos.9,24. 

 

Jvnf.
Gal .2,16 

 

Guds etiske krav til mennesket (moralloven - innholdet i dette bud er sammenfattet i kravet om å elske, De ti bud) som er det samme som menneskets plikt.

Guds hellighets trusler mot enhver synd (innholdet av disse trusler er sammenfattet i Lovens forbannelser).

Guds vredes dommerhandlinger over synd og utroskap og Hans hellige rettferdighets belønning for utholdenhet i det gode og fullkomne.

Til den sanne og guddommelige Lov hører fullkommenhetskravet.

Typisk for det "moderne kulturmenneske:" er at det bortforklarer den evige kjensgjerning som heter Guds hellighet og vrede.  Den humanistisk-religiøse moral (etikk kjenner ikke til noe slikt, og tar aldri Gud alvorlig; den er gjennomført "idealistisk" og lager seg sitt eget "gudsbegrep" etter egen tankegang og egen smak.

Det naturlige mennesket i sin alminnelighet liker å høre Loven, idet det ikke tar det så nøye med å gjøre det, og faller aldri på den tanke at Gud krever det fullkomne.

Det naturlige mennesket er derfor "lovisk" i den forstand at det hyller og ærer en amputert lov, en lov som er fri for fullkommenhetskravet.  Det er dette Bibelen kaller å hylle "lovgjerning."

Når et menneske ved Guds Ånd begynner å fatte rekkevidden og  alvoret i Loven, da opplever han det umulige i å leve med Gud i en lovpakt.  Denne overbevisning er det som gjør hjertet fortvilet under vekkelsen, fordi en kjenner seg ansvarlig overfor Guds hellighet og samtidig føler sin egen totale ødelagthet av synden.  Men om dette mere siden i avsnittet om Omvendelsen.

§ 58.  Forholdet mellom Lov og Evangelium.

Både Lov og Evangelium er Guds sanne, og alvorlig mente Ord.  Når Gud kan tale begge dele uten å komme i strid med seg selv, er det fordi Han i seg selv er både den absolutte hellighet og den absolutte kjærlighet. Hans hellighet kunngjøres i Loven, Hans kjærlighet i Evangeliet.  Det virkelige forhold mellom Lov og Evangelium har derfor sin siste grunn og løsning i Guds eget vesen.  Om forholdet mellom Lov og Evangelium vil vi derfor nevne følgende: de representerer to forskjellige "husholdninger" eller "livsprinsipper."

Gal.3, 11-12.

Gal. 4,21; 5,4;
Rom. 7, 1-6;

Gal. 5,1; 
3,1ff.

 

Rom. 5,20-21.

 

Gal. 3,21-25.

Man kan også si: to forskjellige "frelsesveier', eller to måter å ha samfunn med Gud på.  Når vi bruker uttrykket  "livsprinsipp," da er det i tilslutning til Gal.3,ll-12 hvor det heter at Evangeliet som livsprinsipp ligger i Guds Ord: "den ved troen rettferdige kommer til å leve," og Loven som livsprinsipp ligger i ordet: "den som gjør Loven, skal leve."

Disse to livsprinsipp utelukker hinannen.  Man kan ikke samtidig leve i Evangeliets og i Lovens pakt.  Et menneske er enten under Loven (dommen, vreden) eller under Evangeliet (nåden). En annen sak er at vi kan leve i Loven eller i Evangeliet til forskjellig tid: den som er under Loven kan bli frigjort og komme under Evangeliet.  Og den som er under Evangeliet, kan på ny bli trellbundet og komme under Loven. Det gjelder såvel det enkelte menneske som hele folk.  Dette beror på at Gud i sitt verdenshistoriske styre har to slags rikshusholdning: en Lovhusholdning og en Evangeliehusholdning.

Hva er da den indre sammenheng mellom Loven og Evangeliet når de utelukker hinannen som livsprinsipper?

Skriften gir følgende enkle og klare svar: evig liv ligger innesluttet utelukkende i Evangeliepakten, mens Lovpakten utelukkende inneslutter evig død på grunn av våre synder.  Når Gud også i Lovpakten taler om evig liv ved å gjøre Loven, da er dette visstnok alvorlig ment: det menneske som gjør den syndfrie, fullkomne gjerning, skal arve evig liv; men denne Guds mening blir uten frukt på grunn av vår syndighet, og derfor kan Lovpakten på Guds side ikke ha annen praktisk betydning enn å være pedagogisk middel som virker til å oppdra og opplære oss i erkjennelse av Guds nåde i Evangeliepakten i  Kristus. 

Her kan en kanskje innvende at ved å la Loven bli et slikt "pedagogisk" middel, så reduseres dens alvorlige mening. Men her skal vi merke oss, at når det overhode er mulig for Gud, i full sanndruhet og troskap mot sitt eget hellige vesen å la Loven bli et slikt pedagogisk middel for å oppdra oss til Kristus, da beror dette ene og alene på at Gud ved å tilby og skjenke oss Kristus til frelse, egentlig skjenker oss den forsoning hvorved Gud i sin kjærlighet frelser oss fra Guds egen hellighet.

Tilegnelsen av forsoningen i Kristus (troen på Evangeliet) innebærer derfor den fullkomne frigjørelse fra alt som heter Lovpakt og Lovens livsprinsipp.

Etter dette kan vi da sammenfatte forholdet mellom Lov og Evangelium slik: mellom den treenige Gud og mennesket kan det være følgende livs - og samfunnsforhold: mennesket kan være

Efes. 2,12.

1. under Loven uten historisk eller profetisk kunnskap om Evangeliet.  Dette er det Bibelen kaller "vankundig hedenskap" som er utenfor Kristus, jvnf. "utelukket fra Israels borgerrett og fremmed for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden,"

2. under Loven, men gjennom forkynnelsen (eller misjonen) i berøring med kunnskap om Kristus; dette er det naturlige menneskes tilstand idet det kalles av Gud ved Evangeliet, og overfor slike mennesker får loven karakter av pedagogisk middel, jvnf. uttrykket i Gal.3;  
Rom.7 1-6.

 

Hebr. 10,26-31;

Jer. 3,12-14.

3.  under Evangeliet, frigjort fra loven; dette er den troende menighets stand overfor Gud;

 

4. under loven igjen ved frafall fra Evangeliet, det er deres stand for Gud som er falt ut fra dåpspakten eller nådestanden; og ved det kvalifiserte frafall er denne stand en

stand under dom og vrede; men ved "skrøpelighetens" frafall er det en tilstand under Guds kall og Lovens pedagogiske virkning i samvittigheten.

Gal.5,l
og 13.
Kol.1.20-23.  

 

Sammenfattende kan vi derfor si at Lov og Evangelium hører sammen, men må ikke blandets sammen. Men den side av saken kommer vi tilbake til igjen senere.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

I og med at en kristen får klarhet om Guds evige råd i Sønnen og klarhet om forskjellen mellom lov og Evangelium, har han også klarhet over all histories siste realgrunn og høyeste erkjennelsesgrunn.