1.Mos.1,26; 3,22.

Rom.11,33  

Salm.33,11.

Både i forbindelse med menneskets skapelse og i forbindelse med syndefallet hører vi tale om "rådslagning" i l. Mos.. Verken den øvrige skapning eller englene er gjenstand for Guds særlige råd.  Men mennesket er det. Sml.Hebr.2,16.  Det er om Guds råd for mennesket at apostelen utbryter: "O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud."

I enkle., menneskelige ordelag sier Skriften hva Guds råd Salm.33,11. er: "Herrens hjertes tanker," d.v.s. "overveielser," "planer," "beslutninger" som Han fatter hos seg selv, og som har den evige visdoms gyldighet.

Efes.3,95;
Job.15,8;
5. Mos.29,29;
Efes.3
Jer.23,18;
Efes,3,6, 
Act.l,7; 
Mrk.13, 32

Rom.12,3;
l.Kor.4,6;
Act.20,27;
Efes.3,3;
Jvnf.5.Mos 4,2; 
Åpb. 22,18-19.
Jes. 28,29;
Jer.32,19;
Jes.46,10;
Jer.23,20;
Job.23,13.
Rom.11, 33-34;
Ordsp.21,30.
Job.5,12-13; 
Jes.8,10;
l.Kor.3,19;
Jak.4,13-15.
Hebr.6,13ff.  

Dette Guds råd er skjult i Gud fra evige tider, og er utilgjengelig for all skapning for så vidt da ikke Gud selv kunngjør eller åpenbarer det, helt eller delvis. Åpenbarer Han det, så skjer det gjennom profeter og apostler og ved Guds sanne menighet.

Til det som Gud åpenbarer av sitt råd hører alt hva Han klart og uttrykkelig har latt tale på profetisk måte. Til det skjulte hører det som Han tier om, f.eks. tid og time for Kristi gjenkomst.

Sann kristendom skal derfor ha det kjennetegn at en på den ene siden nøyer seg med det Gud har åpenbart ved Ordet, og at en i ydmykhet avviser alt fra rasjonalistisk hold som vil vite mer enn det Gud selv har talt; men på den annen side forkynner den uavkortet "alt Guds råd", som er åpenbart, uten å legge noe til eller å trekke noe ifra.

Skriften sier om dette evige råd at det er underfullt og stort i visdom, at det er evig gyldig og står urokkelig fast: Gud har fattet sitt råd i uransakelig visdom og Han utfører det med uimotståelig allmakt, i allestedsnærværende kjærlighet og hellighet.  Ingen skapning kan gjøre Hans råd til intet, men Han gjør de selvklokes råd til intet.  Guds råd har ikke og trenger ikke noe vitne til å stadfeste det utenom Han selv:  Skriften bruker derfor det uttrykk om Guds råds urokkelighet at "Han sverger ved seg selv".

At Gud "sverger ved seg selv" er det absolutte uttrykk for at det gis ingen høyere bevitnelse av Guds Ord, løfter, tilsagn eller trusler enn Gud selv i Hans sanndruhet. Derfor har "Guds ed" denne form i ord: "sannelig sier jeg deg" - og det som sies på denne måten med et "sannelig, sannelig" det er den evige sannhet etter Guds evige råd.

119,35. 137 

Jes.59,l-2l

Rom.5,20

NB! kirken i NT. mening.

Kol.l,16, 
Joh.3,16;

Efes.l,4 

Act.10,42  

Kol.l,15.  

Innholdet av Guds åpenbarte råd er sammenfattet i rådet om synd og nåde, om dom og frelse, om forkastelse og antakelse.

Guds råds innhold er gripende skildret i Jes.59,l-21. Som følge av dette råd til dom og frelse heter Gud ikke bare "Skaperen," men også "Gjenløseren" og "Frelseren."

Guds evige råd virkeliggjøres i historien ved for det første utvelgelse og sendelse av Sønnen, for det annet utvelgelse og benådning av en menighet av troende (kirken) og for det tredje forkastelse og dom over alle gjenstridige og ulydige.

Denne historiske virkeliggjørelse av Guds råd gjennom utvelgelse og forkastelse er det som danner midtpunkt og som er hovedsaken for en kristelig forståelse av historien  Å erkjenne Gud gjennom historien, er det samme som å erkjenne Hans utvelgende og forkastende hånd.  Derfor kan vi si at hele historien i en forstand dreier seg bare om Sønnen.  For ved Sønnen og til Sønnen er alle ting - også historiens verden skapt.  Ved Sønnen har Gud forløst verden, d.v.s. historiens mennesker. I Sønnen er Guds menighet utvalgt.  Ved Sønnen skal Gud dømme verden, d.v.s. historiens mennesker. - Den sanne og kristelige måten å betrakte historien på er derfor ensbetydende med å lære å se alt historisk liv i sammenheng med Guds råd i Sønnen. Og forutsetningen for å kunne gjøre det er å erkjenne klart at Sønnen er den utvalgte fremfor alle utvalgte, "den enbårne", "den førstefødte fremfor enhver skapning Ifølge Guds evige råd er Sønnen utvalgt til å være formidler.  Han formidler skapelsen, forløsningen og dommen. Og å få se det gir oss det rette lys over alle Guds utvelgelseshandlinger.  

5.Mos.18,l5fg;
Jes.42,l; 
sml.

Luk.4,18f.

Mk.1,11;Mt.3,17;
Lk.3,22.
Mt.17,5; Mk.9,7.

l.Pet;l,17; 
l.Pet.2,6-4; 
Johs. 10,36;
Mt.11,27; Johs.17.

Efes.l,4

§ 51. Den evige utvelgelse av Sønnen.

I den treenige Guds råd er Sønnen utkåret til å være "verksmester" for skaperverket. På samme måten er Han utkåret til å være vår Frelser.  Det er neppe noe Skriften vitner så veldig om, som Sønnens utvelgelse til vår forløsning.  Vi nevner noen eksempler: Allerede Moses vitner om Sønnens utvelgelse.  Gjennom Jesaja kaller Gud Ham like fram "min utvalgte," d.v.s. Guds utvalgte. Ved Jesu dåp forkynte Faderen:  "min Sønn, den elskede," d.v.s. den enbårne,  min Sønn, i hvem jeg har velbehag," d.v.s.  som er utvalgt av meg". Nøyaktig det samme forkynte Faderen om Ham på forklarelsens berg.

Peter kaller Jesus likefram for "den utvalgte," likesom Jesus selv uavlatelig vitner om sin utvelgelse: selv om Jesus lærte alle som tror på Ham å kalle Gud sin Far, i tro og tillit til at vi er utvalgt av  Faderen fra evighet, setter allikevel Jesus sin egen utvelgelse over og foran alle menneskers utvelgelse, se f. eks. i den Yppersteprestelige bønn.  På den måten skjelner Han tydelig mellom sin egen sønnestand og vårt barnekår.

Fra denne utvelgelse av Sønnen springer all annen utvelgelse ut.  Vi er utvalgt "i Ham".

§ 52.   Guds utvelgerhandlinger i lys av Sønnens.

Fordi Sønnen i Guds treenige råd er utvalgt til å skape historien, til å styre og lede dens løp, til å fullbyrde forløsningen og fullende verdensløpet, så blir også hele historieforløpet bestemt ved guddommelige utvelgerhandlinger.  

Efes.l,4-6.

Jvnf. Act.9,15;
13,2  

Fordi historiens første forutsetninger er Guds utvelgelse av Sønnen, så er historieforløpets "videre' forutsetning utvelgelse av historiens mennesker.  Og disse utvelges: dels i Sønnen - for å tilhøre Gud som menighet av dyrekjøpte sjeler i Kristus, dels til Sønnen - for å tjene Ham på en eller annen måte i Guds historiske og evige tidshusholdning.

Ved disse utvelgerhandlinger - som skjer i evigheten - er hele historieforløpet bestemt.

Her er det nødvendig noe nøyere å presisere forskjellen på utvelgelse til tjeneste for Sønnen, og utvelgelsen i Sønnen:

Utvelgelsen til tjeneste for Sønnen er blitt betegnet som "åpenbaringsøkonomisk utvelgelse."

Med det menes utvelgelsen til å virkeliggjøre en menneskelig-historisk tjeneste for Gud i et "Guds Rike." Det er særlig to hovedoppgaver Gud har gitt mennesket å fullføre i den tjenesten Han har satt dem: den første er å forberede Sønnens komme i kjød, slik det er omtalt i GT. Den andre oppgaven er å forkynne Kristi komme i kjød til frelse for menneskeslekten etter Kristi fødsel

Utvelgelsen i Sønnen til benådning og samfunn med Gud er det som kalles "barnekårs-utvelgelsen" eller "det evige nådevalg."

Med dette tenkes på den utvelgelse Gud har foretatt for å samle alle de mennesker som Han av fri nåde gir barnekår hos seg til et eget samfunn i verden, og til å fullkommengjøre dette samfunn i evigheten i det evige liv.

Disse to arter av evig utvelgelse utgjør den siste realgrunn for alt som skjer i tiden og historien.   I det som Bibelen forkynner om utvelgelsen får vi se historien i riktig relieff, og det åpner historiens guddommelige perspektiv på en vidunderlig måte når Guds Ånd først lar oss få øye på det.

Vår oppgave videre blir derfor å prøve å fremstille disse to arter av utvelgelse, hver for seg.   Da får vi ikke bare se det som Bibelen skriver om utvelgelsen; men vi får også den sanne betraktning av Guds måte å lede historien på.

Vi er nå kommet inn på det som heter "utvelgelseslæren." Og vi kjenner med en gang at vi er på vanskelig og kanskje også farlig område.

At spørsmålet må bli vanskelig, henger sammen med at vi umulig kan tenke Guds tanker på en slik måte at vi tilfredsstilles intellektuelt. At området er farlig henger dessuten sammen med at emnet er blitt et strids spørsmål. Vi vet også at mange er avsporet, både i tro og tenkning i de spørsmål som knytter seg til utvelgelsen Det er imidlertid en hovedgrunn til alle farlige spekulasjoner og utglidninger i denne sak: man har gjort spørsmålet om utvelgelsen til et spekulativt og filosofisk problem i forbindelse med læren om den frie vilje. Det skaper med en gang et falskt motiv hos den som vil undersøke saken, og bringer hele spørsmålet inn under feil synsvinkel.

Her gjelder det for oss å se at Bibelen framstiller saken i en ganske annen sammenheng: Spørsmålet om utvelgelsen møter oss i Skriften i sammenheng med spørsmålet om Guds historiske verdensstyre. Spørsmålet er ikke spekulativt og det settes ikke teoretisk i forbindelse med menneskets trellbundne vilje.

Det er på dette punkt Luther - og med ham Concordieformelen - bryter prinsipielt med den reformerte kirkes syn på utvelgelsen.  Luther ser det hele som uttrykk for Guds historiske styre.  Og han knytter virkeliggjørelsen av nådevalget sammen med menneskets hørelse av og tro på Evangeliet.