§ 44.   Det naturlige menneske er identisk med det falne menneske.

Hensikten med dette kapitel er å trekke konklusjon av det foregående og gi en samlet oversikt over hvordan mennesket er og de vilkår mennesket lever under her på jorden. Hensikten er å bane veien for å fremstille Bibelens lære om frelsen.

I og med at det onde kom inn i verden kan vi - for å bruke et skrøpelig menneskelig uttrykk - si at Gud sto over for en "ny situasjon."  Hvordan er egentlig denne "situasjon." Hvordan lever det Gud-fravendte og Gud-fiendtlige menneske sitt liv på jorden?  Hvordan er vilkårene for menneskelivet under de syndens følger vi har antydet i foregående § ? Kort sagt det er den psykologiske og historiske side av saken som interesserer oss i dette kapitel.  Det er ikke fordi vi har trang til å psykologisere eller historisisere; men fordi Skriften lærer oss så meget nettopp under disse synspunkt.

Først litt om selve den bibelske språkbruk.

§ 45.  Eksempler på bibelsk språkbruk om det naturlige menneske.

Skriften bruker flere synonyme uttrykk for å betegne det naturlige menneske.  Men disse uttrykk er ikke vilkårlige.  For de betegner det naturlige menneske sett fra forskjellige synspunkt og under forskjellige forhold.  

l.Kor.2,l4,

Luk.16,8; 20,34.

Johs.8,44.

Johs, 8,36

Act,13,10.

Rom.9,8; 
Gal.4,23,28

Johs.l,13,

Johs.3.l6;
Johs.8,23; 17,14. 24 l.Johs.4,5  

"Det naturlige menneske" betegner mennesket som det er i seg selv uten Guds Ånd. - "Verdens barn" betegner det naturlige menneske som motsetning til Guds barn, - "Verdens barn" er også brukt som motsetning til "lysets barn:"  Det vil si i betydningen til mørkets barn,  Det betegner  det naturlige menneske slik det er uten Guds åpenbaring.    "Djevelens barn" er ikke et uttrykk vi vanlig møter; men Jesus taler om å ha djevelen til far. Dette betegner det naturlige menneske under djevelens herredømme og syndens makt, og det står som motsetning til å være "frigjort av Sønnen" og gjennom dette frigjøringsforhold å ha fått Gud til far, det vil si å være under hans makt og innflytelse. - Selve uttrykket djevelens  barn" møter vi i Act.13,10, men der er det ikke brukt som et generelt uttrykk for det naturlige menneske, men som uttrykk for en som på en spesiell måte går djevelens ærend.

"Kjødets barn" betegner flere steder det naturlige menneske som motsetning til "løftets barn".  Det betegner det naturlige menneske i dets egenrettferdighet, og betegner at det naturlige menneske umulig kan bli Guds barn eller komme til å tekkes Gud ut fra sine naturlige forutsetninger,  Sml  Johs. 1,13.

"Verden"  brukes som kollektiv betegnelse for det naturlige menneske, likesom det også brukes som betegnelse for det naturlige menneskes miljø.  Denne betegnelse står som motsetning til "Guds Rike" og "menigheten". Og der betegner helheten av alle naturlige mennesker som motsetningen til helheten av alle gjenfødte mennesker. "Vi må ikke forveksle denne bruk av ordet "verden" med at dette ord også brukes for å betegne Guds skaperverk som helhet.)  

Allerede et blikk på denne bibelske språkbruk (som forøvrig ikke er fullstendig), lærer oss ikke så ganske lite om det naturlige menneske.  Men når det gjelder det stoff i Bibelen vi trenger for å  belyse det rent psykologiske og historiske ved det naturlige menneske, rekker ikke disse henvisningene til. Vi kan si at det er det gamle menneske generelt vi får uttrykk for i det vi har sett; men Skriften gir oss også mer spesielt med tanke på hvordan det naturlige menneskes liv faktisk utfolder seg og hvordan det oppleves og føles .

Det som får særlig betydning for oss å se på nå, er slike uttrykk som "kjødet," "syndens legeme," og tilsvarende uttrykk for det naturlige menneske.

Disse uttrykk krever en nøyere betraktning; fordi de brukes i flere betydninger, og fordi det nettopp er disse uttrykk som får særskilt betydning for oss i denne sammenheng.  

"Kjødet" er et mangetydig begrep i Skriften, og ikke minst i N.T. For oversiktens skyld kan vi nevne (litt overfladisk betraktet) at det stort sett brukes i tre betydninger: en "biologisk" betydning, en etisk betydning og en rent religiøs betydning.

l.Pet.l,24~

l.Kor. 15,39.

Mt.19,5.

Johs. 1,14.

Rom.8,3.
Mt.24,22;
Johs.17,2;
Act.2,17.
Gal.l,16;
Efes.6,l2

l.Kor.15,50.
Mt.16,l7
Johs.l,13

Johs. 3,6
Rom.4,l.
Mt.26,41.  

"Kjød" i "biologisk" betydning finner vi f.eks. i l.Pet.l,24:  "alt kjød er som gress osv.," Uttrykket betegner her nærmest menneskenaturen til forskjell fra Gud (og englene):   Et annet eksempel finner vi i l.Kor.l5,39.  "Kjød" er der brukt for å betegne menneskenaturen til forskjell fra all annen skapning, og hensikten er å påvise de "åndelige legemers" egenart.  Den biologiske betydning finner vi også i Mt.19,5, der det er brukt om samlivet mellom mann og hustru.

På linje med dette må nevnes den utstrakte anvendelse ordet "Kjød" har i betydningen: menneske,  Slik er det å forstå i Johs.l,14 der det sies at Guds Sønn ble kjød. At det her er sett helt bort fra den etiske betydning av ordet, ser vi ved å sammenligne med Rom.8,3.  På samme måten er ordet brukt lik menneske, f.eks. i Mt.24,22; Johs.17,2; Act.2,17.  - I Gal.l,16;  Efes.6,12 finner vi uttrykket "kjød og blod"  i betydningen: mennesket eller menneskeheten.

"Kjød" i betydningen: menneske, grenser ofte inn på den rent religiøse betydning av ordet.  Særlig finner vi det i sammensetningen:  "kjød og blod."  Typiske eksempler er her l.Kor.15,50: "kjød og blod kan ikke arve Guds Rike" Rent religiøs er også betydningen i Mt.l6,17, og vi kan også si at det har en religiøs anvendelse i Johs.l,13, selv om ordlyden her er litt annerledes enn vanlig.  I det religiøse plan ligger også ordets anvendelse i Johs. 3,6.  Rom.4,l viser også et typisk eksempel på den religiøse bruk.

I etisk betydning finner vi ordet brukt i Mt.26,41 og parallellsteder.  Men det er særlig hos apostelen Paulus vi finner denne anvendelse, og han gir også den læremessige utforming av begrepet.

Før vi går videre med henvisningene i kompress-avsnittet, er det verd å ta opp spørsmålet: hva mener vi med etisk og religiøs betydning?  Og hva er forskjellen mellom dem?

Med etisk tenker vi her på alt som kan stilles i motsetning til synd.  Over alt hvor ordet  kjød er brukt i relasjon til fristelser, onde gjerninger, overtredelser, kort sagt alt som er i strid med Guds Hellighet, kaller vi det brukt i etisk betydning.  Med religiøs betydning mener vi ordets bruk i forbindelse med eller i relasjon til å leve i samfunn med Gud, spesielt om alt som har med erkjennelse av Gud å gjøre og om alt som har med gudslivet i våre hjerter. Rent praktisk får derfor "kjød" i etisk mening betydningen synd; uten at vi dermed - som vi ser nedenfor - kan identifisere begrepene "synd" og "kjød".  

Rom.9,3.5,
Gal.2,20.

Rom.7,25.
Kol.2,l, 
1 Tim.3,16.
Hebr. 5,7.

Fil.l,22.24,

2.Kor.5,6.
Efes,5,28.

Rom.6,6
Rom.8,3.  

De grunnleggende steder til å belyse "kjødet" i etisk betydning finner vi i Rom.7,5.18.25; 6,8 og flere steder.  Nevnes bør også uttrykket "kjødets lyst" i l.Johs.2,16.

For å unngå forveksling, merk motsetningen i bruken av ordet i Rom 9,35; merk også spesielt uttrykket i Gal.2,20. "Det liv jeg nå lever i kjødet."  Disse stedene brukes  ordet "kjød" i ovennevnte betydning lik menneske; f.eks. Gal.2,20;  det liv jeg nå lever som menneske her i verden; det må ikke forveksles med f.eks. Rom,7 25. Disse stedene ligger på linje med f.eks. Kol.2,1;  1 Tim. 3,16; jvnf. Hebr. 5,7 osv.

Et blikk på disse henvisninger viser tydelig nok at apostelen ikke bruker "kjødet" og "synden" som identiske begreper; men at "kjødet" er det sted synden har tatt bolig og hvorigjennom synden utfolder seg hos mennesket.  Vi ser også tydelig at skal vi holde oss bare til selve det etymologiske i ordet  kjødet, så betyr det vesentlig det samme som "legeme."   F.eks. i Fil.l,22. 24 står det "å være i kjødet" identisk med "å være i legemet."  Jvnf. 2 Kor.5,6.  Og i Efes.5,28 er det å elske sitt legeme brukt som motsetning til det å hate sitt kjød. Og ikke bare det: enkelte steder der det er tale om syndens makt i menneskenaturen, brukes ordet legeme istedenfor "kjødet."  F.eks. Rom.6,6:  "syndens legeme" (det svarer helt ut til "syndens kjød" i 8,3).  I Rom. 6,12 formanes de troende til ikke å la synden herske i deres dødelige legemer, så at de lyder dets begjæringer. I Rom,7,23 sies det at syndens lov er virksom i lemmene. Og i Rom.8,13 formanes de kristne til å døde "legemets gjerninger."

Dette at "kjødet" ofte brukes identisk med legemet og likeså det faktum at det tales om legemet i forbindelse med synden, har ført til at mange bibeltolkere lærer: "kjødet" betyr overhode ikke annet enn det menneskelige legeme, eller det stoff som dette legemet er dannet av, og syndigheten eller kjødeligheten er identisk med sanseligheten i legemet.  Etter dette syn på kjødet, blir helliggjørelsen identisk med å seire over legemet.  Og det fører like inn i den hedenske dualisme, som vi har tatt avstand fra tidligere, at det syndige består i stoffligheten som sådan.

Hva er det som gjør at det blir galt å oppfatte "kjødet" identisk med "legeme" og sanseligheten identisk med syndigheten, selv om det rent språklig ser ut til å skulle være så?

Saken er at "kjødet" aldeles ikke betyr "legeme."  Og selv der hvor det tales om å døde "legemets gjerninger" osv   er syndigheten på ingen måte gjort identisk med sanseligheten.

Det kunne nevnes mange grunner: det er nok å peke på to som i seg selv er helt avgjørende.  Det ene er Ordets konkrete beskrivelse av synden, og det annet er den motsetning Ordet setter opp mot "kjødet."

Kol.2,18.23.  

Vi har flere konkrete beskrivelser av synd i N.T. De blir gjerne kalt    "lastekataloger."  En slik har vi i Gal.5,19-21, den sier tydelig nok at alle synder springer ut av kjødet, ikke bare de synder som har med det legemlig-sanselige å gjøre, men også slike synder som er rene åndssynder. Sml. til dette Kol.2,18.23: der advares det mot de vranglærere som lever i og forkynner en falsk askese.  Denne askese går jo nettopp ut på å undertvinge legemet og hindre sanseligheten; men allikevel karakteriseres den med disse ord:  "til mettelse for kjødet."   "Kjødet" kan altså i like grad utfolde seg ved å dyrke legemet som ved å undertvinge legemet, ved å leve i sanselighet som ved å ta avstand fra sanseligheten.  Allerede dette er nok i og for seg til å vise at kjødet som syndens sete ikke er identisk med legemet, og de kjødelige lyster ikke er identiske med legemets naturlige drifter.  

Rom.8,4-14;
7,5-6.
Gal.5, 16-25.

.  

2.Kor.5,10

Enda tydeligere blir dette når vi ser på det som danner motsetningen til kjødet i den nytestamentlige språkbruk. Hvis kjødet hadde vært legemet, og de kjødelige lyster legemets naturlige behov, da måtte motsetningen til "kjødet" være menneskets ånd, eller menneskets "eget bedre jeg."  Men det er nettopp dette som ikke omtales som motsetninger til kjødet.  Det er bare en motsetning: Guds Ånd. Rom.8,4-14; 7,5-6; Gal.5,16-25.  Dette motsetningsforhold viser at "kjødet" i etisk betydning ikke er menneskets legemlig-sanselige side, men er selve det naturlige menneskets vesen, og omfatter både menneskets ånd, sjel og dets legeme, både det innvortes og det utvortes menneske.

"Kjødet" i betydningen "syndens sete" betyr altså ganske enkelt det naturlige menneskets vesen.  Og uttrykket vil si oss at synden nettopp er kommet inn i vårt vesen, og derfor gjør den seg gjeldende i like høy grad i ånd og sjel som i legeme, den gjør seg gjeldende i viljeliv, følelsesliv, tankeliv.

Dette kaster også lys over uttrykkene "syndens legeme," "døde legemets gjerninger" og liknende uttrykk.  Det er jo gjennom legemet vi opplever vårt vesen,  Tanke, vilje og følelse kan bare utfolde seg gjennom legemet.  Men det er ikke det samme som at legemet som sådan er sete for synden. Nei, sete for synden er det naturlige menneskes vesen, legemet er dets virkeområde   Men legemet blir også virkeområde for Guds Ånd og det nye menneskes vesen.  Derfor står altså ånd og kjød som motsetninger tatt i betydningen Guds Ånd og det naturlige menneskets vesen.  Og det som kampen mot synden i kristenlivet egentlig gjelder, er at Guds Ånd skal få bruke legemet som virkeområde i stedet for dette naturlige menneskelige vesen som Bibelen kaller syndens sete.

Med dette skulle det viktigste være nevnt til å belyse Bibelens prinsipielle måte å omtale synden på rent psykologisk.  

Jak.l,14-15.  

§ 46.   Syndens vesen sett fra psykologisk synspunkt. 

Den sak som det dreier seg om her, er: hvordan oppleves synden? Hvordan er syndighetens psykiske egenart?

Skriften fremstiller syndens psykiske egenart i en historisk beretning i Gen.3,lff.  Og hvor sann denne beretning er, viser seg i at hvert eneste menneske kjenner seg igjen i den typisk-psykologiske egenart som beretningen fremstiller.  Ut fra denne beretning kan vi si at syndighetens psykologi utfolder seg ut fra to grunnleggende kjensgjerninger.  Den ene er fristelsen,  Og den annen er reaksjonen overfor ens egen, personlige synd. Opprinnelig kom fristelsen utenfra; men etter syndefallet kommer den også innenfra, fra menneskets eget sjelsliv. Men enten fristelsen kommer utenfra eller innenfra, eller begge deler, er dens psykologi alltid den samme.

Vi har den beskrevet i Jak.l,14-15,  Og denne beskrivelse svarer nøyaktig til den historiske beretning i Gen.3,l ff.

Fristelsens vesen består i at en kjenner seg "lokket og dratt" hen til noe som en er overbevist om er synd, urett og imot Gud.  Men for at fristelsen skal virke, er det en avgjørende hindring i menneskehjertet som må overvinnes: vissheten om Guds vilje og tilliten til Guds Ord.

Dette kan også uttrykkes med andre ord: der hvor et menneske holder seg til det Gud har sagt; blir fristelsen maktesløs.

Før syndfallet holdt mennesket seg helt ut til det som Gud hadde sagt.  Derfor er det karakteristisk at sjelefienden kan intet oppnå før han får mennesket bort fra det.  Derfor ser vi at fristelsen setter inn på menneskets forhold til Guds Ord.  All fristelse begynner med tvil på det som Gud har sagt.  Og fristelsens første kjennetegn er at det oppstår en diskusjon i menneskets indre om hvorvidt Guds Ord er ment slik som det er sagt, eller ikke,. 

"Tvil" er et begrep som brukes på så mange måter at det blir flertydig.  Derfor må vi her presisere hva vi mener med tvil.

Den umiddelbare betydning av ordet tvil - slik brukes det også hyppigst som filosofisk begrep - er at et menneske spør for å få vite sannheten.  Men det er ikke denne betydning vi bruker ordet tvil i denne sammenheng. "Tvil" betyr å vår sammenheng her "tvesinnethet."   Det gir uttrykk for en vakling i menneskesinnet mellom å stole på Guds Ord og ikke gjøre det.

Et typisk eksempel på denne bruk av ordet finner vi i Jak .1,6-3,  Der ser vi at den som  "tviler," kalles "en tvesinnet" mann. Og han karakteriseres som "ustø på alle sine veier," Tvil i den første mening: det at et menneske spør for å få vite sannheten, er en hjelp for troen, ja, ofte er det et uttrykk for troens kamp.

Tvil derimot i den siste mening: "tvesinnethet," er nettopp ikke utrykk for at en spør for å få vite sannheten; men det er utrykk for at en er ustø og vaklende i sitt forhold til Guds ord. Denne slags tvil kan ikke føre til tro, men til vantro: ulydighet mot Ordet, det å ikke ville tro.

Denne indre diskusjon overfor Guds ord som gjør et menneske vankelmodig med hensyn til det Gud har sagt, er syndens første psykologiske kjennemerke.  Det som sjelefienden sier til de første mennesker i den første fristelse:  "har Gud virkelig sagt," kan settes som en overskrift over all synd og fristelse.  Hos de første mennesker måtte dette - som nevnt - komme fra sjelefienden.  Hos oss kommer det ofte fra vårt eget indre, og gjennom andre mennesker.  En fristelses psykologiske kjennemerker er alltid de samme: skal det tas bokstavelig?  Kan det være ment slik som det er sagt?

Allerede i og med at vankelmodigheten begynner å gjøre seg gjeldende overfor Guds Ord, er synden begynt å bli virksom.  Og hvis et menneske innrømmer at diskusjonen om Ordet er berettiget, da kan intet avverge syndens utfoldelse

Den videre utvikling er i øynefallende.  Fra vankelmodighet overfor det Gud har sagt er ikke veien lang til mistillit til det Gud har sagt.  Og er mistilliten først oppstått, så er mennesket ikke lenger bundet av Guds Ord og det har ikke lenger noen avgjørende innflytelse på mennesket.  Dermed ligger veien åpen for det mål som fristeren forespeiler en, og så skjer selve fallet.

Det som skjer, etter at Guds Ord har mistet sin innflytelse på mennesket, beskrives slik i Jak.l,15: lysten unnfanger og så føder den synd.  Og hvis synden får utfolde seg til den blir fullmoden, føder den død.

Med "død" i Jak. 1,15 tenkes det ikke på at mennesket er død i synder og overtredelser: det naturlige menneskes tilstand. Men det tenkes på døden som fortapelse: den evige død.

Ut fra denne korte oversikt er det en kjensgjerning som fortjener å bli nøyere aktet på.  Fordi mennesket er skapt til å leve i avhengighet av Herren, er det et avhengighets vesen: det kan ikke ha sitt mål i seg selv, men menneskehjertet må alltid være rettet på noe eller noen utenom mennesket.  Etter Guds plan er det Ham selv og Hans Ord hjertet skulle være rettet på.  Men så snart menneskehjertet blir løst fra Ordets innflytelse over det, sier det seg selv at hjertet blir rettet på noe annet enn Gud og Hans Ord.  Og det som hjertet rettes på i fristelsen, så snart den har fått løst mennesket fra Ordets innflytelse, er den gjenstand eller det formål som fristelsen drar mennesket til, objektet for lysten.

Dette objekt får dermed den makt og innflytelse over mennesket som Gud og Hans Ord egentlig skulle hatt. Dermed er "lysten' i utfoldelse.  Og dens kjennetegn er dette: det som en vet er Gud imot etter Hans Ord, forekommer en å være noe som er nødvendig, som tilfredsstiller, noe som er skjønt, attråverdig - og derfor ønsker en å oppnå det til tross for at en vet det er "brudd med Loven."  Det som særmerker lysten, er at vår viten om Guds vilje, ikke lenger har noen hemmende virkning.  På denne måten er allerede selve lysten et fall: et hjertets fall bort fra Gud og det som en vet er Guds vilje ifølge Hans Ord. Guds Ord fordømmer den som synd.

Mt.5,27-32.
Rom.7,7-12.
2.Mos.20,17.
5.Mos.5,18.

Som eksempel kan pekes på Jesu anvendelse av det sjette bud i Mt.5,27-52,  Videre må nevnes Rom.7,7-12.  Det niende og tiende bud har sitt spesielle formål å fordømme "begjæret" eller  "lysten."  Jvnf. 2.Mos.20,17; 5. Mos,5,18.

På den måten ser vi at fallet alltid skjer i menneskets indre liv.  Om lysten omsettes i syndig handling, beror på om den intensiveres   Synd og fall er den, selv om den ikke kommer til handling. Men som regel kommer den også til handling i en eller annen form, -  Og det fremgår av det vi har sett, at hvis ikke Gud får sette inn krefter som virker imot lysten, er vi fullstendig i dens makt. 

Fall i synd (lystens omsetting i handling) oppleves på den ene side som et sammenbrudd for de gode forsett og syndehemmende krefter vi har i oss, og på den annen side som en overrumpling av en indre lyst som er blitt oss for sterk. Det følger en eiendommelig rådløshet med den åpenbare syndige handling: på den ene siden gjør vi oss selv umiddelbart ansvarlig for sammenbruddet av våre gode forsett, men på den annen side kjenner vi oss umiddelbart overveldet av krefter som vi ikke kan rå med. Dette viser hvordan vi psykologisk sett er åpne for både selverkjennelse og for falske unnskyldninger.  Og dermed kommer vi til den annen grunnleggende kjensgjerning som det dreier seg om, når vi taler om synden sett fra psykologisk synspunkt.

Reaksjonen på vår egen synd viser seg derfor som en sjelelig svingning mellom angst og skyldfølelse på den ene siden, og selvforsvar, unnskyldning  og en viss selvtrøst ved at en tross alt ble overrumplet på den andre siden.

Vi ser dette tydelig i syndefallsberetningen: Den umiddelbare reaksjon er angst og skyldfølelse. "Jeg ble redd," sier Adam, "for jeg var naken." Han føler seg blottstilt og gjennomskuet, og det ytrer seg først og fremst som en angst for Gud, men det kommer også til uttrykk som angst for mennesket, for livet, for samvittighetens dom, for de forskjellige følger som synden pådrar en o.l.

1 Mos. 3,11-13.

Den annen umiddelbare reaksjon er selvforsvar og selvtrøst. Adam unnskylder seg selv ved å skylde på Eva, og Eva unnskylder seg ved å skylde på slangen.  Selvtrøsten kommer til uttrykk i ordene: "jeg ble dåret". Vi ser også falsk ydmykhet for Gud, egenrettferdighet og alt annet som er typisk for reaksjonen etter fall i synd.

Ettersom et menneske lever i synd, kommer det mer og mer i lysten  makt. De hemmende momenter i sjelen blir svakere og svakere, og reaksjonen blir mer og mer det å unnskylde seg og bortforklare alt som dømmer samvittigheten og kjennes som et ansvar overfor Gud.

Når det gjelder ansvaret for Gud, er all synd like fordømmelsesverdig.   Selv den "minste" synd pådrar oss en uendelig skyld. Der er det ingen forskjell.  Men når det gjelder syndens psykologiske følger, er det stor forskjell på de mennesker som prøver å stå lysten imot og på dem som gir seg lysten i vold.   Jo større frihet lysten får i et menneske, desto mer blir et menneske bundet av den.  Derfor er det stor forskjell - psykologisk sett - på menneskenes syndighet. Og særlig spiller det stor rolle om et menneske i sin syndighet - tross alt - gir rom for den reaksjon overfor synden som fører til selvanklage og selvbebreidelser.

§ 47   Arvesyndens psykologiske virkninger.

På side 87 til 90 har vi sett på synden - derunder arvesynden - under et objektivt synspunkt.  Side 95 til 100 er det talt om arvesynden, slik den er beskrevet som "kjødet", fra et mer psykologisk synspunkt.  Det gjenstår nå bare å se på arvesynden slik den virker konkret på tanke (erkjennelse), følelsesliv og viljeliv.

Arvesyndens virkning på erkjennelsen kaller Bibelen for mørke.  

1 Kor. 2,14.
Rom. 8,7.   

Typiske uttrykk er f.eks.  Efes. 4,18:  "formørket i sin tanke." Efes. 5,8: "I var fordum mørke." (NB! motsetningen der). Jes. 9,1: "Det folk som vandrer i mørke." Jes.60,2: "Mørke dekker jorden."

Mørke står her i relasjon til Guds åpenbaring.  "Alt som er åpenbart, er lys."  Og uttrykket betegner at mennesket slik det  er av naturen etter syndefallet ikke kjenner Gud, og heller ikke kan kjenne Gud.

Merk uttrykket i Rom.8,7 som er oversatt med "kjødets attrå" har egentlig med sinn og erkjennelse å gjøre like meget som med vilje og følelse.

Men her må vi være klar over både hva ordet gjelder og ikke gjelder.  Arvesyndens virkning ødelegger ikke menneskets intelligens, sett fra et menneskelig synspunkt.  Fordi mennesket har beholdt sin herskerstilling over naturen etter syndefallet, så har det også evnen til å erkjenne alt som ligger innenfor dette område.