Gudsforholdets livsbehov, ekteskapets livsbehov - avledet av det kan en tale om menneskets behov for samfunn med andre mennesker overhodet - og arbeidets livsbehov.

Disse livsbehov danner samtidig grunnlag for menneskets naturlige moralbevissthet.  Livsbehovene er uttrykk for lover i personlivet, lover som gir seg ut fra selve Guds skaperordning.  Men for å kunne si noe nærmere om moralbevissthet og livsbehovene som lover i personlivet, må vi først se lit nærmere på selve livsbehovene.

§ 30.  Gudsforholdets livsbehov.  

Mennesket har behov for samfunn med Gud.  Også rent menneskelig betraktet er et menneske ikke det det skal være med mindre det lever i samfunn med Gud.  Uten samfunn med Gud vil menneskelivet føles tomt.  Mennesket vil spørre etter mål og mening med det hele.  Uten Gud mangler menneskelivet simpelthen det rette innhold.  

Hos Predikeren har dette fått et talende uttrykk: "Også evigheten har han lagt i deres hjerte."

Smnlgn.  Augustins kjente uttrykk: "Mitt hjerte er urolig i meg, inntil det finner hvile i deg."

Og slik må det være ut fra det vi påviste i § 28 om mennesket som skapt i Guds bilde.

Men Skriften vitner ikke bare om at mennesket har behov for samfunn med Gud; den vitner også om vilkåret for det: at mennesket hengir seg til Gud og innordner seg under Gud i ubetinget tro og lydighet.  

Fil. 4,19.  

Av den grunn blir det ikke mer å si om menneskets behov for samfunn med Gud her; for hele den del som handler om frelsen og likeså den del som handler om hvordan mennesket får del i frelsen, går nettopp ut på å vise hvordan dette livsbehov fylles.  Det det her gjelder er å konstatere at behovet er der, og grunnvilkåret for det.

§ 31.  Ekteskapets livsbehov.

Det består i at mennesket har behov for å 1eve sammen med en som er dets like.

Dette livsbehov er det primære i ekteskapet   Menneskelivet er simpelthen ikke det Gud har tenkt med det uten i samlivet mellom mann og hustru.  Og som vi så i § 28 grunner det seg på selve Guds skaperplan med mennesket.  At forplantningen er knyttet til dette samliv, er noe sekundært.

Det er derfor en uhyrlighet å sammenligne ekteskapet med dyrenes parring og plantenes befruktning.  Vel er det en analogi rent biologisk og somatisk (legemlig sett).

Er ekteskapet et livsbehov, da er det prinsipielt gitt at det er Guds vilje de skal gifte seg.  Men nå er dette - som gudbilledligheten overhodet - ødelagt gjennom syndfallet. Derfor blir det ikke mulig for alle mennesker å komme til å leve i ekteskap.  Og Guds frelseshusholdning medfører at noen for Guds rikes skyld må leve uten ekteskap.

Mat.19,12.

l.Kor.7,7.  

1)   Mennesket skal ikke gifte seg; 

1) Når det fra naturens side ikke har naturlige betingelser for det.  P.g.a. synden fins det mennesker som er defekte fra fødselen av i denne henseende.  2) Når mennesker ved menneskelige inngrep er blitt slik at de ikke har naturlige betingelser for ekteskapelig samliv.  Her må vi også ta med dem som p.g.a. sykdom er blitt defekte i denne henseende.  Disse er imidlertid så få at de praktisk talt ikke er å regne med.  3) Når et menneske har et slikt kall fra Gud og en slik stilling i Guds rike - "gildinger som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld" - at de av den grunn ikke skal gifte seg.  Disse mennesker har i følge l.Kor.7 også nådegave til å leve ugift.

Prinsipielt må vi altså si at så sant et menneske er sunt og normalt og ikke har en slik kallsgjerning fra Gud at det av den grunn skal leve ugift, skal se det som Guds vilje at det skal gifte seg. Ekteskapets livsbehov medfører også at mennesket - medmindre det får nåde av Gud til det - ikke kan leve ugift uten å ta skade av det.  Dermed vil vi ikke akkurat ha sagt som Luther at alle som normalt burde leve i ekteskap, men lever ugift, lever i hor eller hemmelige synder;   men vi tenker først og fremst på den rent åndspersonlige side ved saken: Personligheten vil hos de som lever slik forkrøples eller utvikles for énsidig, fordi den ikke får de rette utfoldelsesvilkår. 

Ekteskapets livsbehov betyr videre at den som lever rett etter Guds vilje i sitt ekteskap, dyktiggjøres på så mange måter i livet.  Det kommer av at ekteskapet ikke bare er et legemlig, men først og fremst et åndspersonlig samfunn.  Mann og hustrus personlighet gjensidig utfyller og virker utviklende på hinannen.  

Men Guds ord taler ikke bare om ekteskapets behov; det taler også om vilkåret for at det kan fylles; "mannen skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru" og sammen med henne danne et nytt hjem. - Er det en velsignelse å leve rett i ekteskapet og gir det livsutfoldelse, så er det en forbannelse å bryte dette vilkår.  Intet er f.eks. mer nedbrytende enn når en mann "holder seg til" andre enn sin hustru.  Likeså er skilsmisse en alvorlig synd. (Men om dette negative ved saken blir det sagt mer senere).

Igjen melder det seg et praktisk spørsmål;  Hva er kjennemerket på hvem som etter Guds vilje skal gifte seg med hverandre.

Overfor Gud derimot - i Kristus - er de sideordnet.

Og denne underordning er ikke noe tvungent eller unaturlig, tvert om er den uttrykk for ekteskapets vesen.  Og hvor det er et rett kjærlighetsforhold mellom ektefeller, kommer den av seg selv.  Det motsatte derimot blir tvungent og unaturlig.

Også dette forhold mellom mann og kvinne i ekteskapet kommer av skaperordningen.  

l.Mos.2,21-23

l.Mos.2,18.

l.Tim. 2,12-13,14

l.Kor.14,34.

hun er dannet av mannen hva legemet angår.  Det går også fram av formålet med kvinnens skapelse: å være mannens medhjelp.  Kvinnens sjelelige struktur er også skapt i overensstemmelse med dette.

Nettopp denne Guds skaperorden henviser apostelen til i ordet der han sier han ikke tillater en kvinne å ha lærerembete i Guds menighet eller være mannens herre.  Han begrunner det også med at kvinnen ble dåret først i syndfallet; men dette siste er naturligvis bare en følge av det første:  Som vi siden skal se, benytter sjelefienden seg nettopp av den Guds skaperorden ved fristelsen, og henvender seg klokelig først til kvinnen som jo hadde fått Guds tale gjennom mannen.

Ordet om at kvinnen ikke skal tale i offentlig menighetsforsamling må også settes i forbindelse med denne skaperorden (skjønt her kommer også andre momenter til som ikke vedkommer oss i denne sammenheng).

§ 32.  Arbeidets livsbehov.

grunnleggende behov for mennesket.  Og det av en dobbelt årsak: personlighetens utfoldelse og - siden syndefallet på en særlig måte - av ernæringsmessige grunner.

Også dette behov springer - som de to foregående - direkte ut av Guds skaperorden: Mennesket er skapt til å dyrke jorden og underlegge seg den; følgelig er det nødvendig at det gjør det.  

Uten en livsgjerning i overensstemmelse med de evner og anlegg Gud har gitt et menneske, vil personligheten forkrøples og hans liv på jorden bli ulykkelig.  Arbeidet er  således ingen forbannelse, men en velsignelse.  Arbeidet gir  livet innhold, mål og mening, menneskelig sett.  Det gir også sammenheng i livet.

Etter syndfallet er arbeidet visstnok forbundet med møye og lidelse, fordi også det er kommet under forbannelsen av menneskets synd.  Før syndfallet var det ikke det.  Men like fullt er arbeidet også etter syndefallet i og for seg en velsignelse for mennesket, fordi det fyller et livsbehov.

Det guddommelige vilkår som gjelder for arbeidet er da dette:  Det er hvert menneskes plikt og rett å arbeide.

§ 3Guds skaperordning og menneskets livslover.

I og med de grunnleggende livsbehov som springer ut av Guds skaperordning, er også de grunnleggende livslover i menneskelivet gitt.

Disse livslover svarer helt ut til naturlovene: Som Gud har gitt sine lover i naturlivet og disse lover springer ut av selve Guds skaperordning, har han på samme måte gitt sine lover i personlivet. Og like ødeleggende som det er for mennesket å sette seg ut over naturlivets lover, like ødeleggende er det å sette seg ut over personlivets lover.

I virkeligheten hører det vi kaller naturlover og det vi kaller personlivets lover sammen:  fordi de begge springer ut av selve Guds skaperordning med mennesket, representerer de to sider ved samme sak.

Hvilke er da de grunnleggende livslover? Ut fra det vi har sett i §§ 29-32, blir svaret:  

1.Mos. 2,16-17.

l.Mos.2.24.  

l.Mos.2,l5; 3,19.  

3. Hvert menneske har plikt - og rett - til å arbeide, og til selv å forvalte frukten (lønnen) av sitt arbeid.

- Det er gitt i og med at mennesket er skapt til å arbeide. Dette er livsloven for menneskets økonomiske livebehov. Disse livslover er innskrevet i hvert eneste menneskes moralbevissthet.  Og det er dette som med ett ord kalles naturretten.  Før syndefallet virket dette fullkomment harmonisk. Slik er det ikke etterpå; men like fullt er disse livslover også etter  syndefallet innskrevet i menneskets moralbevissthet.

Dermed er ikke sagt at alle mennesker lever etter denne moralbevissthet.  Det gjør de slett ikke. Men like fullt lar det seg påvise at den er der.  Det kommer til uttrykk i menneskets forhold til andre mennesker.  Om et menneske stjeler selv, har han bruk for at andre er ærlige.  Om han selv lyver, har han bruk for at andre taler sant, o.s.v

Generelt sagt: Hvert menneske vurderer og reagerer overfor andre menneskers handlinger etter sin medfødte moralbevissthet.  Umiddelbart og spontant reagerer hvert menneske mot å ikke få være fri i sitt gudsforhold, f.eks. det å tvinges til å tro.  På samme måte reagerer det mot å bli fratatt sin ektefelle; likeså mot å bli krenket i sin eiendomsrett.
Moralbevisstheten kommer til uttrykk i behovet for de grunnleggende menneskerettigheter.  Og det "ligger oss i blodet" at vi skal ha personlig frihet i disse ting.

§ 34.  Menneskets livslover og samfunnslivet. 

Etter syndefallet er visstnok moralbevisstheten i mennesket. Men det er sterke krefter som undergraver den, og det er ingen selvfølge at menneskelivet får utfolde seg i overensstemmelse med den.  Derfor har det sin store betydning i denne sammenheng å understreke hvor nødvendig det er at samfunnslivet gir rom for og utfoldelsesmuligheter for de livslover som gjelder for menneskets liv.

En samfunnsordning som ikke gir frihet for disse livslover, kommer til å føre til katastrofe.  Skal et samfunn gi rette livsmuligheter, da må det  1) gi frihet for mennesket til å tro og lyde Gud,  2) respektere og verne om ekteskapet og foreldremyndigheten,  3) gi mennesket frihet til å arbeide og nyte frukten av sitt arbeid (respektere eiendomsretten).

Det er ikke her stedet til å komme nærmere inn på det, men vi vil allikevel ha nevnt det i denne sammenheng: For å hevde livslovene i menneskelivet har Gud innsatt sine myndigheter i samfunns- og menneskeliv: Guds ords myndighet, foreldremyndigheten, lærermyndigheten og øvrighetens myndighet.  på bakgrunn av det vi har sett om livslovene i menneskelivet, får vi den rette forståelse av hvor nødvendig det er at disse myndigheter virkelig får være myndigheter i samfunnslivet, og at de bruker sin myndighet til å verne om og gi frihet for de livslover som gjelder i menneskelivet.

Et av de alvorligste trekk ved vår tid, er de ideologier som nekter disse livslover og som samtidig krever å komme til makten i samfunnslivet.  Dem skal vi være særskilt på vakt imot.

§ 35.  Menneskets gudbilledlighet og moralbevisstheten.

Av det vi har sett, går det tydelig fram at det vi kaller moralbevissthet ikke er annet enn sjelelivets struktur slik det nødvendigvis må arte seg, fordi mennesket er skapt i Guds bilde.

Det er en nøye sammenheng mellom menneskets vesen, slik det er gitt av Gud, menneskets livsbehov og menneskets moralbevissthet.

Det som i filosofien kalles menneskets "moralideer og idealer" og "naturrett" er altså intet annet enn uttrykk for det Guds ord kaller å være skapt i Guds bilde.  

"Moralbevissthet" uttrykker særlig menneskets bevissthet om at noe er rett eller urett, objektivt sett.

"Samvittighet" uttrykker særlig menneskets selvbevissthet, selvansvar i det som det er og gjør.
(samvittighet - samviten).

Denne sammenheng mellom menneskets gudgitte vesen og moralbevisstheten viser hvor alvorlig og farlig det er for mennesket å krenke den.  Det er ensbetydende med at mennesket ødelegges og forkvakles.  Men derom nærmere under avsnittet om synden.

§ 36.  Moralbevisstheten og tibudsloven.

Et spørsmål som uvilkårlig melder seg i forbindelse med menneskets naturlige bevissthet om rett og urett, er dette:

Før vi direkte prøver å gi svar, tar vi en sammenliknende oversikt over innholdet (etter Olav Valen-Sendstad)  

1) Det religiøse livsbehov:

Et menneske skal tro og lyde Gud, og la andre gjøre det samme. l.Mos.2,16-17.  

Tibudsloven:

l.bud:            Du skal ikke ha andre guder enn meg (2.Mos.20,3)

2.bud:         Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds, navn. (2.Mos.20,7)

3.bud:           Kom i hu hviledagen, så du holder den hellig. (2.Mos.20,8)  

2)    Det sosiale livsbehov:

Et menneske skal være tro i sitt ekteskap, og såvel yte som nyte tjeneste, og la andre gjøre det samme. 

6.bud:             Du skal ikke drive hor (2.Mos.20,l4)

4.bud:             Hedre din far og din mor (2.Mos.20,12)

7.bud:              Du skal ikke stjele. (2.Mos.20,15)  

Et menneske skal ernære seg ved arbeid og nyte frukten av sitt strev - og la andre gjøre det samme.

9. og 10.bud:     Du skal ikke begjære din nestes hus, hustru, tjener, dyr o.s.v. (2.Mos.20,17)

Til menneskets verdi:
livet:

5.bud:                Du skal ikke slå i hjel. (2.Mos.20,13)

æren:
8.bud:                  Du skal ikke si falskt vitnesbyrd. (2.Mos.20,l6)  

En sammenlikning mellom moralbevisstheten og loven på Sinai viser stor saklig overensstemmelse.  Saken er at menneskets moralbevissthet tok skade gjennom syndfallet, selv om den ikke ble utslettet av menneskets sinn.  Derfor ble en åpenbaring av moralloven nødvendig.  Loven på Sinai er en slik åpenbaring.  Den stadfester, klargjør, fornyer og underviser om en moralerkjennelse som Gud har nedlagt i mennesket i og med han har skapt mennesket slik som han har gjort.  Det er den ene store oppgave Sinailoven har.  Men den har også en annen som ikke springer ut av menneskets moralerkjennelse: åpenbare Guds hellighet.

Forskjellen mellom moralerkjennelsen og tibudsloven ligner derfor mer i tibudslovens form enn i dens innhold, nemlig i dette stadig gjentatte: "Du skal!" "Du skal ikke!"  Denne tiltaleform viser nemlig at det her ikke dreier seg om naturrett, men Guds personlige tale til hvert enkelt menneske. Hvert menneske står til personlig ansvar overfor Gud for det som budene inneholder.  Det er det egentlige nye i tibudsloven.

§ 37.  Hva er synd?

Som en naturlig avslutning på disse betraktninger om skapelsen og en like naturlig innledning til neste del, møter vi spørsmålet om hva synd egentlig er.  

Skriften gir et generelt svar på det med disse ord:  

All synd er prinsipielt å se under denne synsvinkel. Og lovbruddet går igjen i mange av de navn Skriften bruker på synden:
"Overtredelse" (uttrykk for at loven er overtrådt) brukes særlig om slik synd som mennesket er seg bevisst er synd, og allikevel gjør den.

"Misgjerning" betyr unormal handling, d.v.s. handling som strider mot det som er rett (mot loven).

"Ugjerning" det samme som misgjerning. 

"Forbrytelse" betegner synden som brudd (på loven).

Mer spesielt kan synden som lovbrudd betraktes under en dobbelt synsvinkel: Synden sett i forhold til Guds åpenbarte lov, d.v.s. som synd mot Gud.  Og: synden sett i forhold til de livslover som etter Guds skaperordning gjelder for menneskelivet, synd mot personligheten.

Under begge synsvinkler er synden lovbrudd.  Synd er både å krenke Gud og å krenke menneskenaturen.  Synden er Gud-stridig og naturstridig.

At synden er naturstridig kan mennesket erkjenne til en viss grad, d.v.s. for slike synders vedkommende som har store åpenbart ødeleggende følger.  Men det skjebnesvangre er at for det meste erkjenner ikke mennesket synden som naturstridig, men tvert om som "naturlig."  Men også der hvor mennesket ikke kan erkjenne synden som stridende mot menneskets livslover, er den like naturstridig som der hvor mennesket kan innse det. Like visst som Gud har gitt bestemte livslover for mennesket i og med at han skapte det i sitt bilde, like visst er det objektivt naturstridig å synde.

Nå blir da spørsmålet: Hvordan er synden kommet inn i Guds skaperverk?  Alt er jo skapt svarende til Guds hensikt; det er i egentligste forstand godt.  Hvorfra og hvordan er da det onde kommet?

Det blir oppgaven i neste avsnitt av troslæren å søke å finne Skriftens svar på det.