Hebr.11,3.

§ 17. Hvordan og hvor kan et menneske erkjenne skapelsen?
"Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord."

Meget ville være vunnet, om menneskene lærte å innse det! Visstnok kan mennesket umiddelbart gjennom skaperverket og sin medfødte gudsbevissthet vite at det fins en usynlig og allmektig skaper.  Men det kan ikke vite noe om skapelsen, hvordan det er blitt til det vi ser, og hva det egentlig er.  Det kan ene og alene erkjennes gjennom Guds ords åpenbaring.

Ved tro skjønner vi,  Uten tro skjønner vi intet av det hele.  Det er bare en måte å forstå skapelsen på: troen.  Og det er bare en kilde å erkjenne ut fra: Guds ord. De forskjellige filosofiske verdensforklaringer er fra kristent synspunkt sett villedende.  Den mest kjente er den såkalte naturligvitenskapelige utviklingslære:  alt skrider fram fra det primitive til det mer fullendte. Utviklingslæren eller som den rettest bør kalles evolusjonsteorien ble grunnlagt av en fransk botaniker og zoolog Lamarck i et verk han utga i år 1809.  Han bygger særlig på læren om organenes bruk og ikke-bruk.  Den engelske naturforsker Charles Darwin(1809-82) utformet evolusjonsteorien på bredt grunnlag og fikk epokegjørende betydning.  Han er likefram blitt kalt evolusjonsteoriens far.  Han bygger særlig på det han kaller "det naturlige utvalg:"  de mest skikkede organer og individer, d.v.s. de som best kan tilpasse seg virkeligheten, utfolder seg; de andre går etterhvert til grunne, fordi de ikke kan hevde seg i kampen for tilværelsen.  Darwins verk utkom i 1859 og het "Artenes opprinnelse."  Samtidig med Darwin var det også en annen vitenskapsmann Wallace som fikk stor betydning.

Darwin søker med sin lære å gjøre evolusjonsteorien til verdensforklaring.  Deri  ligger det skjebnesvangre.  I slutten av forrige århundre og i dette århundre er han blitt atskillig kritisert og hans teorier atskillig modifisert.  Men evolusjonsteorien er blitt stående som verdensforklaring, og er blitt et filosofisk dogme i verdensbetraktningen.

Nå er det ikke tvil om at utviklingslæren, evolusjonismen har mye for seg som en vitenskapelig arbeidshypotese. Det er også innlysende at den gjelder innenfor begrensete områder og under visse gitte vilkår.  Der har den sin berettigelse.  Men når den gjøres til livsanskuelse og verdensforklaring blir den farlig, og vi kan bare ta avstand fra den.  Like viktig som evolusjonismen er som vitenskapelig arbeidshypotese like farlig er den som ideologi.

Den eneste kilde til "verdensforklaring" er Bibelen. 

Ser vi nærmere på l.Mos.l-2, finner vi at det faller i to markerte avsnitt: l, l-2,4a og 2,4b-25.

Er det to skapelsesberetninger?

Under henvisning til de forskjellige navn på Gud som er brukt i disse to avsnitt og det forskjellige innhold om tildels samme sak, har de aller fleste teologer gått inn for å hevde at det dreier seg om to helt forskjellige skapelsesberetninger av forskjellige forfattere.  Ja, den religionshistoriske skole, med Wellhausen i spissen, konstaterer endog at det er to innbyrdes motstridende skapelsesberetninger; de kan ikke forlikes med hverandre.

Hvordan har det seg i virkeligheten med dette?

Her er ikke stedet til en nøyere drøftelse av saken, men så mye må vi ha nevnt at det ikke dreier seg om to skapelsesberetninger.

En fordomsfri undersøkelse viser at 2,4b-25 i virkeligheten ikke forteller at skapelsen skjer, men hvordan mennesket ble skapt og hvor det hadde sin opprinnelige bopel. 2, 4b-25 er en videreføring og en nærmere forklaring av det som er sagt i l, l-2,4a om menneskets skapelse.  Og en nøyaktig lesning av kap. 2 viser at det som fortelles der forutsetter og bygger på det som er fortalt i kap. 1. Det er et gledelig tegn i nyere teologi at grunnlærde vitenskapsmenn er gått helt inn for dette positive syn.  Særlig må nevnes den tyske teolog Wilhelm Møller.  Hans arbeider her fått stor betydning.

§ 18.  Hva betyr skapelse?

"Verden er kommet i stand ved Guds ord så det som sees ikke ble til av det synlige."

Med skapelse mener Skriften at Gud frambringer noe som er forskjellig fra ham selv - han er subjekt og det skapte objekt og han frambringer det av ingenting.

Når vi understreker at Gud er subjekt og det skapte objekt - altså at det skapte er noe forskjellig fra Gud -, så er det for å konstatere at Bibelen ikke rommer noen form for panteisme,  Det skapte er ikke noen "utstråling" av Gud, og Gud er ikke "verdenssjelen" eller eksisterer i og med det skapte.  Hans forhold til verden er som Virkerens forhold til det han virker.

l.Mos. 1,1f.

At Gud skaper av ingenting kommer til uttrykk i Skriften   ved at han skapte alt  "alene" og "uten hjelp." Med det menes at det var ingen annen og intet annet enn Gud selv før han skapte.

Selve ordlyden "skape av ingenting" forekommer visstnok ikke i Skriften, men det hebraiske ord for "skape": bara' betyr at det ikke fins noe stoff å lage av.

Hva det vil si å skape av intet kan vi ikke forestille oss og heller ikke uttrykke positivt.  Vi kan bare si hva det ikke er: Før Gud skapte eksisterte intet og ingen.  Det var intet kaos, intet stoff, ingen figur, ingen form o.s.v.

Dermed kommer vi til neste spørsmål:

§ 19.  Hva har Gud skapt?

Alt, svarer Guds ord.

Ef. 3,9
Kol.l,16.
Åpenb.4,11

"Gud, som har skapt alt."  "I ham er alle ting skapt'.

"Du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til, og ble skapt.

Hva som enn kan nevnes forskjellig fra Gud og utenom Gud, så er det skapt av Gud.  Han har skapt det synlige og det usynlige.  Himlen, jorden, lyset, universet, planteverden og dyreverden.  Han har skapt englene og menneskene.  Han har skapt tiden og rommet.

Og han har skapt alt hver etter sitt slag.  Han har gitt formeringsevnen til det skapte, og gitt det slik at alt formerer seg etter sin art.

I denne henseende har det sin interesse å nevne at all evolusjonsteori tiltross, har det ikke lykkes noe menneske å frambringe nye arter.  Ved krysninger, podninger o.a. kan det frambringes eksemplarer med nytt framtoningspreg:
dyr som ser annerledes ut enn andre dyr av arten og likedan med planter.  Men dette må opprettholdes ved fortsatt krysning, podning o.s.v., ellers går individene etter hvert tilbake til det opprinnelige framtoningspreg.  Og det viser at det ikke har vært tale om å frambringe noen ny art.

I og med dette har Gud også skapt alt som vi kaller naturlover og eksistensvilkår.

Jes. 45,12.

Job.38,4 ff.
Jes. 42,5.

Kol.l,16;
Rom.8, 38f.

Foruten skapelsesberetningen henviser vi her til slike ord:
"Jeg har gjort jorden og menneskene på den har jeg skapt; mine hender er det som har utspent himlen, og all dens hær har jeg latt fremstå." - Herrens tale til Job. -  "Herren, som skapte himlen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, som gir ånde til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den." - Engler, krefter, makter, myndigheter, alt er det skapt av ham og til ham.

Men det fulle lys over skapelsen får vi ikke bare ved å se på hva Gud har skapt.  Vi må også se på

§ 20.  Hvordan har Gud skapt?

Her er først å nevne at Gud har skapt ved sitt ord.

Salme 33,9;
Salme 148,5.

Hebr.ll,3 

Jfr.2.Kor.4,6.
1.Mos. 1,3 ff.

"Han talte, og det skjedde; han bød, og det sto der."

"Han bød, og de ble skapt."  "Verden er kommet i stand ved Guds ord."

Med rette er skapelsen blitt kalt en guddommelig taleakt. Gud handler gjennom sitt ord.

Å forstå dette har også betydning for en rett forståelse av evangeliet og sakramentene.  Merk analogien mellom skapelsesakten og gjenfødelsesakten slik den er uttrykt i 2.Kor. 4,6.

Vi kan ikke forstå dette.  Men Skriften vitner tydelig at i og med Gud nevner tingene, eksisterer de.  Ikke som "utstrålinger" av Gud, men som selvstendige ting utenom ham.  Et ord av Gud er aldri "bare et ord".

Rom.11,36
l.Kor.8,6
Joh.l,3; Kol.l,16
Hebr.l,2

I denne forbindelse har det sin betydning å nevne at ordet - visdommen - Livet - Kristus brukes i en og samme betydning i Skriften.  Sett i sammenheng med skapelsesberetningen, kaster det lys over Treenighetens forhold i skapelsen:

Det heter at alle ting er skapt av, ved og til Gud.  Videre at alle ting er skapt av, ved og til Kristus.  Sammenholder vi dette med det vi nevnte ovenfor, at ordet - visdommen - Kristus identifiseres i Skriften, så kaster det lys over forholdet mellom Faderen og Sønnen i skapelsen: Faderen tar initiativet, er kilden, grunnen i Gud til å skape, og han gjør det ved å "ha sin lyst" i Sønnen som han ser som virkeliggjøreren av sin guddomsvilje.  Sønnen er "verksmesteren", midleren, som setter i verk Faderens vilje og derigjennom ærer Faderen.

Ånden sender ut i og med Faderens initiativ og Sønnens midlergjerning.  Pådenne måten møter vi Treenigheten allerede i Bibelens første vers: Faderen (Gud) som skaperen, Sønnen som det skapende ord, Ånden som den rugende (skapende) over vannene.  I samme grad tillegges skaperverket Faderen og Sønnen og Ånden.

Igjen ser vi analogien mellom skaperverket og forløserverket.  Akkurat slik er forholdet med Treenigheten i for løserverket.

De to analogier som er nevnt på denne side, taler om hvordan Guds skapertanke og skaperhensikt, som ble ødelagt ved syndfallet, gjenopprettes i Jesu Kristi frelsesverk. 

Når skjedde skapelsen?

"I begynnelsen", svarer skapelsesberetningen.  Det kan bare bety: Fra tidens begynnelse.  I og med at det eksisterer noe skapt, noe romlig, eksisterer det også tid.  Men ser vi nærmere til, tales det om en dobbelt skapelse i l. Mos. l: Den første skapelse, da kaos ble skapt.  Og den fortsatte skapelse da det skapte fortsatt dannes, formes, fornyes.

Smnlgn. Hebr. 4,4.

Joh. 5,17.  

med sjette skapelsesdag, da syvende skapelsesdag må sies å vare   ennå.  I en annen forstand regner Skriften fremdeles med en fortsatt skapelse.  Således heter det både at Gud har sluttet å arbeide, og at han arbeider fremdeles.  Det er m.a.o. en forskjell på den første skapelse og den fortsatte.  Ikke på den måten at den fortsatte skapelse ikke betyr nyskapelser og skapelser av intet; for det betyr den.  Men det er en forskjell på den måten at alt som fortelles i skapelsesberetningen danner forutsetning for det som Gud gjør senere: Gud nyskaper, opprettholder, utvikler, fornyer, det verk som ble skapt "i begynnelsen" og i løpet av de seks skapelsesdager.  (Smnlgn. forøvrig det som senere sies om Guds oppholdelse av det skapte).

Hvor gammel er jorden?  Hvor lenge er det siden "i begynnelsen"?  Vi kan etter Skriften bare gi ett svar: Det er umulig å svare på.  Skriften selv gir oss ingen holdepunkter.

Derimot kan vi svare sikkert at det er positivt uriktig å  angi  jordens alder til ca. 6000 år.  Vi vet nemlig ikke hvor lenge den var "øde og tom."  Og egentlig er det vel heller ikke mange troende bibellesere som hevder at jordens alder er ca. 6000 år.  Det er meget mer vantroen som går ut fra at de troende mener det for å bruke det som argument mot Bibelens troverdighet.  Vi skal imidlertid aldri gå med på at Bibelen lærer noe slikt.

Hvor lenge varte skapelsen?  Hvordan skal vi forstå ordet om de seks dager?

Her har gjort seg mange oppfatninger gjeldende.  Athanasius, Augustin, Hilarius hevder at alt skjedde i ett øyeblikk. De mener gjennom det å sikre sannheten om Guds allmakt. Men at en slik tankegang er helt vilkårlig behøver ikke noen nærmere påvisning.  Det som sies om de seks dager blir på den måten helt illusorisk.

Luther hevder meget energisk at "dag" i skapelsesberetningen betyr et vanlig døgn.  Slik blir det også sikkert oppfattet av mange troende bibellesere.

Nyere teologer hevder for det meste at det dreier seg om perioder, tidsavsnitt, hvis varighet vi ikke kan si noe sikkert om. Også her skal vi være litt varsomme med svaret, og ikke slå noe fast, for det er faktisk vanskelig å avgjøre spørsmålet ut fra rent fortolkningsmessige grunner.  Sikkert er det at "dag" i betydningen tidsavsnitt slett ikke er noen fremmed tankegang i Skriften.  Om det er så å forstå i skapelsesberetningen, skal vi ikke slå fast; men umulig er det ikke, tvert om er det sannsynlig (men det er ikke ensbetydende med at vi sier vi har fastslått det)

Det kan være verd å se litt nærmere på det som gjør det sannsynlig å oppfatte "dag' lik periode, tidsrom:

l.Mos.2,2-3.
smnlgn.
Hebr.4,4.

For det annet: "dag" brukes før solen og månen er skapt. Og før disse eksisterte kan det i hvert fall ikke tales om døgn ut fra de forutsetninger vi vanligvis taler om det.For det tredje brukes ikke bestemt artikkel i forbindelse med "dag".  Det veier i virkeligheten ganske meget i denne sammenheng; for det skulle en vente på hebraisk, når det er tale om vanlige døgn.  (Den bestemte artikkel er dog brukt et sted:  i 1,31).

Endelig finner vi "dag" ellers brukt i Skriften i betydningen "tidsrom".  Således i 2.Kor. 6,2: "Nå er frelsens dag".

2.Kor.6, 2.

Jes.49,8.
Luk.4,19. 21

Joh.16,23.

3.Mos.6,12-16.

l. Mos. 2,4.

Dermed er også et siste viktig argument nevnt: "Dag" i l. Mos. 2,4 kan ikke godt brukes annet enn om alt det som er omtalt i de seks skapelsesdager, sett under ett.  Spesielt må det oppfattes slik, dersom 2,4a går tilbake på det foregående.

Å oppfatte skapelsesdagene som perioder er derfor ingenlunde uttrykk for moderne vilkårlighet, eller uttrykk for å "forlike" skapelsesberetningen med moderne vitenskap.  Det er velbegrunnet i Skriftens egen uttrykksmåte.  Men for ikke å si mer enn vi kan innestå for, skal vi allikevel ikke slå noe fast.

Saken er at de seks dager har ikke så meget til hensikt å si oss noe om varigheten av skapelsen som det har til hensikt å påvise at det er en bestemt orden i Guds skaperverk.  Det er verken geologi, naturhistorie eller geografi som forkynnes oss, men at "verden er kommet i stand ved Guds ord", og det er skjedd etter en bestemt plan.  Gud skaper "systematisk".  Hver skapelse betegner en framstigning, en utvikling.  Og det er tydelig at menneskets skapelse kommer som kronen på verket.  Det er mennesket Gud først og fremst vil skape, og så legger han systematisk alt til rette for dets skapelse gjennom de foregående skapelser.

Job. 32-40.

Matt.6, 25-31.

Salme 8,4-10.

Oppholder da Gud alt det skapte, hvor meget mer må han da ikke sørge for dem for hvis skyld det hele oppholdes.

Et av de klareste uttrykk vi finner om mennesket som skapningens kroner er Salme 8. Der kommer det også så klart fram hvordan hele skaperverket egentlig er til for menneskets skyld: mennesket har fått herskerretten over det hele.

Dette ordet får sin høyeste anvendelse på Kristus: Han er mennesket i enestående forstand.  På grunn av syndefallet blir det først han - og alle andre bare i og ved ham - som kommer til å virkeliggjøre Guds skaperhensikt med menneskene.  Men det gjør jo intet fradrag i den sannhet vi her betrakter: hele Guds naturlige skaperverk er til for menneskets skyld.

På denne måten viser de seks skapelsesdagene stadige framskritt i skaperverket.  Men dette framskritt har ikke noe med evolusjonsteorien å gjøre.  Det er ikke noen selvutvikling i skaperverket de seks dagene vil uttrykke.  Det er Gud som gjennom skapelse bygger det hele opp mot et bestemt mål.

I detalj ser det slik ut: Først skapes himmel og jord i deres grunnbestanddeler, men ennå som kaos ("vannene").  Så kommer skapelsesdagene: 1.dag: lyset; 2.dag: den synlige himmelhvelving; 3.dag: havet og fastlandet; planteverdenen på fastlandet. (Når vi tenker på at dette er skapt før solen er på himmelen, forstår vi bedre hvorfor det fortelles som kommer i 2,5 ff.);

Med dette avslutter vi betraktningen av skapelsesfagene.

Vi bare føyer til, at om vi ikke etter Skriften kan si noe om jordens alder eller skapelsens varighet, så er det dog sikkert nok at menneskets kulturhistorie på jorden er ca. 6.000 år.  Den rekker tilbake til Adams tid.

Uten å kunne komme nærmere inn på det, nevner vi at G.T. gir mange holdepunkter for å beregne tiden fra Adam av.

§ 21.  Hvordan er det skapte?  

Hva menes med dette "godt?"

Først og fremst menes det at det var formålsbestemt, og dernest at det svarte til sitt formål.

Det hebraiske tob som her er oversatt med "godt" betyr nemlig: svarende til sin hensikt.  Sett i sammenhengen blir det ensbetydende med: svarende til Guds hensikt.  (Dette er samtidig et ypperlig uttrykk for å bestemme når vi kan kalle noe for virkelig godt eller et virkelig gode).

Intet av det Gud har skapt er planløst eller tilfeldig. Alt har sin hensikt og sitt spesielle formål.  Alt er også harmonisk og har markerte grenser. 

Pred.3,11.

Job.39, 1ff.

Pred. 3,1 ff 

Og alt Gud har skapt er skjønt.  

"Alt har han gjort skjønt i sin tid."

Endog alt det levende har sin bestemte orden for ernæring og formering. De spesielle skapninger har sine driftsfunksjoner og instinktfunksjoner.

Intet i Guds skaperverk er mekanisk eller automatisk.  Alt bærer preg av et formål, og alt er ledd i en helhet.  Intet er til for sin egen skyld (jmfr.§ 20), men alt er til i sammenheng med noe annet: og all skapningen er til for Herrens skyld.

Det onde og det stygge stammer ikke fra Gud.  Han kunne konstatere at alt sammen var akkurat slik han hadde tenkt det.  

Pred. 3,11

Alle vegne setter døden og lidelsen sitt spor i skaperverket.  Det stygge og heslige er kommet inn. (Jfr. uttrykket "i sin tid" hos Predikeren").

Men allikevel er det formålsbestemte og skjønne der ennå Og det er nettopp dette likefram imponerende formålsbestemte og dette usigelig skjønne i skaperverket som mer enn annet vitner for menneskene som uhildet betrakter det, at det må finnes en usynlig, allmektig skaper.  Det må finnes en intelligens bakom det, ellers kunne det ikke være som det er.

§ 22.  Hvorfor har Gud skapt?  

Ikke av tvang eller nødvendighet har Gud skapt.  Å lære at Gud måtte skape, er å fornekte hans salighet, d.v.s. fornekte ham som Den Fullkomne.

Det var verken mangel eller behov, tvang eller skyldighet som gjorde at Gud skapte.  Skriften legger uhyre vekt på at skapelsen er skjedd frivillig.  

Salme 115,3.  

Når det i Salme 115 heter: "Han gjør alt det han vil, så er det tenkt på en fri vilje.  Gud må ikke ville noen ting.

Det er nettopp dette frivillige ved skapelsen som gjør det hele så stort: Alt er blitt til, fordi det behaget Gud å skape det.  

Salme29,9.  

For Guds æres skyld er alle ting til.  I Herrens tempel sier alle ting: Ære.