klart bevitnet

klart bevitnet

§ 6.  Hva menes med Guds treenhet (treenighet)?

Vi har sett at det ikke fins noe mangfold i Gud. Han er en.  Ett vesen.  Men samtidig lærer Guds ord at det er flerhet i Guds eksistens:  Det eksisterer bare en eneste Gud, men denne eneste Gud eksisterer som tre personer.

Altså: Treenighet betyr ikke mangfold, ikke flere vesener, men en flerhet i dette ene vesen.  I bekjennelsesskriftene er det uttrykt så:  Ett vesen - tre personer.

Dette er aldeles ubegripelig for vår tanke.  Og det er nødvendig at vi ikke engang prøver på å begripe det.

Hvorfor går vi da inn på spørsmålet?

For det første, fordi Gud har åpenbart seg slik i sitt ord.  Det er Skriftens lære om Gud.

For det annet fordi vår frelse er avhengig av at Gud er en treenig Gud!  Uten treenigheten ingen frelse.  De som nekter treenigheten, kjenner ingen nådig Gud.  De driver avgudsdyrkelse.

Hvor lite vi enn forstår noe av dette, må vi derfor holde fast ved Skriftens lære, og vi forkynner frimodig: Gud er en og tre, tre og dog en.

5. Det første og viktigste spørsmål som melder seg, når vi taler om treenigheten er derfor dette:  Hva lærer Guds ord om treenigheten?  Og vi tar da det opp i det følgende.

§ 7.  Det Gamle Testamentes vitnesbyrd om en flerhet i Gud.

Her må først nevnes at det i vår tid er meget få teologer som mener at vi finner treenigheten uttrykt i G.T.  Da tenker vi ikke bare på dem som i det hele tatt ikke tror på treenigheten - det er selvsagt at de ikke kan finne den uttrykt i G.T.-, men vi tenker på de troende teologer som lærer i og for seg bibelsk om treenigheten: meget få - for ikke å si ingen - har i senere år villet vedgå at vi finner treenigheten åpenbart i G.T.  Vi anfører som eksempel Luthardt. Han gir den karakteristiske begrunnelse, som vi finner igjen hos de fleste, med disse ord: "G.T. inneholder bare forutsetningen for den trinitariske gudserkjennelse ...  Først det nye testamente bringer denne erkjennelse."  Og om de skriftbevis de gamle lutherske dogmatikere bruker for erkjennelsen av treenigheten ut fra G.T. sier han:  "Disse skriftbevis hviler helt igjennom på en urett og ødeleggende tolkning av G.T. og i det hele tatt på en uhistorisk oppfatning, som ødelegger det stadig fremadskridende i åpenbaringens gang." 

Ikke desto mindre vitner kirkens bekjennelsesskrifter om at den kirkelige tolkning har oppfattet treenigheten klart bevitnet i G.T.  

1 .Mos. 1,26-27

"La oss gjøre mennesker i vårt billede, etter vår  lignelse. - Gud skapte mennesket i sitt bilde.^"

Det samme gjelder 1. Mos.3,22: "Mennesket er blitt som en av oss".

I en annen stilling - og enda tydeligere - står enkelte andre ord: De ord der Herren både er subjekt og objekt. Av denne art er f.eks. l. Mos. 19,24:

2.Mos. 3,1-15.  

Vi kunne også nevne mange andre steder, f.eks. l.Mos.32,24.30; Dom.6,11 ff.

På alle disse steder omtales "Herrens engel" som forskjellig fra Gud og samtidig identisk med Gud. Og det kan ikke forklares på annen måte enn at "Herrens engel" vel er Gud, men på den annen side er en bestemt person i Gud.  Og vi kan også føye til at "Herrens engel" nettopp er den person i Gud hvorigjennom Gud åpenbarer seg til frelse.

Endelig har vi - det blir en femte gruppe ord   utallige steder i G.T. som taler om Guds (Herrens) Ånd: l.Mos.l,2; 6,3; 4.Mos.24,2; Dom.6,34; 1.Sam.ll,6; 16,34; Salme 51,13; Es.32,15; 44,3; 63,11; Joel 3,1; og mange andre steder.  Her møter vi det samme som vi så om "Herrens engel": Herrens Ånd omtales som forskjellig fra Gud og identisk med Gud:  Det er en Gud som gir Ånden og en Gud som er Ånden.  

Alle disse grupper av skrifthenvisninger viser oss en flerhet i Guds eksistens i G.T.  Men vi har også ord i G.T. som viser en bestemt flerhet: en trehet. Til disse ord hører f.eks. den aronittiske velsignelse. 4.Mos.6,24-27.  

Jes. 6,3. 
2.Mos.34,6.

Den aronittiske velsignelse var trefoldig: Herren - Herren - Herren. Og denne trefoldige velsignelse kalles "å legge Herrens navn (nb. entall) på Israel." Det er altså på samme tid både enhet og trehet.

Hos profeten Jesaja hører vi at serafens rop lyder trefoldig:  Hellig - hellig - hellig. Annen gang Herren gir Moses loven, roper han ut sitt navn på trefoldig måte: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud." Tretallet går også stadig igjen i denne uttrykksmåte:

"Jeg er (JHVH) - Herren - din Gud. " Og: "Herren -Israels Gud - Hærskarenes Gud."  

Denne stadige trehet  i forbindelse med Guds navn kan selvsagt ikke være tilfeldig.  Den er uttrykk for selve Herrens åpenbaringsmåte.

Sammenholder vi disse vitnesbyrd om trefoldigheten i nevnelsen av Guds navn med det vi ovenfor har sett om en flerhet i Gud i G.T., kan det ikke være tvil om at treenigheten er klart åpenbart der.  Vi finner endog navnene Sønnen og Ånden sammen med Gud Herren.

En annen sak er hvorvidt jødene forstod dette, når de leste G.T.  Det gjorde de ikke.  Og det er også hovedgrunnen til at teologene i senere tider vegrer seg for å lære at treenigheten er klart bevitnet i G.T.

Men det som er rettesnor for oss her, er hvordan Jesus har oppfattet G.T   Hans syn på dette kan ene og alene være avgjørende for oss.  Dermed tenker vi ikke på at Jesus er den som rettelig er den store tolker av G.T.  Men vi tenker på hvordan Jesus mente jødene burde forstå det, om de leste rett og tok ordet umiddelbart.  Og her bebreider Jesus sin samtids religiøse  autoriteter at de ikke forsto at G.T. vitnet om at Messias skulle være Guds Sønn.

Dette kunne Jesus ikke bebreidet dem, hvis det ikke hadde vært klart bevitnet i G.T.  Og slik forholder det seg nok også med alt det skriftmateriale fra G.T. som vi har sett på her.  Vi merker også at de store Guds menn i G. T. som f.eks. Abraham, David, profetene og likeså de troende i senjødedommen, som f.eks. gamle Simeon, har hatt en langt dypere forståelse av disse ting enn jødene i sin alminnelighet inklusive folkets religiøse autoriteter.

Vi slutter derfor denne § med å si at vi klart og utvetydig bekjenner oss til at treenigheten er klart bevitnet i G.T.

§. 8.  N.T.'s vitnesbyrd om treenigheten.

En skal ikke ha lest meget i N.T. før det slår en hvordan det taler om Faderen, Sønnen og Ånden, og taler om dem alle som Gud.  Rent umiddelbart føler en hvordan her både er forskjell og identitet.

Men det er ingen lett sak å finne uttrykk for denne forskjell og identitet.  Og det er om å gjøre at vi i våre forsøk på det bare holder oss til de holdepunkter N.T. selv gir oss.

Den beste framgangsmåte er å betrakte det som sies om Sønnen og Ånden hver for seg, og sammenholde det med det som sies om Faderen.

a.  Når det gjelder N.T.s tale om Sønnen (d.v.s. om Jesus Kristus under en eller annen betegnelse), sies det stadig både guddommelige og  menneskelige ting om ham.  Og det guddommelige og menneskelige går så i ett i Jesu person, at det er umulig for oss å skille det ene fra det andre.

Mange villfarelser er oppstått, fordi man har innlatt seg på det! 

I denne forbindelse gjelder det imidlertid å bli klar over hva N.T. sier om Sønnens evige guddom.  Det som N.T. lærer om at han ble menneske og om hans gudmenneskelighet hører hjemme i en senere sammenheng.

Hva lærer altså N.T. om Jesu guddom?

Her foreligger, som vi får en antydning av nedenfor, et veldig skriftmateriale.  Det som det særlig gjelder for oss å bli klar over i dette skriftmateriale er: Sønnens ."opprinnelse." - Vi setter det i anførselstegn, fordi N.T. jo nettopp lærer at han ikke har noen opprinnelse. - Sønnens forhold til Faderen. Det gir samtidig lys over Sønnens egenskaper.  Og endelig Sønnens forhold til skapningen.  Det er særlig under disse synsvinkler N.T'. taler om Sønnens evige guddom.

Det ligger nær å begynne med Joh.l,l-4:  "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.  Han var i begynnelsen hos Gud.  Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til.  I ham var liv, og livet var menneskenes lys." Allerede dette ord taler på avgjørende måte om de kjensgjerninger vi nevnte ovenfor:

2)  "Ordet var Gud" eller som det heter i grunnteksten: "Gud var Ordet".  

Her sies det at Ordet (Sønnen) i vesen og egenskap er Gud.  Han tillegges hel og full guddommelig het. - Det samme gjelder uttrykket i v.4: "I ham var liv. Ordet (Sønnen) betegnes som den som er livet og som livet utgår fra: Gud.

3)  Uttrykket: "var hos Gud" viser et samvær av to.  Det peker altså på forholdet mellom Gud og Ordet (l.v.s. mellom Faderen og Sønnen.  Det ser vi av v. 18; Her kalles den ene like ut "Faderen" og den annen "den enbårne Sønn").

4)  I v.3: "Alt er blitt til ved ham' stilles Ordet (Sønnen) ikke på det skaptes side som skapt, men på Skaperens side som skaper. Det som vi finner i denne første henvisning går igjen overalt i N. T.  Vi nevner de viktigste stedene:

(v.16-17)
Smnlgn. Hebr. 1,2-3        og Joh.l,3.
1.Joh. 5,20
Rom.9,5

l.Kor.8,6

Joh.5, 23;8,16; 10,30. Joh.l,18,l,14; 3,16;1.Joh,4,9:

Kol.l,l5; Fil.2,6; Hebr. 1,3.  

Joh.5,23.  

Joh.8,16.
Joh.10, 30.  

l.Joh. 2,22.  

l.Joh.2,23.  

Joh.l,4 
jfr. 5,26;14,6.

Jfr.Joh.l0, 28; 21,17; Matt. 28,20.  

l.Kor.8,6.  

Joh.15,26; 14,16.26.  

Joh.17,3, 14,6.1.7
jfr. med 3,16;16,8.  

Matt.3,l7;17,5. 

F. eks. 1,11-20. 

Matt. 28,19.  

2.Kor.13,12.  

Joh.17,2; 14 
Luk. 22,42. 
Matt. 28,18.  

Joh.l,3
Kol.l,16
l.Mos.l,2
Salme 33,6
Job. 33,4.  

Matt. 3,17,17, 5.
Joh.5.20 og 22-23.

Joh.8,49.
Joh.16,14.  

Nicolaus Cusa,  
ca. år 1300.
HHegel -Schelling.

Kol.1,15-17: "i ham er alle ting skapt... ; alt er det skapt ved ham og til ham.  Og han er før alle ting og alle ting står ved ham."

Her tales om Sønnens evighet (v.17), om Sønnen som Skaperen og Oppholderen. Umiddelbart foran (v.15) er tale om  hans gudlikhet.

I 1.Joh.5, 20 kalles Jesus Kristus like ut for "den sanne Gud og det evige liv." Og i Rom.9,5   "Gud over alle ting."  På samme måte sidestiller N.T.  Jesus Kristus med Faderen: "For oss er det bare en Gud, Faderen, av hvem alt er ...., og en Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er." - Denne sidestilling finner vi også i Jesu egen selvbekjennelse, Joh.5,23; 8,16 og 10,30. (Jfr. nedenfor om disse henv.)

Endelig nevner vi hvordan Sønnen kalles den "enfødde" (enbårne).  Det betyr at Sønnen er den eneste Faderen har født - alle andre har han skapt.., og at han derfor er den eneste som er Faderen lik, og hans vesens uttrykte bilde.  

Sammenfatter vi nå N.T.s vidnesbyrd om Sønnen, finner vi følgende m.h.t. de synspunkter vi nevnte ovenfor.

1.  Sønnen har ingen begynnelse og ingen ende.  Han er fra evighet  Han er Gud. Han omtales identisk med Gud, men forskjellig fra Faderen. Dermed kommer vi inn på det annet synspunkt.

2.  Sønnens forhold til Faderen.  Det er fullkommen likestilling. 

Og Faderen og Sønnen sideordnes i dobbelt henseende:

De er sideordnede i verdighet, ære og rang:  

"Alle skal ære Sønnen, likesom de ærer Faderen; den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen."

Og de er sideordnede i eksistens: Den ene kan ikke være der uten den annen. Og den som har den ene, har og den annen:

Merk igjen Jesu selvvitnesbyrd: "Jeg er ikke alene, men jeg og Faderen, som har sendt meg."

"Jeg og Faderen, vi er ett. "D.v.s. uatskillelig, uoppløselig, udelelig forbundet med hverandre i ett vesen.

Denne fullstendige sideordning mellom Sønnen (Jesus Kristus) og Faderen er det som framfor noe annet er kjennemerket på det kristelig sanne.  Derfor er det å nekte denne sideordning ensbetydende med antikristelighet:

"Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen."

Denne sideordning er det også som gjør det mulig for et menneske å være i samfunn med Gud.  Hvor denne sideordning nektes, mister mennesket Gud selv:  

"Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen: den som bekjenner Sønnen, har og Faderen."

Denne fullstendige sideordning mellom Faderen og Sønnen kaster også lys over Sønnens egenskaper:

Faderen og Sønnen er vesenslike:  Alt som kan sies om Guds egenskaper kan i samme grad og på samme måte sies om Sønnen.

F.eks. Faderen har liv i seg selv: Han er liv og gir  liv.  På samme måte har Sønnen liv i seg selv:  Han er livet og gir  liv.

Videre: Faderen er allmektig, alivitende, allestedsnærværende, fullkommen, evig, hellig, kjærlig.  Sønnen er det på samme måte og i samme grad.

3. Sønnens forhold til skapningen. - Den fullkomne like stilling mellom Faderen og Sønnen kommer også til uttrykk den  at skaperverket  i samme grad tilkommer dem begge.

Vi henviser til de ord som er sitert og henvist til ovenfor.

Sønnen er ikke skapt, men Skaper.  Som verden er skapt av Faderen, er den skapt ved Sønnen.  Dette betyr imidlertid ikke at det er noen fordeling mellom Faderen og Sønnen i skaperverket.  Da gjør vi dem straks til to vesener.  Nei, her er ikke tale om fordeling, men om tildeling: Faderen skaper ved Sønnen.  De er begge - og i samme grad - subjekt for skaperverket.

Som konklusjon på det vi har sett om N.T.s vitnesbyrd om Sønnen, sier vi derfor:

Sønnen, Jesus Kristus, er Gud!

Han er ett vesen med Faderen, men samtidig en person forskjellig fra ham.

b.  N.T's vitnesbyrd om Den Hellige Ånd.  

Likesom det sies om Sønnen, sies det også om Ånden: Han er Gud.  Som Sønnen er født av Faderen, så utgår Ånden fra Faderen, og sendes av Sønnen.

Den Hellige Ånd er således ikke en upersonlig kraft! Ofte blir det talt om ham som om han var det.  Men det en farlig tale, og i virkeligheten en fornektelse av ham som Gud.  Vi bør derfor mest mulig unngå formen "den" og i stedet bruke "han" om Den Hellige Ånd.  

Likesom Faderen har sendt Sønnen for å frelse verden, så er det Åndens gjerning å overbevise verden. Likesom Faderen er "den sanne Gud" og Sønnen "er sannheten", så er Ånden "sannhetens Ånd".

Det som imidlertid mest av alt kaster lys over Den Hellige Ånd som en person i Gud etter N.T.s vitnesbyrd om ham, er at han er et talende "Jeg:" Han opptrer og taler selvstendig som Gud.

Et talende (vitnende) "Jeg" vil si ganske det samme som "åsyn" i G.T.  D.v.s. Person.

 I N. T. møter vi Faderen som en talende person; vi møter Sønnen som en talende person (på hver side i evangeliene og ellers andre steder):  vi møter på samme måte Ånden som en  selvstendig, talende person.

Vi nevner de viktigste stedene om Ånden som talende person: Apgj.15,28; 20,23; Rom.8,l6;Joh.l4,26 og 16,8 ff.

Vi møter altså Gud i N.T. i tre klart forskjellige Personer.  Det er ikke flere, og ikke færre.

C.   Innen vi forlater N.T.s vitnesbyrd om treenigheten, vil vi til slutt ta med utsagnet i Jesu egen munn:

"Døp til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds  navn."

Dette utsagn bekrefter alt det vi ellers har sett: Den ene, sanne Gud er tre fullkomment sideordnede, vesenslike og likeverdige  personer.

I 2. Kor.13,13 finner vi et velsignelsesuttrykk som er helt tilsvarende til den aronittiske: "Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds (her: Faderen) kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med eder alle."

§ 9.  Ett vesen - tre personer.

Vi nevnte i § 6 at treenigheten er uttrykt slik i våre bekjennelsesskrifter: Ett vesen - tre personer. Og etter det vi har sett om Skriftens vitnesbyrd om treenigheten forstår vi at det er et meget treffende uttrykk.

Men spørsmålet melder seg uvilkårlig: Hva betyr det? Ikke så å forstå at vi mener å kunne fatte det med vår forstand; men: Kan dette uttrykk belyses nærmere ut fra Guds ord?

Ja, det kan det, og det er hva vi har til hensikt å prøve å få fram i denne §.

1. Men innen vi gjør det, er det nødvendig å si litt om selve uttrykket for treenigheten, slik vi finner det i bekjennelsesskriftene.

Selve formuleringen:  Ett vesen - tre personer er ikke noe særeie for den evangeliske lutherske kirke.  Det er felleskirkelig eie, et såkalt økumenisk (verdensomspennende) uttrykk: overhodet alle kristne kirkesamfunn bekjenner seg til denne lære om Gud.  Stort sett går alle kristne kirkesamfunn inn under en av disse:
gresk, romersk, luthersk og reformert.  De to første er svært enhetlig, men de to siste rommer et utall av kirkesamfunn.  Men felles for dem alle er at de bekjenner seg til den Skriftens lære om treenigheten som vi her taler om.  Og om et kirkesamfunn ikke vil bekjenne seg til denne lære om Gud, kan det ikke kalles kristent. Å nekte eller å antyde kirkens bekjennelse her, er å stille seg utenfor kristenheten.  (Smnlgn. s.35-36).

Formuleringen av treenighetslæren ble fullbyrdet allerede i oldkirken under de trinitariske og de senere kristologiske strider.  Kirken førte her en bitter kamp mot vantroen, som ville røve fra den selve evangeliets hemmelighet: I denne kamp ble kristenheten tvunget til å besinne seg på hva Guds ord lærer om Gud (og om hans Sønns menneskebliven).  Og resultatet av denne "besinnelse," d.v.s. i en sum hva Guds ord forkynner om disse ting, ble utformet i symboler eller bekjennelsesskrifter.

Det er således ikke korrekt, når man karakteriserer de kirkelige bekjennelsesskrifter som kirkens tolkning av Guds ord.  (Den som sist har gjort det her i landet, er dosent Leiv Aalen i Tidsskrift for Teologi og Kirke i 1944 i en avhandling om prestenes forpliktelse til troskap mot bekjennelsesskriftene).  Nei, de er ikke kirkens tolkning av Skriften, men dens bekjennelse til Skriften. (En annen sak er, at enhver slik bekjennelse nødvendigvis også må komme til å inneholde en tolkning.  Men tolkningen er ikke det primære.  Det primære er å bekjenne seg til det Guds ord lærer, tolkningen er det sekundære). De symboler, eller bekjennelsesskrifter, som treenighetslæren er utformet i er "Den nikenske trosbekjennelse" og "Den athanasianske trosbekjennelse."

Den nikenske trosbekjennelse ble forfattet ved kirkemøtet i Nikea (år 318) og fornyet og utvidet ved kirkemøtet i Konstantinopel (år 381).  Den har følgende uttrykk om Sønnen: 
"Født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen; ved hvem alt er skapt...

Og om Ånden sier den:

"Den Hellige Ånd som er Herre og gjør levende, som går ut fra Faderen og Sønnen, som tilbedes og æres sammen med Faderen og Sønnen".

Den såkalte athanasianske bekjennelse er ikke forfattet av Athanasius (men hans syn og ånd går igjen i den), men er visstnok blitt til i Gallia eller Spania omkr. år 500. Den er antatt av alle kirker som ekumenisk symbol.  Den handler bare om treenigheten, om Kristi menneskevorden.  Og om treenigheten lærer den slik:

"Enhver som vil bli salig, må fremfor alt ha den felles kristne tro.  Enhver som ikke bevarer den hel og ren, vil uten tvil gå evig fortapt.

Men dette er den felles kristne tro, at vi ærer en Gud i Treenigheten (in Trinitate) og Treenigheten i enheten. Idet vi verken sammenblander personene eller deler vesenet. 

For en er Faderens person, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.

Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er en og den samme, med samme herlighet og like evig majestet. Således som Faderen er, således er Sønnen, således Den Hellige Ånd.  Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.  Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.  Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig Den Hellige Ånd.

Og dog er der ikke tre evige, men en evig.  Likesom der ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men en uskapt og en umålelig.

På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig.  Og dog er der ikke tre allmektige, men en allmektig.

Således er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud. Og dog er der ikke tre guder, men der er en Gud

Således er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre.  Og dog er der ikke tre Herrer, men en Herre.

For likesom den kristelige sannhet driver oss til å bekjenne enhver person for seg som Gud og Herre, således forbyr den felles kristne tro oss å nevne tre guder eller tre herrer.

Faderen er ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født av noen.  Sønnen er av Faderen alene, ikke virket heller ikke skapt, men født.  Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men går ut fra dem.

Altså er der en Fader, ikke tre fedre; en Sønn, ikke tre sønner; en  Hellig Ånd, ikke tre hellige ånder.

Og i denne Treenighet er intet før eller senere, intet større eller mindre.

Men alle personer er sammen med hinannen like evige og like store.  Så at i alt, slik som allerede ovenfor er sagt, både Treenigheten skal æres i enheten, og enheten i Treenigheten.

Den som altså vil bli salig, må tenke således om "Treenigheten." - - 

Som vi ser er: ett vesen - tre personer, tre personer nettopp det treffende uttrykk for bekjennelsens lære om Treenigheten. Det vil si: Det gis bare en Gud.  Den som har flere guder, er en avgudsdyrker.  Gud eksisterer som tre personer.   Den som har færre personer, er også en avgudsdyrker.  Med Guds ord fastholder og bekjenner Guds kirke på jorden at Gud er en og Gud er tre.

2.  Etter å ha sett på treenigheten slik den er uttrykt i bekjennelsesskriftene, vender vi tilbake til vårt spørsmål om vi kan si noe mer om hva det ligger i uttrykket: ett vesen - tre personer.  

a.   For det første må vi presisere at ett vesen betyr en  fullkommen likhet i egenskaper: alle guddommelige egenskaper tilkommer Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd i samme grad og på samme måte.  Som vi ser framheves dette på en særlig måte bekjennelsesskriftene; og det er ikke uten grunn, fordi det ligger nær for oss å tenke forskjellig om Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.  Men hvor Sønnens eller Åndens egenskaper nektes, eller hvor de avsvekkes, har en fornektet Treenigheten.

Som vi skal se, er denne fare nærliggende i læren om Kristi person.  Den som nekter at Jesus som menneske her på jorden hadde sine guddomsegenskaper, har i virkeligheter nektet Treenigheten.

Videre betyr ett vesen at Faderen og Sønnen og Ånden overalt tillegges samme guddommelige majestet, og at de er like tilbedelsesverdige.  Ingen er høyere, ingen lavere enn de andre. Ingen er før, ingen senere i forhold til hverandre.  

Man kan spørre: hva menes da med slik ord som sier at Faderen er større enn Sønnen og hvor Sønnen framstilles underordnet under Faderen?

Besvarelsen av dette spørsmål hører hjemme under talen om Kristi person.  Men vi nevner allerede i denne sammenheng, at disse og liknende ord ene og alene taler om forholdet mellom Faderen og Sønnen under Jesu  jordeliv.  De kan verken brukes om Sønnen før han ble menneske eller etter at han igjen har inntatt sin herlighetsstilling hos Faderen.

Endelig nevner vi at ett vesen betyr at de tre personer alltid er der i og med hverandre:  Hvor Faderen er, der er Sønnen og Ånden, hvor Sønnen er, der er Faderen og Ånden; hvor Ånden er, der er Faderen og Sønnen.

b. For det annet presiserer vi at utad er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd ett, og gjør alle ting sammen. 

Med utad mener vi overfor skaperverket og menigheten.

Skaperverket f.eks. er ikke tillagt Faderen alene, men Faderen,  Sønnen og Ånden.  På samme måte er det med alt som angår frelsen og fullendelsen: alt sammen er i samme grad till Faderen, Sønnen og Ånden.  Hvis en forstår det rett, er det treffende som en (Olav Valen-Sendstad) har uttrykt det: "Faderen tar initiativet, Sønnen setter i verk,  Ånden gir mål og mening. Vi må bare være klar over at det i alt dette samtidig er en indre enhet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

c.  Innad, d.v. s. mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd innbyrdes (det intertrinitariske forhold) er det en forskjell.

Om Sønnen heter det at han er født av Faderen fra evighet,  jfr. alle de steder der han kalles  "Den Enbårne".

Dette uttrykk kan verken brukes om Faderen eller Ånden.

Om Den Hellige Ånd heter det at han utgår fra dem begge:
Faderen og Sønnen.

Dette uttrykk kan verken brukes om Faderen eller Sønnen.

Her er altså en virkelig forskjell. Og det gjelder det å holde fast ved, ellers nekter vi at det er tre personer.  Fristelsen ligger nær til å gjøre forskjellen bare til en skinn- forskjell: at disse forskjellige uttrykk bare sier noe  formelt, ikke noe reelt om Sønnen og Ånden. (Jfr. neste §) Men her sies noe reelt om Sønnen som ikke kan sies om de andre, og noe reelt om Ånden, som heller ikke kan sies om de andre.  Men vi må erkjenne at vi makter ikke forstå  hvori denne reelle forskjell mellom personene består.  Allikevel har det sin betydning å se litt nærmere på de uttrykk som er brukt om Sønnen og Ånden.

1.) Om Sønnen heter det altså at han er født.  Det vil ikke si at han har noen begynnelse.  "Født" betegner ikke hvordan han er blitt til, men er ene og alene uttrykk for hans forhold til Faderen.

Det kalles i Skriften en evig fødsel: en fødsel som ikke er skjedd i tiden.  Det er en fødsel uten begynnelse og uten ende, men like fullt en fullbyrdet kjensgjerning.

Det mest korrekte vi kan si om denne fødsel, er at den er en akt i Gud.  Men det dekker naturligvis ikke; fordi det her dreier seg om et forhold som verken kan erkjennes eller utsies av mennesker.

2.) Når det om Ånden heter at han "utgår," må vi ikke tenke på f.eks. Åndens komme på pinsedag eller på hans sendelse til den enkelte troende.  "Utgår" er brukt om hans utgåen i evighet, helt tilsvarende til "evig fødsel" om Sønnen.

Åndens utgåen har, likesom Sønnens fødsel, ingen begynnelse og ingen ende, men like fullt  en fullbyrdet kjensgjerning.  Den er en akt i Gud.

Utgår vil altså ikke si noe om Åndens opprinnelse, men er ene og alene uttrykk for hans forhold til faderen og sønnen. 

- - - - - - - - - - - - - - -

Lenger kommer vi ikke i vår erkjennelse av det intertrinitariske forhold.  Vi kan bare bli stående ved det at her er virkelig tre personer.  

Ellers heter det i N.T. om dette innbyrdes forhold mellom Faderen og Sønnen og Ånden.
Faderen elsker Sønnen og har sin lyst i ham, ja Faderen søker endog Sønnens ære. Sønnen elsker Faderen og søker hans ære.
Ånden ærer og herliggjør Sønnen.

Her er vi ved det dypeste og mest hemmelighetsfulle i treenigheten: "De tre går ut fra hinannen og blir forskjellige idet de gir hinannen ære og kjærlighet.  De gjennomtrenger, omfatter hinannen og blir ett idet de søker hinannens ære." (O. V-S.)

Treenigheten er og blir ufattelig for oss; men det står fast at Guds ord åpenbarer Gud som ett vesen - tre personer. Og nettopp fordi Gud er slik og har åpenbart seg slik, har han kunnet fullbyrde frelse for oss fortapte mennesker.

§ 10.  Hva Treenigheten ikke er.

Skriftens vitnesbyrd om Den Treenige Gud er i egentlig forstand hva vi kaller et paradoks.  Det vil si:  Det går tilsynelatende imot all vår fornuft.

Det betyr ikke at det er fornuftstridig; men at alt som sies om Gud i Skriften ligger i et annet og høyere logisk plan enn det vi står på.  Et logisk plan som ligger over muligheten for vår fatteevne.  Det tilhører evigheten, mens vi ennå er bundet av tiden.

Hvem kan fatte at en er tre, og tre er en? 

Derfor er det ikke underlig at nettopp denne del av Guds åpenbaring har vært vel egnet som utgangspunkt for vantroens angrep på troen.  Utallige er de villfarelser som gjør seg gjeldende og gjennom tiden har gjort seg gjeldende m.h.t. læren om Gud.  Mange mennesker - sikkert flere enn vi tror er bundet slik i en falsk tro på hvem Gud er, at Ordets forkynnelse til frelse preller av på dem.  Derfor gjelder det å være våkne her:
Og derfor vil vi til slutt i dette kapitel presisere hva Treenigheten ikke er.

Det vil føre meget for vidt å komme inn på alle de villfarelser som har gjort seg gjeldende.  Men stort sett kan vi sammenfatte dem i følgende grupper.  Inn under en av dem, må nødvendigvis alle former for villfarelser på dette område gå:

1. Tregudslæren, triteismen.

Den består i at man gjør Faderen, Sønnen og Ånden til tre vesener, og ikke bare tre personer.

Men tre vesener blir ensbetydende (identisk) med tre guder.  Det er villfarelse og avgudsdyrkelse.

Når Kirkens bekjennelseskrifter taler om ett vesen - tre personer, da er det nettopp for å gardere seg mot en slik oppfatning av personene, som triteismen gir uttrykk for.  Man vil bekjenne seg til at Guds ord med de "tre Jeg" verken begrenser eller opphever monoteismen.

Ut fra dette vil en også forstå hvor bunnfalsk den lære er som hevder at bekjennelseskriftens uttrykk betyr at man lærer fire guder: tre personer + ett vesen.  Det er det ene vesen som eksisterer som tre personer.

(Slike innvendinger som her er nevnt, må vi være forberedt på kan komme fra den sekularistiske (verdsliggjorte) populære "arbeiderfilosofi".  I et leksikon for arbeiderungdom, som ble utgitt i 1930-årene har f.eks. Erling Schreiner en artikkel hvori han lærer at Den Hellige Ånd ble oppfunnet på kirkemøtet i Nikea.)

Vi kan imidlertid ta slike innvendinger med ro, og si til oss selv, at det er ikke annet enn vi kan vente overfor sannheter som ligger så langt over vår tenkeevne.  Og det som gjendriver og motvirker slike villfarelser, er ikke at vi kan "motbevise" eller argumentere vekk villfarelsene; men at vi frimodig bekjenner Jesus som vår frelser, og frimodig forkynner det Guds ord lærer om ham.

2.  Unitarismen.

Dette er den stikk motsatte vranglære av triteismen: I sin nidkjærhet for Guds enhet har man lært at "tre personer" i forbindelse med Gud er en kunstig teori, en menneskelig filosofisk spekulasjon.  Gud er bare en person.  Og Jesus er ikke Guds sønn i virkelig forstand.  "Guds sønn" er bare en passende betegnelse for å vise Jesu enestående stilling som menneske.

Unitarismen har i senere tider hatt sitt mest typiske uttrykk i den såkalte liberale teologi.  Vurderingsteologien som den egentlig bør kalles.  Nå er den visstnok ikke i skuddet lenger, men vi må regne med at unitarismen allikevel ikke er død og borte; vi kommer nok i forskjellige former til å treffe på den igjen.

Mens bekjennelsesskriftene med uttrykket: ett vesen søker å gardere seg mot enhver form for triteisme (eller andre former for flerguderi), søker den med uttrykket: tre personer å gardere seg mot alle former for unitarisme.  I grunnen kan vi si at de former for vranglære som vi nedenfor nevner under punkt 3 og 4 også er former for unitarisme, rett forstått.

3. Modalismen.

Sproglig kommer modalisme av ordet modus, måte, og det betyr at det samme kommer igjen, eksisterer på flere måter. Modalismen lærer at Gud ikke er tre personer i virkeligheten.  "Tre personer" betegner tre forskjellige væremåter som Gud møter oss på.  Det er uttrykk for tre eksistensformer. 

Det er flere former for modalisme: den økonomiske, den spekulative, den religionshistoriske m.fl.

Den økonomiske modalisme har sitt navn, fordi den ser treenigheten som uttrykk for Guds forholdsmåte (væremåte) overfor verden (oikumene): Faderen betegner Guds skapende forhold til verden; Sønnen betegner Guds forløsende væremåte og Den Hellige Ånd den helliggjørende væremåte overfor verden. 

Den spekulative treenighetslære har sitt navn p.g.a. at den søker å tenke seg Guds eksistens.  Derfor kalles den også den ontologiske treenighetslære.  (Ontologisk betyr:
det som søker å betrakte virkeligheten slik den faktisk er.  Ontologi - virkelighetslære).  Den ontologiske, spekulative treenighetslære ser gjerne slik ut: Faderen er tenkeren, subjekt, Sønnen er predikat: det at Gud tenker, Ånden er objekt: det tenkte.

Den religionshistoriske treenighetslære:  Faderen er stifteren, Sønnen den stiftende (iverksetteren), Ånden er det stiftede religionssamfunn.  Ekspl.: Faderen åpenbarer, Sønnen åpenbaring, Ånden åpenbare.  Eller et annet ekspl.: Gud (Jesus) - Skriften - kirken. - Muhammed -Koranen - muhammedanerne. - Buddha - den hellige lære - buddhister. o.s.v.  Slik lærer f.eks. Nathan Søderblom om treenighetslæren.  Jfr. Karl Barth. (Berggrav?)

Etter det vi har sett, er det ikke vanskelig å innse det ubibelske i enhver slik form for treenighetslære.  Her kan ikke bli tale om personer i virkelig forstand. Men det er nettopp personer i virkelig forstand Skriften lærer, og som bekjennelsesskriftene uttrykker med: ett vesen - tre personer.

4. Subordinatianismen.

Det er betegnelse på den treenighetslæren som lærer en underordning av personene.

Subordinatie betyr underordning.  Derav navnet subordinatianisme: læren om underordning.

Det er flere former av denne treenighetslæren også: Noen lærer at Ånden, f.eks. som utgående kraft, er underordnet under Faderen og Sønnen.  Andre igjen lærer at både Sønnen og Ånden er underordnet under Faderen.  Andre: Faderen, under ham Sønnen, under ham igjen Ånden. o.s.v.

Hvilken form dette enn kommer i, så er enhver underordning av en person under en annen (eller under de andre) det samme som å fornekte Gud.  Det er vranglære og hedenskap.

Gud er en.  Og Gud er tre.  Og det er Den Ene som eksisterer som tre personer.  Vi kommer ikke sannheten nærmere enn bekjennelsesskriftene har uttrykt den: Ett vesen - tre personer.