Rom.l ,19,
Apgj.l7, 23-28.
Rom. 2,14-15.

1.   Som omtalt i innledningen (s. l0-14, jfr.3.3 og 5) kan vi ikke erkjenne og vite noe om Gud uten for så vidt som og så langt som han har åpenbart seg og gitt seg til kjenne for mennesker.  Vil et menneske tale og lære om Gud ut fra seg selv, blir det unyttig og farlig spekulasjon.  Det blir aldri den ene, sanne, levende og treenige Gud - den Gud som har skapt oss og gjenløst oss - han taler om, men en tenkt og innbilt avgud.  Det blir hedenskap.  

2.   Nå har Gud åpenbart seg på dobbelt måte.

a.    I sitt skaperverk åpenbarer han sin "evige kraft" og guddommelighet. Og i samvittigheten har han nedlagt bevissthet om rett og urett, godt og ondt. Til sammen blir dette gjerne kalt den naturlige åpenbaring.  Men vi vil heller kalle den Guds alminnelige åpenbaring.  Det vil si,  Det er en åpenbaring som er gitt alle mennesker, enten de har Guds ord eller ikke.

Denne åpenbaring gir til kjenne at det eksisterer en levende, allmektig, usynlig Gud og at han er rettferdig, dømmer det onde og belønner det gode.  Men den sier intet om hvem han er.  Et menneske kan ikke lære Gud å kjenne eller komme i samfunn med ham gjennom denne åpenbaring.

Om denne åpenbaring skal ikke sies mer i denne del.

Det passer å komme tilbake til den i 2. del, hvor det tales om Gud som skaper.

b.   Til frelse har Gud åpenbart seg ene og alene i Skriften, og den er gitt oss ved hans egen Sønn.

Hebr. 1,l;2,3.
Joh.l,18.

Det er ikke heldig for oss å kalle noe av det Gud gjør "naturlig" og andre ting "overnaturlig."   Da bedømmer vi Guds åpenbaring etter hvordan den fortoner seg for oss.  For Gud er intet "naturlig"  og intet "overnaturlig," i vår mening med ordene.  Han gjør hva han vil, og gir seg til kjenne som han vil.

Om det allment åpenbarte for oss synes "naturlig" eller det frelsesåpenbarte "overnaturlig", kommer ikke saken ved.  Det som har betydning er at Gud gjør det, og det eneste som tilkommer oss, er å gi akt på hva han gjør og hvordan han gir seg til kjenne, for å bøye oss for det og tro på ham.  Og ettersom noe er åpenbart allment for alle mennesker og annet spesielt i ordet til frelse, kaller vi det deretter.

I frelsesåpenbaringen lærer vi ikke bare at han er en levende, usynlig og allmektig Gud, men vi lærer hvem han er. Han avslører sitt vesen for og meddeler seg til enhver som lar seg frelse.

3.   For å gi seg til kjenne for oss, må Gud tale til oss i vårt eget sprog.  Han må møte oss på vårt eget plan.  Gjorde han ikke det, kunne vi overhodet ikke erkjenne ham.

Men nå er vanskeligheten den at det gis ikke adekvate menneskelige uttrykk til å si hvem Gud er.  Han kan ikke rommes i menneskeord eller fattes i mennesketanker.  Og allikevel har han gitt seg til kjenne i menneskeord og for menneske tanker.

Dette kommer til uttrykk på flere måter i Bibelens tale om ham:

a.  Hans oververdslige vesen (transcendens) beskrives i negative uttrykk: utilgjengelig, uransakelig, uforanderlig, udødelig osv.

Hele veien nøyer vi oss bare med antydninger i denne §. De forskjellige uttrykk om Gud skal behandles nærmere etter hvert i det følgende.

l.Mos.6,6; 
l.Sam.15,11

Hos.4,6; 
Jes.43,25; 
l.Mos.11, 5.  

c.  Skjønt det ikke er forskjell på vesen og egenskaper i         Gud - han er en og udelelig -, taler Skriften om forskjellige egenskaper hos Gud.  Han er allvitende, allmektig, allestedsnærværende osv.; han er hellig, vred, streng, kjærlig, god, langmodig, mild og nådig osv.

d. Det brukes mange menneskelignende uttrykk om Gud.

For det første er Skriftens tale om hans egenskaper til en viss grad menneskelignende uttrykk.  Det gjelder naturligvis ikke slike egenskaper som uttrykker hans transcendens (oververdslighet)  uransakelighet, utilgjengelighet osv., heller ikke slike som enhet, evighet, allmakt, allvitenhet osv.  Slike predikater kan ikke brukes om mennesker, og har til hensikt å beskrive Gud i hans forskjell fra oss. Men Skriften bruker dessuten predikater om Gud som også brukes om mennesker;

F.eks.  Gud er og menneskene er, Jes.48,12 - Apgj.s åpenbarelser etter oppstandelsen.  Det kommer så tydelig fram at om enn oppstandelsen kunngjør at han nå ikke lenger er Guds Sønn i fornedrelse, men i velde (Rom.l,4), kan han allikevel ikke åpenbare denne velde i dens fullkommenhet før han kommer igjen.  Det som er sagt ovenfor om den stykkevise åpenbaring, gjelder derfor også om gudsåpenbaringens fullstendiggjørelse i Jesus.

Selve hovedforutsetningen for å forstå bibelens måte å tale om Gud på, er nettopp dette.  Vel får vi ingen fullkommen åpenbaring av Gud, men allikevel en sann åpenbaring, fullt tilstrekkelig til å lære ham å kjenne som den han er, og deri det evige liv.  

Jfr.
Joh. 17,3. 
Jfr. hva vi lærer av åpenbaringen for Moses. 
Mos. 33,12-23.  

4.  Med dette har vi funnet det rette utgangspunkt og det faste holdepunkt for hvordan vi skal prøve å framstille Skriftens lære om Gud.  Og kan vi holde fast ved det, oppnår vi to ting.

Vi  unngår den fare som ligger i at vi skjønner stykkevis.

Vi hjelpes til å samle framstillingen om hovedsannhetene i Skriftens gudsåpenbaring, de sannheter som all sann erkjennelse av Gud egentlig beror på.

I det følgende skal vi se litt nærmere på hver av disse to ting.

Først litt om faren ved vår stykkevise erkjennelse.  Vi har under punkt 3 nevnt at det er nødvendig for Gud å åpenbare seg i vårt eget sprog og på det menneskelige personlige plan. Nå er faren den at i og med vi i ordet møter tale om Gud i vårt sprog og dermed også møter ham i vår tankegang, fristes vi til å tenke og tale om ham på rent menneskelig, kjødelig vis.

Vi nevner noen eksempler:
De menneskelignende uttrykk kan lett friste til å tenke og tale om Gud som om han hadde en menneskelig legemlighet.  Da bruker vi disse uttrykk i strid med hva ordet ellers sier om ham, og kommer i fare for å gjøre det et menneske nettopp ikke må gjøre: vi danner oss "Gud" i vårt eget billede.

Skriftens tale om treenigheten kan friste til å tenke og tale om Gud som om han var tre vesener.  Dette skjer når vi f.eks. taler om Sønnen eller Ånden som forskjellige fra den ene absolutte Gud.

I populær kristelig tale om Jesus gjøres dette meget ofte:  Under sitt jordeliv framstilles Jesus som isolert fra treenigheten.  Man erkjenner ikke rett at Gud var i Kristus og at Kristus var i himmelen under hans jordeliv.  (jfr. Joh. 3, l3. "Menneskesønnen som er i himmelen").  

Skriftens tale om Guds egenskaper kan friste til å tenke og tale om egenskapene som noe forskjellig fra Guds vesen.  En ser da egenskapene som "sider" ved Gud.

Guds kjærlighet blir en "side" ved ham, hans hellighet en annen "side".  Hans allmakt blir igjen en ny "side" ved ham, hans allvitenhet atter en ny "side" osv.

Det er ikke Gud selv en ser i hver egenskap.  På samme måten blir det, når man ser Guds væren og Guds vilje (Villen) som to forskjellige ting.

Alle disse - og mange liknende - måter å tenke og tale om Gud på, gir et falskt bilde av ham.  De er i egentlig forstand kjødelige uttrykk for Gud.  De gir oss en "gud" oppstått i menneskers tanker og fantasi, ikke den ene, sanne Gud som har åpenbart seg i Ordet.  Og denne mangel på forståelse av Skriftens tale om Gud, fører med seg alle slags uklarhet med hensyn til sann forståelse av kristendommen i det hele.  Ja, den kan åpne vei for alle slags villfarelser og vranglære.

For å nevne et eksempel: Jo mer en er uklar i Skriftens tale om Gud, desto mindre har en forutsetning for å forstå hva Skriften lærer om Kristi person.  Og forstår en ikke hvem Kristus er, vil en heller ikke klart forstå hans verk og gjerning.  Det er en sammenheng her som vi i alminnelighet gir altfor lite akt på.  Derfor har det avgjørende betydning for en allsidig forståelse av hva kristendom er, at vi besinner oss på en rett forståelse av Skriftens åpenbaring av Gud.

Hvis vi holder fast ved det vi ovenfor (s.20) har sett, unngår Vi alle disse farer.  Regner vi med at hvert enkelt utsagn om Gud gir oss et åpenbaringsglimt av den Ene, Sanne, Fullkomne, Treenige Gud fristes vi ikke så snart til å tenke kjødelig om ham.  Da blir det om å gjøre for oss å få fram, at visstnok må vi tale om ham i menneskelige uttrykk, men vi må allikevel ikke tale og tenke om ham ut fra vår menneskelige bevissthet om ham.  Vi blir innstilt på det som Han åpenbarer om seg selv.  Og vi regner med at visstnok er det en åpenbaring gitt oss "stykkevis", men hvert "stykke" gir oss et glimt av den hele, sanne, fullkomne Gud.

Dette hjelper oss også - som antydet - til å se hvilke hovedsannheter i Skriftens lære om Gud vi bør samle framstillingen om.  Først og fremst gjelder det å få fram enheten og sammenhengen i alt det som Ordet sier om Gud.  Det første hovedemne blir Guds enhet.  Videre gjelder det å holde fast ved at den ene Gud har åpenbart seg som en treenig Gud. Treenigheten blir det annet hovedemne.  Endelig gjelder det å framstille klart at vesen og egenskaper er ett og det samme i Gud.  Det som vi kaller egenskaper er uttrykk for en fylde i Guds vesen.  Det tredje hovedemne blir derfor Guds vesens fylde.        

Hvor en får en rett forståelse av disse tre hovedemner:
Guds enhet, Guds treenighet, Guds vesensfylde kommer en til å forstå alt hva Skriften sier om ham.  Men svikter det i en av dem, så blir det svikt i hele gudserkjennelsen.  Derfor er det naturlig å samle framstillingen om disse tre hovedemner.

Rekkefølgen vi behandler dem i, er likegyldig, bare det som sies om hvert emne er skriftmessig.  Vi kommer til å behandle dem i den rekkefølge som er antydet her:

  Kap. 1:  Guds enhet.

  Kap. 2:  Guds treenighet.

  Kap. 3:  Guds vesensfylde (Guds egenskaper).