Min Frelser, takk for denne dags uendelige kjærlighet så rik på smerte! Takk for ditt nådemåltid, ditt legeme og blod! Takk at jeg snart skat sitte hos deg ved din himmelske nattverd. Takk for din blodsved! La de salige blodsdråper trøste min sjel i dødens stund.

Denne siste dag før sin lidelse tilbringer Jesus i Betania, i sine kjæres lille krets. Hvor nær nå Hans korslidelse er kommet! Hvor bever ikke Hans hjerte! Gjennom hele sitt liv hadde Han sett korsets tre foran seg, og dødens skrekkelige time hadde engstet Ham dag etter dag, drevet Ham i nattens ensomme timer til kamp og bønn; og nå bare en dag igjen! Under hellige samtaler, hvorunder Han har trøstet og styrket sine venners hjerter, glir dagen hen, avbrutt av bønn, av kamp, av tårer. Å, timene er lange, når hjertet i angst venter det forferdelige; og denne dag har vært en fryktelig ventestund for Frelseren. Hvor Han må ha ønsket, at aftenen var nær, at Han kunne gå med sine tolv til nattverden, og lidelsenes tyngste gang begynne. Derfor sier han ved nattverden: «Jeg har lengtet etter å ete dette påskelam med dere før jeg lider!» Han har stundet og ventet på denne time, både for deres og sin egen skyld.

Fra Betania sender han Peter og Johannes foran seg til Jerusalem for å berede alt til påskemåltidet. Det var stor travelhet i Jerusalem på denne dag! Tusenvis av festreisende var nettopp ankommet; de var dels innkvartert i byen, dels lå de i tette skarer i løvhytter omkring på høydene utenfor murene, eller rundt hele Oljeberget. Over alt ble det nå gjort forberedelser til påskemåltidet. Egentlig skulle lammet slaktes mellom de to aftener, og handlingen foregå i templet. Da blåste prestene i sølvbasunene, levittene sang det store halleluja, (Slm. 113 -118), og husfaren innfant seg i templets forgård med sitt lam og slaktet det. Prestene samlet blodet i skåler, som raktes fra den ene til den annen hen til brennofferalteret hvor det ble utgytt; deretter brentes fettstykkene som offer for Herren, og så vendte husfaren tilbake til sitt hus med lammet for å tilberede det. Lammet ble da stekt med sakte ild uten at noe ben ble brutt.

Det var disse forberedelser, som de to Jesu kjæreste apostler utførte, mens Frelseren selv var med sine i Betania. Hvor lite de enda har forstått av påskelammets betydning! De tenkte visst ikke at med dette påskelam skulle alle den gamle pakts for bilder opphøre og blodstrømmen om Herrens alter stanse, fordi det sanne Guds lam nå skulle ofres for oss.

Måltidet holdtes på en stor sal, som de fant oppdekket og ferdig. Det må ha vært en av Jesu venner, som - minnet av Den Hellige Ånd -  har gjort alt i stand for mesterens måltid; for de sendte ikke bud til Ham, men disiplene fant den ferdige sal ved å følge vannbæreren med krukken slik som Jesus hadde sagt.

Mot aftenstid kom endelig Herren med de tolv og satte seg tilbords. Hvor beveget Hans sjel var, da Han satt mellom sine? Det var Hans siste måltid med dem, mens Han enda bar tjenerskikkelsen! Sin bekymring og smerte, men også sin inderlige kjærlighet uttrykker Han i de vemodige ord, hvormed Han innleder måltidet: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med dere før jeg lider!" Da har disiplene sett opp på Ham, og frykt og sorg har gjennomtrengt deres sjel. Dette siste måltid har visst ofte vært blandet med tårer.

Påskemåltidet besto, foruten det stekte lam, av usyret brød, tynne kaker, som kunne brytes, vin og bitre urter, som med brødet ble dyppet i en av søte frukter tilberedt saus. Måltidet inndeltes i fire deler, som hver for seg begynte med at husfaren rakte brødet omkring. Til det første beger ble knyttet en takkebønn. Etter å ha vasket hendene begynte man nå måltidet med nytelse av de bitre urter. Ved det annet beger reiste husets eldste sønn seg og spurte: «Hva er dette for en tjeneste?» Og husfaren svarte med å lese av skriften i overensstemmelse med Herrens innstiftelse av påskemåltidet, hvoretter han tok de usyrede brød, uttalte takksigelsens ord over dem : «Lovet være du vår Gud, verdens konge, som frembringer brød av jorden," brøt dem i stykker og delte dem ut med disse ord: «Dette er trengselens brød, son våre fedre har spist i ørkenen.» Så sang han begynnelsen av det store halleluja (Slm. I13-114) og det egentlige lammets måltid ble holdt. Ved det tredje beger, velsignelsens beger, talte husfaren igjen takksigelsens ord: «Lovet være Herren, vår Gud, verdens konge, som har skapt vintreets frukt.» Imidlertid vedvarte lovsangen (Slm. 110-118) inntil det fjerde beger, som tømtes med ordene: «Velsignet være den, som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus.»

Etter denne regel har også Herrens siste påskemåltid foregått, og først etter dette (Luk. 22, 20) har Han innstiftet den hellige nattverd. Idet Herren da satte seg ned med sine tolv, ser Han inderlig på sine disipler og sier: Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med dere f¢r jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike. Derpå tok han det første beger, holdt takkebønn og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike et kommet.

Da reiser Herren seg fra nattverden, og for å opprettholde skikken om tvetning, begynner Han å vaske disiplenes føtter, idet Han derved for alle tider gir sine et eksempel på, hvorledes de innbyrdes skal tjene hverandre. Peter vegrer seg da turen kommer til ham. Men da Herren alvorlig sier: Dersom jeg ilske vasker deg, har du ikke del med meg, svarer den ivrige disippel: Herre! ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!

For en selvfornektende kjærlighet Herren her viser oss! Og Han er endog villig til å vaske syndere, gi dem del i seg. Hans blod renser fra all synd; i troen forener Han seg med den arme elendige synder og gir ham del i all sin lidelses frukt, sin seier og sin evige herlighet. Men uten at Herren renser deg i sitt blod, har du ingen del i Ham. Å, så rens meg Herre, så jeg blir hvitere enn sne! Til hvem skulle vi vel gå hen uten til deg; bare din kjærlighet gir sjelen hvile her nede. Herre, min Frelser, jeg begjærer intet uten deg; bli du min del evinnelig?

Under det egentlige påskemåltid etter at det annet beger hadde gått rundt, ble Herren «heftig beveget i ånden». Han tenkte med smerte på den ene av de tolv, som skjønt han satt i disippelkretsen ved det hellige måltid dog var en forræder. Og Jesus sa: Sandelig sier jeg dere, at en av dere skal forråde meg. Disiplene så forferdet på hverandre og sa: «Det er da vel ikke meg?»

Måtte også jeg alltid være så redd for mitt bedragelige hjerte, at jeg alltid ransaker det med spørsmål om jeg er i troen. Jeg er ofte så sikker og trygg, glemmer å våke og be; gi meg din «frykts ånd», at jeg daglig må spørre, om du kjenner meg som din.

Peter nikket til Johannes, som lå opp til Frelserens bryst, at han skulle spørre hvem det var. Og Herren ga dem tegnet herpå ved å dyppe et stykke brød og rekke det til Judas. Da gikk Satan inn i ham. "Hva du gjør, det gjør snart,» sier Frelseren til ham. Han haster i sin unevnelige angst til dødens bitre kalk. Og straks gikk Judas.

Men det var natt.

Ja, det var den sorteste syndens natt i forræderens hjerte! Han var mørkets fyrstes tjener, og som hans forblindede redskap begikk han en synd så skrekkelig, at hvert hjerte gyser ved tanken derpå; han solgte sin høylovede, kjærlige mester, og det for usle tretti sølvpenger!

Da forræderen er gått, forandres påskemåltidet med ett. Herren er nå alene med de elskede, bedrøvede disipler; disse elleve er et hjerte og en sjel med Ham, og i deres krets viser Han nå i samværets siste, tunge timer en kjærlighet og ømhet, som overgår all menneskelig hengivenhet. Da forræderen så var gått ut sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i Ham. Mine barn: ennå en liten stund er jeg hos dere: Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til jødene: Dit jeg går, kan dere ikke komme, således sier jeg nå også til dere. Da spør Peter: Herre, hvor går du hen? Jesus sier: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden. Peter sier til ham: Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vit sette mitt liv til for deg. Jesus svarer: Sannelig, sannelig sier jeg deg: hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.

Disse Jesu ord måtte naturligvis vekke frykt og bekymring i disiplenes sinn, bringe dem til å se inn i sine arme hjerter med mismot og redsel, forferdet over hvor onde de var, og hvor lite de kjente til sin egen fordervelse. Nyss var en forræder, ukjent av dem, gått ut av deres flokk, og nå forutsier Herren om den ivrigste av dem alle, Peter, som syntes å elske Herren så brennende, at han endog samme natt skal bli en fornekter. De hadde skjelvet for seg selv i følelsen av djevelens og syndens makt over deres hjerter, følt sin elendighet og skam for Herren, og just således var også nå deres hjerter best skikket til å nyte det hellige nattverdmåltid. For just de elendige, de sønderknuste, de hungrige er det Herren kan mette med de salige gaver i sitt legeme og blod. Herrens ord etter Judas' utgang er som en alvorlig skriftetale før mottagelsen av nattverdens hellige måltid.

Først nå, kanskje ved det fjerde beger, nå da forræderen er borte, innstiftet Han den hellige nattverd. Hvorledes skulle vel Judas kunne være med her? Skulle da den første nattverd, hvor Guds ransakende øye selv var utdeleren av de hellige gaver, ha begynt med en vanhelligelse av det dyrebareste? Skulle Herren med vitende ha rakt forræderen, som ingen del hadde i Ham, sitt eget legeme og blod til dom? Umulig! Men da de i en ånd og i en kjærlighet er samlet om bordet, da gir Han dem et nytt måltid, den himmelske mat, istedenfor hint påskemåltid, som Han derved avskaffet. Da tok Han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok Han og kalken og sa: Denne kalle er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere!

Hellige stund, da de første disipler av Herrens egen hånd mottok det dyrebare nådemåltidet. Han gir dem trøst i skilsmissens bitre stund, det saligste pant på sin evige kjærlighet til dem, og hva kosteligere kunne Han rekke dem enn sitt eget legeme og blod? Salige samfunn? Hvor nær Herren! Ja, i den stund du nyter de hellige gaver til ny forsikring om dine synders forlatelse, da hviler du i sannhet ved Jesu hjerte som Johannes, da smaker din sjel at Herren er god. Men hvor salig nådens timer på jorden enn kan være, de er dog kun en forsmak på, hva Herren vil gi sine, når Lammets salige nattverd er beredt i himmelen. Da skal vi sitte tilbords i Guds rike med Abraham, Isak og Jakob, da skal vi drikke av den nye vin og mettes av Hans ansikts beskuelse.  

Den første nattverd var en salig; stund, for Jesus selv satt der mellom sine. Dog var den blandet med stor bedr¢velse og; megen snerte. For skilsmissen var nær. Og således var det også så ofte siden. Når du møtte ved Herrens bord, var du ofte plaget av frykt; du følte deg så uverdig, måtte gråte bittert over dine synder. Og du følte vel ikke alltid den fred, den glede og salighet, du hadde ventet.
Men når du sitter ved Lammets nattverd der oppe, da er der bare salig glede. Da er Jesus igjen midt iblant sine; da er det ingen synd mere å gråte over, ingen smerte mere. For de første ting er forbi. Salige nattverdtime, når skal du mon opprinne for min lengtende sjel? Når skal Jesus sette seg tilbords med sine der hjemme?

Herren lengtet etter det salige måltid! På dette tenkte Han, derved ble han trøstet i smerten og bedrøvelsen ved avskjedsmåltidet i Jerusalem! Derfor gjentar Han tre ganger i aftenens løp den salige tanke, at Han snart skal nyte det nye måltid med dem i Guds rike. O, min Frelser, gi også meg; en plass ved det himmelske nattverdbord! Slipp meg ikke, forkast meg ikke fra ditt ansikt, men rens meg fra min synd, og bær meg i din favn til jeg salig ser deg som du er, for så aldri mere å skilles fra deg.  

Ennå forblir Herren samlet hos sine. Sittende om bordet søker han gjennom samtale å trøste og vederkvege deres hjerter enn mere i denne bitre avskjedens time. Disse siste deilige taler av Herrens munn har alene Johannes opptegnet for oss. Hos ham, som lå opp til Jesu bryst, har hvert ord i denne stund senket seg ned til salig begrunnelse. Må også vi gjemme vår Frelsers siste usigelig trøstefulle ord dypt i vår sjel til trøst i vår «siste avskjedstime».

Deres hjerte forferdes ikke! Tro på Gud og tro på meg! I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt dere det; for jeg går bort for å berede dere sted; og når jeg er gått bort og har beredt dere sted, kommer jeg igjen og vil ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er!

Dyrebare trøstens ord for dem som har det trangt og mørkt i verden, og som ofte lider under syndens byrde og anklage. Han vil at vi skal klynge oss tett til Ham, så skal Han hjelpe oss over! Han brer sine nådevinger over oss, dekker all synd, all vår skrøpelighet med sin kjærlighet, gjemmer oss trygt ved sitt hjerte mot livets nød og smerte? Gråt ikke slik? Din Jesus er hos deg; se opp til Ham, slutt deg fast til Ham, hvil helt i Hans favn og si: På deg forlater min sjel seg, og i dine vingens skygge søker jeg ly, inntil all ulykke er gått over. (Slm. 57, 2).

Tenk dog på faderhuset med de mange værelser! Der har din Jesus også beredt deg et rom! Hvor salig å ha et sted hos Ham, når livets møyefulle vei er endt. Her er vi fremmede og utlendinger. Her trives vi ikke. Vi lengter etter å flytte fra synden og striden! Men det er bare en liten stund enda under korset, så vender vi verden ryggen og drager mot faderhjemmet der oppe. Der skal vi hvile, evig trøstes i Herrens salige nærhet. Å, min Jesus, når veien blir tung, og hjertet vil gråte, da løft mitt blikk til faderhuset der oppe; da vil jeg tenke på deg og si: «Stille mitt hjerte, hva ønsker du mer!»

Disiplene var betynget av bedrøvelse. For Jesus. måtte jo vitne om skilsmissen for dem; Han trøster dem med at Han vil være dem nær, skjønt skjult. Han har jo gitt dem sitt legeme og blod; det skulle følge dem bestandig som et synlig pant på Hans kjærlighet inntil enden. Han vil også sende dem talsmannen, som skal bli hos dem evinnelig; de skal ikke bli faderløse; for Han lever og de skal leve ved ham, og talsmannen skal lære dem alt og minne dem om alt, som Han har sagt dem. Så må Han da med tungt hjerte bryte samværets salige lykke, og idet Han reiser seg; uttaler Han over dem avskjedens fredshilsen:

Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere; ikke som verden gir, gir jeg dere. Deres hjerter forferdes ikke og reddes ikke. Dere hørte at jeg sa til dere: .Jeg går bort og kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, da gledet dere dere over at jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg. Og nå har jeg sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro, når det skjer. Jeg skal heretter ikke tale meget med dere; for verdens fyrste kommer, og han har intet i meg, men for at verden kan skjønne, at jeg elsker Faderen og gjør så som Faderen har befalt meg - stå opp, la oss gå herfra!

Med angst over hva som skal skje, dypt rystet i sitt hjerte reiser disiplene seg ved disse Herrens ord for å forlate salen. Men som det gjerne er i avskjedens stund, især når det siste farvel skal sies til de nærmeste og kanskje for bestandig, det er så tungt å rive seg løs! Det er så meget, man ville ha sagt, som kunne trøste den bortdragende. Således også med Jesus i denne stund. Derfor forlater de enda ikke salen, men blir stående om sin bedrøvede kjære Frelser, som nå har så meget å si dem, før Han forlater dem.

Han viser dem med kjærlig alvor inn til seg, formaner dem til å bli i Ham, idet Han avbilder for dem sitt inderlige samfunn med dem i den dyrebare lignelse om vintreet og grenene, Herrens siste, alvorlige lignelse på jorden. Min Frelser, la meg aldri glemme den! Ransak meg og prøv mitt hjerte; la meg ikke være en vissen gren, men rens meg at jeg må bære mere frukt. La meg rett få se inn i din kjærlighet til meg, at mitt kolde hjerte må bli brennende i meg; for ditt blod og dine sår er den rette livssaft, hvorved grenen blir i deg og bærer frukt.

Disiplene blir mere og mere bedrøvet; Han ser det, men vitner for dem, at det er gagnlig at Han går bort. Og om de enn skilles, det er dog kun en liten stund. Derfor skal de glede seg midt i sorgen, for Han kommer igjen, og da skal deres salighet bli fullkommen.

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og atter om en liten stund skal dere se meg; for jeg går til Faderen. Nå har også dere sorg; men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen ta deres glede fra dere.

Således og med mange andre livsalige ord trøstet Han dem. Han glemmer sin egen nød, den forestående kamp, for bare å hengi seg til deres smerte og lette deres byrde. Og så slutter Han med denne fredshilsen:

Se, den stund kommer, og er kommet, da dere skal spredes hver til sitt og late meg alene, men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg. Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel; men vær frimodig! Jeg har overvunnet verden.

Da legger Frelseren seg på kne med sine disipler og avslutter det salige og dog så smertefulle avskjedsmåltid med den gripende bønn, som man har kalt Hans yppersteprestelige bønn. Han oppløfter sine øyne til himmelen og sier: Fader, timen er kommet; herliggjør din sønn, for at din sønn kan herliggjøre deg!

Hvilken bønn! Således kunne Han be som var uten synd! Som Hans blikk, så var og Hans sinn helt oppløftet til Faderen; hvert ord kom fra hjertets dyp, hvert sukk: var oppriktig følt, hver tåre for Guds ansikt. Her er ingen glemt; Hans lepper ba for oss alle. Han ber for seg selv, for sine, som lå omkring Ham, og for alle dem, som skulle tro på Ham. Hvor gjerne hadde Han ikke ønsket å kunne be for alle; men akk, Han mintes med smerte den ene, «fortapelsens barn, som Han mistet; for ham kunne han ikke be. Og så slutter Frelseren sin siste bønn blant dem med disse salige ord:

Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, for du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg, og disse har kjent at du har utsendt meg, og jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem.

Dyrebare Frelser, for en salig tanke, at også jeg var i ditt sinn i den stund? For ditt altseende øye nådde jo hver enkelt av den store skare, som skulle tro på deg. Takk for din bønn, dine sukk, dine tårer for meg! Å, be alltid for min sjel, tred frem for meg hos Faderen og slipp meg ikke av din kjærlighet? Nei, hvorledes skal du kunne glemme meg! Det er jo din vilje, at også jeg, den elendige og uverdige blant dine, skal evig være der hvor du er for å se din herlighet. Du vil bevare meg! Du har jo tegnet meg i begge dine hender, jeg er jo bestandig for deg.

Nå opp min sjel, følg Jesu fjed, 
inn i Getsemane følg med!

Da lovsangen nå var sunget, gikk Jesus med sine disipler ut av Jerusalem til Getsemane. Det var natt, mørke ute og inne i sjelen, da Han går over Kedrons bekk. Her gikk engang David bitterlig bedrøvet, forrådt av sin egen sønn. Men hva var vel hans byrde mot den, som i denne natt hviler på Frelseren?

Herren søker ensomhet for å berede sin sjel til den forestående kamp, for nå er mørkets time kommet. I «haven», hvor fristeren viste Eva treet, «liflig» å se til, der viser nå den samme fiende Frelseren et annet tre, korsets tre, forferdelig å skue. Dog Herren viker ikke tilbake, men tar villig den beske frukt.

Hellige plass, du blodvætede Getsemane! Vår høylovede Frelser ligger på sitt ansikt i støvet, som en orm og ikke som et menneskebarn! Med «sterke rop og tårer» (Hebr. 5, 7) ber Han til Faderen. Hans sjel er bedrøvet til døden, Han skjelver og engstes; Belials bekker omringer Ham. Våre synder trykker Ham ned i støv et og i sin angst roper Han til Herren: Fader, er det mulig, da la denne kalle gå meg forbi! Dog ikke som ,jeg vil, men som du vil. Tre ganger gjentar Han dette fryktelige smertens rop; av dypeste nød steg det gjennom nattens øde opp til himmelen, og sådant rop er aldri siden oppsendt til Gud.

Min sjel, se dog rett din Frelsers kamp i denne time! Se hvorledes Han går frem og tilbake, urolig og engstet, finner alltid disiplene sovende; ingen trøst, ingen hjelp! Alene er Han på jorden, bare Faderens øre er opplatt for Hans rop. La disse skrik gå deg gjennom sjelen, dine synder har avpresset Ham dem! Se, hvor Han skjelver; se hvor Han ligger sønderknust på sitt ansikt? Det er dine synder, som knuger Ham til jorden. Og du skulle kunne elske disse synder, tjene dem, søke din lyst i dem? O, nei, min Jesus, skill bort fra meg alt, som er urent og deg imot! La dit rop i Getsemane skjære gjennom mitt hjerte hver gang synden frister og lokker meg, at jeg må følge i dine hellige fotspor.

Rubiner, - jeg oppsamler dere 
på mine kne ved Jesu fot!

Da Han annen gang hadde bedt den samme bønn og enda ligger på sitt ansikt, forferdet og kjempende, åpenbares en engel fra himmelen og trøster Ham. Lykkelige budbærer! Hvor har du ikke ilt fra himmelens herlighet for å bringe Frelseren trøst og hjelp i Hans nød! Dype fornedrelsens hemmelighet! Skaperen trøstes av sin skapning! Engelen iler med å trøste deg, og jeg, som er kjøpt så dyrt av deg, jeg bedrøver deg så ofte med min synd?

Men kampen og n¢den vokser, og tredje gang ligger Jesus på sitt ansikt, vånder seg og ber: Fader, er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog ikke som jeg vil, men som du vil. Og der Han stred hårdt med dødsangsten, ba Han heftigere; men Hans sved ble til blodsdråper, som falt ned på jorden.

Hvor hørte du vel om sådan blodsved før? O, forferdelige kval, som fra helvetes avgrunn la seg ut over Frelserens sjel! Således har dine blodrøde synder pint og martret Hans hellige sjel og legene! Min Gud, la meg; her ved din blodsved rett få avsky for all, all synd! Å, om mitt øye kunne gråte blod, det formådde dog ikke å avta en eneste, enn ikke den minste syndens plett. Men din blodsved har løst meg fra forbannelsen, hver blodsdråpe vitner om den nåde og kjærlighet, som skjuler synders mangfoldighet.

Vel er mine synder røde som skarlagen og mange som sand ved havets bredd; men disse blodsdråper har betalt for dem. Faderens øye har hvilt på dem i haven; Han har talt dem. Faderkjærligheten har oppsamlet dem alle, Gud gjemmer dem for evigheten så de bestandig skal vitne for Hans ansikt, at våre mange og store synder er betalt. Og derfor skal disse Frelserens blodsdråper alltid på ny trøste det sønderknuste synderhjerte, lege sjelens sår og skjenke den bekymrede ny hvile og fred.

Min sjel, gå ofte inn i Getsemane! Bli alene med din kjempende og bedende Frelser; legg deg ned på dine kne på den blodige grunn, da skal du elske Ham mere, drages bort fra verdens lyst og syndens forførende makt for alene å høre Ham til. O, min Jesus, minn meg om din blodsved, når synden trykker meg, når anklageren fordømmer meg. Getsemanes blodsdråper veier mere enn all min synd, hvor stor den enn er. Ja, i min dødsstund, når den siste strid vil gjøre sjelen bange, da trøst meg ved din blodige sved, at jeg med salig glede kan triumfere over synd og død.

Til toppen