Det Gamle Evangelium
Det Gamle Evangelium
|
FRELSEREN
OG DOMMEREN. Tirsdag. Mitt
hjerte, ta Guds pines sak
Min
Frelser, hver dag var en ny kamp for mine synders skyld. Du har sådd med
gråt, For at jeg skal høste med frydesang! Herre, led mig i dine fornedrelses
spor, da skal jeg hisset møte deg i herligheten.
Natten er over. Natten er hvilens
og vederkvegelsens stund for den trette og bekymrede. Mon den også var
det her i Betania for den dyrebare, lidende frelser? Eller var det her,
som siden i Getsemane, at disiplene sov, mens Herren våket? Stod Han ellers
opp tidlig og søkte ensomhet for å be og kjempe, hvor meget mere da i
disse netter, da den siste forferdelige kamp med mørkets fyrste var så
nær? Det var ikke bare i urtegården at Herren med sterkt rop og tårer
frembar bønner og ydmyke begjæringer til Ham, som kunne frelse fra døden.
(Hebr. 5, 7). Også dette stille fredens hjem i Betania har visselig gjenlydt
av Hans angstrop, om enn kun hørt av den himmelske Far. Hvilken bitter
tornefull vei! Om dagen omringet av sine fiender, deres fristelser og
snarer, om natten av Satans gloende piler! Han var visselig allerede trett,
når Han om morgenen på ny begynte sin gang imot Jerusalem.
Atter følger vi da Jesus og Hans disipler
ned av Oljeberget. Underveis kommer de til stedet, hvor det av Herren
forbannede fikentre sto. Peter bemerker det og forundrer sig over, at
fikentreet virkelig visnet under Herrens forbannelse. Men Jesus sa: «Ha
tro til Gud! Alt hva dere begjærer i deres bønner, tro, at dere skal få
det, så skal det vederfares dere.»
Dersom Herrens forbannelse hadde en sådan virkning på det ufruktbare
fikentre, hvorledes skal det da gå den uomvendte synder, som på hin dag
skal forbannes av den levende Gud? Hvor fryktelig da på hin dag å høre
av Hans munn disse ord: «Gå bort fra mig, dere forbannede, i den
evige ild» Disse ord vil fortære synderen. Det er forferdelig
å falle i den levende Guds hender.
Å, så søk Herrens velsignelse mens det er
tid! Nå er de gjennomborede hender utrakte mot deg for å velsigne. Hans
blod taler fred for deg, Hans favn venter på deg. Kom i denne stille uke
til den Frelser, som kjøpte deg så dyrt! Han skal velsigne deg evinnelig. *
De kommer atter til Jerusalem, og Herren går omkring i templet,
lærende, legende og frelsende, som hver dag Han gikk her nede i tjenerskikkelsen. Og
hvilke prekener har Han ikke holdt i dag! Hvilket alvor, hvilke gripende
ord og lignelser. Herren blir ikke trett av å rope og advare. Han vet,
at Hans time snart er kommet, at Han ikke mer skal kunne nå deres ører
med sitt nådens kall. Og hva Herren ikke kan nå med ord, det søker Han
å drive inn i hjertet med gripende lignelser og billeder. Ikke mindre
enn 7 sådanne lignelser har Matteus opptegnet fra denne dag.
Det er særlig Frelseren i Hans opphøyde majestet,
Hans guddommelige rettferdighet og nidkjærhet, som møter oss i dag. Hans
blikk er strengt, Hans mine alvorlig, Hans ord flammende. Det er den siste
store regnskapsdag med sine fiender her på jorden. I ord, i lignelser,
i trusler vender Han seg mot sitt livs stadige fiender, fariseerne, blotter
deres hykleri, stiller dem deres synd for øye. De føler, hvordan Han rammer
dem dypt, og hatet og forbitrelsen mot frelseren vokser.
I tredobbelt fristelse anfaller
de Frelseren. Alle Hans fiender forener sig mot Ham. De holder råd
om hvordan de skal kunne fange Ham i tale. Herodianerne
(skattens mynt), Sadusseerne (oppstandelsen), fariseerne
(hvilket er det store bud i loven?), alle treder de frem mot Ham, utsendte
av mørkets fyrste for å friste Ham, besnære Ham i ord. Men Herren avvæpner
dem alle. Fnysende av harme over sitt nederlag har de kun en tanke, hvorledes
de kan rydde Ham av veien, ja de søker å gripe Ham, men
frykter for folket.
Tenk deg Frelseren, den edle, den rene, den
evige kjærlighet, stående midt iblant alle disse hyklere, fiender og mørkets
utsendinger. Han går omkring full av
nåde og sannhet, Hans kjærlighet til de fortapte lyser av Hans blikk og
livsalige ord. Men hva kjærligheten ser omkring seg, er kun lurende blikk,
falske ord, hemmelige rådslagninger, fristende spørsmål. Hvilken smerte
for Ham som snart skal bløde på korset for dem alle. Kristi
blod og rettferdighet
Herren elsker dem, og alle Hans tanker går alene ut på å åpne deres
forblindede øyne, vise dem deres synd, for at de må omvende seg til Ham,
som er villig til å gi dem dobbelt av sin hånd for alle deres synder.
For siste gang søker Han å avsløre for dem deres hjerters indre tilstand
og bringe dem til selverkjennelse, først i to lignelser, vingårdsmennene
og arvingen, samt kongesønnens bryllup,
og så ved det tunge nidobbelte ve, som Han utroper over dem. Fariseerne
nødtes til å se seg selv i speilet; de forsto at Han var arvingen, hvis
liv de traktet etter; men de omvendte seg dog ikke. De så at de var lik
ham, som ikke hadde bryllupskledningen på og derfor ble utkastet i det
ytterste mørke. Men de ville ikke erkjenne sannheten. Derfor ville de
stoppe munnen på Ham, så de ikke lenger skulle uroes i sin samvittighet
av Hans dom.
For en forferdelig hjertets blindhet? Hvor
vanskelig er det dog å kjenne sitt eget hykleri, når man først er begynt
å motstå den Helligånd. Og vi, vi har det samme bedragelige hjerte. Vi
behøver daglig å gå til Herren og be: Ransak meg og prøv mitt hjerte?
Har du også bryllupskledningen på? Har Kristi rettferdighet skjult all
din synd, da bever som oftest den troende. Der er så meget, som dømmer
og anklager, så meget som ikke skulle finnes hos en Kristi disippel. Har
man da vandret noen tid etter Herren, og troens salighet ikke lenger er
ny, da vil lunkenhet så ofte innsnike seg. Ordet og bønnen smaker ikke
som før, man føler sig kraftløs; det er som man kun har navnet og bekjennelsen,
men ikke livet. Litt etter litt dør nådelivet ut, mens de gamle tilvante
former kanskje blir temmelig uforandret. Så hemmelig kan bedraget fullbyrdes?
Vennene ser fremdeles i deg en broder, selv mener du å høre Herren til,
men kongens altransakende øye finner kanskje, at du ikke har bryllupskledningen
på. Kjære Gud, frels meg for den farligste av alle sjelens farer, hykleri
og selvbedrag! Vis meg min jammer og elendighet og ifør meg den rette
kledning, toet i ditt dyre blod.
Fra lignelsenes speil skrider Herren til
uttalelsen av selve dommen over de forblindede fariseere, og den guddommelige
rettferdighet roper sitt gjennomtrengende vé over dem. Han gir en naken
skildring av deres hjertes hele urenhet og falskhet. Hen roper ni ganger
ve over dem, gjentatt med voksende nidkjærhet. Hvert ord syntes å måtte
gå gjennom deres hjerte som et tveegget sverd; men deres hjerter er usårlige,
og deres dom hviler over dem.
Er dette virkelig den samme Jesus, som så
kjærlig utbredte sin favn og sa: «Kom hit til meg, og jeg vil gi dere
hvile?» Er det de samme lepper, som så ømt kunne trøste de bedrøvede og
tale kjærlig til de gråtende?
Ja, Herrens hjerte er det samme; i sin kjærlighet
er Han den samme; Hans sjel brenner etter deres frelse; til og med i dødens
time ber Han jo: Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør! Men kjærligheten
får ikke trøste, den er foraktet, trampet under føtter, så må da rettferdigheten
forbanne. Så skal det da være den samme tolleres og synderes venn, som
på hin dag skal oppløfte sitt ve over alle de ugudelige og felle dommen
over dem. Han søkte dem på jorden; Han banket på hjertedøren, Han lokket
og ba, Han gråt over deres synder; Han utrakte sine hender imot dem gjennom
livet og like til dødens siste åndedrett; men de ville ikke la seg frelse.
Så må rettferdigheten rope evig ve over dem. Å, Jesus, skjul meg under
din nåde, slipp meg ikke, frels mig i din kjærlighet, at jeg ikke på hin
dag skal høre ditt ve uttales over meg!
Hermed har Herren uttalt sitt siste ord til
fariseerne. Hans kjærlighet har forsøkt det ytterste. Fra nå av har Han
vendt dem ryggen. «For se, jeg sier dere: Dere skal fra nå av ikke se
meg, inntil dere sier: Velsignet er den som kommer i Herrens navn!» Herren
taler om skilsmissen i den nær forestående død. Først ved Hans gjenkomst
til dom skal de igjen høre Hans røst. *
Med denne rystende tale slutter Herren sin
dag i templet. Aftenen er kommet, og mesteren samler sine tolv for å vende
tilbake til Betania. Ved utgangen stanser Han og setter seg like overfor
tempelkisten, der hvor folket la sine penger ned. De rike la av sin overflod.
Der kom også en fattig enke, som bare la to skjerv i kisten. Men Herren
så hennes store hjerte og sier til disiplene: «Sannelig sier jeg dere,
at denne fattige enke har lagt mere enn alle de, som la i kisten. For
hun har lagt av sin fattigdom alt det hun hadde.»
Salige enke! De rike hadde overflod på penger, men hin på kjærlighet.
Hvem var hun? Hennes navn vil først evigheten åpenbare. Og dog er hun
kjent overalt i verden og gjentar bestandig sin preken om, hvor meget
vi skal gi Herren. Å, gi Ham alt, gi Ham ditt hele hjerte! Ikke bare av
din overflod! Del ikke ditt hjerte imellom Ham og verden! Men gi deg helt
hen til Ham, som gav sig helt for deg! Og synes deg gaven ringe og uverdig,
som de to skjerver, Herren dømmer ikke så; ditt urene, arme hjerte er
just den sanne gave, som gleder Hans hjerte. En synders sjel er en kostelig
skatt for Frelseren; har Han ikke sagt, at det blir glede i himmelen over
en synders omvendelse! Min
Jesus, er jeg en av dem?
Men da Han gikk ut av templet, sier en av Hans disipler til Ham
”Mester, se hvilke steiner og hvilke bygninger!” Og Jesus sa: «Ser du
disse store bygninger? Der skal ikke lates stein på stein, som jo skal
nedbrytes!»
Hvor måtte dette svar forundre disiplene, og kanskje har deres
hjerter, idet de går ut av Jerusalem overveid i taushet denne spådom.
Men da de satt på Oljeberget og hvilte seg etter oppstigningen, spør Hans
disipler Ham i enrom nærmere herom. Og da utfolder Herren for dem det
store maleri av den siste dag og de siste ting. Han vet, at enden er nær,
derfor advarer og påminner Han dem om å våke og være beredte, og Han forteller
dem lignelsen om de kloke og dårlige jomfruer.
Det er nå over 1900 år siden Herren hin aften
satt på Oljeberget og skildret Herrens store dag for de forskrekkede disipler.
Han sa, at enden var nær, og dog er Herren enda ikke kommet. Også disiplene
preket at Han var nær, og alle Herrens tjenere etter dem har vitnet det
samme. Dog nøler Herren ennå. For en kjærlighet og langmodighet, som således
bier, fordi Han vil ha sitt hus fullt?
Men hvor meget mere kan da ikke vi si: Herren
er nær!
Derfor, bered deg å gå ham i møte! Ja, har
du olje i din lampe? Er du av de kloke jomfruer? Akk, de fem ble utenfor!
For sent banket de på døren; Herren var gått inn med sine.
Frelser, du som ikke slumrer og ikke sover,
lær mig å våke og ha lampen tent! Led mig ved din hånd og hjelp meg gjennom
denne onde verden, at jeg, når du kommer, må finnes blant de ventende.
Lykkelige dag, når brudgommen kommer, og vi får følge Ham inn i bryllupssalen.
Da er striden over, all trengsel glemt. Da skal vi love med hverandre
Hans salige navn i evig fred og glede.
Ennå forteller Han dem den alvorlige lignelse
om de betrodde talenter, og så stiller Han oss til sist
ansikt til ansikt med den kommende dom. Hvilket gripende maleri! Den store,
hvite trone er satt, og Menneskesønnen sitter i sin herlighet på den,
omgitt av alle de hellige engler. Og for Hans åsyn er folkene fremstilt,
atskilte ved den høyre og venstre side. Da sier Han til dem på høyre side:
Kom hit, dere min Fars velsignede, og arv det rike, som er beredt
dere fra verdens grunnvoll ble lagt. Hvilken jubelsang, hvilken
lov og takk fra disse millioner av salige, som ser himmelen åpen for seg,
herlighetens uforgjengelige krone! Da skal Han si til dem på den venstre
side: Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er
beredt Djevelen og hans engler. Hvilket jammerrop, når disse millioners
millioner ser alt håp ute, himmeldøren tillukket og seg selv forkastet.
Da begynner den gråt, den pine, som aldri opphører.
Hør da disse avgjørende ord, still deg hen
på dommens dag! Hvor ser du deg selv hen? På hvilken side står du? Betenk,
det er din evighet som avgjøres! Hvilket forskjellig åsyn hos den samme
Frelser! Hvor mild, hvor salig Han vender sig til sine; hvor streng, hvor
hård mot de fortapte! Hvor fryktelig da først å se Hans kjærlighet! Fryktelige
forbannelse! når all denne lidelse, kamp og møye, Hans tårer og bønner,
Hans blodsved i Getsemane, Hans angst på korset skal komme over Hans foraktere!
Jesus, slipp meg ikke! Forny din Helligånd
daglig i meg, at jeg må bli deg tro til enden og finnes på den høyre side.
Herre, gi meg din velsignelse og la meg følge deg til din herlighets rike
for å motta kronen av din hånd.
Hermed sluttes Frelserens taler på denne
dag. De hadde vært mange, store og gripende. Hvilken anstrengende tung
dag for sjel og legeme! Hvor trett Han var
da de gikk oppover! Men snart er de nær Betania. Marta har lenge ventet
dem; hun har beredt måltidet for den kjære mester; hun får lov å vederkvege
Hans legeme i de siste trengselens dager. Herren vil ikke glemme henne
det; Han vil engang la henne sette seg ved det himmelske nattverdbord,
så hun kan mettes av Hans salighet. Her har den lille klynge av venner
ennå hatt en aftentime sammen under inderlig samtale, sang og bønn. Frelseren
har enn mere opplatt deres blikk for sin kjærlighet, sitt store verk,
trøstet og styrket dem. Å, salige lille flokk, som her var en sjel med
mesteren! Hvilken stille fred, hvilken hvile; de lå jo opp til Frelserens
bryst.
Milde Frelser, gi også meg hvile i din favn,
inntil døden er nær! Trøst mitt hjerte og vis meg daglig dine sår og vunder!
Da leges mitt hjerte, da har jeg i troen på ditt blod det evige liv. |
