Det Gamle Evangelium

tirsdagens

 

 

Tilbake

FRELSEREN OG DOMMEREN.

Tirsdag.
Mark. 11, 20-33. Matt. 21, 28-33, 39. Mark. 12, 41-44. Matt. 24, 1-25, 46.

 

Mitt hjerte, ta Guds pines sak
til grundig ettertanke;
la ditt sinn hans korses dag
daglig gjennomvanke
.

 

    Min Frelser, hver dag var en ny kamp for mine synders skyld. Du har sådd med gråt, For at jeg skal høste med frydesang! Herre, led mig i dine fornedrelses spor, da skal jeg hisset møte deg i herligheten.

      Natten er over. Natten er hvilens og vederkvegelsens stund for den trette og bekymrede. Mon den også var det her i Betania for den dyrebare, lidende frelser? Eller var det her, som siden i Getsemane, at disiplene sov, mens Herren våket? Stod Han ellers opp tidlig og søkte ensomhet for å be og kjempe, hvor meget mere da i disse netter, da den siste forferdelige kamp med mørkets fyrste var så nær? Det var ikke bare i urtegården at Herren med sterkt rop og tårer frembar bønner og ydmyke begjæringer til Ham, som kunne frelse fra døden. (Hebr. 5, 7). Også dette stille fredens hjem i Betania har visselig gjenlydt av Hans angstrop, om enn kun hørt av den himmelske Far. Hvilken bitter tornefull vei! Om dagen omringet av sine fiender, deres fristelser og snarer, om natten av Satans gloende piler! Han var visselig allerede trett, når Han om morgenen på ny begynte sin gang imot Jerusalem.

      Atter følger vi da Jesus og Hans disipler ned av Oljeberget. Underveis kommer de til stedet, hvor det av Herren forbannede fikentre sto. Peter bemerker det og forundrer sig over, at fikentreet virkelig visnet under Herrens forbannelse. Men Jesus sa: «Ha tro til Gud! Alt hva dere begjærer i deres bønner, tro, at dere skal få det, så skal det vederfares dere.»

      Dersom Herrens forbannelse hadde en sådan virkning på det ufruktbare fikentre, hvorledes skal det da gå den uomvendte synder, som på hin dag skal forbannes av den levende Gud? Hvor fryktelig da på hin dag å høre av Hans munn disse ord: «Gå bort fra mig, dere forbannede, i den evige ild» Disse ord vil fortære synderen. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

      Å, så søk Herrens velsignelse mens det er tid! Nå er de gjennomborede hender utrakte mot deg for å velsigne. Hans blod taler fred for deg, Hans favn venter på deg. Kom i denne stille uke til den Frelser, som kjøpte deg så dyrt! Han skal velsigne deg evinnelig.

*

      De kommer atter til Jerusalem, og Herren går omkring i templet, lærende, legende og frelsende, som hver dag Han gikk her nede i tjenerskikkelsen.

Og hvilke prekener har Han ikke holdt i dag! Hvilket alvor, hvilke gripende ord og lignelser. Herren blir ikke trett av å rope og advare. Han vet, at Hans time snart er kommet, at Han ikke mer skal kunne nå deres ører med sitt nådens kall. Og hva Herren ikke kan nå med ord, det søker Han å drive inn i hjertet med gripende lignelser og billeder. Ikke mindre enn 7 sådanne lignelser har Matteus opptegnet fra denne dag.

      Det er særlig Frelseren i Hans opphøyde majestet, Hans guddommelige rettferdighet og nidkjærhet, som møter oss i dag. Hans blikk er strengt, Hans mine alvorlig, Hans ord flammende. Det er den siste store regnskapsdag med sine fiender her på jorden. I ord, i lignelser, i trusler vender Han seg mot sitt livs stadige fiender, fariseerne, blotter deres hykleri, stiller dem deres synd for øye. De føler, hvordan Han rammer dem dypt, og hatet og forbitrelsen mot frelseren vokser.

      I tredobbelt fristelse anfaller de Frelseren. Alle Hans fiender forener sig mot Ham. De holder råd om hvordan de skal kunne fange Ham i tale. Herodianerne (skattens mynt), Sadusseerne (oppstandelsen), fariseerne (hvilket er det store bud i loven?), alle treder de frem mot Ham, utsendte av mørkets fyrste for å friste Ham, besnære Ham i ord. Men Herren avvæpner dem alle. Fnysende av harme over sitt nederlag har de kun en tanke, hvorledes de kan rydde Ham av veien, ja de søker å gripe Ham, men frykter for folket.

      Tenk deg Frelseren, den edle, den rene, den evige kjærlighet, stående midt iblant alle disse hyklere, fiender og mørkets utsendinger. Han går omkring full

av nåde og sannhet, Hans kjærlighet til de fortapte lyser av Hans blikk og livsalige ord. Men hva kjærligheten ser omkring seg, er kun lurende blikk, falske ord, hemmelige rådslagninger, fristende spørsmål. Hvilken smerte for Ham som snart skal bløde på korset for dem alle.

Kristi blod og rettferdighet
er alt hva jeg vil smykkes med;
dermed jeg kan for Gud bestå,
når jeg i Himlen skal inngå.

      Herren elsker dem, og alle Hans tanker går alene ut på å åpne deres forblindede øyne, vise dem deres synd, for at de må omvende seg til Ham, som er villig til å gi dem dobbelt av sin hånd for alle deres synder. For siste gang søker Han å avsløre for dem deres hjerters indre tilstand og bringe dem til selverkjennelse, først i to lignelser, vingårdsmennene og arvingen, samt kongesønnens bryllup, og så ved det tunge nidobbelte ve, som Han utroper over dem. Fariseerne nødtes til å se seg selv i speilet; de forsto at Han var arvingen, hvis liv de traktet etter; men de omvendte seg dog ikke. De så at de var lik ham, som ikke hadde bryllupskledningen på og derfor ble utkastet i det ytterste mørke. Men de ville ikke erkjenne sannheten. Derfor ville de stoppe munnen på Ham, så de ikke lenger skulle uroes i sin samvittighet av Hans dom.

      For en forferdelig hjertets blindhet? Hvor vanskelig er det dog å kjenne sitt eget hykleri, når man først er begynt å motstå den Helligånd. Og vi, vi har det samme bedragelige hjerte. Vi behøver daglig å gå til Herren og be: Ransak meg og prøv mitt hjerte? Har du også bryllupskledningen på? Har Kristi rettferdighet skjult all din synd, da bever som oftest den troende. Der er så meget, som dømmer og anklager, så meget som ikke skulle finnes hos en Kristi disippel. Har man da vandret noen tid etter Herren, og troens salighet ikke lenger er ny, da vil lunkenhet så ofte innsnike seg. Ordet og bønnen smaker ikke som før, man føler sig kraftløs; det er som man kun har navnet og bekjennelsen, men ikke livet. Litt etter litt dør nådelivet ut, mens de gamle tilvante former kanskje blir temmelig uforandret. Så hemmelig kan bedraget fullbyrdes? Vennene ser fremdeles i deg en broder, selv mener du å høre Herren til, men kongens altransakende øye finner kanskje, at du ikke har bryllupskledningen på. Kjære Gud, frels meg for den farligste av alle sjelens farer, hykleri og selvbedrag! Vis meg min jammer og elendighet og ifør meg den rette kledning, toet i ditt dyre blod.

      Fra lignelsenes speil skrider Herren til uttalelsen av selve dommen over de forblindede fariseere, og den guddommelige rettferdighet roper sitt gjennomtrengende vé over dem. Han gir en naken skildring av deres hjertes hele urenhet og falskhet. Hen roper ni ganger ve over dem, gjentatt med voksende nidkjærhet. Hvert ord syntes å måtte gå gjennom deres hjerte som et tveegget sverd; men deres hjerter er usårlige, og deres dom hviler over dem.

      Er dette virkelig den samme Jesus, som så kjærlig utbredte sin favn og sa: «Kom hit til meg, og jeg vil gi dere hvile?» Er det de samme lepper, som så ømt kunne trøste de bedrøvede og tale kjærlig til de gråtende?

      Ja, Herrens hjerte er det samme; i sin kjærlighet er Han den samme; Hans sjel brenner etter deres frelse; til og med i dødens time ber Han jo: Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør! Men kjærligheten får ikke trøste, den er foraktet, trampet under føtter, så må da rettferdigheten forbanne. Så skal det da være den samme tolleres og synderes venn, som på hin dag skal oppløfte sitt ve over alle de ugudelige og felle dommen over dem. Han søkte dem på jorden; Han banket på hjertedøren, Han lokket og ba, Han gråt over deres synder; Han utrakte sine hender imot dem gjennom livet og like til dødens siste åndedrett; men de ville ikke la seg frelse. Så må rettferdigheten rope evig ve over dem. Å, Jesus, skjul meg under din nåde, slipp meg ikke, frels mig i din kjærlighet, at jeg ikke på hin dag skal høre ditt ve uttales over meg!

      Hermed har Herren uttalt sitt siste ord til fariseerne. Hans kjærlighet har forsøkt det ytterste. Fra nå av har Han vendt dem ryggen. «For se, jeg sier dere: Dere skal fra nå av ikke se meg, inntil dere sier: Velsignet er den som kommer i Herrens navn!» Herren taler om skilsmissen i den nær forestående død. Først ved Hans gjenkomst til dom skal de igjen høre Hans røst.

*

      Med denne rystende tale slutter Herren sin dag i templet. Aftenen er kommet, og mesteren samler sine tolv for å vende tilbake til Betania. Ved utgangen stanser Han og setter seg like overfor tempelkisten, der hvor folket la sine penger ned. De rike la av sin overflod. Der kom også en fattig enke, som bare la to skjerv i kisten. Men Herren så hennes store hjerte og sier til disiplene: «Sannelig sier jeg dere, at denne fattige enke har lagt mere enn alle de, som la i kisten. For hun har lagt av sin fattigdom alt det hun hadde.»

      Salige enke! De rike hadde overflod på penger, men hin på kjærlighet. Hvem var hun? Hennes navn vil først evigheten åpenbare. Og dog er hun kjent overalt i verden og gjentar bestandig sin preken om, hvor meget vi skal gi Herren. Å, gi Ham alt, gi Ham ditt hele hjerte! Ikke bare av din overflod! Del ikke ditt hjerte imellom Ham og verden! Men gi deg helt hen til Ham, som gav sig helt for deg! Og synes deg gaven ringe og uverdig, som de to skjerver, Herren dømmer ikke så; ditt urene, arme hjerte er just den sanne gave, som gleder Hans hjerte. En synders sjel er en kostelig skatt for Frelseren; har Han ikke sagt, at det blir glede i himmelen over en synders omvendelse!

Min Jesus, er jeg en av dem?
Vil du mig kalle din?
Står jeg for deg som hine fem
med lys i lampen min
?

      Men da Han gikk ut av templet, sier en av Hans disipler til Ham ”Mester, se hvilke steiner og hvilke bygninger!” Og Jesus sa: «Ser du disse store bygninger? Der skal ikke lates stein på stein, som jo skal nedbrytes!»

      Hvor måtte dette svar forundre disiplene, og kanskje har deres hjerter, idet de går ut av Jerusalem overveid i taushet denne spådom. Men da de satt på Oljeberget og hvilte seg etter oppstigningen, spør Hans disipler Ham i enrom nærmere herom. Og da utfolder Herren for dem det store maleri av den siste dag og de siste ting. Han vet, at enden er nær, derfor advarer og påminner Han dem om å våke og være beredte, og Han forteller dem lignelsen om de kloke og dårlige jomfruer.

      Det er nå over 1900 år siden Herren hin aften satt på Oljeberget og skildret Herrens store dag for de forskrekkede disipler. Han sa, at enden var nær, og dog er Herren enda ikke kommet. Også disiplene preket at Han var nær, og alle Herrens tjenere etter dem har vitnet det samme. Dog nøler Herren ennå. For en kjærlighet og langmodighet, som således bier, fordi Han vil ha sitt hus fullt?

      Men hvor meget mere kan da ikke vi si: Herren er nær!

      Derfor, bered deg å gå ham i møte! Ja, har du olje i din lampe? Er du av de kloke jomfruer? Akk, de fem ble utenfor! For sent banket de på døren; Herren var gått inn med sine.

      Frelser, du som ikke slumrer og ikke sover, lær mig å våke og ha lampen tent! Led mig ved din hånd og hjelp meg gjennom denne onde verden, at jeg, når du kommer, må finnes blant de ventende. Lykkelige dag, når brudgommen kommer, og vi får følge Ham inn i bryllupssalen. Da er striden over, all trengsel glemt. Da skal vi love med hverandre Hans salige navn i evig fred og glede.

      Ennå forteller Han dem den alvorlige lignelse om de betrodde talenter, og så stiller Han oss til sist ansikt til ansikt med den kommende dom. Hvilket gripende maleri! Den store, hvite trone er satt, og Menneskesønnen sitter i sin herlighet på den, omgitt av alle de hellige engler. Og for Hans åsyn er folkene fremstilt, atskilte ved den høyre og venstre side. Da sier Han til dem på høyre side: Kom hit, dere min Fars velsignede, og arv det rike, som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt. Hvilken jubelsang, hvilken lov og takk fra disse millioner av salige, som ser himmelen åpen for seg, herlighetens uforgjengelige krone! Da skal Han si til dem på den venstre side: Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt Djevelen og hans engler. Hvilket jammerrop, når disse millioners millioner ser alt håp ute, himmeldøren tillukket og seg selv forkastet. Da begynner den gråt, den pine, som aldri opphører.

      Hør da disse avgjørende ord, still deg hen på dommens dag! Hvor ser du deg selv hen? På hvilken side står du? Betenk, det er din evighet som avgjøres! Hvilket forskjellig åsyn hos den samme Frelser! Hvor mild, hvor salig Han vender sig til sine; hvor streng, hvor hård mot de fortapte! Hvor fryktelig da først å se Hans kjærlighet! Fryktelige forbannelse! når all denne lidelse, kamp og møye, Hans tårer og bønner, Hans blodsved i Getsemane, Hans angst på korset skal komme over Hans foraktere!

      Jesus, slipp meg ikke! Forny din Helligånd daglig i meg, at jeg må bli deg tro til enden og finnes på den høyre side. Herre, gi meg din velsignelse og la meg følge deg til din herlighets rike for å motta kronen av din hånd.

      Hermed sluttes Frelserens taler på denne dag. De hadde vært mange, store og gripende. Hvilken anstrengende tung dag for sjel og legeme! Hvor trett Han

var da de gikk oppover! Men snart er de nær Betania. Marta har lenge ventet dem; hun har beredt måltidet for den kjære mester; hun får lov å vederkvege Hans legeme i de siste trengselens dager. Herren vil ikke glemme henne det; Han vil engang la henne sette seg ved det himmelske nattverdbord, så hun kan mettes av Hans salighet. Her har den lille klynge av venner ennå hatt en aftentime sammen under inderlig samtale, sang og bønn. Frelseren har enn mere opplatt deres blikk for sin kjærlighet, sitt store verk, trøstet og styrket dem. Å, salige lille flokk, som her var en sjel med mesteren! Hvilken stille fred, hvilken hvile; de lå jo opp til Frelserens bryst.

      Milde Frelser, gi også meg hvile i din favn, inntil døden er nær! Trøst mitt hjerte og vis meg daglig dine sår og vunder! Da leges mitt hjerte, da har jeg i troen på ditt blod det evige liv.

Til toppen