Tilbake

KONGEN KOMMER

Palmesøndag.
Matt. 21, 1 - 9. Luk. 19, 37 - 44. Mark. 11, 11..

Her er han som vil bære
en tornekrans for deg!
Her er han som vil være
din kong' evinnelig.

     - Å, du min Herre og min konge, velsign min gang etter deg! Vis mig din usigelige kjærlighet i hvert et lidelsens fotspor. Jeg vil også gjerne brede mine k1ær ut for deg, to palmen i min hånd og hilse deg med mitt salige hosianna!

Vi begynner i dag på den stille uke. Vi innbydes til å følge vår Herre og Frelser på Hans siste trinn, de tyngste trinn av den lange lidelsens vei. Måtte vi følge ham med det rette stille sinn, som salig begrunner alt, for så å prise og opphøye denne kjærlighet, så stor imot syndere.

La oss da gå ut og møte den kommende Frelser og se det Guds lam, som bærer verdens synd; for se Han er nær ! Saktmodig kommer Han, ridende på aseninnen ; det er Herrens inntog i den store konges stad. Han kommer for å vinne sitt rike, det rike som ikke er av denne verden, og som derfor bare kan vinnes gjennom dødens bitre lidelse og dype fornedrelse.

Hvilke følelser har mon i denne stund beveget Frelserens hjerte, da Han møtte de jublende folkemasser, som bredte sine klær ut på veien og ropte sitt Hosianna. mot Ham? Han så jo i denne stund alt forut. Han kom jo som en konge, men kronen som Han skulle bære var av blodige torner, og tronen var et kors, forbannelsens tre. For Ham var dette hosianna allerede blandet med det fryktelige rop: "Bort med Ham? Korsfest, korsfest Ham!"

Og allikevel kommer Han. Det lyder i Hans hjerte tross kors og nagler, som venter på Ham: Se, jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje! (Hebr. 10, 9.)
Det var Faderens vilje, at Han skulde smake døden for alle (Hebr. 2, 9) ; den rettferdige hellige Gud lengtet etter sitt bortkomne vredens barn, og for å drage oss, sine fiender, igjen til sin favn, hengir Han alt, sin enbårne Sønn. Men Sønnens vilje er et med Faderens, derfor kommer Han nå tørstende etter synderes frelse for selv å gi sitt liv til gjenløsningsbetaling  for mange. (Matt. 20, 28).

Min sjel, følg stille i din saktmodige Frelsers trinn! Det er deg Han leter etter, det er deg Han tenker på, det er din sjel, som står for Hans øye, idet Han kommer til Jerusalem, til lidelsens siste, tunge og forferdelige gang. Har du møtt Ham med ditt hosianna? Bredte du dine klær på veien for Ham? Har du avkledd deg all din egen rettferdighet, slått vrak på alt, for at du i Ham må ha den beste kledning gjort ren i Lammets blod?

Han er kongen, din konge. Nå er Han vel dypt fornedret og kommer i tjenerskikkelse; men Gud har høyt opphøyd  Ham og gitt Ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i Himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære. (Fil. 2, 9 flg.) Bøy da dine kne for Ham i denne stille uke. Han er din Herre, har retten til din sjel, for dyrt har Han kjøpt deg. Søk Ham med din syndebyrde, at Han her i nådens tid må bli din Herre, og du på hin dag kan salig bøye dine kne blant den frelste skare.

For Han kommer igjen. Inntoget i Jerusalem var et forbillede på hva som snart skal skje. Portene til det himmelske Jerusalem skal åpnes. Kongen kommer, herlighetens konge. Profeter og apostler omringer Ham, og etter Ham følger den store hvite skare, som ingen kan telle, med palmegren i hånd. Da lyder det som mange vannes lyd: Hosianna! Velsignet være den som kommer i Herrens navn!»

Skal du være med i dette inntog? Skal du salig følge Lammets bryllupsskare?  Våk og bed, bror og søster, for Herren kommer snart, tiden er nær. Ha olje i din lampe og omgjord deg om dine lender! Lytt etter Herrens trinn, at du må bli med på denne Herrens seiersdag! Salige lodd å følge Ham innenfor portene til den stad, hvis murer heter salighet! Bak de porter er ingen sorg og trengsel, der gråter ingen mer. O, Jesus, gjem mig i din favn! Slipp meg ikke, hvor elendig jeg enn er, hvor ofte jeg enn snubler, men la meg bli av dem, som må få rett til livsens tre og gjennom portene komme inn i staden. (Åp. 22, 14.)

Jesus gråt, -  fall på mitt hjerte,
o, I dyre tårer, ned!

Ved nedgangen fra Oljeberget stanser toget. Foran dem i skinnet av den nedgående sol ligger den store by. Larmen av den bølgende skare stilles, de tusen hosiannarop forstummer; dyp stillhet griper alle; for se ­Jesus gråter. Med tårer ser Han mot Jerusalems murer, tenker på hvor høyt benådet denne byen er av Gud, og hvor dypt den snart skal nedstyrtes. Han tenker på de mange dyrekjøpte sjeler, Han der forgjeves hadde søkt å drage etter seg, og som nå ilte den evige fortapelse i møte. Og idet Han rekker ut mot dem sine hender og tårer fyller hans guddomsøye, utroper Han smertefullt: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. (Luk. 19, 42.)

Der er runnet mange tårer i denne jammerdal! Syndens jord er vætet av dem. Men aldri så du tårer lik disse : - det er skaperen selv som gråter ! Hellige tårer, kosteligere enn de klareste diamanter, for i hver tåre ser jeg en avglans av den uendelige kjærlighet, hvormed Han har elsket meg, arme og elendige synder. Disse tårer gjelder enhver synder, som vandrer på fortapelsens vei. Således har Herren sørget over oss alle engang, da vi gikk som villfarende får langt borte i ørkenen. Salig da hver den som lot sig finne av Ham, så Han fikk den etterlengtede lønn for sin lidelse og smerte ! Da tok Han deg på sine skuldre med glede. - 

Men akk, hvor mange, mange, som i denne stille uke vandrer lik det Jerusalem over hvem Herren gråt! Hvor mange bespottere, som også nå roper: - bort med Ham! Herren hører deres spott og hån, ser hvorledes de forakter Hans kjærlighet; allikevel ble Han ikke vred, - bare tårer er Hans svar. Han vil ingen synders død.

Min sjel, la disse tårer daglig minne deg om, hvor høyt Jesus elsker deg. Er det ikke nok at Han i så mange år lette etter deg med smerte? Vil du igjen bringe Hans hjerte til å gråte? Kan du forlate Ham, glemme Ham, på ny korsfeste Ham med dine synder? O, du trofaste Helligånd, du som sier, at Gud gjemmer den troendes, ja, mine tårer hos sig, gjem du disse min Frelsers tårer dypt i mitt hjerte, så jeg alltid må huske Hans kjærlighet mot meg.

*

Og det lange jublende tog går inn gjennom Jerusalems porter. Veien går til templet, og Herren går inn med sine disipler i sitt eget hus. Men hvorledes så det ut i Herrens hus? Helligdommen var nedtrampet av verdens ugudelighet og synd. Man søkte ikke Herren for å få nåde, men for timelig vinning. Herrens bolig var blitt en handelsbod. Herren går stille rundt med sine tolv og "ser" alt. (Mark. 11, 11.) Det alvorsfulle, vemodige blikk ser omkring på pengevekslernes bord og duekremmernes stoler. Det er Herrens langmodige, advarende og tunge blikk, som alltid går foran den kommende vrede og dom.

Dersom vi alltid gav akt på dette Herrens bebreidende blikk, da skulle vi ikke behøve å komme under de hårde tuktelser, ikke gjøre de dype fall. Herren er jo vår sjels tilsynsmann. Han sover aldri, men oppdager straks det minste sykdomstegn i ditt hjerte og sender deg sitt bebreidende, påminnende blikk.
Kanskje hviler det på deg i denne stund? Kanskje er der noe i ditt nådeliv, noen lunkenhet, noen synd, noen verdenstilbøyelighet, som vil skade din sjel? La Herrens kjærlige øye vise deg din avvikelse og søk Hans nåde og forlatelse, før Hans tuktende hånd faller tungt på deg.

Således går da Herren vemodig og stille omkring. Han truer dem ikke, Han utdriver dem ikke, Han bier ennå i sin langmodighet, og da det allerede er «aftens tid», forlater Han snart templet med de tolv.

Han går oppover Oljeberget til Betania, til det kjære lille hjem, hvor Han hadde sine elskelige venner, Lasarus og hans søstre. Der opp vandrer Jesus hver aften i den stille uke. Der tilbringer Han natten, der hviler Han seg i kretsen av sine beste venner i de siste tunge timer av sin jordiske vandring. Lykkelige venner, som fikk ta imot mesteren i Hans siste timer! Lykkelige Maria, som aften etter aften fikk sitte ved Hans føtter og lytte til Hans tale!

Også vi kan få den samme lykke! Lukk opp ditt hjerte, der vil Han hvile, der vil Han senke sin fred.

Kom, min sjel, sett deg ved din Frelsers føtter i denne stille uke og lytt til all Hans kjærlighet til deg, denne uendelige kjærlighet, som taler ut av Hans sår og vunder, Hans blod og død.

Til toppen