Det Gamle Evangelium
STILLE
FØR STORMEN. Onsdag Min Frelser,
hvor var din sjel forferdet på denne dag! La din angstfulle bønn: «Fader,
frels meg fra denne time!» trenge dypt inn i mitt hjerte. Du er hvetekornet,
som faller i jorden og dør. La også meg bli din oppstandelses frukt, din
lønn for all din sjeleangst og lidelse! Om
Jesu lidelsesgang på denne dag tier evangelistene ganske. At han også
i dag er kommet til Jerusalem og har tilbrakt dagen i templet, er utenfor
all tvil. Lukas sier: Men Han lærte om dagene i templet,
men om nettene gikk Han ut og ble natten over på det berg, som kalles
Oljeberget. duk. 21, 37). Herren har vært «i sin fars hus» til det siste;
Han visste jo, at natten snart kom, da Han ikke lenger kunne arbeide,
derfor har han kjøpt den beleilige tid, ja, brukt det siste øyeblikk. Og
just nå strømmer skarene alle vegne fra til høytiden i Jerusalem. Hvor
mange dyrekjøpte sjeler kunne Han ikke her kalle og lete etter? Og hvorledes
skulle da Frelserens kjærlighet kunne være langt fra dem? Vi
følger derfor igjen Frelseren tidlig om morgenen fra Betania sammen med
de tolv. På veien sier Han til sine disipler: Dere vet, at om to dager
er det påske, og Menneskesønnen skal forrådes til å korsfestes. Med dyp
smerte har Han sikkert uttalt disse ord! Bare to dager til, så skal han
tømme den bitre kalk. Hvor har disiplene med overraskelse og bedrøvelse
sett på Ham! Hvilke fryktelige ord? De hadde jo hørt dem forut, men deres
hjerter hadde ennå ikke rett kunnet forenes med denne skrekkelige tanke.
Og nå bare to dager! Visselig har derfor smerte og bedrøvelse fylt den
lille skare, mens de nå siste morgen gikk den vante vei til Jerusalem.
Han tar som ellers veien til templet. Her samledes folket om Ham; her
lærte Han dem og forkynte dem fred gjennom evangeliet; her helbredet Han
deres syke. Det er Herrens siste dag blant folket, og det hviler en dyp
forventning over den. Den er som den lumre stillhet, før uværet bryter
ut. I dag holder Hans fiender seg på avstand. Ingen frister Ham. Ingen
våget siden i går å spørre Ham om noe. Dog i hemmelighet rådslår de sammen.
Mens Herren står blant sine, taler om sin kjærlighet til syndere og innbyder
dem til sin favn, står Judas, en av de tolv, blant fiendenes råd hos ypperstepresten
Kaifas. Ja, i denne stund forråder han sin herre og mester, selger Ham
til dem for 30 sølvpenger. Herren
var vel i templet, midt blant folkets skarer, dog så Han Judas i hint
skrekkelige øyeblikk, da han mottok sin lønn, betalingen for verdens frelser.
Hvilken smerte, hvilket vemod i Frelserens sjel! Må aldri jeg forråde
deg, aldri glemme deg, aldri selge deg for noe av det verden eier. Herre,
hvem er som du? Hva
vederlag kan jeg vel få for deg? Han den store
smertens mann Johannes
meddeler oss det eneste trekk fra Frelserens opphold i templet på denne
dag, nemlig møtet med de grekere, som var kommet opp til høytiden for
å tilbe. (Joh. 12, 20-36). Når
vi her innskyter denne Johannes' beretning, da har vi jo ingen likefrem
hjemmel for det i evangeliet. Kun Johannes beretter om det, og han nevner
det like etter inntoget i Jerusalem. Men at møtet ikke er forefalt selve
dagen for inntoget er åpenbart; for Markus sier, at det da allerede var
aften, hvorfor Han snart etter vendte tilbake til Betania. Hva Johannes
forteller, er derfor forefalt en av dagene i den stille uke, og at det
har vært den siste er ikke urimelig; selv Johannes synes å angi ordene
som Jesu siste tale, idet han like etter beretter om nattverden. Talen
selv passer også best på den siste dag. Hittil har Herren kun for sine
disipler antydet sin lidelse og død, men her vitner Han fritt om det for
alt folket. Merk enn videre Hans sjeleangst, Hans vitnesbyrd, at Hans
dag er kommet, (”nå holdes dom over denne verdens fyrste») og
Herrens røst fra himmelen, som viser tilbake til røsten ved Hans virksomhets
begynnelse. Alt synes derfor å tale for, at denne Johannes' beretning
tilhører den siste dag før lidelsen. Noen
grekere, som søkte frelse, var kommet for å tilbe på høytiden. De har
hørt om den hyllest folket gav Ham ved inntoget, om Hans gripende taler
og kraftige undergjerninger, og deres sjel er blitt grepet av lengsel
etter å møte Frelseren personlig. De søker Ham derfor i templet; men da
de ikke selv våger å tiltale Jesus, frembærer de sin bønn gjennom disippelen
Filip til Herren. Idet nå Herren hører deres begjæring og går disse hedninger
i møte, ser Han i dem og deres lengsel etter Ham førstegrøden av de millioner
av hedninger, som etter Hans død skal søke etter Ham og bli Hans lønn
for Hans lidelser på jorden. Derfor oppløfter Han sin røst og sier: Timen
er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres, sannelig, sannelig sier
jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare
det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. Hvilket
salig pasjonsbillede? Hvor ser det ikke underlig ut for våre øyne, når
hvetekornet legges i den sorte mull, råtner og dør ! Hvem kunne da tenke,
at snart det fulle aks skal spire opp av det? Således skulle vel også
disiplene forferdes, når de så Frelseren henge på det forsmedelige tre;
men just således var det nødvendig. Kun gjennom sin død kunne Han samle
sin store høst av frelste sjeler. Det burde Kristus å lide og således
inngå til sin herlighet. Dyrebare
kjærlighet? Hvorledes kunne Han trenge til meg og deg, arme synder? Han
var Gud og eide herlighetens trone i himmelen! Var det ikke nok av engler,
som lovet og takket Hans navn uopphørlig? Og dog, Hans sjel tørstet etter
de falne, forlorne menneskebarn; Han vil ikke la oss alene, derfor stiger
Han villig ned, går gjennom dødens bitre kamp og smerte, og blir hvetekornet,
som legges i jorden. Å,
min Jesus, hvor ditt hjerte fant trøst i synet av disse søkende og lengtende
hedninger. Ditt altseende øye så etter den store skare av alle slekter
og tungemål, som skulle søke deg med tårer og bønner, frukten av din korsdød! Milde
Frelser, så ditt øye også meg i hin store skare? O, Jesus, slipp meg ikke,
men før meg daglig dypere inn i ditt samfunn. La din nåde bevare meg inntil
enden hos deg, ved ditt hjerte, at også jeg må bli den frukt, du skal
innsamle i din lade. * Men
idet Herren tenker på, at ”nå er timen kommet”, da forferdes
Hans sjel. Han
skjelver og bever som siden i Getsemane, dødens angst gjennomtrenger Ham;
og han roper i sin sjelenød som da: «Fader, frels meg fra denne
time! Dog derfor er jeg kommet til denne time. Fader, herliggjør ditt
navn!» Still
deg med andakt her ved din Jesu side! Se Hans bedrøvelse, hør Hans angst!
Slik tynger mine synder på deg, min Frelser! Hvor ofte du har bedt slik
bedrøvet og kjempende til din Fader om natten på bergene! Og alt for at
,jeg skulle med salig fred og glede kunne bøye mine kne ved nådestolen
og finne trøst og hjelp. Å, Jesus, du har ved din lidelse banet meg veien
til faderhjertet; nå kan jeg fly dit hen med alle mine sorger, hvile meg
ved Guds trofaste hjerte, gråte mine tårer der og hvile trygt. Takk, min
Frelser, for din angst og nød ? La meg aldri glemme, hvor dyrt du har
kjøpt for meg hver minste stund av fred, av hvile og glede. Da
kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort og vil atter
herliggjøre det!» Det er Faderen svar på sin sønns skjelvende
bønn. Som røsten lød ved Jesu tiltredelse av sitt kall, i dåpens stund,
således besegler nå den samme Faderens røst det siste offentlige vitnesbyrd
av Jesu munn. Folket hørte røsten; noen sa det hadde tordnet, andre at
en engel hadde svart Ham. Men Jesus sa: «Ikke for min skyld skjedde
denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal
denne verdens fyrste kastes ut. Og jeg, når jeg blir opphøyet fra jorden,
vil jeg drage alle til meg.» Dette
er det siste salige evangelium, som Frelseren har vitnet før sin lidelse.
Merk da nøye på Hans ord! Hvilken uendelig kjærlighet: Han vil drage alte
til seg.
Hans frelserhender strekker sig i disse ord ut mot hele verden for å drage
alle til sitt hjerte; Han har rom for alle. Men hvor få som akter på Hans
kjærlighet og lar sig drage? Verden strekker også sine armer ut, og menneskene
kommer så villig; de følger syndens tillokkelser, jager etter dette livs
kort varige lyst, mens Frelseren venter forgjeves. Å
sjel, hvor kunne du vel bedre hvile enn i din Frelsers favn? Verdens brønner
er snart tomme. Men Han har det levende vann, som evig slukker sjelens
tørst? La da ikke Herren lenger forgjeves lete etter deg; Hans sår og
blod kaller på deg, Hans kamp og smerte ber deg. Nu er Han nær deg for
å oppfylle dette sitt siste ord. Nå er Han opphøyet fra jorden, og just
nå vil Han også drage deg til seg. Kjære
Jesus, drag også meg etter deg! Når jeg skal forlate denne jammerdal og
ser mot evigheten, da drag meg etter deg, at jeg må opphøyes med deg,
slippe det ofte så tunge kors, glemme all tidens møye, de trange veier,
de bitre tårer og evig være nær deg og mettes av din salighet. Jesu
offentlige gjerning er endt; med alvorlig formaning til ikke å forakte
Hans ord forlater Han templet; Hans siste tale blant folket er slutt.
Fra nå av tilhører Han helt sine tolv, inntil Han kommer som det villige
Guds lam, bunden for å føres til slaktebenken. Mot aftens tid drar Han
for siste gang oppover Oljebergets skråning. Det lider nå mot den siste
natt i det kjære Betania. De
kjære begynte mere å ane og forstå, hva som ventet deres dyrebare mester.
Hans siste tale, Hans store angst og den hjerteskjærende bønn til Gud
må ha fylt deres sinn med smerte og redde tanker. Så
kommer Hans siste aften i Lasarus' hjem! Nå skal ikke Marta mere oppvarte
Ham; nå har hun beredt Ham det siste leie her på jorden, neste gang; skal
det trette legeme hvile i Golgatas grav? Hvor gjerne hadde ikke den troende
villet sitte blant dem i denne høytidelige aften? Det var en nådestund
som få, som her foruntes disse venner. Der førtes sikkert livsalige samtaler,
om enn gjennomtrengt av megen lidelse! |