Det Gamle Evangelium

onsdagens

 

 

Tilbake

STILLE FØR STORMEN.

Onsdag
Matt. 26, 1-5. Mark. 14, 10-11. Joh. 12, 20-36.

 

Min Frelser, hvor var din sjel forferdet på denne dag! La din angstfulle bønn: «Fader, frels meg fra denne time!» trenge dypt inn i mitt hjerte. Du er hvetekornet, som faller i jorden og dør. La også meg bli din oppstandelses frukt, din lønn for all din sjeleangst og lidelse!

Om Jesu lidelsesgang på denne dag tier evangelistene ganske. At han også i dag er kommet til Jerusalem og har tilbrakt dagen i templet, er utenfor all tvil. Lukas sier: Men Han lærte om dagene i templet, men om nettene gikk Han ut og ble natten over på det berg, som kalles Oljeberget. duk. 21, 37). Herren har vært «i sin fars hus» til det siste; Han visste jo, at natten snart kom, da Han ikke lenger kunne arbeide, derfor har han kjøpt den beleilige tid, ja, brukt det siste øyeblikk.

Og just nå strømmer skarene alle vegne fra til høytiden i Jerusalem. Hvor mange dyrekjøpte sjeler kunne Han ikke her kalle og lete etter? Og hvorledes skulle da Frelserens kjærlighet kunne være langt fra dem?

Vi følger derfor igjen Frelseren tidlig om morgenen fra Betania sammen med de tolv. På veien sier Han til sine disipler: Dere vet, at om to dager er det påske, og Menneskesønnen skal forrådes til å korsfestes. Med dyp smerte har Han sikkert uttalt disse ord! Bare to dager til, så skal han tømme den bitre kalk. Hvor har disiplene med overraskelse og bedrøvelse sett på Ham! Hvilke fryktelige ord? De hadde jo hørt dem forut, men deres hjerter hadde ennå ikke rett kunnet forenes med denne skrekkelige tanke. Og nå bare to dager! Visselig har derfor smerte og bedrøvelse fylt den lille skare, mens de nå siste morgen gikk den vante vei til Jerusalem. Han tar som ellers veien til templet. Her samledes folket om Ham; her lærte Han dem og forkynte dem fred gjennom evangeliet; her helbredet Han deres syke. Det er Herrens siste dag blant folket, og det hviler en dyp forventning over den. Den er som den lumre stillhet, før uværet bryter ut. I dag holder Hans fiender seg på avstand. Ingen frister Ham. Ingen våget siden i går å spørre Ham om noe. Dog i hemmelighet rådslår de sammen. Mens Herren står blant sine, taler om sin kjærlighet til syndere og innbyder dem til sin favn, står Judas, en av de tolv, blant fiendenes råd hos ypperstepresten Kaifas. Ja, i denne stund forråder han sin herre og mester, selger Ham til dem for 30 sølvpenger.

Herren var vel i templet, midt blant folkets skarer, dog så Han Judas i hint skrekkelige øyeblikk, da han mottok sin lønn, betalingen for verdens frelser. Hvilken smerte, hvilket vemod i Frelserens sjel! Må aldri jeg forråde deg, aldri glemme deg, aldri selge deg for noe av det verden eier. Herre, hvem er som du?

Hva vederlag kan jeg vel få for deg?

 

Han den store smertens mann
vil jeg nøye skue an;
over hvert av Jesu vunder
stille her mitt hjerte grunner.

Johannes meddeler oss det eneste trekk fra Frelserens opphold i templet på denne dag, nemlig møtet med de grekere, som var kommet opp til høytiden for å tilbe. (Joh. 12, 20-36).

Når vi her innskyter denne Johannes' beretning, da har vi jo ingen likefrem hjemmel for det i evangeliet. Kun Johannes beretter om det, og han nevner det like etter inntoget i Jerusalem. Men at møtet ikke er forefalt selve dagen for inntoget er åpenbart; for Markus sier, at det da allerede var aften, hvorfor Han snart etter vendte tilbake til Betania. Hva Johannes forteller, er derfor forefalt en av dagene i den stille uke, og at det har vært den siste er ikke urimelig; selv Johannes synes å angi ordene som Jesu siste tale, idet han like etter beretter om nattverden. Talen selv passer også best på den siste dag. Hittil har Herren kun for sine disipler antydet sin lidelse og død, men her vitner Han fritt om det for alt folket. Merk enn videre Hans sjeleangst, Hans vitnesbyrd, at Hans dag er kommet, (”nå holdes dom over denne verdens fyrste») og Herrens røst fra himmelen, som viser tilbake til røsten ved Hans virksomhets begynnelse. Alt synes derfor å tale for, at denne Johannes' beretning tilhører den siste dag før lidelsen.

Noen grekere, som søkte frelse, var kommet for å tilbe på høytiden. De har hørt om den hyllest folket gav Ham ved inntoget, om Hans gripende taler og kraftige undergjerninger, og deres sjel er blitt grepet av lengsel etter å møte Frelseren personlig. De søker Ham derfor i templet; men da de ikke selv våger å tiltale Jesus, frembærer de sin bønn gjennom disippelen Filip til Herren. Idet nå Herren hører deres begjæring og går disse hedninger i møte, ser Han i dem og deres lengsel etter Ham førstegrøden av de millioner av hedninger, som etter Hans død skal søke etter Ham og bli Hans lønn for Hans lidelser på jorden. Derfor oppløfter Han sin røst og sier: Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres, sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.

Hvilket salig pasjonsbillede? Hvor ser det ikke underlig ut for våre øyne, når hvetekornet legges i den sorte mull, råtner og dør ! Hvem kunne da tenke, at snart det fulle aks skal spire opp av det? Således skulle vel også disiplene forferdes, når de så Frelseren henge på det forsmedelige tre; men just således var det nødvendig. Kun gjennom sin død kunne Han samle sin store høst av frelste sjeler. Det burde Kristus å lide og således inngå til sin herlighet.

Dyrebare kjærlighet? Hvorledes kunne Han trenge til meg og deg, arme synder? Han var Gud og eide herlighetens trone i himmelen! Var det ikke nok av engler, som lovet og takket Hans navn uopphørlig? Og dog, Hans sjel tørstet etter de falne, forlorne menneskebarn; Han vil ikke la oss alene, derfor stiger Han villig ned, går gjennom dødens bitre kamp og smerte, og blir hvetekornet, som legges i jorden.

Å, min Jesus, hvor ditt hjerte fant trøst i synet av disse søkende og lengtende hedninger. Ditt altseende øye så etter den store skare av alle slekter og tungemål, som skulle søke deg med tårer og bønner, frukten av din korsdød!

Milde Frelser, så ditt øye også meg i hin store skare? O, Jesus, slipp meg ikke, men før meg daglig dypere inn i ditt samfunn. La din nåde bevare meg inntil enden hos deg, ved ditt hjerte, at også jeg må bli den frukt, du skal innsamle i din lade.

*

Men idet Herren tenker på, at ”nå er timen kommet”, da forferdes Hans sjel.

Han skjelver og bever som siden i Getsemane, dødens angst gjennomtrenger Ham; og han roper i sin sjelenød som da: «Fader, frels meg fra denne time! Dog derfor er jeg kommet til denne time. Fader, herliggjør ditt navn

Still deg med andakt her ved din Jesu side! Se Hans bedrøvelse, hør Hans angst! Slik tynger mine synder på deg, min Frelser! Hvor ofte du har bedt slik bedrøvet og kjempende til din Fader om natten på bergene! Og alt for at ,jeg skulle med salig fred og glede kunne bøye mine kne ved nådestolen og finne trøst og hjelp. Å, Jesus, du har ved din lidelse banet meg veien til faderhjertet; nå kan jeg fly dit hen med alle mine sorger, hvile meg ved Guds trofaste hjerte, gråte mine tårer der og hvile trygt. Takk, min Frelser, for din angst og nød ? La meg aldri glemme, hvor dyrt du har kjøpt for meg hver minste stund av fred, av hvile og glede.

Da kom en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort og vil atter herliggjøre det!» Det er Faderen svar på sin sønns skjelvende bønn. Som røsten lød ved Jesu tiltredelse av sitt kall, i dåpens stund, således besegler nå den samme Faderens røst det siste offentlige vitnesbyrd av Jesu munn. Folket hørte røsten; noen sa det hadde tordnet, andre at en engel hadde svart Ham. Men Jesus sa: «Ikke for min skyld skjedde denne røst, men for deres skyld. Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og jeg, når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg drage alle til meg

 Dette er det siste salige evangelium, som Frelseren har vitnet før sin lidelse. Merk da nøye på Hans ord! Hvilken uendelig kjærlighet: Han vil drage alte til

seg. Hans frelserhender strekker sig i disse ord ut mot hele verden for å drage alle til sitt hjerte; Han har rom for alle. Men hvor få som akter på Hans kjærlighet og lar sig drage? Verden strekker også sine armer ut, og menneskene kommer så villig; de følger syndens tillokkelser, jager etter dette livs kort varige lyst, mens Frelseren venter forgjeves.

Å sjel, hvor kunne du vel bedre hvile enn i din Frelsers favn? Verdens brønner er snart tomme. Men Han har det levende vann, som evig slukker sjelens tørst? La da ikke Herren lenger forgjeves lete etter deg; Hans sår og blod kaller på deg, Hans kamp og smerte ber deg. Nu er Han nær deg for å oppfylle dette sitt siste ord. Nå er Han opphøyet fra jorden, og just nå vil Han også drage deg til seg.

Kjære Jesus, drag også meg etter deg! Når jeg skal forlate denne jammerdal og ser mot evigheten, da drag meg etter deg, at jeg må opphøyes med deg, slippe det ofte så tunge kors, glemme all tidens møye, de trange veier, de bitre tårer og evig være nær deg og mettes av din salighet.

Jesu offentlige gjerning er endt; med alvorlig formaning til ikke å forakte Hans ord forlater Han templet; Hans siste tale blant folket er slutt. Fra nå av tilhører Han helt sine tolv, inntil Han kommer som det villige Guds lam, bunden for å føres til slaktebenken. Mot aftens tid drar Han for siste gang oppover Oljebergets skråning. Det lider nå mot den siste natt i det kjære Betania.

De kjære begynte mere å ane og forstå, hva som ventet deres dyrebare mester. Hans siste tale, Hans store angst og den hjerteskjærende bønn til Gud må ha fylt deres sinn med smerte og redde tanker.

Så kommer Hans siste aften i Lasarus' hjem! Nå skal ikke Marta mere oppvarte Ham; nå har hun beredt Ham det siste leie her på jorden, neste gang; skal det trette legeme hvile i Golgatas grav? Hvor gjerne hadde ikke den troende villet sitte blant dem i denne høytidelige aften? Det var en nådestund som få, som her foruntes disse venner. Der førtes sikkert livsalige samtaler, om enn gjennomtrengt av megen lidelse!

Dog, la oss ikke misunne dem ! Blir vi bare tro i nåden, så samles vi også engang med de kjære betaniavenner om det salige nattverdbord i himmelen. Da skal vi evig gledes om Frelseren; da er det ingen tårer som forstyrrer; for da er det intet kors mere, som venter verken for Frelseren eller Hans disipler. Korset er glemt. Kronen er vunnet.

  Til toppen