Tilbake

EN ARBEIDSDAG

Mandag.
Mark. 11, 12-19. Matt. 21, 14-16

Akk, kjære sjel, betenk dog vel, 
at du har voldt den smerte, 
som din Frelser for deg led 
med et villig hjerte.  

      Kjære Frelser, hvert trinn på denne dag var møyefullt for deg. Nærmere og nærmere kommer du din bitre død. Hellige mitt sinn ved tankene derpå, så din nød, din kamp må evig binde hvert av mine skritt til deg.

      Om morgenen bryter Frelseren opp fra Betania med de tolv. Enda noen dager skal han vitne blant den «vanartede og forvente slekt, banke på hjertedørene og innby de forvillede til å komme til Hans favn. Tenk om disiplene hadde ant Hans kamp, når de således fulgte Ham opp og ned over Oljebergets skråninger! Men Han skjulte det meste derav i sin kjærlighet for dem. Bare Hans Far i det høye så og hørte alt.

      Jesus var sulten. Det var fastedager for Hans sjel; for Han visste hva som forestod, en fristelse større enn den, Han hadde i ørkenen. Da ser Han et fikentre og går bort for å ta av dets frukt. Men når Han kommer hen til det, finner Han ikke annet enn blad.

      Dette fikentre er et levende billede på oss selv, da vi i mange år stod døde uten frukt i Herrens vingård. Hvor ofte har den kjære Frelser lett etter frukt? Hans sjel hungret etter å frelse oss, for det er Hans mat å gjøre syndere salig. Men vi mettet Ham ikke. Vi hadde bare blad, kristennavnet, bekjennelsen, men ikke livet, ikke kjærligheten til Ham. Å, spilte år, da vi som unyttige trær levde uten håp og uten Gud i verden? Dype kjærlighet, som skånet oss, som ventet og ikke blev trett av oss! Tenk, om Han i sin rettferdige vrede hadde forbannet oss, som Han gjorde med fikentreet? Da hadde vi nå vært fortapt, evig utelukket fra den kjærlighet, som er vår sjels høyeste salighet. Lovet være ditt navn, min Frelser, at du lot mig stå enda det siste år, til du fikk gi min sjel liv i ditt, du, det sanne vintre.

      Men hvor mange slike ufruktbare trær som står visne omkring oss? Og tenk om lignelsen skulde gjelde deg. Er du i dag det arme fikentre, som intet eier uten blad? Herren lengter etter din sjel? Han kommer til ditt hjerte i denne stille uke med en ny kjærlighet, nye bønner, nye tårer. Skal da alt være forgjeves? Hva mere skal vel Herren kunne gjøre for din sjel? Snart er Hans nåde uttømt, og har du som Esau foraktet din førstefødselsrett og forsømt velsignelsen, da har Han bare igjen den fryktelige forbannelse. Men i denne stund taler Hans lidelse, Hans sår og blod til din sjel om nåde og fred. Så vend da om og kom og følg Ham som en salig, tilbedende disippel.

      Så kommer Han til Jerusalem og går inn i templet. Det øye som i går med smerte hvilte advarende på syndens vederstyggelighet der inne, dette øye er nå opptent av den guddommelige nidkjærhet og vrede, og han utdriver med makt dem, som vanhelliger Guds bolig. Er det ikke skrevet, at mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.

      Hvor mangt et hjerte, som engang var et Herrens bedehus, er ikke nå dessverre blitt en røverhule ? Satan går omkring som en brølende 1øve, og i sannhet, han oppsluker mange!

      De unge kristne rives bort av verdens lyst, de gamle lunkes bort under verdens bekymringer. Den nye sang om Lammet forstummer. Bønnen blir sjelden, ordet smaker ikke mer. I dets sted blir verden mer og mer tillokkende, de verdslige og kjødelige tanker fyller sinnet, synden skyter nye røtter, torner og tistler vokser opp, den urene ånd er vendt tilbake med syv andre, og det siste er blitt verre enn det første. Hvor forferdelig å gjøre sitt hjerte, den Helligånds tempel, til en Djevelens røverhule?

      Våk og bed, at dere ikke skal falle i fristelse! Ingen er her trygg, for hjertet er bedragelig fremfor alle ting. Litt etter litt, umerkelig og hemmelig, sniker d¢dens kulde sig inn over nådelivet, og har du først gitt synden litt plass i ditt hjerte, så tar den snart det hele.

      Hver dag skal være en kampdag, derfor glem aldri først å iføre deg Guds fulle rustning. Rekk dine hender mot himmelen, hvorfra hjelpen skal komme, og styrk ditt hjerte med nådens mat, for veien går gjen nom ørkenen. Men frem for alt - søk hen under korset, still deg foran din korsfestede frelsers lidende billede! Se opp til det tornekronede åsyn, betrakt de dype naglegap, lytt til hans nødrop og smerte! Det .syn skal bli den sterkeste makt til å rive ditt hjerte bort fra alt, som vil hindre din sjel fra å leve for Herren. I Herrens sår og vunder er den rette himmelske brønn, hvorav troen og kjærligheten henter daglig nytt liv. Ingen preken er så gripende, som den som høres under Golgatas kors. La Herren derfor hver dag, når du begynner vandringen og striden, få se på deg med sitt smertefylte, kjærlige blikk fra korset og si: «Dette har jeg gjort for deg; hva har du gjort for meg?» Da vil du som synderinnen ved Hans føtter gråte over Hans store kjærlighet til deg uverdige, og du skal ikke formå å skille deg fra så kjær en Frelser.

Da skal til Guds ære kvede
 skaren hist ved livsens flod, 
synge: «Her en synder står, 
som er legt i Lammets sår?

      Hele dagen har nå Herren oppholdt sig i templet, alltid omringet av store skarer, som trengte sig om Ham for å høre Hans ord. Hva Han har preket og sagt denne dag, forteller evangelistene oss ikke. Men Han, som ynkedes over folket, da de møtte Ham i ørkenen, har enn mere i disse siste bevegede dager åpnet dem sin favn og forkynt dem sin nåde. Hans hjerte er den sanne kilde, hvor det levende vann finnes, og hvor mange livsalige ord er der ikke på denne dag flytt fra Hans guddomsleper! Vel var de bare få, som tok imot det salige budskap, vel stod Han der rik på kjærlighet og måtte se sig forsmådd; vel ut strakte Han sine hender hele dagen til et gjenstridig folk; men mon ikke også i dag noen fattig, skjelvende synder har lyttet til Hans vederkvegende ord og fun net hvile? Mon ikke templets rom har gjenlydt av lovsang fra en hjemkommen forloren sønn eller dat ter? Vi vil tro det; og denne sjel har vært Herrens trøst i den lange dags møyefulle strid.

      Ja, dagen var lang og trettende. Alle vegne omringet; ingen ro for spørsmål, for bønner, for fristelser, for nødrop. Men Herren trettes ikke, Han er jo nettopp kommet for å søke og frelse det fortapte. Han har villig lyttet til de bedrøvedes klage og den sykes smerte, og det har lydt mer enn engang i dagens løp: «Gå bort med fred, din tro har frelst deg;!» Og av syke og plagede var de nok omkring Ham. Der gikk blinde og halte til Ham i templet, og Han helbredet dem. (Matt. 21, 14).

      Har Herren fått helbrede deg? Er din sjel legt? I Hans sår er det legedom. Ingen gift er dødelig som synden; den har gjennomtrengt alt, fordervet sjel og legeme; men Jesus er den store lege. Han er kommet for å forbinde dem, som har et sønderbrutt hjerte, og om dine synder enn var som skarlagen, skulle de dog bli hvite som sne.

      Salige vunder, hvor min sjel ble legt ! Her vil jeg bli til min død; her er duens trygge klipperifter. Gjem meg Jesus, alltid i dine sår, da er jeg salig, tross all min usselhet og alle mine mange synder. Ja, om dine sår vil jeg synge til jeg engang ser deg og de evige merker etter korsets naglegap, da vil jeg salig falle ned som Tomas og si: «Min Herre og min Gud?»

Lovsyng, min sjel, Guds lam tilbed;
 ti kun i Ham du kan deg fryde; 
av Ham er all den salighet, 
du her og hisset får å nyte.

      Blant de skarer, som flokkedes om Frelseren i templet, var også de små barn. De hadde den foregående dag hørt folkets hosiannarop, og mens de nå samler sig om den himmelske barnevenn og ser Hans kjærlighet, roper de: Hosianna, Davids sønn! Å, du salige Frelser! Midt i sin møye og strid, midt i den bølgende sverm, opptatt og belesset av Herrens arbeide, har Han dog opplatt øre for de smås lovsang. Hans hjerte fryder sig; derved; derfor kunde Han også svare de forbitrede fariseere: "Har dere aldri lest: Av de umyndiges og diendes munn har du beredt deg lov. Ja, Herren elsker de små! De store forlater Ham, derfor skynder Herren seg og tar mange, mange små til seg i sin Himmel. Og når engang den store hvite flokk er samlet for tronen, da skal Lammet være omringet av en utellelig ring av frelste barn, som jubler sitt salige hosianna for Ham?

      Men kunde vi bli enfoldige som barn, rett fattige i oss selv, da skulde også våre hjerter mere synge hosianna. Men vår fornuft vil ikke bøye sig; vårt hjerte har så mange innvendinger, og vi er så sendrektige til å tro. Derfor m¢ter vi Herren mere med våre klager enn med våre lovsanger. Gud gi oss mere barneøyne til å se enfoldig opp på korsets tre og tro Hans nåde! Gud holde oss daglig nede i vår ringhet, så vi med mere barnlig iver må trenge oss nær til nådestolen; for Han har jo skjult det for de vise, men åpenbart det for de umyndige.

      Men den barnesang, som lød så deilig i Herrens øre, forarget fariseerne, og da de så Hans undergjerninger, lukket de sitt hjerte for Åndens vitnesbyrd og forherdet seg selv. Isteden for å forene seg i de umyndiges lovsang gikk de bort for å rådslå om, hvorledes de kunne slå Ham i hjel. For en blindhet? Hvor det må ha smertet Frelserens sjel, Han som så deres tanker og hørte deres ugudelige råd. Men det smertet Ham mest for deres egen skyld, for Han elsket dem og skulde snart gi seg selv hen for dem.

      Ja, denne motstand i hjertene, denne forakt og hån, dette hykleri, denne kulde og likegyldighet, som Hans uendelige kjærlighet møtte, har i disse siste dager mere enn ellers hvilt tungt på Hans sjel. Og dog måtte Han bli iblant dem, mellom sine fiender, inntil dagens ende. Hvor trett på legeme og sjel, må ikke Frelseren ha vært, da Han endelig mot aftenstid forlater Jerusalem med sine disipler og går oppover Oljeberget til den stille ukes hjem. å, min sjel, følg med tårer din trette Frelsers skritt? For dine synders skyld var veien Ham så trang og tung.

      Betania lå en god fjerding vei borte fra Jerusalem. Hver aften gikk Han denne veien med de tolv, og vi synes å høre de mange inderlige samtaler på veien. Just i disse siste dagene lyste Hans kjærlige omsorg og ømhet for sine, mere rørende enn en mors kjærlighet. Derfor benyttet Han enhver ensom stund med dem til å styrke deres hjerter til de kommende mørke dager. Han glemmer ikke sine for sin egen dype kval.

      Min sjel, når du da synes vandringen er tung og veien bratt, så glem ikke, at din Frelser går med deg. Åpne ditt hjerte for Hans livsalige ord, da blir du styrket. Profeten kunde gå førti dager gjennom ørkenen ved kraften av den mat, som Herren ga ham, og et ord av din Jesu munn skal gi den trette kraft og styrke din sjel til å gjøre sikrere trinn på veien. Om du ikke ser Ham, Han går dog med, skjult som hos de to til Emmaus. Legg bare din byrde på ham! Si alt til Jesus, Han er din eneste sanne fortrolige, som hører alt, gjemmer alt og trøster i alt. Han ser, når du segner. Han hører når du sukker. Hvil deg på hans løfter, de skal bære deg hver dag, ja, hjem. For Herrens kjærlighet varer evinnelig.

      Akk, min dyrebare Frelser, følg meg på min korsvei! Led meg, så jeg ikke farer vill; bær mig når jeg er trett og motløs, og når tilsist den tunge vandring er endt, da lukk meg inn i det himmelske Betania, det rette hvilested, så jeg evig må sitte ved dine føtter.

Til toppen