Min Frelser, du har helliget graven for meg; nå er den ikke fæl og mørk, men et stille sovekammer, hvor hen livets urolige bølger ikke mere når. Lær meg da å dø glad og over graven ile til deg, til det evige liv!

Vår Frelsers gjerning er nå endt, og likesom Faderen hvilte fra sin skapelsesgjerning på den syvende slag, således hviler også Jesu legeme sabbaten over i graven. Straks før solnedgang på langfredag måtte legemene nedtas av korset. Hvem skal da dra naglene av Hans hender og stede det velsignede legeme til jorden? Hvor er Hans disipler hen? Vil de ikke motta den dyrebare gave? Akk, ingen kommer, de overlater Hans legeme til de ugudelige fiender. Dog. den himmelske Fader, som forut hadde vitnet ved David: Du skal ikke overlate meg til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse (Slm. 16,10), Han er nær i sin evige kjærlighet for å motta den enbårne Sønns legeme i sine faderarmer. Han har i sin miskunn hengitt Ham for våre synder, nå får Han Ham tilbake fra fornedrelsen. Frelseren var vel nyss regnet blant illgjerningsmenn, men Han var dog den hellige og rettferdige, Han kan derfor ikke begraves med de ugudelige, men stedes til jorden med heder og ære. Allerede Jesaja har sett dette, da han sa: Og man overga Ham til en rik i Hans død. (Jes. 53. 9).

 For se, da nærmer seg de to engang så fryktsomme disipler; før våget de ikke å følge Ham; men nå, da Hans egne flyr fra Ham, blir de fylte av hellig mot og treder til Ham i Hans død. Det er ikke fattige, foraktede fiskere fra Galilea, som følger Jesu legeme til graven. Det er jødenes øverste, deres mest ansette og ærede, den lærde Nikodemus og den rike Josef av Arimatea. De kom med kostelig fint linklede og myrra og aIoe; kjærligheten sparer intet. Disse tok ned legemet og la det i en grav, som var uthugget i klippen i urtegården nær ved. På avstand sitter de troende kvinner, som har fulgt Ham så hengiven. De ser til og merker seg stedet, hvor Han legges. Så veltes steinen for døren, og kvinnene går hjem for å tilberede velluktende urter og salver, hvormed de vil balsamere Herrens legeme, når sabbaten er over.

Men sabbaten over holdt de seg stille etter loven.
Så hviler Frelserens legeme lørdagen over i graven. Med denne sin hvile har Han helliget våre graver og tillike gitt dem en helt ny betydning for oss. Døden er syndens lønn, og derfor står den så fryktelig for mennesket, derfor er graven så uhyggelig å tenke på. Og uten Jesu død, hvor håpløs hadde ikke da vandringen til graven vært! Da kunne den ikke skjenke hvile eller trøst for den bedrøvede og lidende, da måtte man med gru telle hvert øyeblikk som brakte oss nærmere denne menneskets siste, trange og mørke bolig. Men nå, hvor langt annerledes! Jesus har borttatt dødens brodd; med salig glede vandrer den troende gjennom dødens dal, for Jesus er hos Ham; og hjertet lenges mot gravens muld; der er hvile, stillhet og fred for det trette legeme.

Har du noen gang sittet ved en av dine kjæres graver mellom de døde? Ikke når denne tomme travelhet med å «pynte» forstyrret gravenes fred, men i en stille, ensom time, kun nær Ham, som er dødens herre og overvinner? Hvilke alvorlige tanker disse mangfoldige graver oppvekker! Hvor liten plass man dog behøver, når man er kommet så langt! Her har ingen noe å bramme over; fattig på alt blir man båret der ut, og får det samme trange rom; den samme muld dekker en, og til det samme støv skal alt bli igjen. Hvor er nå verdens prakt og glans? Hvor er dens herlighet og høyhet? :akk, her ute mellom de døde lærer du å se på livet med det rette blikk; for her lyder kun dette ene vitnesbyrd om verden og dens lyst: «Det er idel forfengelighet; det er idel forfengelighet alt sammen!” (Pred. 1, 2).
Ut til graven er livets siste vandring: ”her møtes alle veier”. Den lykkelige og glade, som slett ikke ville dø, og den bedrøvede og lidende, som sukket etter befrielse; den rike, for hvem livet eiet alt og betleren for hvem alt var tomt; den unge, som sorgløst ilte mot livet og oldingen, som trett slepte på byrden: Alle møtes her ved gravens rand. Og når du da fulgte med i det sorte tog, hørte mulden falle dumpt på kistelokket, når du stod der oppe på graven og kastet det siste blikk ned til støvet, tenkte du da på, at dit skal også du føres engang? Og beredte du deg for denne viktige overgang?  Eller forlot du graven mellom følget, slo alle mørke tanker bort, skyndte deg inn mellom livets larm igjen og glemte, at døden snart også banker på hos deg?

Forferdelige glemsomhet! Ja, hva hjelper det, at gravklokkene ringer hver dag, hvor mange er det vel som hører dem uten den, som går med tårer bak kisten? Hvor forferdelig! For graven er jo ikke det siste! Det er kun støvet som føres denne vei. Da båndet brast imellom sjel og legeme, ble vel støvet hvilende, men sjelen begynte evighetens viktige reise. Prøvetiden var endt, regnskapet kommet. Derfor er graven så alvorlig, for tanken går videre og spør: Hvor gikk sjelen? For vel står det ofte over de ugudeliges gravsted: «Hvil søtt i fred?» Men det er kun en grusom spott; for de fortapte i pinen har ingen hvile, ingen fred.
Meia over den troendes grav, der er fred. Der hviler legemet fra all møye og byrde, men sjelen hviler enn saligere i Abrahams skjød. Nei, her er intet mørke for Jesu disipler! Graven er ikke fæl, døden smiler søtt til oss; for salig er døde, som dør i Herren! (Åp. 14, 13). Mot hvilen sukker alle Guds barn. Her trykker alltid byrden av det syndens legeme; striden mellom ånden og kjødet gjør hjertet så titt forsagt, for vi snubler og faller. Derfor vinker graven oss. Der legger vi byrden av; der skal alt synd for evig begraves, for det legeme, som engang skal oppreises derav, skal ingen syndens smerte føle mere. O, salig således å slippe det tunge åk, så sjelen løst og fri fra alle syndens hemmende bånd kan ile mot sin Frelser for alltid å tilbe Ham.
Ja, graven er for den troende kun støvets stille hvilekammer. I livet er strid og møye, er trengsel og sorg, men graven skjuler over alt. Dit når ei lenger livets ville bølger, der tier hver mislyd, der høres intet sukk mere. La kun støvet smuldre, hos Herren er det gjemt til morgenen frembryter; men du er salig over, der hvor ingen pine eller kummer skal være mere.

Når du derfor følger dine troende kjære ut til hvilestedet, da kan vel tåren rinne, for skilsmissen var vel tung, døden avskjærer alle bånd. Men du sørger dog ikke, som den som ikke har håp; for hva du betror til gravens tause skjød, det møter du dog igjen forklaret hos din Gud. Ja, døden har sin smerte; men Jesus har brutt dens brodd. Det føles vel tungt, når den kjære er dradd bort, og du har bare støvet igjen. De bleke trekk, den kolde hånd, det brustne øye, engang så kjært et lån fra Herren, er nå et siste vemodig minne. Det føles vel underlig å overgi det elskede støv til gravens tilintetgjørelse; men la det kun gjemmes, troens bånd brister aldri, og hva vi legger ned i graven er kun som frøet i mulden, det våkner til evig herlig liv.

Ja, graven er vel skilsmissens milepæl; men legg din sorg til side; for over død og grav ser troen den herlige, evige forening for Guds og Lammets trone. Nei, de troende skilles ikke; graven raner intet fra dem, vi gjemmer kun de dyrebare skatter hos Gud, at Han i sin tid skal gi oss dem igjen i forklaret skikkelse. Salige, herlige møtestund, når alle Herrens elskede, skilte ved døden her, har overvunnet savn og smerte og er evig forent i den ene kjærlighet! Da vil de love Herrens navn sammen og juble for hans trone evinnelig.

Se ikke så mørkt på døden og graven! Glemmer du da at Herren er oppstanden? Lørdagen var vel en tung sørgedag for Jesu venner; da lukket steinen for graven, forseglet og bevoktet. Men det rant en påskemorgen; det saligste evangelium lød til de bedrøvede kvinner: Herren er oppstanden! Gravens redsel er brutt, den formår ikke å holde sitt bytte; det trange sovekammer skal snart opplukkes, og de døde i Herren skal oppstå med Ham; da rinner den evige oppstandelsens morgen.

Ingen har noensinne talt herligere om oppstandelsens salige håp enn apostelen i sitt brev til korintierne. Det er en triumfsang over død og grav! Han ser oppstandelsen under bildet av såkornet, som legges i jorden: Så er det og med de dødes oppstandelse. Det .såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det såes i vanære, det oppstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft; det såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det også et åndelig legeme. Og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi også bære den himmelskes bilde. (1. Kor. 15, 42 flg.) Dette er sann trøst for den, som har sin største byrde i det syndens og dødens legeme! Nå bærer vi den jordiskes bilde! Synden henger ved oss og trykker oss; men graven skal gjemme den daglige tunge byrde. Så våkner vi salig mot påske; da oppstår vi med det forklarede legeme, da bærer vi den himmelskes bilde. Dere elskedel Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. (1. Johs. 3, 2). Hvilken skjønnhet, hvilken renhet og hellighet? Et himmelsk legeme lik din Jesus; dette bryst skal aldri sukke mere, disse lepper aldri klage mere, disse øyne aldri gråte mere, dette hjerte aldri kjenne noen synd mere. Og dog, hvor skjønt og forklaret dette nye legeme er, i en forstand er det dog det samme legeme. Vi skal kjenne hverandre igjen; de trekk som var deg så kjære her på ,jorden, skal også hisset møte deg; de samme naglegap som Nikodemus så, da han la Jesu legeme i det kostelige linklede, skal evig sees og kjennes i Jesu hender.

La oss da villig overlate støvet til gravens stille kammer; den skal jo gjengi oss det fortapte i herligere skikkelse. En liten hvilestund, så står alle Guds barn forsamlet om den hvite trone, da er alt blitt nytt, det gamle er forbi; da skal vi skinne som solen i Gud Faders rike. For dette forgjengelige .skal bli ikledd uforgjengelighet, og delte dødelige bli ikledd udødelighet. Da oppfylles det ord som er skrevet; døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. (1. Kor. 15, 53 flg.)

Hvor er det deilig å dvele her ved Jesu grav! La steinen enn skjule for oss det elskede legeme, vi vet at påskemorgen er nær. Ja, sto enn Maria med tårer på selve oppstandelsens dag ved graven, hun ble dog salig straks, for Herren sto bak henne og kalte henne ved navn. Og således skal vi også finne Ham engang, når graven er lukket; da har vi seiret og overvunnet alt.

Vi skal se Ham som Han er! (1. Johs. 3, 2). Hvilket salig håp! For ikke sant: Av alle som du elsker, er Jesus dog deg nærmest. For Ham kan du forlate alt, fornekte alt, lide alt og bære alt. Han blir deg dyrebarere jo lenger du vandrer med Ham; Hans kjærlighet går alltid mere og mere opp for ditt hjerte; Han er alt for deg. Han drager deg mere og mere fra verden til seg; du stunder og lengter mere og mere etter Hans komme. Hvor salig skal det da bli å se Ham! Du kan jo aldri få tjene Ham som du ville. Hvor salig da å møte Ham og få kaste seg ned for Hans føtter for å takke Ham med rene lepper, elske og tilbe Ham med et rent og hellig hjerte.

Det er jo Jesus som er solen i den himmelske stad. Lammet er dens lys. Å finne Ham, å se Ham er evig salighet for mitt hjerte. Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når ,jeg våkner, mettes ved din skikkelse. (Slm. 17, 15). Her så jeg Ham kun i troen, og ofte ble Han borte for meg; men hisset skal jeg evig se Ham, aldri skilles fra Ham, evig være nær Ham. O, nær Jesu, ja evig nær Ham, da må jo hjertet bli salig, da fattes det intet mere.

Skal vi da ikke gjerne unne hver troende å flytte snart dit over og se sin Jesus? Hvorfor vil vi ofte så nødig slippe våre kjære? Herren vil jo gjøre det evig godt for dem, gi dem den hvile, den salighet, som vi alle stunder etter. Det må jo så være; den ene haster forut for den annen, hver i den time Herren selv utvelger; men skilsmissen er kort, snart er den siste sørgende av Herrens folk også salig over.

La da ikke ditt blikk med tårer hvile på den trange grav med sitt tunge savn, men løft ditt øye lenger opp, se det salige hjem, som ligger bak. Når gravens klokker ringer, da er den troende sjel hos sin Jesus og smaker Hans evige salighet. Da oppfylles apostelens deilige ord: Og Gud skal avtørre hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, ei heller sorg, ei heller skrik, ei heller pine skal være mere, for de første ting er veket bort.

Hvor salig å se opp over graven! I himmelens saler skal du ikke finne noe igjen av alt det, som her var deg en idelig byrde og lidelse. I Kanaans dal vokser ingen torner; ved livsens flod er ingen stormer, ingen bølger. Hvor det må bli underfullt, når dette arme hjerte, som aldri her kunne bli rett stille, alltid sukket i seg selv, skal være evig fri og løst fra all byrde, hvile fra alt hos Jesus! Da er døden ikke mere ! Den nye stad har ingen kirkegård, ingen sørgende, ingen grav! Da rinner ingen tåre mere. Gud har avtørret dem; Hans trøst har legt alle sår. Jordens trengsel er glemt, og husker man den, så er det ikke som trengsel, men som en ny anledning til å opphøye Guds store nåde og kjærlighet.

Ja, salig å se bak graven, der hviler det evige herlighetens håp. Dog enda er det bare et håp. Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager ,jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. (Fil. 3, 12 - 14). Så hold meg da alltid reiseferdig, ventende på deg; la meg aldri se meg tilbake og bli stående som Lots hustru, men led meg og drag meg, at jeg alltid må komme nærmere mitt salige hjem hos deg. Hva skal vel kunne hindre min sjel her nede? Hva kan oppveie min Jesu fred, Hans salighet, den herlige krone der hjemme? Hva skal vel formå å skille meg fra deg min Frelser? Nei, verken det nærværende eller det tilkommende, verken det høye eller det. dype, ei heller noen annen skapning kan skille meg fra din kjærlighet. Med deg er jeg salig midt i bedrøvelsen, uten deg er jeg elendig midt i livets høyeste lykke. Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evinnelig?. (Slm. 73, 25.)

Og når da du min Jesus, sender meg ditt siste bud. Da lær meg å dø. Løs du da mitt hjerte fra alt her nede; la meg alene være din og lengte etter deg! Gi meg olje i lampen, gi meg bryllupsdrakten! Styrk meg ved din nåde og trøst mitt bange sinn ved din kjærlighet! Vis meg da ditt kors, dine vunder og ditt blod, at jeg må hvile trygt derpå og salig gå gjennom floden. Hvorfor skulle jeg frykte for ondt? Du er jo med meg! Til deg befaler jeg min sjel; du skal bære meg over; min sjel er salig hjemme hos deg, og det trette støv hviler søtt i det stille kammer. Snart kommer påskemorgen!

Til toppen