Min Frelser, hvilken gang har du ikke i dag gått for meg, arme synder. Hvilken kjærlighet, som ville lide så meget for meg elendige! A, takk for hvert slag, hvert sår, hvert naglegap! Til døden vil jeg elske deg, som ga deg selv hen for meg!

Vi er nå kommet til den dag, som fra verdens begynnelse til dens ende har den største betydning for menneskeheten. For uten hint kors på Golgata hadde hvert menneskes liv kun vært en håpløs gang mot graven og den evige avgrunn. Da våre første foreldre sukkende under forbannelsen dro ut av Edens have, ble veien til livets tre stengt av kjeruber med vredens flammende sverd. Men Kristi kors er nå blitt det rette livsens tre, hvortil enhver synder har fri og uhindret adgang, og frelst ved Hans død skal vi ved troen på Ham en gang vandre salig ved floden, hvor det evige livsens tre vokser ved bredden. Måtte da Den Hellige Ånd i denne stund rett male oss Kristus for øye, som korsfestet iblant oss.

Da Herren etter den tredje bønn i Getsemane har vekket de sovende disipler, venter ikke mørkets fyrste lenger. Skaren er der med bluss og sverd og stenger, og Judas kommer til og forråder sin herre og mester med et kyss. For en kjærlighet, som tross dette fornedrende, vanhellige kyss dog kunne si så vemodig og bebreidende: «Venn, hvorfor er du her»? Da treder skaren til, griper og binder Ham; men alle disiplene forlot Ham og flyktet.

Nå begynner Herren sin siste store lidelsesgang? Syndere, støv og aske, har bundet livets herre, kongen over himmel og jord? Han går villig blant sine bødler; da oppfylles profetens ord som sier, at Han opplot ikke sin munn som et lam, som føres hen for å slaktes. (Jes. 53,7). Og hvorfor lot han seg binde? For å løse oss av syndens bånd og overføre oss fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud. Skal da synden enda binde deg? Tjener du da fremdeles under den? Ble da Jesus forgjeves bundet? Å, gå til Ham som her for din skyld villig følger sine fiender til slakterbenken; Han ynkes over deg, og Han vil løse din sjel med sin nåde av syndens makt og forene den evig med seg selv.

Og Han begynner sin vandring alene og forlatt. De trofaste kjære, som nyss satt hos Ham ved nattverden, er langt borte; enhver tenkte på seg selv og glemte mesterens nød. Hva følte Han da Han sto der bunden og så etter sine flyktende disipler? Er det da ingen som tør følge Ham? Enn ikke Peter? La aldri meg, o Frelser, vende deg ryggen, aldri forlate deg! Hvem har jeg vel uten deg? Hver gang når synden og verden vil friste meg til å vike fra deg, da minn meg om ditt alvorlige spørsmål: ”Vil også dere gå bort?”

Da vil jeg svare som Peter: «Herre, til hvem skal vi gå?» Hvem kan elske oss som du? Trøste og bære som du? Ingen glede, ingen fred er som din! Ingen hvile som i din favn! Med deg er jeg salig om veien enn er aldri så trang; selv døden har mistet sin brodd, når du er med meg; ved ditt hjerte stilles alle livets bølger!

Jesus ble tatt tilfange i Getsemane ved midnattstider, og ble så ført til det første forhør hos Annas. Denne var den daværende yppersteprest Kaifas' svigerfar, hadde selv vært yppersteprest og stod fremdeles i stor anseelse, så at han gjerne spurtes til råds i de viktigste anliggender. Til ham føres da Jesus først til et forberedende forhør. Når det imidlertid heter, at dette holdes i «yppersteprestens» hus, så kan man tenke seg at Annas og Kaifas har bodd i samme gård. Forhøret foregår i Annas' beboelsesleilighet i annen etasje og ledes av ypperstepresten. Nedenunder i den store gårdsplass står de to disipler Peter og Johannes, blant svennene og tjenerne omkring kullilden.

Det ble et pinlig forhør! Det gjaldt på forhånd å sikre seg vitner mot Ham, som ikke skulle svikte, når siden det store råd skulle samles for å dømme Ham. Det ene falske vitne etter det annet fremføres; men de stemmer ikke overens. Der var jo ingen ting som de kunne anklage den hellige og rene for; jeg var jo den skyldige, Han den rettferdige. Tilsist kom dog to vitner omtrentlig overens; de anklaget Ham for å ha talt mot templet, det hellige sted. Ypperstepresten spurte: «Hva svarer du hertil»? Jesus svarte intet. Men da ypperstepresten besverger Ham til å si om Han er Guds Sønn eller ikke, svarer Frelseren: «Du har sagt det!» Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: «Han har spottet Gud. behøves det nå mere vitnesbyrd?» Og de fordømte Ham alle og sa: Han er skyldig å dø.

Dette var det første forhør. Hvor smertefullt for Jesus å se all denne falskhet, denne 1øgn, som ville besudle den hellige! Dog mere enn deres falske dom, mere enn tjenernes slag på Hans munn har det slag såret og smertet Ham, som Han mottok av den elskede disippels hånd, idet Peter fornekter Ham to ganger. Så er det da ingen trøst for Herrens bedrøvede hjerte i denne smertens natt; endog disiplene legger stein til byrden.

Da føres Frelseren atter bunden ned i gården, hvor Han bevoktes inntil det annet egentlige forhør kunne finne sted. Og mennene som holdt Jesus, spottet Ham og slo Ham, og de kastet et klede over Ham og spurte Ham og sa: Spå nå: Hvem var det som slo deg. Og mange andre spottord talte de til Ham.

Hva har ikke Frelserens legeme lidd av krenkelser og pinsler på denne dag! Hvem formår å telle alle disse slag og sår? Gud gi jeg aldri må glemme dem; for Han led kun for vår skyld! Visselig har Han tatt våre sykdommer på seg og båret våre piner. (Jes. 53, 4) ! Mitt hele liv burde ha vært en takkesang for slik en kjærlighet. Når jeg ser opp til ditt slagne, bespyttede, salige åsyn, da burde mitt hjerte flyte over av tilbedelse., Men akk, hvor ofte har jeg ikke selv ved mine synder, ved min utroskap slått deg i ditt edle, uforglemmelige åsyn! Tilgi meg, milde Frelser, og alle dine mange slag og sår tjene min sjel til evig frelse.

Mens nå tjenerne her bespotter og mishandler Jesus, blir Peter tredje gang spurt, om han ikke er en Jesu disippel. Da begynner han å forbanne seg og sverge: «Jeg kjenner ikke dette menneske?» Da gol hanen annen gang. Herren vender seg og ser på Peter, og denne minnes Herrens forutsigelse av hans fall, og Peter gikk ut og gråt bitterlig.

Stakkars Peter! Hvor dette kjærlige, ømme blikk av den lidende Frelser måtte svi og brenne i hjertet! Hvilke bitre angerstårer! Dette Frelserens blikk reddet ham fra dypere fall! Herre Jesus, send også meg ditt tuktende og dog så kjærlige blikk, når jeg vil vike av fra din vei og glemme din nåde; stans meg, vis meg dine dype vunder, da vil jeg komme i hu, hvor dyrt du kjøpte meg, legge meg på ny ved dine føtter og gråte bitterlig. Herre, jeg kan vel snuble og falle, men jeg kan ikke slippe deg, du er min sjels salige trøst i liv og død, min venn, min bror, min brudgom!

Straks det grydde av dag samledes hele det høye råd for å felle dommen over Jesus. Dette annet avgjørende forhør holdtes rimeligvis i den for synedriets møter bestemte forsamlingssal beliggende i templets forgård. Hit førtes nå Jesus fra Kaifas' gårdsrom. Her oppførtes det samme skuespill med fremførelsen av falske vitner. Da spurte de Ham likefrem: Er du Messias? Og Jesus svarte: «Sier jeg dere det, da tror dere ikke; men om jeg spør, svarer dere ikke. Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd.» Da sa de alle: Er du da Guds sønn? Han sa til dem: «Dere sier det; for jeg er det!» Da sa de: Vi trenger ikke flere vitnesbyrd. Og deres hele forsamling sto opp, bandt Jesus og førte Ham bunden til landshøvdingen Pontius Pilatus.

Så er Herren dømt. Den uskyldige viet til døden. Kaifas' råd var utført: det er bedre at en dør for folket, at ikke det hele folk skal ødelegges. Dog, det var ikke Kaifas', men den himmelske Faders evige råd. Så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Vi priser Abraham, som kunne ofre sin eneste sønn, men det var dog for sin skaper, sin gjenløser, sitt livs høyeste venn; men Gud hengir sin enbårne for sine fiender. Så er da Jesus dømt, for at vi ikke skal fordømmes. La oss da holde fast ved nåden, at også vi med ham må «taes fra angst og dom». (Jes. 73, 8).

Det er ennå tidlig da den bølgende mengde står foran domshuset. Den romerske landshøvding bodde formodentlig på den såkalte Antonia borg like ved templet. Fra domshuset førte en bred trapp, bestående av 28 marmortrinn, ned til en med marmorfliser belagt plass, kalt Gabbata, og her var det at landshøvdingen trådte ut for å forhandle med jødene, da disse, av frykt for å bli urene med hensyn til påskemåltidet, ikke torde betrede huset selv.

Pilatus spør Jesus dels i folkets påhør, dels i enrom, men finner ingen dødsskyld hos Ham. Han vil gjerne gi Ham fri, men holdes fangen av folkets idelige rop på Hans domfellelse. Da hører han, at Jesus er fra Galilea, som sto under Herodes' herredømme, og da denne nettopp befinner seg i Jerusalem, søker han å slippe fra saken ved å sende Jesus til ham. Dermed føres Jesus fra domshuset til Herodes. De skriftkloke anklager Frelseren heftig, og Herodes, som håpet å få se et under av Ham, spurte Ham meget. Men Jesus svarte ham intet. Da hånte krigsfolkene Ham, kastet et hvitt kledebon over Ham og sendte Ham tilbake til Pilatus.

Se, hvorledes din Frelser på denne dag idelig føres frem og tilbake! Hvilke tunge trinn etter en gjennomvåket natt og etter Getsemanes blodsved! Ingen hvile eller ro! Han sendes fra den ene til den annen for alltid på ny å forhånes og mishandles. Med spott er Han ført gjennom Jerusalems gater i det hvite kledebon, som skulle være en hånende erklæring om Hans uskyld. Men for oss er det et sant vitnesbyrd; for Han var den hellige uten plett og rynker. Således måtte på den gamle pakts langfredag ypperstepresten kun være iført det lange, hvite kledebon. Å, Frelser, dekk du meg arme synder under din rettferdighet, som skjuler synders mangfoldighet?

Da forsøker Pilatus en ny utvei. Det var sedvane å gi en fange løs på høytiden, og han gir dem valget mellom den beryktede morder Barabbas og Jesus. Men mengden ropte i sin forblindelse: Ta denne bort, og gi oss Barabbas løs!

Hvilken sammenstilling: Barabbas og Jesus stående foran folket til valg? Hvor må ikke morderen ha sett forundret på den hellige ved sin side! Herren elsket Ham; men mon han vant hans sjel i den samme stund som den annen røver? Hva må Barabbas ha tenkt, da han hørte, at han var foretrukket fremfor Jesus? Å, hvilken forhånelse: en morder foretrekkes for den kjærlige, for Frelseren! Men er det ikke det samme forblindede valg, som daglig gjøres, når så mange for å beholde verden og dens lyst, skyter Jesus fra seg? Herre, jeg velger deg, ja, deg fremfor alt? La verden forakte deg, for meg er du alt., min skatt, min salige og kostelige perle? Jeg bytter deg ikke bort for alt. Din vil jeg være inntil døden!

Pilatus tenker enda på å skulle unnslippe ansvaret og håper å kunne vekke folkets medlidenhet ved en hård avstraffelse. Han lar Jesus hudstryke.

Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vakten om Ham, og de kledde Ham nå og hengte en skarlagens kappe om Ham, og de flettet en krone av torner og satte på Hans hode, og ga Ham et rør i Hans høyre hånd, og de falt på kne for Ham og hånte Ham og sa: vær hilset, du jødenes konge; og de spyttet på Ham og tok røret og slo Ham i hodet.

Dette er etter blodsveden i Getsemane det annet store hovedtinn i langfredagens lidelse. Hudstrykelsen var en grusom marter. Frelserens legeme har skjelvet og bevet under de fryktelige slag; blodet har flytt ut av de dype sår og rifter, og Han er nær ved å segne under slagene. Da oppfyltes salmens ord: Min rygg har plogmenn pløyet, de har dratt sine furer lange. (Slm. 129, 3). Å, min Frelser, hvorledes har mine synder tilredt ditt dyrebare legeme? Du ble plaget, slagen av Gud og gjort elendig (Jes. 53, 4) ; men hvert et sår, hver blodstrøm er frembrakt av mine misgjerninger og overtredelser. Lovet være ditt navn for all denne smerte, for hvert sukk der du står bunden, blødende ved pelen. Således skulle jeg i evighet ha lidd og våndet meg; men du tok straffen, og jeg er frelst.

Dog dette er ikke nok. De rå stridsmenn blir ikke trett av å forhåne Ham. De trykker tornene i Hans panne, slår Ham på munnen, spytter på Ham. Er det da ingen medynk med den lidende Frelser? Nei, Han må bære alt;  det er du som skal finne skånsel ved Hans pine.

Således mishandlet og forhånet fører Pilatus Ham ut igjen til folket, stiller Ham på den høye trappen og roper utover skaren: Se, hvilket menneske!

Ja, se, o synder! dette er jødenes konge? Soldatkappen er spottende kastet over de blødende skuldre som det kongelige purpur, og kronen er av spisse torner. Det edle åsyn blør under tornenes stikk. Å, betrakt din Frelser nøye! Kan du annet enn elske Ham, som således har elsket deg? Denne tornekrone bar Han for deg, for at du i himmelen skal av Hans hånd motta livsens herlige krone. Disse blødende sår tok Han for deg, at han skulle lege alle syndens sår og gi ditt hjerte fred. Se, hvilken Frelser! Se, hvilken kjærlighet! Hvor all denne lidelse engang vil falle tungt over de ugudelige og vantro? Hvilken vrede og forbannelse vil ikke disse Frelserens sår og slag nedkalle over Hans foraktere! Kjære Jesus, la meg ikke glemme dette syn, din tornekronede skikkelse! Stå daglig for meg i din lidelse, at jeg til døden må være din.

Men folk kjenner ingen medlidenhet. Deres eneste svar er: Bort med Ham, korsfest Ham! Og da Pilatus intet utretter og frykter for keiseren, vasker han sine hender, og overgir Jesus til å korsfestes. Men folket ropte: Hans blod komme over oss og våre barn!

Fryktelige rop! De visste ikke hva de i hin stund nedkalte over seg. Dog dommen kom, og ennå i dag, 1900 år senere, sukker dette arme folk under dette blods forbannelse. Herre, la ikke ditt dyre blod således komme over meg, men la det tale bedre enn Abels blod for min sjel, rens meg at jeg blir hvitere enn sne! Ditt blod er den eneste adgang til de rettferdiges salighet. Ja, Lammets blod, som fløt uopphørlig på denne dag er min eneste trøst, min rettferdighet, min grunn, hvorpå jeg bygger. På dette blod vil jeg hvile og trøste min sjel i dødens stund. Da skal det komme over meg til evig velsignelse.

Da førtes Jesus bort med to røvere for å korsfestes utenfor byen. Selv bærer Han det tunge kors. Langt, langt tilbake i den gamle pakt gikk det et annet offerlam opp til de samme Moria-fjellene. Isak, Herrens forbilde kommer til det samme sted, bærende veden, hvorav hans eget alter skal bygges; således bærer Frelseren selv forbannelsens tre, hvorpå Han skal nagles. Han bar sitt kors. Og dog, det var jo ditt, for det var din forbannelse, som falt på Ham. Ser du hvorledes Han går den tunge gang, sukkende under byrden, såret og blødende! Veien fra domshuset til Golgata kalles i det nåværende Jerusalem Via Dolorosa: smertens vei. Et sant og treffende navn! Akk, mang en vei for mennesket var tung og bitter her nede; men ingen gikk noensinne så tunge skritt, som Frelseren her under korset. Se, det Guds lam, som bærer verdens synd!

Ut av Jerusalems port, fulgt av den hånende, rasende mengde og de gråtende kvinner, går toget. Ditt kors trykker Ham til jorden. Og de tvang en fremmed, Simon av Kyrene, til å bære det etter Ham.

Går du med korset i Jesu fotspor? Og bærer du det villig etter Ham? Alt for ofte knurrer vi, klager under byrden, vil ikke lide med Ham, som led så usigelig for oss, og dog er jo all vår trengsel kortvarig og lett. Måtte jeg dog med mere glede følge i min Jesu fotspor! Da vil Han snart ta korset av og gi meg den herlige krone.

Toget stanser ved Golgata, en haug utenfor byen og dog ganske nær murene. Likesom syndofferets dyr måtte oppbrennes utenfor leiren, fordi det var Herren en vederstyggelighet, således led også Jesus utenfor porten, at Han skulle hellige folket ved sitt blod. La os derfor gå ut til Ham utenfor leiren og bære Hans forsmedelse. (Hebr. 13, 12). Korset legges på jorden. Stridsmennene griper Jesus, kaster Ham ned på korset etter at Han såvidt hadde smakt på den bedøvende drikk som ble rakt Ham. Drikke den kunne Han ikke, for Han skulle jo nettopp smake alle dødens lidelser for oss, tømme kalken til den siste dråpe. Nei, for Ham var der ingen lindring. Men just i Hans lidelse og død har vi funnet den trøstedrikk, som skal ta bort dødens bitterhet for oss. Når du strider i den siste stund, og dødens rep omspenner deg, da skal tanken på Hans kors og blod være husvalelsen og vederkvegelsen, som skal bringe deg til å glemme dødens nød og la deg gå salig, triumferende gjennom floden.

Så lyder da hammerslagene over Golgata, og de sterke nagler slås gjennom hender og føtter. Korset reises og festes i jorden.
Nå er Menneskesønnen opphøyet på korsets tre, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Han er den sanne Frelser, på hvem kobberslangen i ørkenen var et forbillede. Midt i den onde mørke syndens verden står korset oppreist; rundt om det, nær og fjernt, til de ytterste ender, lever kun syndere, bitt av slangen, med dødens gift i sitt hjerte. Men Frelseren er opphøyet for å drage alle til seg. Hans gjennomborede hender strekker seg fra korset ut for å favne hele verden; og hver den, som ser Sønnen og tror på Ham, har evig liv.

Er du kommet under korset med din syndebyrde? Kun der er frelse. Det gies intet annet navn, enn det dyrebare Jesu navn, i hvilket det er redning for en synder. På Golgata må du; kun der ved forbannelsens tre tør en fortapt synder møte den hellige Gud. For fra korset rinner av Hans naglegap og sår det blod, som renser deg fra all synd. Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. (Jes. 53, 5).

Nå er korset det rette livsens tre! Her bor min sjel så salig; her er jeg trygg for lovens forbannelse og fiendens anklage; her skjuler og dekker meg den nåde, som er stor inntil de øverste skyer. Her er min tilflukt, min klippe, min borg! Her er mitt hjerte stille, her hviler jeg i beskuelsen av Hans kjærlighet, her nyter jeg den fred, som verden ikke kjenner. Her vil jeg leve, her vil jeg dø; ja, til min siste stund vil ,jeg intet annet vite til min frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet. O, Jesus, bevar meg dog trygg under ditt velsignede kors, da skal jeg seire over synd og død og favne deg hisset i din salighet.

Det var henimot den sjette time, omkring kl. 11. om formiddagen, at vår Frelser ble korsfestet. Og fra den sjette til den niende time ble det et mørke over hele landet. Det sorte mørke er et bilde på den Guds vredes og forbannelse natt, som nå lå over Frelserens sjel. For i disse timer står Han egentlig i vårt sted; her blir våre synder kastet på Ham, her rammer forbannelsen Ham, her smakte Han den evige døds kval for oss. Fryktelige timer, lange som evigheten selv for Ham, den hellige, som her endog ble forlatt av Gud selv! Og dog, selv fra disse timer utgår de ennå salige lysstråler for oss arme syndere; midt i sin jammer lar Han dog sin røst lyde ned til oss fra korset, tenker på sine og sender oss uforglemmelige trøstens ord. Syv er Frelserens ord på korset! Gud, la meg aldri glemme dem! Herre, skriv dem selv i mitt hjerte og la dem salig gjenlyde i min egen dødstime!

Første ord.

Fra korsets tre ser den lidende Frelser ned til Golgata. Der omgir Hans fiender Ham; hån og spott og forbannelser når opp til Hans øre; ingen står med deltagelse nær Ham; disiplene hadde flyktet og de troende kvinner står på avstand. Midt under fiendenes larm oppløfter Herren sin røst; det blir stille for et øyeblikk; den ville hop ser og lytter. Frelseren ber! Med kjærlighetens usigelige blikk på sine fiender og bødler roper Han opp til sin Gud: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør! Hvor måtte det ikke slå dem i deres hjerter? De ropte: Korsfest Ham! Men Han ber for dem! Han kan ikke annet enn elske dem, og hadde de bøyd sine kne for Ham i denne stund under korset, da hadde Han villig tilgitt dem alle! Mon ikke noen grepet av denne bønn, gikk bort bedrøvet og gråt bitterlig som Peter? Mon ikke Herrens bønn er blitt til evig velsignelse for noen av Hans fiender ennå den samme dag?

Min Frelser, således har du daglig ropt og bedt for meg, da jeg vandret som ditt korses fiende! Det er dine bønner som har spart meg inntil den salige stund, da du fant ditt villfarende lam. Og ennå lever du som min yppersteprest hos Gud? Du ber for meg som for Peter, at min tro ikke skal svikte.

Annet ord.

Da nærmer seg blant den hånende mengde Hans fryktsomme og engstelige venner. Da Herren neste gang ser ned fra korset, ser Han stående hos seg de tre kvinner, Hans mor, hennes søster og Maria Magdalena, samt Johannes, den disippel Han elsket. Og Herren elsket sine inntil enden; Hans egen kval har ikke gjort Ham likegyldig for dem. Da Jesus så sin mor, hennes sorg og hennes tårer, da hun nå stod forlatt under sin egen sønns kors, da sier Han til henne: Kvinne, se det er din sønn! Derpå sier Han til disippelen: Se, det er din mor!

Hvilken trøst for meg, når jeg synes forlatt her verden! Kunne Han i hin forferdelige time tenke på sine og sørge for dem, hvor meget mindre skal Han da nå, på sin herlighets trone glemme meg. Du sier så kjærlig til meg: «Kast din sorg på meg, for jeg har omsorg for deg!» Og dine forjettelser er trofaste; du tenker på meg, du deler min smerte, du vil være meg nær til det siste. Vær du da selv, min Jesus, alt for meg, mere enn både mor og venn; deg søker mitt hjerte, deg begjærer, jeg kun i liv og død.

Tredje ord.

Et salig hvilens øyeblikk i disse tre mørke og lange timer har røverens omvendelse vært for Frelseren. Aldri vises oss nåden så dyp som just her, hvor den fra korset rekkes ned til denne fortapte synder. Her er dog en, som ser opp til Ham med det rette blikk, synderens lengtende blikk etter barmhjertighet. Se, røveren ber! «Tenk på meg!» sukker han i sin nød opp til Frelseren. Han kan ikke bøye sine kne i støvet for Ham. Han kan ikke strekke sine hender bønnfallende mot Ham. Men angerens tårer roper til Frelseren. Hvorledes skulle Han, som er synderes venn, bli ubeveget av sådanne sukk! Hvilket blikk fullt av kjærlighet og nåde har ikke røveren fått i den samme stund! Frelserens ord falt som vederkvegelsens dugg i det forsmektende hjerte. Sannelig sier, jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!

En salig forandring! Fra korset til Paradiset! Bare en time til, så er han løst fra all sin jammer og får love Frelseren blant englenes jublende sanger. Jesus, åpne ditt Paradis også for meg uverdig som røveren, når døden nærmer seg, og la meg salig følge deg inn til den himmelske herlighet for evig å bytte korset med kronen.

Fjerde ord.

Ved den niende time hadde Frelserens nød og kval nådd sitt høyeste. Da treder Han Guds vredes persekar; bølgene går over Hans hode, og Han er sunket i det dype dynn av våre misgjerninger. Et redselsfullt rop avbryter mørket, skjærer gjennom Jesu mors hjerte og sønderriver himmelen: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Aldri vil noen menneskelig tanke fatte denne nød: Guds Sønn, forlatt av sin Fader! Her bøyer vårt hjerte seg tilbedende, takkende og prisende. For, for meg ble Han forlatt! Således skulle jeg i evighet ha vært utstøtt og forkastet fra Guds ansikt! Således skulle jeg i evighet ha våndet meg; under Guds forbannelse og vrede. Men du, Jesus, ble en forbannelse for meg. Jeg er fri, for du tok straffen, og jeg får hvile salig ved Guds faderhjerte.

Femte ord.

En av korsfestelsens usigelige lidelser var den brennende tørst, og man hadde derfor gjerne i beredskap en drikk, bestående av sur vin, hvormed den døende kunne leskes. Herren føler også denne brennende tørst. Og hos Ham er legemets lidelse forent med sjelens kval. Guds brennende vrede, som er en fortærende ild for all synd, bringer sjel og legeme til forsmekte. Derfor roper og den lidende Messias i salmen: «Min kraft er fortørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du meg.” (Slm. 22, 16). Da sa Jesus: Jeg tørster! Å, under av fornedrelse! Skaperen ber sine bødler om en leskedrikk! Og under hån og spott rekker de Ham den i vinen dyppede svamp på en isopstengel.

Min Jesus, så er du da prøvd med oss i alle ting, og når jeg da tørster i dødens strid, da lesker du min sjel med det levende vann, ditt nådens ord, med ditt blods trøst, som du bare har vunnet meg gjennom din egen usigelige tørst.

Sjette ord.

Nå nærmer vi oss lidelsens siste øyeblikk. Kalken er tømt, Faderens vilje er fullkommet, soneofret er brakt og verden forlikt med Gud. Snart behøver Han ingen leskedrikk mere, for nå skal Hans sjel inngå fra lidelsen til sin herlighet igjen. Herren er nådd til det siste dypeste trinn av sin fornedrelses gang. Derfor lyder snart Hans rop igjen, men ikke engstende, ikke smertefullt, men salig for Ham og oss: - Det er fullbrakt! Hvilket øyeblikk for Frelseren! Alt er over, striden er utkjempet, slangens hode er knust, det tapte syndens barn gjenvunnet. Den bitre lange gang fra krybben til korset er endt; intet mere står tilbake; kalken er tømt til siste dråpe. Gud er forsonet, gjelden betalt til siste øre.

Salige sjelerop for en fattig synder! Her er min klippe, på hvilken, jeg forlater meg! Hva kunne vel jeg arme, fortapte synder gjøre? Intet! Jeg lå i mine synder, skyldig til døden og kunne bare alltid forøke mine synders mål. Men Jesus har gjort alt. Så la meg da alltid hvile her ved dette ord og by all anklage tross. For du har fullkommet alt. Så vil jeg hvile ussel og arm på deg alene. Din død har fullkommet alt; den gjelder for meg med all min elendighet; jeg skal intet uten tro, takke og opphøye din kjærlighet i all evighet.

Syvende ord.

Herrens gjerning er endt. Loven er fullkommet, Guds krav tilfredsstilt, så er det kun tilbake det siste sting av synden, døden selv. Men om slangen såret hans hæl, dens hode er dog knust, og idet Frelseren dør, vender Han just tilbake til sin herlighets trone. Da ropte Han sitt siste ord fra korset, ikke som en svak, avmektig, døende kristen, men med høy røst som seierherren: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da Han hadde sagt dette, utåndet Han.

Nå er det salig å stå under korset. Frelseren lider ikke mere. Mine synder trykker Ham ikke mere. Faderen har løst sin Sønn fra alteret lik Abraham sin Isak, og «tatt ham fra angst og dom». (Jes. 53, 8). La oss da be her ved enden av Hans tunge, men for oss arme syndere så salige og vederkvegende lidelses gang: «Min sjel, dø den rettferdiges død og mitt endelikt bli som Hans.» (4. Mos. 23,10).

Trofaste Frelser, stå du meg nær i min dødsstund kjærlig og nådig som hos røveren, og når øyet brister og sjelen skal forlate støvhytten, da vil jeg befale min sjel i dine gjennomborede hender. Du «skal bære meg over døden». (Slm. 48, 15).

*    *    *

I samme øyeblikk, som Frelseren oppga sin ånd, stadfestet Herren Hans seier over døden ved de mektigste tegn, som slo folket under korset med forferdelse. Forhenget til det aller helligste i templet splittedes fra øverst til nederst. Jesus hadde nå dannet en «ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød». (Hebr. 10, 10). Nå er veien til Guds faderhjerte fri, og hver fattig synder tør nærme seg med frimodighet. Frykt ikke? vreden er over, den ble lagt på Lammet? Er du den bange, forlorne sønn, som kommer med din synd og skam? Frykt ikke: Si kun som Han: «Fader, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og er ikke verd å kalles din Sønn?» Og kast deg så trygt i den åpne faderfavn, da skal også du føle det tilgivende, salige faderkyss.

Og jorden skalv, og klippene revnet, og gravene åpnet seg. Redsel og frykt betok mengden, folket slo seg for sitt bryst. Og av hedningens munn hører vi under korset den salige sannhet, som Hans egne hadde fornektet: «Sannelig, denne var Guds Sønn!» Taus og slagen med forferdelse, dømt i sin samvittighet vender mengden tilbake fra Golgata. Men Jesu venner og de troende kvinner, som har stått langt borte, kommer nå nærmere til det hellige sted. De har intet å frykte; de har elsket Ham; de har forlengst trodd hva høvedsmannen vitnet.

Jesu dødsøyeblikk faller mellom kl. 3 og 4, snart kommer solnedgangen, da inntreder sabbaten, og de dødes legemer skulle etter loven ikke bli hengende over denne. Pilatus befalte derfor, at deres ben skulle brytes og legemene tas ned av korset. Da knuste stridsmennene først de to røveres ben. Salige øyeblikk for ham ved den høyre side? Han hadde i troen holdt fast ved den døende frelsers 1øfte; vel så han mesteren gå forut, men han slapp ikke forjettelsen; han visste han ikke skulle vente lenge; ennå «i dag» hadde jo Herren lovet å drage ham etter seg. Og nå ilte han etter sin Herre og Frelser for å bøye sine kne tilbedende for Ham i herligheten, som den nye pakts første frukt av Frelserens lidelse og død.

Men da stridsmennene så, at Jesus allerede var død, brøt de ikke Hans ben, men en av dem stakk Ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Herved oppfyltes skriftens tusenårige forbilde fra påskelammet. På dette skulle intet ben brytes, det var hellig og ukrenkelig som bilde på det lyteløse lam. Så er da Jesus herved stadfestet for oss det rette og sanne påskelam. «Også for oss er vårt påskelam slaktet, Kristus». (1. Kor. 6, 7). Hvor har ikke Herren nøye våket over alle sine ord; ikke et av dem er falt til jorden; tross jøders og hedningers råd må dog alt fullkommes. Så skal da Herren også oppfylle alle sine ord og løfter for sine inntil dagenes ende. For Han er trofast, som ga forjettelsen.

Se da her under korset de fem hellige sår i din Frelsers dyrebare legeme! Herfra rant det blod, som renser fra all synd og trøster sjelen i all nød. Herfra rant det levende vann, som gir sjelen liv og salighet. Hvor mange fattige syndere, som ble salig ved å se disse sår og vunder! De preker om Guds kjærlighet til syndere med en sådan kraft, at det fordriver med ett all nød og sorg av hjertet. Skjønt uren og fortapt våger dog synderen å trykke seg tett opp til dette frelserhjerte, for det er fullt av forbarmelse, flyter over av kjærlighet, og den bedrøvede sjel skjuler seg glad i de dype «klipperifter». Ja, Jesu sår er all vår ros! Derfor lyder den nye sang om Lammet, som er slaktet, og derfor skal ordet om hans død og kors, hans blod og vunder være all en synders trøst i liv og død.

Til toppen