Arbeiderne i vingården
Mt. 20, 1 - 16

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Denne første lignelse er for det første et bilde på det vi kaller den ytre misjon blant hedningene.

Når vi sammenligner tiden fra Herrens første komme og til Hans gjenkomst med en dag, så er det jo gått slik med misjonen blant hedningene, at vår Herre er gått ut til dagens forskjellige tider og har kalt de forskjellige folkeslag til arbeide i Guds rike.

Han har jo gått ut tidlig om morgenen til Israels folk, det var det første folkeslag som Jesus kalte til arbeid for Guds rike på jorden. Og så litt senere hen i tiden begynte Han å gå ut til hedningfolkene. Han gikk først ut til folkeslagene i Grekenland, Italia og Spania og kalte dem til arbeide for Guds rike, og så senere hen i tiden igjen gikk Han til folkeslagene i England, Frankrike og Tyskland og kalte dem - og først 800 år etter at Han var begynt å kalle jordens folk til arbeide for Guds rike, kom Jesus til folkeslagene i Danmark, Sverige og Norge og kalte oss til dette arbeide. Og det er jo andre folkeslag som Han først senere har kalt: Folkeslagene i Russland, Asia og Amerika.

I våre dager har Han jo ennå gått ut og har kalt nye folkeslag til arbeide for Guds rike på de Australske øyer, i Kina, i Japan, i Afrika, og vi vet jo at evangeliet skal forkynnes for alle jordens folkeslag, og først da skal enden komme.

Så ennå i den ellevte time, like før enden kommer og Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, vil Han gå ut for å kalle de siste av jordens folkeslag til sitt hellige arbeide.

- Denne lignelse er også et bilde på det vi kaller den indre misjon, vår Herres arbeide for å kalle hvert enkelt menneske her hvor hele folkeslaget er kalt, til arbeide for himlenes rike.

Og når vi sammenligner menneskelivet fra vugge til grav med én dag, er det jo som det står i lignelsen, at Jesus går ut fra den tidlige morgen for å kalle de enkelte mennesker inn i sitt rike. 
Her, som alle vegne hvor hele folkeslaget allerede er kalt, blir jo som regel alle mennesker døpt, og det er det som skjer, når et menneske blir døpt, venner: da går Jesus hen til det menneske i dets livs tidlige morgenstund og bærer barnet fra verdenstorget inn i vingården, utvelger det til å være en arbeider i Hans vingård og til å høre himlenes rike til.

Det skjer jo også, at det er mennesker som blir arbeidere i Herrens vingård like fra deres livs morgenstund av. Barn som blir i vingården, vokser opp og oppdras i vingården idet de vokser opp hos hellige foreldre og hos hellige prester, og derfor blir hos Jesus mens de vokser opp.

De mennesker blir arbeidere i Guds rike hele deres livs dag i gjennom. Men det skjer jo langt, langt oftere, at de barn som Jesus i dåpen har båret inn i vingården, like etter blir båret ut av den igjen. Blir båret av vantro foreldre ut på torget, ut på verdenstorget og vokser opp utenfor Guds rike. Oppdras utenfor Guds rike, vokser opp og oppdras mellom verdens verdensmennesker til verdenslivet, uten å ha det aller minste med Guds rikes liv å gjøre.

Men det er evangeliet, at Jesus ikke lar de mennesker stå ledige på torget uten å prøve på å få dem tilbake til vingården igjen.

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården.

Første spørsmål er, hva som skal forstås ved Herrens vingård. 
Mange tror at hele verden er en Guds vingård, men slik er det ikke, for det finnes i den alt for mange planter som den himmelske Fader ikke har plantet.

Men da Gud så denne fordervelse, - og det gjorde Ham ondt at Hans jord og Hans mennesker skulle ligge så sørgelig øde, - så besluttet Han midt i denne ødeleggelsens vederstyggelighet å anlegge og plante en vingård, hvor alle de planter som ville la seg bringe ut av deres elendige, forgiftede tilstand og forvandle til gudsplanter, kunne og skulle bli flyttet hen. Med andre ord: Han besluttet å grunnlegge et Guds rike på denne jord, som skulle bestå ved siden av den ondes rike, som skjønt det var lite og uanselig, likevel skulle bli mektig og stort  etter hvert og modnes inntil verdens fullkomne gjenfødelse og inntil jordens fullstendige forvandling og omdannelse til en Guds hage. Et land som kjærlighet og rettferdighet skal bo i, sammen med den fred som for lang tid er forsvunnet fra jorden. Med et ord: Inntil Guds rike ved det ondes bortryddelse kan få plass, ja inntil det kan bli en Guds bolig hos menneskene, og Han kan bo hos dem og være deres Far og de være Hans folk.

Derfor sier frelseren til Peter: "Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen - når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone - da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer." 
Verdens gjenfødelse er altså hensikten med denne Herrens vingård, som er plantet midt i blant giftplantene. Det siktes hermed til en tid, da Han skal komme som sier: "Se, jeg gjør alle ting nye!"

Derfor er Guds vingård anlagt midt i blant forargelsene, midt i verden, for at det som er plantet av Gud til sist skal bestå, om så etter mange kamper, og bli ved, når alt annet som bærer tilintetgjørelsens spire i seg selv - fordi det kommer av synden - for lenge siden er forgått. 
Vingården skal bli ved som noe guddommelig og derfor evig, og ved den hvilende velsignelse som følger på det, bringe den velsignelse som var flyttet bort fra jorden tilbake igjen: Guds barns herlige frihet. 
Dette er etter min mening den Guds vingård det tales om i vårt evangelium.

I vårt evangelium forekommer folk som står ledige på torget. Det gis ikke noen mer treffende betegnelse på de folk som ble innbudt, en denne. På torget står disse mennesker, før husbondens rop går ut til dem: "Gå hen til min vingård!"

På livets torg, hvor menneskene vandrer frem og tilbake midt i verdens vrimmel, står de der ledige, utretter ingen ting og bærer ingen frukt. Gaper snart mot det ene snart mot det andre og tenker ikke på, at de er kalt til et stort arbeide, til en hellig beskjeftigelse.

Å, dette er de falne menneskers tilstand, før Herren leier dem - i dorsk sorgløshet og søvnighet, uten å bekymre seg om det ikke også er en fremtid å leve for. Uten kraft og liv ovenfra tilbringer de sin tid, og deres fornemste, ja hele beskjeftigelse består i dette at de står ledige.

Visstnok, når det kommer an på jordiske ting så er de ikke ledige - så er de svært opptatt, ivrige og omhyggelige - så bærer de gjerne dagens byrde og hete. Men for det himmelske rike er de utdøde, ufruktbare, unyttige trær, slik som det heter, "at Herren hvert år lette etter frukt på sitt tre, men fant ingen."

Akk, betrakt bare disse dårer! Ledige for himmerike, virksomme for skatter som møll og rust kan fortære - ledige for det uforgjengelige, men virksomme for det forgjengelige, - ledige for det som gjør mennesket evig lykkelig, men virksomme for det som bringer uro i hjertet.

Det finnes vel også slike mennesker iblant oss, som står ledige og ennå intet har utrettet i Guds vingård. 
Eller, tilstå det bare, har dere inntil nå arbeidet i Herrens vingård dere som hittil har elsket denne verdens vesen. Dere, som hittil bare har sørget for hva dere skal ete og drikke og for livets vellyster, men ennå ikke for alvor har spurt: "Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" 
Dere har jo hittil stått der ufruktbare og ledige og har vel i tillegg ved deres lediggangs eksempel og ved deres forfengelige vandel, ofte avholdt dem som ville begi seg til arbeide i Guds vingård, slik at de ikke går dit hen, men forblir i deres gamle dorskhet.

Men hvorfor står da mennesker ledige på torget? 
Vi hører dem selv svare på det i evangeliet: "Fordi ingen har leid oss!" 
Dette skulle altså være grunnen. Men jeg tenker, at med oss forholder det seg ikke slik: Må vi ikke bekjenne, at vi allerede utallige ganger er blitt kalt og leid av husbonden? Hva er Hans ord, som Han hittil har latt oss beholde? Hva er Hans sakramenter? Hva er Hans Ånds utallige lokkelser? Hva er livets velgjerninger og lidelser? Hva er vår nå så dypt bevegede tid? Hva er Guds store gjerninger? Hva er så mang en innbydende og rystende stemme, som allerede er gått ut til oss? Hva er den mektige utbredelse av Guds rike i våre dager? Hva er alle disse ting annet enn like så mange oppfrodringer fra husbonden til oss: "Gå hen til min vingård!"

Jeg henviser enhver til sitt eget hjerte og liv og til sine indre og ytre forhold, om han ikke allerede utallige ganger har fått denne påminnelse av Gud i sitt hjerte: "Hvorfor står du her ledig?"  
Skulle det vel finnes noen sjel iblant oss som på hin dag, da den store husbond skal spørre dem: Hvorfor har du stått ledig og ikke er gått hen i min vingård? - kan svare: Fordi du ikke leide meg! Jeg tror det ikke. Da skulle jo skylden falle på Gud. Nei, nei, det har andre grunner, når vi ble stående ledige. Det har sin grunn i vårt hjerte, som ikke vil gi slipp på denne lediggang, dette kjødelige sinn, denne dorskhet, denne kjærlighet til verden, denne kjærlighet til det makelige, tankeløse torgliv.

Sjelen gruer vel for arbeidet i vingården - den må ut av sin kjødelige makelighet, og den må inn i et alvorlig, en kristen verdig sinn. Den må bli oppmerksom på Guds Ånds stemme, og ikke mer torde leve seg selv, men Ham som er død og oppstanden for den. 
Dette er grunnen til at så få blir riktige arbeidere i Herrens vingård. De frykter for arbeidet. De er som apostelen Paulus sier, "late buker," som ikke finner behag i Kristi kors' forsmedelse, men som år ut og år inn kan la seg innby, og likevel ikke kommer. Som det ene lange år etter det annet får fremstilt for seg i Ordet og forkynnelsen, hva Jesus Kristus har gjort for dem, hvordan Han har kjøpt dem og gjort seg det så uutsigelig surt, ja surt inntil dødens sved, for å vinne deres sjeler, - men selv vil de ikke røre et lem og ikke gjøre det skritt for Ham at de måtte hengi sine hjerter til Ham som en vel ervervet eiendom.

Og om husbonden hundre ganger trer frem for deres hjerter og vil leie dem, så er det ikke da bekvemt for dem. De vil først gjøre det som behager dem. Vil først gjøre deres kjød til gode, og så, når de har spist og drukket seg mett på verden, til sist i en hast rive himmelen til seg som et bytte. 
Derfor avviser de husbonden den ene gang etter den annen og sier: La oss ennå en liten stund stå ledige. La oss ennå sove en liten tid, så vil vi gå! Slik forløper deres nådetid med sterke skritt. Døden overfaller dem midt i drømme, og de mottar lediggjengernes lønn, den evige fordømmelse i helvete. For den som ikke sår, skal heller ikke høste, og den som sår i sitt kjød, skal også høste fordervelse av kjødet.

Til toppen

G. Janzon

Da han gikk ut ved den tredje time, så han andre stå ledige på torget. Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere. Og de gikk av sted. Atter  gikk han ut ved den sjette og niende time, og gjorde likedan. Og da han gikk ut ved den ellevte time, fant han noen stående der, og han sa til dem: Hvorfor står dere her ledige hele dagen? De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere bort i vingården.

Husbonden gikk atter ut ved den tredje time. 
Vi sier ikke at disse tider står i teksten for å betegne forskjellige aldere - Guds Ånd har ikke tilføyd noen tydning i ordet, men det torde ikke være uten nytte å ligne dem ved, eller minne om de forskjellige aldre som et menneske er gjenstand for Guds kallende nåde i.

Han gikk til torget - for Gud vil ta menneskene bort fra verdens onde vesen. Der finner Han mang en stående igjen fra morgenstunden, andre kan være kommet til senere. En del lyder kallelsen og en del synes mer om bevegelsen og larmen på torget. 
Det minner om ungdomsårenes kallelse. Den Hellige Ånd kalte også da. Hvordan var det med deg? Du adlød kanskje ikke den gang kallelsen? Det forholdt seg dermed slik: Du hørte Guds ord, du leste det kanskje også, du begynte å innse, at det klokeste et menneske kan gjøre er å adlyde kallet allerede i ungdommen, før sykdom og verdensbekymringene aldeles har bemektiget seg hjertet.

Men akk! det ble intet alvor av det, fordi du nettopp nå hadde fått smak på torglivet. Du syntes at det ville være å forsake all glede og at du før tiden ville bli trist og alvorlig, og trøstet deg med at det siden skulle bli bedre. 
Ingen av dine jevnaldrende tok saken så alvorlig. Du ville bli misforstått, ja utledd av dem. Og se, dermed måtte Den Hellige Ånd gå bort uten å få deg med seg.

Husbonden gikk ut ved den sjette og niende time. 

Dette fører tanken hen på eldre og senere tidspunkter under manndomsårenes virksomhet.

Husbonden fikk ikke alle med, ellers hadde han vel ikke vendt tilbake. Mang en sto ennå ledige like fra morgenstunden, men hadde funnet seg alt mer og mer hjemme i det som gikk for seg på torget, slik at han ennå hadde et "nei" for den kallende stemme.

Det gikk vel slik til: I de modnere år gjorde Herren sitt nådebesøk til ditt hjerte. Du hadde sett hvordan en og annen hadde latt innvendingene fare og vendt ryggen til verden og synden, og av det oppsto det i ditt hjerte en tanke om at det var det riktige - du var ikke ganske utilbøyelig, du ville, men torget, verden og bekymringene, de la med et kraftig "nei" dine bedre følelser i lenker, og du forble hvor du var. Sjelefienden trøstet deg med fremtiden eller også med falske fornuftsslutninger. Snart het det i ditt hjerte ved tanken på Guds ord: Ja visst er det rett og sant og godt, men vår tid er ikke som våre fedres - opplysningen og dannelsen fører et annet språk.

Eller også var grunnen denne: Jeg lever blant slike personer at det ikke går an - jeg ville bli forfulgt, min fremgang ville hindres, - men kommer jeg i andre omgivelser, på et annet sted osv., da vil jeg bli alvorlig.

Dette minner om den mann som på frelserens kallelse sa: "Herre, la meg først få gå bort å begrave min far." 
Frelseren, som visste hva som siden kunne skje, når lysten var kjølnet, sa: "Følg du meg, og la de døde begrave sine døde."

Hos mang en har torglivet fremkalt åpenbare synder, og av det oppsto tross og frekkhet, slik at mang en når Den Hellige Ånd kalte, svarte: "Gå bort." 
Guds ord blir av slike usle syndere ikke bare ubrukt, men endatil foraktet. Og hvor kristelig liv begynner å råde, begynner slike å forfølge det mens de selv synker alt dypere og dypere ned i synden og forsvarer sine synder så godt de kan. 
Hvor mange har ikke slik stått imot Den Hellige Ånd, og hvor mange lever ikke iblant oss, som ikke i minste måte spør etter Gud og Hans hellige ord?

Ennå er husbonden ikke blitt trett. Han går ut ved den ellevte time, nettopp ved dagens slutt, og vinner endatil da arbeidere. Slik gjør Den Hellige Ånd også.

Mang en aldrende som er grånet i syndens tjeneste, får ennå ved den ellevte time et nådebesøk. Men mang en vil likevel ikke la seg omvende. 
Vi nekter ikke at det kan skje, men vi har tatt oss fore nå å tale om dem  som er utenfor, som aldri har adlydd kallet. Slik er mang en eldre. De hører Guds ord gang etter gang, men ingen forandring. 
Likesom vingårdsmannen går år etter år til det ufruktbare tre og har lagt øksen ved roten, slik går frelseren år etter år, søndag etter søndag og undres på om de fremdeles kan gjøre Hans Ånd motstand: "Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre så også dere!" 
Ja, de kan det. Er de så ørkesløse at de intet annet kan, så kan de likevel nekte frelseren å bo i deres gamle, forherdede hjerter.

Så ser vi da, hvordan utallige mennesker, unge og gamle, står Guds Ånds kall imot. Hvordan skal det nå gå med alle disse motstandere? De er Guds motstandere. Frelseren har sagt det på forhånd. De som før eller senere har adlydd kallet, de har arbeidet i Hans tjeneste - men "dersom den rettferdige vanskelig blir frelst, hvordan vil det da gå den ugudelige og synderen?"

På den ytterste dag skal det gå slik med alle som har forlatt dette liv, uten å ha adlydd kallet, at det skal lyde til dem: "Gå bort fra meg dere forbannede! i den evige ild som er beredt djevelen og hans engler - der skal vær gråt og tenners gnissel."

Vi vil ikke bruke mange ord om denne forferdelige sak. Måtte deres egne hjerter, deres samvittigheter tale desto kraftigere om disse sannheter. 
Likesom husbonden hele dagen er opptatt med å kalle alle og alltid treffer ledige på torget, slik gjør også Gud Herren. 
Han klager: "Se, jeg bredte mine hender ut hele dagen, fra tidlig om morgenen til den ellevte time til et gjenstridig folk, til dem som vandret etter deres egne tanker på en vei som ikke er god."

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Da det var blitt kveld, sa eieren av vingården til forvalteren: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen. Begynn med de siste og fortsett til de første.

Enhver som arbeider i Guds vingård skal også få sin lønn.
Akk, om dette hersker det så slette begreper blant menneskene, og disse elendige begreper som djevelen forespeiler dem, må vel også være grunnen til at så mange sjeler ikke kan beslutte seg til å arbeide i Guds vingård.
Noen tenker i dette tilfelle at et liv for frelseren må være det pinligste og mest gledeløse dagsverk man kan tenke seg. Et dagsverk som gjør enhver mulighet for glede umulig og hvor man må føre et sørgelig og elendig liv.
Lutter Satans løgner! Nettopp det motsatte er tilfelle! Det gis ikke noe gledeligere og ikke noe herligere liv enn et liv for Guds rike. Det kan ikke finnes noe lykkeligere menneske enn en kristen, og nettopp den ivrigste arbeider i Herrens vingård er også den lykkeligste - for dette arbeid har usigelig mye salig i seg, og det finnes en nytelse ved det som bare er kjent av de som har erfart det.

Svar bare selv på det: er det ikke allerede slik i det små? Hvem er også i det naturlige liv lykkeligst: den rike lediggjenger, eller det menneske som med flid dyrker opp sin hage eller sin vingård og i fred nyter sitt arbeids frukt?
Visstnok har enhver som hengir seg til Kristus og går hen i Hans vingård, også dagens byrde og hete å bære - han må gjennomgå mangt et savn, om det så bare er det som består i at han ikke tør stå lenger ledig på toget. Men den innbilning at ikke noe er så behagelig som å stå ledig på torget og nyte de usle gleder som en slik lediggang fører med seg, lærer man snart å glemme, ja trår under føtter over lifligheten av arbeidet i vingården.

Og når da husbonden, gartneren, en gang imellom kommer og ved sine ord inngyter den trette arbeider mot, og vederkveger ham ved en leskedrikk fra den levende kilde, og med sin velsignelse hjelper ham i hans arbeide, - å, hva kan overgå denne nåde, hva kan sammenlignes med denne fryd!
Intet, intet av alt som nevnes kan!
Ja hvilken ære og fryd for en arm synder, for en skapning uten egen fortjeneste er ikke allerede bevisstheten om å tilhøre en slik husfader. Tenk, å være utvalgt til å bygge opp Guds rike i seg og utenfor seg! Kan dere, kjære tilhørere, tenke dere noe større? Å nei! denne guddommelige tanke ville jeg ikke gi hen for hele verden!

Ja, sett at solstrålene brente loddrett på ditt hode under et slikt arbeid - sett at du ble trett og matt så du knapt kunne bære deg selv lengre, og din sjel ble helt overskylt av trengselens bølger - hva gjør vel alt dette når du tilhører frelseren og er en arbeider i Hans vingård? Akk, alt dette er jo for intet å regne!
Det blir som Hans ord forkynner: "Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få det hundrefoll igjen, og arve evig liv" (Mt.19,29).
Det er sant som Luther sier:

Å, om bare riket nå blir vårt - da er alt jordisk tap for intet å regne! Og likevel behøver vi i våre dager ikke engang å gjøre så store oppofrelser, men bare gi vårt hjerte over til Herren.

Og når da en slik trett arbeider får til å ta sin kveldsfri og legge ned sin vandringsstav - når han har båret dagens byrde og hete og de evige boliger åpner seg for ham i herlighetens glans: å hva skjer ham da! Hvor ganske annerledes er det da ikke for ham enn for den, som hele sitt liv igjennom sto ledig på torget og til slutt bare med uro og forskrekket hjerte må trede fra torget inn for dommerens trone!

Å, en hellig arbeids- og nådelønn som venter den tro arbeider, den trette stridsmann!

Da vil man si: "En dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt" (Slm.84,11).

- Så fornekt da verden og dens lyster og dere selv - bli ikke lenger stående ledige med den store hop - la dere bevege dersom dere har åpne ører og kom til Herrens vingård! Kjemp og arbeid! Dere vil bli godt lønnet.
I min Herres Jesu Kristi navn sier jeg dere: Gå hen! og om dere også sår med tårer så vil dere dog høste med glede! .

 Til toppen

Av Martin Luther 1483 -1546

De som var leid ved den ellevte time, kom da fram og fikk en denar hver. Og da de første kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!

Da kvelden kom gir Han den siste like så vel en denar, som den første. Det var arbeidet ulikt og daglønnen ulik. For husbonden hadde ikke sagt til noen av arbeiderne hva Han ville gi dem, bortsett fra de første. Men Han gir dem like mye, gir ikke dem noe mer, som hadde arbeidet tolv timer, og ikke dem noe mindre, som hadde arbeidet en time, men gir den ene like så mye som den andre.

Denne lignelse satte Herren frem for å vise, hvordan Hans rike er et ganske annet rike enn verdens rike og for å lære oss, at det går ganske annerledes til i Hans rike enn i verdens rike. I verden kan det ikke gå like til ettersom personene er ulike. Der skal man gi dem mer, som har arbeidet mye, enn dem som har arbeidet lite. Her må herren i huset ha mer gods enn sin tjener, og likevel må tjeneren arbeide mer enn herren. Denne ulikhet må være og bli ved i verdens rike.
Men i Kristi rike går det slik til, at all ulikhet må oppheves, og alle være like, den ene som den andre, og den ene ha like så mye som den andre, ja den ene ikke gjelde for mer enn den andre.
Ytre sett skal de være ulike. For i det ytre verdslige liv skal og må ulikheten være, likesom stenderne er ulike. En bonde lever annerledes og er i en annen stand enn en borger. En fyrste i en annen stand enn en adelsmann. Der er alle ting ulike, de skal også forbli ulike. Men i Kristi rike er alle like, det være seg en konge, fyrste, herre, tjener, hustru, pike, eller hva navn de enn har. For den ene har ikke en annen frelser, evangelium, tro, sakrament, Kristus og Gud enn den andre. De går malle med hverandre i menigheten - der hører en tjener, borger og bonde det samme ord som herren, fyrsten og adelsmannen. En fattig pike for like så vel dåpen som jeg.
Den tro som Peter og Paulus hadde, hadde også Magdalena og røveren på korset. Jeg og du har den også, dersom vi er sanne kristne. Samme Gud og Kristus, som døperen Johannes hadde, har også alle syndere, når de omvender seg. Der er allting likt, om enn en er av høy, en annen av lav stand, embete og gaver: det hindrer ikke noe, men allting gjelder her like mye.
Dette skulle vi flittig lære, så vi kan gjøre forskjell på Kristi rike og verdens rike.

Det er et trøstelig evangelium for de kristne, at de alle er like. For verden må ulikheten bli ved, at en far er mer enn en sønn, en herre mer enn en tjener, en konge og en fyrste mer enn hans undersåtter. Gud, som har ordnet stenderne, vil ha det slik, at det skal være skille mellom dem. Det skal man lære og med flid merke seg, slik at enhver i sin stand med lyst og av hjertet kan tjene Gud og si: Jeg er vel verken en keiser eller konge, jeg har verken steder eller slott, som de store fyrster, men jeg likevel like så hellig en dåp, den samme Kristus, som er død for meg, og som har vunnet meg det evige liv, som keiseren har.
Alle disse gode ting, som vi har ved vår Herre Jesus, skal gjøre oss så storaktige, at vi gjerne forakter verdens gods, rikdom og herlighet og derimot setter vår trøst alene i det, at vi er døpt i Jesu navn, at Han er død for oss og er fart opp til himmelen, hvor Han sitter hos Guds høyre hånd og vil hjelpe oss fra synden, døden og ulykke.

Den som n å har og vet dette, at vi alle er like i Kristus, han går med glede til sitt arbeide og bekymrer seg ganske lite, om han her på jorden i denne korte tid er i en ringere stand enn en annen. For her må det i det ytre vesen være en ulikhet, den ene har mye, den andre lite, en være herre, en annen tjener. Det anfekter ikke en kristen. I Guds navn sier han: På jorden skal det nå ikke være annerledes, og selv om jeg har en besværligere stand enn husbonden og marmoren i huset, og selv om jeg ikke er så mektig som en fyrste, konge eller keiser, så vil jeg likevel ikke knurre over det, men med lyst og vilje bli i min stand, inntil Gud skaffer meg en annen.
Det skal være vår trøst og vår glede, at vi vet, at det ikke er noen ulikhet i Kristi rike - derfor skal vi i denne kristelige storaktighet villig gjøre det, som sømmer seg oss. Slik kan enhver være glad i sin stand og dessuten være from. For da må det visst være glede i hjertet, når en kristen kan si: Hvorfor skal jeg knurre over min stand? Min stand er sannelig en god og kostelig stand, selv om den er ringe og nøysom. Er det ikke en fyrstestand, så er det dog en kristenstand. Hva vil jeg ha eller begjære mer? Men dette gjør ikke de arbeidere, som kom først - for de knurret og så skjevt til, at de ikke fikk mer enn de andre. Derfor skal man flittig gi akt på den forskjell, som det er mellom ett verdslig og kristelig levnet, eller mellom Kristi rike og verdens rike. For i Kristi rike er det ingen forskjell, ettersom vi alle har bare én eneste Gud, Kristus, Hellig Ånd, evangelium, dåp, sakrament og tro. For denne likhets skyld er den ene like så god, from og hellig som den annen.

Når vi nå har dette, da skulle vi takke Gud for slike gaver, erkjenne de samme, berømme dem og si: Men se meg an, for hva man vil, man akte meg så ringe, som man vil, så har jeg likevel like så mye som en keiser og konge, ja, som alle hellige og engler i himmelen. Ved hva? Ved Kristus.
Derfor vil jeg gå hen og være husfar, husmor, tjener eller pike, og med glede, lyst og kjærlighet gjøre alt, som min stand krever, ettersom jeg har så stor en skatt i min Herre Kristus.
Dette er nå den lærdom, som vi lærer av dagens tekst, at vi nemlig her på jorden er ulike, som personene og embetene er mange slags og ulike. En fyrste er en annen person og har et annet embete enn en lærer. En pike er en annen person og har et annet embete enn hennes matmor. En skolemester er en annen person og har et annet embete enn en borgermester. Denne ulikhet må bli her på jorden. Men hisset i Kristi rike heter det: Jeg vil gi den ene like så mye som den annen, for ingen har etter deres fortjeneste fortjent himlenes rike og forløsningen fra synden og døden, derfor er jeg ingen noe skyldig, men gir hvem jeg vil av lutter nåde. Her må vi vokte oss, så vi ikke knurrer, men takker Gud for det og kommer frem med denne trøst i all slags fare, møye og arbeide, som vi i vår ytre ulikhet har, så blir også alle ting lette og gode for oss.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg gjør deg ingen urett! Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som ditt er, og gå! Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?

Misunnelsens stolte knurring blir der gjendrevet og vist til rette - for hva var det annet enn hovmod, som aktet seg og sin gjerning høyere enn nådelønnen? Denaren syntes å være for liten for dem, siden de siste også fikk en denar. Er ikke dette så mye som at himmelen er for treng og lav for de stolte hellige, for fariseerne og de egenrettferdige, fordi arme tollere og røvere også kommer dit inn, når de i den siste stund gjør bot og i sannhet omvender seg? De forstår ikke den hemmelighet, at denaren, himmelen, saligheten alltid er og blir nåde, om vi så tjente tusen år for den, om vi så bar et århundres byrde og hete, ja like så stor nåde, som jordens største tyv og morder, som først omvender seg ved galgen. Så stor er denaren, syndsforlatelsens nåde, rettferdiggjørelsen ved Jesu blod og sår, antagelsen i barns sted, opptagelsen i den himmelske herlighet, som alltid himmelvidt overstiger alles fortjeneste, slik at enhver, om han så har levd nokså hellig, from og rettferdig, har gjort nokså mye godt, har tålt trengsel og forfølgelse, likevel må si: Jeg er et uverdig menneske, jeg er ikke verd all den barmhjertighet og troskap som Herren har vist meg. Jeg er en evig skyldner og kan i alle evigheter ikke takke Gud nok, for at Han så tidlig har søkt og funnet meg, har kalt meg til sin vingård og tålt meg så lenge i den - det være langt fra meg å kreve mer lønn enn røveren - meget mer har jeg langt mer å takke for og bøye meg for av den grunn, at Herren har antatt og benådet meg.
Derfor sier Herren: "Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil?" Denaren er Hans, himmelen, saligheten og nåden er Hans, og er alltid en ufortjent skjenk og gave, hvem Han så vil gi den til. Ingen er verd den, ingen kan fortjene den, for ellers var jo nåden ikke nåde, men fortjeneste.
Nettopp i dette stikker det, saligheten er så stor, at hellige så vel som syndere, den første som den siste av de kalte, må skamme og bøye seg, og enhver må bekjenne: "Av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." De førstes selvros: "Vi har båret dagens byrde og hete, og har altså fortjent mer en disse siste, som bare har arbeidet en time," denne selvros og vurdering av egen fortjeneste er forfengelig og uriktig, er anmasselse og uvitenhet, blind fariseerstolthet, elendig egenkjærlighet, som stiller seg i spissen, og i grunnen er det samme ord som fariseerens: "Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker, jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Det er den samme selvgodhet som forakter andre arme syndere og opphøyer seg selv over dem. En slik har ikke bare ikke fortjent denaren med sine gjerninger og lidelser, men har meget mer fortjent å tuktes - og Herren gir heller tolleren, som slår seg for sitt bryst og ikke tør løfte øynene sine, men bare tigger om nåde, enn fariseeren, som stoler på seg selv, og tror å ha fortjent noe.
Det er lutter Guds makt og godhet, lutter Kristi fortjeneste, når et menneske blir frelst - for når Gud ville tilregne synd, ville ingen, ikke den fremste og beste bli frelst - ingen ville kunne bestå for Ham eller svare ett til tusen.
Saligheten blir alltid nåde, er ikke skyldighet og fortjent lønn, og det står alltid i Hans makt å gi den til hvem Han vil. Den er alltid Hans, ikke vår, alltid fri nåde og ufortjent nådegave. Derfor skal ingen misunne den annen, ingen se skjevt til at Herren er så god at Han også gir dem den samme nåde og salighet, som har gjort litt mindre, som har tjent synden mer og lengre, og altså synes å ha fortjent mindre enn han, eller endatil slett ingenting. Det er bare et skinn, for egentlig har ingen fortjent denaren, nåden, - men den blir gitt alle for intet, bare den ene før, den annen  senere - den ene blir kalt tidligere, allerede i ungdommen, den annen senere, i alderdommen og livets ende. De første har altså ikke bare ikke fortjent mer, men de har så mye mer å takke for, er mer skyldige, har så mye mer å skjemmes over og avbe - for hvis Herren ville gå i rette med dem, ville det vise seg langt mer skyld enn fortjeneste, langt mer synd enn rettferdighet, fordi også de rettferdiges, profetenes, rettferdighet er et besmittet klesplagg. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 -1546

Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt.

Av dette siste ord i vår tekst: Mange er kalt, men få utvalgt, tar de selvkloke hoder seg mange slags urimelige og ugudelige tanker og tenke slik: Den som Gud  har utvalgt, den blir uten middel frelst. Den derimot, som Han ikke har utvalgt, han må gjøre hva han vil, han må være så from og tro som han være vil, så er det likevel laget slik, at han må falle og ikke kan bli frelst. Derfor vil jeg la det gå som det kan. Skal jeg bli frelst, så skjer det uten min medvirkning. Hvis ikke, så er jo alt som jeg gjør og foretar meg forgjeves.
Men enhver kan selv tenke, hva for vanartede og sikre mennesker som vokser av slike tanker. Det er umulig annet, enn at et menneske må ta anstøt av det og enten falle i fortvilelse eller bli aldeles ugudelig og ryggesløs.
Men den som rett vil kjenne Gud og Hans vilje, han skal gå den rette vei, som Han selv sier: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg!" Den som derfor rett vil kjenne og komme til Faderen, han må først komme til Kristus og lære å kjenne Ham; nemlig slik: Kristus er Guds Sønn og en allmektig evig Gud. Hva gjør nå Guds Sønn? Han blir menneske, for vår skyld; Han gir seg under loven, for at Han ved det kan forløse oss fra loven; Han lar seg korsfeste og dør på korset, for at Han ved det kan betale for våre synder; Han står opp igjen fra de døde, for at Han ved sin oppstandelse kan åpne oss inngang til det evige liv og hjelpe oss mot den evige død; Han sitter ved Guds høyre hånd, for at Han kan trede frem for oss, gi oss Den Hellige Ånd, regjere og før oss ved den og bevare sine troende mot djevelens fristelser og innskytelser.
Dette er å kjenne Kristus. Er nå denne erkjennelse fast og rotfestet i hjertet, så begynn å stige opp i himmelen og gjør din regning, hvordan Guds hjerte står til oss mennesker, ettersom Guds Sønn har gjort alt dette for menneskets skyld, og det etter sin Fars vilje og befaling.
Er det ikke sant, at din egen fornuft må tvinge deg til å si: Har Gud slik gitt sin Sønn hen for vår skyld, og ikke spart Ham, så kan Han jo ikke mene det ille med oss mennesker! Han vil jo ikke, at vi skal fortapes, ettersom Han både søker ut og bruker det høyeste midel for å hjelpe oss til livet.
På denne måte kommer man rett til Gud, som Kristus selv lærer: "For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Joh. 3,16). Man holder bare disse tanker imot de som fremkommer av den forrige mening, så skal man finne, at hine tanker er djevelens tanker, som et menneske må ta anstøt ved og enten fortvile eller også bli ganske ugudelig og ryggesløs, for han kan ikke vente seg noe godt av Gud.

Derfor har dette ord: "Mange er kalt, men få utvalgt," en helt annen mening. For evangeliets forkynnelse er alminnelig og offentlig, det kommer alene an på, at vi hører og antar den. Derfor lar også Gud det forkynne offentlig alle vegne, for at enhver skal høre og anta det og bli frelst.
Men hvordan går det? Som det sies i vår tekst: Få er utvalgt, d.e., få forholder seg slik mot evangeliet, at Gud kan ha velbehag i dem. For noen hører det, men akter ikke på det; noen hører det, men holder ikke fast ved det, vil heller ikke våge eller lide noe for det. Noen hører det, men bekymrer seg mer om penger og gods og verdslig vellyst: Slikt behager ikke Gud. Dette kaller Kristus å ikke være utvalgt, for de forholder seg ikke slik, at Gud kan ha velbehagelighet i dem. Men utvalgte og Gud velbehagelige mennesker er de, som hører evangeliet flittig, tror på Kristus, beviser troen ved gode frukter og lider for det, det de skal lide.

Dette er den rette betydning av disse ord som ikke kan bli til anstøt for menneskene, men tvert imot forbedre dem, så de må tenke: Vel da, skal jeg behage Gud og være utvalgt, så kan jeg ikke bli det ved å leve i en ond samvittighet, synde imot Guds bud og ikke kjempe imot synden. Nei, jeg må gå i menigheten, må be Gud om Hans Hellige Ånd, ikke la ordet gå meg av hjertet, stride mot djevelen og hans innflytelse og be om beskyttelse, tålmodighet og hjelp.

Se, på denne måte blir vi gode kristne. Disse derimot, som mener, at Gud ikke vil enhvers frelse, og som enten fortviler eller blir sikre, ugudelige mennesker, de lever hen som feet, og tenker: Det er jo allerede besluttet, enten jeg skal bli frelst eller ikke, hvorfor skal jeg da bekymre meg mye om det?
Nei, ikke slik! Gud har befalt deg å høre Hans ord og å tro, at Kristus er din frelser, som har betalt for dine synder: Etterlev du denne befaling. Finner du deg å være vantro eller svak, så be Gud om Hans Hellige Ånd og tvil ikke på, at jo Kristus er din frelser, og at du, dersom du tror, ved Ham skal bli frelst.
Det gi oss alle vår kjære Herre Jesus Kristus! Amen. .

Til toppen