Et ord til nattverdgjester
Luk. 22,14 - 20.

Av Anders Nohrborg 17-25 - 1767

Dersom det er noen som i stillhet vil betrakte vår dyrebare Frelsers uutgrunnelige kjærlighet til oss arme og uverdige  mennesker, så kan han ikke annet enn å falle i en hellig forundring og føle en glød hos seg, som varmer sjelen opp til gjenkjærlighet.

Min hensikt er nå ikke å føre deres tanker inn på all den kjærlighet som Jesus har vist oss - for den kan ikke tilfulle fattes og begripes av mennesketanker. Den overgår all kunnskap. Og vi kunne si om det som apostelen Paulus sier om Guds visdom og kunnskap: "Å dyp av rikdom" d.e. i Jesu kjærlighet - for Han er rik på barmhjertighet ved sin store kjærlighet Han elsket oss med.

I særdeleshet er Jesu kjærlighet på det herligste blitt forklaret i Hans siste dager på jord.

Iblant de mange beviser på det som i den evangeliske historie ligger for våre øyne er også dette visselig stort, at Han straks før sin død, i den natt da Han ble forrådt, gjorde oss et nytt testamentet som ble begrunnet i Hans blod, og gav sitt legeme og blod til ete og drikke. Han skulle da straks etter gå ut til Getsemane for der i alle synderes sted å få sin dødsdom for Guds domstol, og der begynne å drikke ut den kalk som var skjenket i for Ham av Guds vrede.

Dødsangsten hadde allerede begynt å anfalle Hans sjel, og Han følte allerede en forsmak på de uendelige helvetes og den evige døds plager som forestod Ham, - men Han tenkte allikevel i kjærlighet på oss og tilberedte for oss dette velsignede måltid, som vi i, med og under det velsignede brød og vin får ete og drikke Hans hellige legeme og blod ved. Det legeme og det blod, som straks etter dette skulle hengis og utgytes til synderes frelse.

Et måltid som vi blir på det nøyeste forent med Ham ved, og også i følge foreningen treder inn i et innbyrdes samfunn med Ham og likeså med alle troende innbyrdes (derfor kalles dette måltid en kommunion eller delaktighet). Et måltid som Jesu lidelses, døds og blods kraft utgydes over oss i, og vi blir delaktige i de nådeskatter som Han har vunnet oss. Et måltid som vår visshet om syndenes forlatelse blir forøket og stadfestet ved, ettersom vi der får et pant på det, nemlig det legeme og blod som synderne er forsonet ved. Et måltid som det meddeles oss liv og salighet i, d.e. ikke bare en forsikring om det kommende evige liv, men også forøkelse og stadfestelse av det nye og åndelige liv som ble vakt opp i gjenfødelsen, til større åndelig styrke, tro, håp, kjærlighet, ydmykhet, Jesu sinn og etterfølgelse i alle Åndens frukter av Jesu fylde. 
Derfor et måltid som vi blir udødelige ved etter Jesu løfte: Hver den, som eter mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv - et liv som ikke dør, men begynner i gjenfødelsen, forøkes i den daglige helliggjørelse og fortsettes i evigheten. For skjønt disse Jesu ord er sagt om den åndelige eten og drikken som skjer ved troen, også utenfor nattverdens bruk, så kan de også anvendes her og oppfylles på enhver troende sjel som i troen går til Herrens hellige nattverd og der også på en sakramental måte eter Jesu legeme og drikker Hans blod: For det er ikke noe annet kjød og blod som mottas ved den åndelige eten og drikken, enn det som vi med vår munn mottar i nattverden, men nettopp det samme.

Om dette høye og kjærlighetsfulle måltid må vi nå si med Jesaja, at Jesus har gjort oss et fett gjestebud på Sions berg, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin - med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin.

Til toppen

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum f. 1816

Og da timen kom, satte Han seg til bords, og apostlene sammen med Ham. Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.

Timen var kommet, da det påskemåltid som var forordnet av Gud skulle nytes til erindring om Israels utfrielse fra trelldommen i Egypt. Da sa Han til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere, før jeg lider."

Å, hva var det vel, som fremkalte denne inderlige lengsel hos Ham? Det var Hans kjærlighet, den samme hellige, altoppofrende, uendelige kjærlighet, som fikk Ham til å forlate sin salige himmel, å bli en ring tjener på jorden, å lide og dø til de fortaptes frelse. Se, "den natt, da Han ble forrådt," var allerede brutt frem, og Han visste at i denne natt skulle Han forrådes av den ene av sine disipler, fornektes av den andre, forlates av de øvrige, forkastes av sitt folk og etter uendelige lidelser dø som en korsfestet på forbannelsens tre.

Men så stor var Hans kjærlighet, at Han ikke tenkte på seg selv eller sin forestående hete smertens kamp, - men Han tenkte bare på oss, de arme syndere, som har forårsaket Ham all Hans lidelse. Han tenkte på disse sine første disipler, som da var hjertebedrøvede og skulle lide forfølgelse i den onde verden for Hans navns skyld. Han tenkte på de mange som gjennom tidenes løp skulle  lære å tro på Ham, ved Hans ord, og å bære korset etter Ham.

Ja, denne kjærlighet var det, som fylte Hans hjerte med inderlig lengsel etter å ete påskelammet sammen med sine disipler, før Han tiltrådte sin smertes gang - for Han ville da innstifte den nattverd, som Det Gamle Testamentes påskemåltid fikk sin oppfyllelse ved, og som vi mottok velsignelsen ved, som bare var avbildet ved hint måltid. Han ville da innstifte det hellige sakrament, hvor Han selv er til stede midt iblant oss, - skjønt Han er usynlig for legemets øye, - hvor Hans kjærlighet kan på det deiligste lyse for vår sjel og varme våre hjerter opp. Hvor Han nærer oss med livets brød og livets drikke, og hvor Han rikelig velsigner oss med de åndelige goder, som Han i forrådelsens natt vant oss ved sitt eget dyre blod. .

Til toppen

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868

Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.

For dem, som anfektes av tvil om sakramentets innhold, var det meget velgjørende, om de kunne betrakte vel opphavsmannen, - hvem er Han? Han er din skaper og din frelser, Han er den høye, den høylovede, som blir evinnelig. Han er allmektig Gud - for "Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Løft øynene opp og se Hans gjerninger, betrakt solen, stjernene, hele skapningen - alt dette har denne Herre gjort, og "bærer alle ting ved sitt krafts ord, og gjorde renselse for våre synder ved seg selv!"

Tenk! er noen ting umulig for Ham eller bare vanskelig å gjøre? Hva kan være lettere for den allmektige enn å gjøre, hva Han vil? Du kan ikke forstå, hvordan Han kan gi oss sitt legeme og blod, din arme fornuft stusser og støter seg på det, men forstår du hvordan Han kunne skape all ting av intet? Hva forstår vi, og hva kan ikke den allmektige gjøre?

Og videre: Skulle Han si noe og ikke gjøre det? Kan Han, den hellige lyve?  Vil du slik spotte din skaper, din vennlige frelser?  Han gjorde tusener under i skapelsen som vi ikke begriper, så ble Han menneske og gjorde tusener under på jorden, og ettersom disse var synlige, så tror vi på dem. Til sist ville Han gjøre et meget nådefullt under, som ikke synes, men skal tros på Hans ord - skulle vi da motsi dette, gjøre Ham til løgner og si: Her sa Han til sist noe, som ikke kan være sant, da Han sa: "Dette er mitt legeme!" osv.

Akk, Gud forskåne oss! I slik forsmedelse lar Gud de stolte ånder falle til straff for deres formastelighet.

For nå å si noen ord om dette punkt, som har foruroliget og plaget så mange, også troende sjeler, og forårsaket at de har gått med sønderslitte, forstyrrede og uvisse tanker til sakramentet og med fordoblet uro og fortvilelse derfra - så merk følgende: Det torde noen si: "Jeg tror vel, at hva Herren mente med sine ord, er evig sant, for Han kan ikke lyve, men jeg er uviss om, hva som er Hans mening, jeg vet nemlig at ordet "er" i Skriften betyr det samme som betegner, forestiller, og at det er mange som forstår det slik også her." Merk da følgende, og merk det med alvorlig ettertanke: At ordet "er" ofte betyr det samme som "betegner," kan ikke nektes, og i all strid over de ord: "dette er," var jeg aldri kommet til noen visshet, om jeg ikke hadde funnet noe mer om det i Skriften, dersom jeg ikke hadde sett, hvordan de hellige apostler har lært om saken. Men når jeg så, hvordan disse som var fylt av Den Hellige Ånd og vel forsto deres Herres mening, ja som hadde Kristi vitnesbyrd, og til deres videre forklaring henviste Kristus selv oss - når jeg så, hvordan de forklarte saken, da visste jeg hva som var det rette, hva som var Kristi mening.

Hva sier nå apostlene? Apostelen Paulus sier først: "Velsignelsens kalk, som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod?" (1 Kor. 10,16). Merk dette! Her merker jeg nå, at apostelen Paulus forklarer saken slik, at Kristi legeme og blod virkelig er til sammen med brødet og vinen, for det ord i grunnteksten, som apostelen her bruker, og som er oversatt med "samfunn," betyr egentlig selskap, forening, samvær.

Ut av dette merker jeg, at Paulus i de anførte ord ville si, at Kristi virkelige legeme og blod er i samfunn med det velsignede, det sakramentlige brød og vin, ja at han ville uttrykke det, som nettopp er hovedsaken i sakramentene, nemlig at Gud har sammenknyttet og forent en synlig og jordisk ting med en usynlig og himmelsk, slik at vi, når vi mottar den synlige og jordiske ting, også får motta den forente usynlige og himmelske ved det. Derfor bruker apostelen det ord kaainonia, samfunn, forening, delaktighet. Han sier ikke, at brødet og vinen er forvandlet til Kristi legeme og blod, nei, brødet er og forblir brød, vinen er og forblir vin, men han sier at Kristi legeme og blod er i samfunn, i forening med brødet og vinen. Og hvordan skulle apostelen bestå med sitt kaainonia, dersom det velsignede brød og vin kun betegnet Kristi legeme og blod, men ikke virkelig medførte dem?

Men videre sier apostelen i neste kapittel, at "den som eter dette brød eller drikker Herrens kalk uverdig, blir skyldig i Herrens legeme og blod." Hva synes du om dette? Hvorfor skulle apostelen si, at man nettopp i nattverden blir skyldig i Herrens legeme og blod, om de ikke fantes der? at man blir skyldig i Herrens legeme og blod - merk! ved en viss eten av brød og vin - ved å ete noe, som ikke hadde dette legeme og blod i følge med seg? Tenk, og tenk alvorlig!

Men dette, som allerede nå er så klart, blir om mulig enda mer likefrem og tydelig uttalt, når apostelen sier: "Ikke gjør forskjell på Herrens legeme."  Hva er nå dette? Har ikke apostelen her aldeles uttrykkelig sagt, at det man eter i sakramentet, er Herrens legeme? som noen uskikkelige korintere ikke visste å atskille fra sedvanlig mat.

I den korintiske menighet gikk det nemlig så ille til, at når de kom sammen til nattverdens nytelse, var noen så grove, at de åt av sakramentets velsignede brød for den legemlige hungers tilfredsstillelse, som v. 33 - 34 handler om, hvor apostelen sier, at den som hungrer, skulle ete hjemme. Når de nå på denne måte åt av sakramentets brød, så sier apostelen,  at de ikke gjorde forskjell på Herrens legeme og vanlig mat, ikke skilte det brød som var "Kristi legemes samfunn," fra annet brød, og dermed "åt og drakk seg selv til dom."

Så glem da aldri de ord: "Ikke gjør forskjell på Herrens legeme." Kan nå noen ting være klarere enn dette er? mens det ikke finnes et eneste Guds ord, som endatil bare synes å stride mot det, for de ord: "Dette er mitt legeme," som er blitt ansett som tvetydige, skulle vel i det minste ikke nekte, men meget mer bekrefte det.

Så er det da bare den arme, falne, opprørske skapning, menneskefornuften, som drister seg til å stride imot dette.

Barmhjertige Gud, forskån oss, bevar vårt sinn, la ikke forblindelsens dom ramme oss!

Å, så er og blir det da sannhet, en klar, bibelsk, guddommelig og evig sannhet, at Kristus virkelig gir oss sitt sanne legeme og blod å ete og drikke i sakramentet! Hvor sant har ikke profeten forutsagt "Han skal hete underfull, rådgiver!" Hvem skulle ikke utbryte med Paulus: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!" Og med David: "Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker. En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette." (Slm. 92,6-7).

Til toppen

Av Ole Berg 1819 - 1861

Gjør dette til minne om meg!

Slik lød Herrens formaning til apostlene, da Han gav dem av det velsignede brød og lot dem drikke av velsignelsens kalk. Og denne Hans formaning understreker Paulus nærmere i dagens tekst, idet han sier: "For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer" 1 Kor.11,26.
Den ihukommelse av Herren som er uatskillelig knyttet til den hellige nattverds mottakelse, er altså en ihukommelse og forkynnelse av Hans død. De troende kommer i hu og forkynner Jesu død først som en død som forsoner med Gud. For å kunne forkynne Jesu død som en forsoningsdød, må vi i forveien ha fått øynene opp for syndens forferdelighet i alminnelighet og for vår egen syndighets avskyelighet og fordømmelighet i særdeleshet.  Begge deler åpenbarer nemlig Jesu død på det aller tydeligste for dem, som Den Hellige Ånd lærer å forstå betydningen av den.
En ting er det å i alminnelighet erkjenne synden som en ufullkommenhet og skrøpelighet som henger ved din menneskelige natur, selv om man finner denne nokså beklagelig og bedrøvelig og sørgelig, - men noe ganske annet er det å se synden åpenbart i hele dens redsel, gjennom det skyldløse Lams oppofrelse på Golgata. Høyt roper Abels blod fra jorden, men enda høyere roper den korsfestede Jesu Kristi blod til himmelen, og roper Abels blod om hevn over ugjerningens utøver, så roper dette om nåde, nåde for hele den falne, brødefulle og i synd og fordervelse nedsunkne slekt.
Jesu offerdød blir slik på samme tid en åpenbaring av syndens vederstyggelighet og Guds hellige vrede mot synden og samtidig et kraftig vitnesbyrd om den guddommelige kjærlighets og barmhjertighets uutgrunnelige dybde.

For det annet minnes og forkynner de troende Jesu død som en død som forløser fra synden og dens herredømme.
Visst vil den forløsning fra syndens makt og herredømme som bevirkes ved det, enda, så lenge vi er her til huse og har kamp med det gamle menneske i oss, ikke være og ikke fornemmes som en fullkommen frigjørelse fra synden. Dens siste rest vil først ved en salig død utryddes helt. Men så sant vi i noen grad har fornemmet Jesu blods forløsende kraft, så vil vi likevel kunne forkynne som vårt faste håp og glade forvissning, at Han, som begynte den gode gjerning i oss, også vil fullende den i oss inntil Jesu Kristi dag. Og når vi gjør dette, skal det også vise seg, at Jesu Kristi blod alt mer og mer renser oss fra all synd.
- Men av dette følger, at når vi, forsonet med Gud ved Jesus Kristus og forløste ved Hans blods rensende kraft møter frem ved nattverdbordet, så forkynner vi også Hans død, som en død som forplikter til et hellig liv. Han er død for at vi skulle leve i Ånden. Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi, avdøde fra synden, skulle leve i rettferdighet.
Det er slik sett ikke noen mening i å gå til Guds bord og likevel ville forbli i sine synder, eller, hvis vi ville si, at det er en slags mening i det, så må vi si at det er en forferdelig, ryggesløs og gudsbespottelig mening, og ve, ve oss, om vi ikke gjør forskjell på Herrens legeme - ve oss om vi nærmer oss den helligste helligdom og tar opp nådens dyre pant i oss med det forsett å ville ture frem i de synder som er erkjent og å ville synde på nåde.

 Til toppen

Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Likeså tok Han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.

Her er nå en uuttømmelig trøstekilde for alle av synd og samvittighetskvaler plagede sjeler, om de bare kunne stanse, besinne seg, samt stille og grundig tenke over, hva Herren her gjør og taler. Her har tusener av martrede og fordømte sjeler våknet og funnet uendelig rik trøst og salighet, når Herren har fått deres sinn opplatt, så de har forstått hva som ligger i det.
Tenk nå engang, du som kommer samvittighetssyk og bevende for dine synder, ville gjerne være bedre,, tro og følge din frelser, men ikke har kunnet det, merk da og tenk på, hva Kristus her selv sier: "Mitt blod utgytes for dere, til syndenes forlatelse."
Her hører du jo av Hans egen munn, i hvilken hensikt Hans blod ble utgytt, nemlig til all verdens synders forlatelse. Her kan du da merke, at det er Hans mening å ville forlate synder, ja her merker jeg også, at Han ikke har ventet seg disipler, som ikke har noen synder - nei, når Han bereder et slikt måltid, hvor allting går ut på å forsikre om syndenes forlatelse, og til hvilket Hans disipler i alle deres livsdager ofte skulle komme, da merker jeg, at Han tvert imot visste, at nettopp syndene skulle være deres største bekymring i hele livet, visste, at Han ikke skulle kunne husvale dem bedre ved noen ting enn ved en forsikring om syndenes forlatelse. Ja om du ikke hadde noen synder, da burde du aldri komme til Herrens bord, da behøvde du det jo ikke, og da hadde Herren ingenting, som Han der kunne glede og forlyste deg med- for Han innbyr dit alene på forsikringen om syndenes forlatelse.
Derfor, kjære sjel, om det enn er svært ille med deg - du har kanskje vært uaktsom, koldsindig, og lunken, du er kanskje falt i noen synd - for du har et ondt kjød, som er fullt av alle slags onde lyster og er, som krutt for ilden, lett antent av alle slags synder. Du er i tillegg omgitt av mennesker og forhold, som gir deg tusener anledninger til synd, og du har en liflig påpasselig Satan, omkring deg, som hvert øyeblikk lurer på deg for å kaste deg omkull. Her kan da være anledning nok til forseelse, synder, kval og bekymring, - men om det nå er så ille, ja om du enn må synes å ha fortjent aldri å bli trøstet mer, så dog, stans allikevel, se og hør - hva tykkes deg om dette måltid? Kan du se hva Herren din forbarmer mente med det? Ser du ikke, at det nettopp var Hans hensikt ennå å trøste slike arme syndere, da Han beredte et måltid, hvor Han gir oss sitt blod og sier: "Dette er utgytt til syndenes forlatelse." Se, dette taler nettopp den Herre, som du frykter for. Se da til, at du ikke motsier Ham, som taler slik til deg, at du ikke til alle dine øvrige synder legger den, at du også fornekter Hans nåde, Hans dyre blod og Hans hellige ord. Eller er nå Hans blod ikke tilstrekkelig til å utslette dine synder? Vel kan dine synder være svære og store, - men imot Kristi Guds Sønns blod blir de nå for små og lette, ja, som Luther sier, "bare små gnister mot det store hav."
Eller ble dette blod bare utgytt for noen bestemte synder, og du har andre, som det ikke ble utgytt for? Våkn opp og tenk: Kristus utgjød da sannelig ikke sitt blod alene for noen synder, men for alle, ikke for oppdiktede eller innbilte, men for virkelige, ikke for små, men for store og svære, ikke bare for overvundne og avlagte, men også for ennå mektige og nærværende synder. Ja det må især være for de synder, som du med uro tenker på, føler og engstes over, at Kristus vil trøste deg ved dette bord med sitt blod og sin forsikring om syndenes forlatelse - for Han behøver ikke å trøste oss over de synder, som vi ikke føler eller bekymres over.
- Tenk nå alvorlig over dette! Hvorfor skulle Kristus utgyte sitt blod til syndenes forlatelse og innstifte et slikt sakrament, dersom Han ikke ville ta bort all byrde og alt nag fra våre samvittigheter, dersom Han ikke ville gi oss en hel trøst, en trøst for alt, hva vi har gjort, slik at vi skulle bli riktig lette og glade? Og når Han nå vil og gjør så mye for, at du skal trøstes, hvorfor skulle du da ennå holde slik på dine synder, at Han ikke skal få den glede å gjøre deg riktig glad, den tjeneste å befri deg fra syndene? Og hva gagn eller tjeneste har Han gjort oss, dersom vi ikke for fred nettopp for de synder, som nager og tynger samvittigheten? Den var jo da like uhjulpet!
Summa: Når jeg går fra nattverdbordet, vil jeg til Jesu Kristi ære si: Visselig er jeg en makeløs stor og uverdig synder, - men her fikk jeg likevel noe, som skal hjelpe for det - her mottok jeg Hans eget blod, som er utgytt til syndenes forlatelse. Det skal gjelde tusener ganger mer enn alle mine synder, og om enn min fornuft og følelse nekter og motsier dette, så har jeg her Hans egne ord, Hans, som selv er dommeren. Imot et eneste ord av Hans munn er da alle mine følelser og motsigelser bare som smått, flygende støv og dun imot et stort fjell.
Dette vil jeg minnes også i morgen og i overmorgen, ja alle mitt livs dager. Gud hjelpe meg til det! Amen. .

Til toppen