Skjult for de vise, åpenbart for de umyndige
Mt. 11, 25 - 30.

Av Dwight Lyman Moody 1837 - 1899

Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

Dette lille korte vers forteller oss hele Kristi misjon. Han kom for å fullføre en stor gjerning, og her i dette vers underrettes vi om, hva Han kom for å gjøre - Han kom for å frelse syndere - for å frelse det fortapte.

Dersom vi bare kunne få mennesket til å bekjenne at det er fortapt, blir det ikke lenge før det er frelst.

Dersom mennesket ikke er fortapt, hva behov har det da av en Frelser? Men å, hvor oppmuntrende det er, når man finner noen som vil erkjenne sin fortapte tilstand. Dersom du vil erkjenne, at du er fortapt, kan jeg fortelle deg om en, som er mektig til å frelse - en som kan frelse syndere.

Hør en fortelling: For noen år siden ble jeg anmodet om å preke i New Yorks fengsel. Jeg tenkte det var kapell der, slik som det i alminnelighet pleier å være i våre fengsler, hvor fangene kunne samles for å høre meg, men jeg fant, at de var i sine celler, og jeg måtte tale til dem, mens de var der. Det var to rekker celler over meg, en under og en ved siden av meg. Jeg tror det var tre eller fire tusen fanger, men jeg kunne ikke se et eneste ansikt. Det forekom meg, som om jeg talte til en mur eller til luften. Da jeg var ferdig, tenkte jeg, at jeg skulle synes om å vite, til hvem eller hva jeg hadde talt. Jeg gikk fra celle til celle, og endelig kom jeg til en, hvor en mann satt med hodet støttet mot sine hender, og jeg kunne se tårene strømme fra hans øyne.

Det var et opplivende syn. Jeg spurte ham om grunnen til hans sorg, og han svarte: "Mine synder er større, enn jeg kan bære dem." Takk Gud for det," sa jeg. "Skal jeg takke Gud for det? Er ikke de den mann, som preket for oss?" "Jo," svarte jeg, "jeg er din venn, og jeg er glad for, at du føler dine synder." "De er en besynderlig venn," sa han. Men jeg svarte: "I fall dine synder er større, enn du kan bære dem, da må du kaste dem over på en som er i stand til det. Jeg har søkt etter deg lenge." "Hva?" sa han, "søkt etter meg?" Jeg svarte: "Du er fortapt, og jeg er glad, fordi jeg har funnet en mann, som vil gå med på, at han er fortapt." Og jeg forkynte Kristus for ham. Jeg talte til ham om Ham, som kom for å søke og frelse det som var fortapt. Som kom for å åpne fengslets dører og sette den fangne i frihet, som gir liv, lys, fred og glede. Da jeg hadde talt omtrent en halv time med ham, sa jeg, at jeg ville be sammen med ham. Vi knelte ned, han inne i cellen og jeg utenfor.

Da jeg hadde sluttet min bønn, oppfordret jeg ham også til å be, men han sa, at det ville være gudsbespottelse for ham å be. Likevel, jeg talte til ham om Jesu Kristi blod, som renser oss fra alle synder, og han bøyde sitt hode ned til gulvet og kunne bare si uten så mye som å løfte sine øyne mot himmelen: "Gud vær barmhjertig mot meg arme, elendige usling!" Intet menneske kan sende et slikt nødrop opp til Gud, uten at Han hører det. Jeg stakk min hånd inn gjennom den lille åpning og følte, at en tåre falt på den.

"I kveld," sa jeg, "mellom ni og ti, vil jeg be for deg på hotellet, og jeg håper, du da vil møte meg for nådens trone." Jeg følte Herrens Ånd komme over meg hin aften. Neste morgen gikk jeg for å besøke ham, og i samme øyeblikk, jeg festet mitt blikk på ham, så jeg, at det var foregått en stor forandring. Samvittighetsnag og fortvilelse var forsvunnet, og lyset fra det høye var gått opp for ham. Han så ut som den lykkeligste mann i New York. Han sa: "Jeg trodde, at jeg aldri kunne tåle å se mine gamle venner, men Gud kom og gjorde min sjel fri. Jeg tror det var henved midnatt, og jeg ropte til Ham - Han hørte meg, og jeg er lykkelig." .

Til toppen 

På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige.

Dersom det forholder seg slik, at motgang bidrar til å knekke det enkelte menneskes hovmod, så er det enda sikrere og enda mer innlysende, at de større hjemsøkelser, som rammer mer i det store, bidrar til å åpne menneskenes øyne for, at Gud alene er Herren, som råder over menneskelivets skjebner, og at menneskets hjerte bare kan tenke ut sin vei, men at Herren stadfester dets gang.

Når de mektige naturkrefter bryter de skranker, de sedvanlig øver sin stille og jevne velgjørende virksomhet innenfor, da blir det klart for støvets barn, hvem det er, som holder de ville krefter i sin hånd og leder deres vei og byr dem: "Så vidt skal dere gå og ikke lengre!"

Når ilden raser og fortærer de menneskelige gjerninger, når vannflommen bruser og skyller bort og ødelegger, hva menneskene anså for sin eiendom, når skyllregn eller frost slår ned og tilintetgjør bondens forhåpninger, når Herren "gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere" (Slm. 104,4), da blir mennesket drevet til å istemme med David: "Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!" (Slm. 8,5).

Og da ligger det nær å med den samme hellige sanger utbryte: "Min sjel, lov Herren! Overmåte stor er du, Herre min Gud, høyhet og herlighet har du ikledd deg" (Slm. 104,1).

Men når menneskene slik får øynene opp for, at de i timelig henseende er aldeles avhengige av Gud, og at de med alt, hva de har, er i Hans hånd, så er veien ved det banet for den enda viktigere og høyere erkjennelse, at de også i åndelig henseende, av og ved seg selv, ikke formår noe.
Det er slik at Faderen ved sine førelser, ved sin tukt og sine hjemsøkelser drar mennesket til Sønnen.

Det er den visdom, som er skjult for de verdens vise og forstandige og åpenbart for de umyndige.
Og umyndige i denne forstand må vi alle bli, hva enten vi i verdslig betydning er vise eller uvise.
Først når vi blir i åndelig forstand umyndige, kan Herren selv i sannhet bli myndig i oss og over oss, og vi i sannhet åndelig myndige, - myndige i Herren.
Først når vi erkjenner og føler oss til gagns skrøpelige, kan vi bli sterke - for Herren er mektig i de svake.
Først når vi føler oss riktig besværete ved den forgjeves møye å selv skulle forarbeide vår salighet, og skaffe sjelen hvile, kan vi komme til å fornemme Hans kraft, som alene formår å begynne og fortsette og fullende den gode gjerning i oss. Han som utretter både det å ville og utføre etter sin velbehagelige vilje. Og da finner sjelen hvile!
Når man er blitt slik ydmyket, da går man med glede hen til Ham, som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og tar Hans åk på seg, det åk, som er gagnlig, fordi det skaper fred i det urolige hjerte og hvile for den trette ånd, - og som er lett, fordi det er kjærlighetens åk - og den Gud, som selv skaper kjærligheten i oss, senker den gode Hellige Ånd i våre hjerter, som tvinger og driver oss til å gjøre Guds gode og velbehagelige vilje, fordi Gud er kjærlighet, og Hans vilje er vår helliggjørelse og vår salighet. .

Til toppen 

Av J. R. Macduff

Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Alt på jorden er underkastet forandring. Tilbøyeligheter, følelser, forbindelser, nå solskinn, så regn, nå storm, så stille.
Livets gleder er likesom de luftige, bobler på strømmen, som glitrer i solen - man rører ved dem, og de er borte.
Alltid blir flere plasser tomme i våre menigheter og ved den huslige arne - en velkjent stemme etter den annen forstummer, for ikke mer å la seg høre.
Ofte vakler jorden under oss i samme øyeblikk, som vi trodde å ha fast grunn - de støtter vi ville holde oss til i hele vårt liv sønderbrytes, og ensomme står vi midt i begivenhetenes ubarmhjertige stormer.

 - Men gis det intet fast midt i foranderligheten? Intet sikkert blivende midt i de bortflygende skygger?
Å, visst nok! Jesus blir, som Han er. Atten århundrer er gått hen, siden Han forlot verden. Verden har forandret seg, men Han er den samme inntil denne time.
Vi kan følge Ham på Hans forunderlige kjærlighetens pilegrimsreise over denne jord.

Vi kan se, hvordan angeren kneler ved Hans føtter, og ble sendt bort med nåde og fred, - hvordan lidelsen gråtende fulgte Hans fotspor, og gikk derfra med avtørrede tårer og helbredet hjerte, - hvordan elendige og blinde av ethvert slags med bleke lepper og forstyrrede trekk ilte til Ham, for snart å få erfare, at Han ennå alltid vederkveger - hvordan sykdom på Hans allmektige ord tok vinger og fløy bort!

- "Og Han som nå troner ved Faderens høyre, er jo den samme Jesus." Hans himmelfart har ikke forandret Hans kjærlighetsfulle hjerte, eller vendt Hans nåde bort fra oss.
I Ham har vi en klippe, som ulykkens bølger aldri kan rokke.
De brusende bølgers stormende rasen kan vel nå, - men ikke ødelegge oss - og denne omstendighet forhøyer bare verdien av den sikre beskyttelse, som vi gleder oss ved i vår evige fristad.

Hvor ofte lar ikke Gud stormen rase, for å drive oss ut fra all tillit til skapningen og hen til frelsens klippe. Klippen som alene kan holde stand.
Hvor ofte opprører Han ikke livets strøm for oss, for at vi skal søke den evige frelses urkilde.
Vi kan ha tapt mye, men - har vi funnet deg, hellige, høylovede Jesus, så besitter vi den rikdom, som uendelig erstatter oss alt tap. Vi tør da glade rose oss av den visshet, at intet kan skille oss fra din kjærlighet.

Et blikk, et ubetenksomt ord kan gjøre oss fremmede for vår beste jordiske venn. Døden må atskille - men Herren blir evig trofast mot oss.
"Jeg vil glede meg i Herren, jeg vil fryde meg i min frelses Gud."

Hva du, frelser, har vært i går, ja fra gamle dager, det er du i dag, og det vil du være i evighet!
Disse løfters bue hever seg for våre øyne, og vi erkjenner, at de alle er "ja og amen! i deg." .

Til toppen 

Av Honoratus Halling f. 1819

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Akk, Han vet så vel, hvilke arme syndere vi er. Han vet så vel, hvilke sorger og bekymringer vi av den grunn bærer på. Han ser oss i vår helt elendige tilstand uten Ham, - ser, hvordan vi her i verden søker forgjeves etter sanne gleder, sanne goder og den sanne lykke. Han ser hvor i høyeste grad vi behøver en allmektig og trofast venn, som kan hjelpe og trøste oss i livet. Og - hva mer er - frelse oss fra døden og dommen og åpne blidere utsikter for oss bak graven.
Og nå vil Han selv være denne venn, og derfor rekker Han ut sine armer imot oss alle og sier: Kom til meg!
Å, hva skulle vi svare på denne innbydelse? Vel må vi beve tilbake ved følelsen av vår egen uverdighet - for vi er jo så store syndere, - men dette vet jo den barmhjertige frelser, og det er derfor Han vil, vi skal komme til Ham og få Hans verdighet, Hans rettferdighet.
Å, hva skal vi da, når vi tenker på dette, svare Herren på Hans innbydelse? Å, la oss av hjertets grunn svare: Ja, kjære, gode Herre og frelser! vi vil komme, vi vil ile i din favn, vi vil hvile oss ved ditt bryst - vi vil forlate alt, - alt, det som drar vårt hjerte bort fra deg og vår kjære himmelske Far, og bli hos deg, vår trofaste venn, hvile ut hos deg etter all jordens trengsel og møye. Vi vil komme med alle våre synder, alle våre overtredelser, og legge dem ned for dine føtter, vætet med vår angers bitre tårer. Og du vil ta dem bort - akk, de trykket og engstet så vårt hjerte! Du vil ta dem bort og tørre tåren av vårt øye og fylle oss med din fred!
- Å, da har vi hvile, søt og salig hvile i Ham! .

Til toppen

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

Det Jesus her kaller sitt åk og sin byrde, er ikke noe annet enn Hans bud og lære angående Guds råd til menneskenes frelse. Dette kaller Han et åk, ikke etter sakens rette natur, men for å sette det i ligning med loven, som jødene kalte et åk, ja et trelldomsåk, som lå på deres nakker, en tung byrde, en tuktemester til Kristus.
Spesielt fortjente den seremonialske kirkelov et slikt ubehagelig navn. Den var et åk, som verken de eller deres fedre kunne bære, uten å sukke under åket og stampe mot brodden, og bli uvillige og utålmodige under det - og hvorfor det? En del fordi de mange ofringer, renselser, atskillelser av mat og tusener andre ting, som de måtte iaktta så nøye, falt dem besværlige, og i besværligheten var så godt som ingenting til trøst og lettelse. Det var idel ytre tunge, tørre nødvendige elementer, som de hadde å gjøre med. Det var legemlige øvelser, som bare er tjenlige til lite.
Nå kom Jesus ved Det Nye Testamentes opprettelse og kalte de arme, uttørkede, slavebundne sjeler ut av denne husholdning i bokstaven til en annen husholdning i Ånden, en ny og levende vei, en lett, livsalig og nyttig dyrkelsesmåte. Og den er det Han kaller sitt åk, sin byrde, i hensikt til Moses' åk, som det også heter: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus."

Mitt åk er gagnlig, sier Jesus - den munn som det aldri ble funnet svik i, - min lære er lykksalighetens vei. Tro meg, mennesker! det er deres eget evig så vel som timelige gagn, deres aller største fordel, at dere adlyder meg, at dere tror sannheten, at dere lever etter den og holder mine befalinger. Det er gagnlig for dere her i tiden - en gudfryktig mann skal befinne seg langt bedre enn sin ugudelige nabo, han skal ha mer sann velstand, velsignelse og fornøyelse. Det er bedre for dere i evighet - for når deres ugudelige nabo farer til helvete, da skal dere fare til himmelen, når han vises bort til det ytterste mørke og den ild, som er beredt for djevelen og hans engler, da skal dere antas til de helliges arvedel i lyset, til deltagelse med Abraham, Isak og Jakob.
Denne dobbelte kristendoms fordel beskriver Paulus slik: "Gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer."
- Nå og da synes det ikke slik - Guds barn befinner seg nå og da fristet av vantro og kjødets dragelse til å tenke: Se, hva gagner deg din gudsfrykt, ditt avhold, din fornektelse, ditt arbeide og din oppofring for andre, du kunne jo leve som andre likemenn, gjøre som de og ha det så godt som de? Du tapte ikke noe ved det, - men nå taper du, nå skiller du deg ad med mange fordeler, og hvorfor gjør du det? Den og den ler bare ut, og det er din lønn, fordi du ikke vet å leve og gjøre bedre.

Men til sist skal pipen få en annen lyd. I den forestående lange evighet skal de, som har sådd i Ånden, høste det evige liv av Ånden og arve et uforgjengelig rike som en nådelønn for den lydighet de her har vist.
Nå, denne sannhet står fast og tviles vel kanskje ikke på av noen av oss, skjønt den heller ikke av alle, som tror den, tros riktig til gagns og til fulle - for trodde man, ikke løselig og lettsindig, men sterkt og stadig, at Gud vil være deres belønner, som søker Ham, og at himmelen sannelig skal være rettferdiges bolig, men ingen annens, - å! da var det umulig annet, enn at denne tro og dette håp om en kommende verden jo måtte gjøre menneskene mer rettsindige og forsiktige, enn de er, slik at deres hjerters skjulte tanker måtte skinne tydelig frem i deres liv og levnet.
- Likevel, jeg vil denne gang ikke oppholde meg mer ved Jesu åks gagnlighet i den andre verden eller den store nytte, vi har i vente i himmelen som lydighets lønn - derimot vil jeg spørre, om Jesu åk allerede her på jorden er gagnlig. Om det også her i denne husholdning har noe stort fortrinn og fordel i det timelige gode. Jeg mener da ja - vår gode mesters ord: "Mitt åk er gagnlig," består med sann erfaring også her på jorden. Jesu åk, den sanne kristendom, er gagnlig både for hele land og riker og også for hver enkelt innbygger i dem - for da det består av mange enkelte stykker, så følger nødvendigvis, at det som gjør enhver enkeltperson lykksalig, det gjør også hele landet lykksalig.

Til toppen