Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men hvem kan forklare denne lignelse om såmannen? Hvem tør våge å si hva Herren har ment? Det kan bare Han selv, og Gud skje lov, Han har gjort det! For Hans disipler som følte sin uvitenhet, spurte Ham og sa: "Hva skal denne lignelse bety?"

Vi vil også spørre Ham selv, og også be Ham, at vi rett må forstå Ham, at Han må gjøre den mening rett klar for oss, ikke bare bokstavelig, men også åndelig, så vi må rett oppfatte og dypt overveie meningen av denne lignelse og anvende forklaringen på oss selv.

Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.

Der hører vi det av Herrens egen munn, at det må gis. Ingen kan ta seg til det, ingen, enn ikke de forstandigstes forstand kan forstå Herrens ord, når det ikke gis dem.
Den som kaster seg med sin egen forstand og kraft over Guds ord, og mener han skal utforske, begripe og oppfatte det, han feiler storlig og blir aldri vis til frelse. Han forstår ikke Herren. Han ser bokstavene og ordene. Han mener å forstå dem, men han utlegger dem feilaktig og treffer det ikke. Hemmeligheten, den rette mening og forstand blir skjult for ham, d.e. de er seende og ser ikke, de forstår ikke, selv om de hører og leser.
Den rette og gagnlige forstand og mening av det guddommelige ord, selv de enkleste, er en hemmelighet som Herren selv må oppklare ved sin Hellige Ånd.

Det naturlige menneske, om han enn er nokså lærd og forstandig, fatter det ikke, det må læres av Gud. Derfor sier frelseren: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag."

Man må komme til Guds ord med bønn og ydmykhet, man må være en uvitende disippel og sitte ved Jesu føtter. Man må høre det av Ham, la seg gi det av Ham, la Skriften opplates for seg av Ham. Han alene har nøkkelen til den og gir den til hvem Han vil, dog gir Han den gjerne til de enfoldige, ydmyke og bedende, som erkjenner og bekjenner sin uvitenhet og uforstand.

Hvor mye kommer det altså ikke an på, at vi ber og sitter ved Jesu føtter som ydmyke disipler, slik at det må gis oss å vite og å lære å erkjenne Guds rikes hemmelighet, som er skjult for hele verden, for all menneskeforstand, og som bare Gud kan meddele.

Men når denne hemmelighet ikke blir oss åpenbart, så forstår vi ikke noe av hele Bibelen og av alle Guds ord og åpenbaringer, og blir til skamme med vår forstand.

Gud lar seg ikke frata noe, alt må utbes. De ydmyke og enfoldige gir Han nåde og visdom, de hovmodige står Han imot og viser dem til sist, at deres visdom er dårskap og at de i deres visdom har forfeilet veien til visdom. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Da det nå strømmet mye folk sammen, og de drog ut til Ham fra landsbyene, sa Han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp....... De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst.

Det første, sier Herren, er den sæd som falt ved veien. Den bærer aldri frukt, for enten blir den trådt ned, eller himmelens fugler eter den opp. Merk dette nøye. Jeg hadde aldri fått meg til å dømme, at de hjerter skulle være besatt med djevelen, som hører ordet og likevel ikke akter på det, men glemmer det og aldri tenker på det.

Man synes ikke det er en så stor fare å høre Guds ord og likevel ikke beholde det. De som gjør det, mener man, er slette uaktsomme mennesker, og av den grunn går det derfor naturlig til at de hører ordet og likevel glemmer det.
Men Kristus dømmer her annerledes idet Han sier: Djevelen tar ordet fra menneskenes hjerter. Av det ser du hvordan man skal bedømme barn og tjenestefolk som vel hører ordet, men likevel går så uaktsomme bort som om de ikke engang hadde hørt det og ugjerne tenker på det. De kan ikke rose seg av Den Hellige Ånd, men er djevelens egne. Han har dem i sin makt og tar ordet fra deres hjerte. Derfor må også nødvendigvis andre synder følge, nemlig, at de er ulydige, utro, egensindige, egennyttige, stolte, uforsonlige og gjerrige. Folk som gjerne vil at alle skal tjene dem, men selv tjener de ikke noen. For dersom ordet ble i hjertet og de med aktsomhet hørte det, da gjorde det lydige, tro, villige, tjenesteaktige, ydmyke og milde hjerter.

Det er nå de første og de verste. Denne vanart går også Herren nær til hjertet. Han skjeller heller ikke så meget på noen, som på disse. For Han sier at djevelen, som svever i luften, tar ordet fra deres hjerter for at de ikke skal motta det, men tenke: Det er en liten skade at man lar ordet gå inn ad det ene øret og ut ad det andre igjen. Men vil du vite hvor "liten" skade det er, så hør hva Kristus, Han som vet bedre enn all verden sier. Han sier at djevelen gjør det.

Ser du derfor et slikt menneske, eller du selv er et slikt menneske, som lar tale og forkynne for deg som et stykke tre, som våre gjerrige borgere og bønder gjør - for alt det man forkynner, synger og sier dem er til like så stor nytte som om man slo i vannet - da tenk, at djevelen er i deres hjerter, han som ikke lar det gode som de hører komme inn i dem, men tar det straks ut for at de ikke skal tro og bli frelst. For dersom djevelen ikke var der, men det bare var en naturlig medfødt glemsomhet, som det ene menneske er nemmere til enn det andre, så måtte det jo være en begjærlighet etter det, slik at et menneske tenkte: Akk Gud! det er da ondt, at jeg ikke kan huske det! Gi meg derfor din nåde og lukk opp mitt hjerte, slik at jeg kan gi akt på det og beholde det som jeg i ordets fokynnelse hører.

Hos slike mennesker, som har lengsel og begjærlighet etter ordet, og gjerne vil beholde det hos seg, der har djevelen intet sted og rom, for ellers var den lengsel borte.

Men disse bekymrer seg ikke om dette, men mener at det ikke er noen stor skade ved å forsømme en preken for en dalers eller skillings skyld. Der er sannelig djevelen, og ingen må tenke at noen annen er årsak til denne grove uaktsomhet.

Slik er den største hop - de hører ordet, men akter ikke på det. Alt det som man sier dem av Guds ord, går inn ad det ene øre og ut ad det andre igjen. I tillegg kommer da djevelen og tar ordet fra deres hjerte. 

Den dom Kristus her feller over dem - nemlig den at Han overgir denne første hop rett til djevelen, skulle vi nøye merke oss, slik at man kan vokte seg for dette.

Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte.
- De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.

Mine kjære! måtte bare alle de, som engang har latt Guds ord trenge inn i sitt hjerte, bli salige! Så ville da vel alltid de fleste tilhørere bli salige. For Guds ord er så levende og kraftig, at det hos de fleste som flittig hører det, nå og da trenger så hurtig og dypt inn i hjertet, at det plutselig frembringer den første spire til en levende tro og et nytt, himmelsk lys og liv i det.

Men hva sier Kristus videre i vår lignelse om ordets sæd? Han sier: "Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte."
Og dette utlegger Kristus selv slik: "De på steingrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra."
Se her den andre grunnen til at så mange ikke blir salige også av dem som dog flittig hører Guds rene ord. Det er denne: at de ved Guds ord visstnok kommer til troen, - men ikke lar det feste rot hos seg og derfor ikke forblir i troen.

Herren vil si som så: det forholder seg også her, på samme måte med ordet som med sæden.
Det finnes steingrunn som det bare ligger et tynt lag av god jord oppå.  Dersom man nå sår god sæd i slik jord, så skyter det visstnok hurtig opp, slik at man kunne tro, at her var den rikeste jordbunn og dermed den vakreste høst å håpe på.
Men hva skjer? Kommer det tider hvor det regner lite og solen begynner å skinne litt varmt, se! da tørker de grønne, håpefulle planter inn like hurtig som de skjøt frem.
Hvorfor? Planten hadde ikke kunnet slå tilstrekkelig rot på steingrunnen og fikk derfor for lite væte.

Slik går det da også hos mange som flittig hører Guds ord. Mange blir nemlig vakte ved det. De lærer ved Den Hellige Ånds virkning å innse, at de er arme syndere som må bekymre seg om sin salighet. De tar derfor farvel med verden - de fylles med glede over Kristus og Hans nåde - de begynner å tro på Ham - de blir andre mennesker - de viser vel også for en tid en stor iver i sin kristendom - de begynner daglig å be på sine knær - de oppsøker ivrige kristne og taler med dem om saliggjørelsens anliggender og de bekjenner også sin tro for verden.
Nå? Skulle ikke alle slike bli salige? Akk nei, også av dem går det alltid mange fortapt! For hva skjer?  Den første iver varer hos mange dessverre bare en kort tid De blir enten anfektet igjen av sine gamle synder og lar seg igjen overvinne av dem - eller de kommer ved vantroende inn i fornuftgrublerier, og motstår dem ikke alvorlig og faller så til slutt i åpenbar vantro igjen. Eller de blir av verdensbarn lokket til å delta i dette og hint, som de dog anså for syndig og forfengelig og begynner igjen å få smak på verdens lyst. Eller de blir p.g.a. sin tro spottet og utledd av verdensmennesker og begynner nå igjen litt etter litt å skamme seg ved sin frelser. Eller de blir fristet av dorskhet og gir etter for den, hører opp med å be, hører opp med flittig å lære og høre Guds ord, hører opp med å våke over seg selv - slik havner de da til slutt igjen i åndelig død og avmakt. Eller det er andre, som dog også vil være kristne, hvor ukristelig de enn lever og derved støtes og forarges de og blir til sist lik de skinnkristne.

Og hvem kan nevne alle de veier som så mange igjen taper troen på? Og hva er årsaken? Årsaken er, at de fleste, når de begynner å bli kristne, ikke lar Guds ord få feste dypt nok rot hos seg først, men så hurtig som mulig iler hen over betraktningen av sin syndige fordervelse.
De lar ikke sitt hårde steingrunnhjerte riktig sønderbryte. De kommer aldri rett til innsikt i hvor fordervet og falskt deres hjerte er, og hvor avmektige de er uten Kristus - hvor lett de av den grunn derfor kan falle fra igjen. De lærer heller ikke rett av hjertet å forferdes over synden, over Guds vrede og over helvete. De lærer aldri rett dypt og levende å innse hvilke arme syndere de er. De vil begynne å bli kristne, men de regner ikke ut omkostningene ved det. De gir Gud hurtig det løfte at fra nå av å bli andre mennesker, men de vet ennå ikke hvordan de ingenting formår om ikke Guds nåde gir dem kraft til det.
De er ikke rett blitt fri for tilliten til sine egne krefter, og har derfor begynt sin kristendom i selvtillit.
Så faller de da igjen fra ved den første anfektelse og går enten selv i det ytre igjen over til verden og forlater de kristnes samfunn, eller de holder seg i det ytre til de kristne, men forlater i det indre Kristus og akk! - gjør ikke bot igjen, fordi de enten anser sin tidligere bot for en skuffelse, eller fordi de trøster seg med at de engang hadde gjort bot - slik går de til sist fortapt.

Akk, mine dyrebare tilhørere, la oss da derfor ikke glemme det: ikke det gjør oss salige en gang, at vi en gang er kommet til troen, men at vi forblir i troen - vi når ikke det himmelske mål ved det, at vi en gang er blitt ivrige til å fly fra verdens og syndens vei og å vandre veien til himmelen, men ved det at vi blir på denne veien inntil enden - ikke det gjør oss til arvinger til det evige liv, at vi engang er blitt Guds barn og forent med Kristus, men at vi inntil vår død holder ut i Kristi samfunn.

Det finnes så mang en som før flittig kom med oss i menigheten og hørte med glede Guds ord - hans hjerte ble beveget når veien til det evige liv ble utlagt for ham og se! - nå kommer han enten slett ikke mer, eller sjelden om i det hele tatt - han er falt og iler nå fordervelsen i møte!

Det finnes så mang en som tidligere gikk med oss på veien til himmelen - han var raskt blitt en ivrig kristen, - men se! - nå lever og fryder han seg igjen med verden som skrevet står: "Demas forlot meg fordi han fikk den nærværende verden kjær" - han har vendt sin frelser ryggen, han er frafallen og hans mål er den evige død.

Men er det ikke også mang en her iblant oss selv i dag, som må bekjenne, at en gang brant hans hjerte likesom Emmausdisiplenes så ofte Skriften ble opplatt for ham, og nå er han likegyldig, kold og død?

Akk, dere kjære, tenk på: ikke det vil en gang avgjøre, om dere skal bli salige, hvordan dere har vært i begynnelsen av deres kristendom, men hvordan det står til med dere ved deres livs ende.

Derfor, dere som vel for en tid har trodd, men i prøvelsens stund er falt fra igjen, vend dog atter om - det gjelder jo tross alt om å innhente en salig evighet og å unnfly en evig elendighet!

Tenk på dette - Gud har imot dere, at dere har forlatt den første kjærlighet - gjør bot og gjør de første gjerninger. Men grav denne gang dypere. Legg denne gang dypere grunn og la denne gang Guds ord slå dypere rot hos dere: bli med et ord ganske arme syndere som alene henger ved nåden, alene søker nåden og alene gleder seg ved nåden - så vil ingen prøvelsens stormvind, ingen fristelsens vannflod rive ned deres salighets hus. .

 Til toppen

Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt.

Når Kristus sier hva som kveler ordets gode sæd i hjerter, hvor den allerede har spirt, så nevner Han bare "bekymringer og rikdom og livets lyst." Han nevner ingen grove synder eller forbrytelser, ingen uærlighet, tyveri, bedrag osv. som årsak til sjelens fortapelse, men bare at ordets verk i hjertet kveles.
Her kan vi nå lære graden, hvor en ellers lovlig omsorg for det jordiske ikke bare overgår til gjerrighet, men også medfører døden. Dette er et meget merkverdig stykke. En redelig kristen føler med bekymring, at han ikke er fri for jordisk omsorg. Da spør han: Kan jeg tross det ennå ha liv i Gud, eller når er dette jordiske meg til død? Merk da Kristi svar: Når det kveler den gode sæd i ditt hjerte, da er det deg til død. Men hvordan og når skjer det? Svar: Ettersom den gode sæd er Guds ord, og dette hadde begynt å gå opp, så tenk først etter hva det er av Guds ord som går opp i hjertet. Likesom ordet er dobbelt, lov og evangelium, så er også dets verk i hjertet dobbelt - lovens verk er jo et våkent og sønderknust hjerte, som føler synden og føler den slik, at den gjør hele verden for trang for oss, jager og driver oss til å søke redning og fred i Kristus.
Også etter at troen er gått opp, er det jo den daglige bot, at man ikke kan leve som verden, lystig og fri i synden, ikke kan leve hen i været, men at man tuktes og korsfestes av Ånden, ja at man ennå alltid føler sin synd slik, at man ofte har stor møye for å kunne tro, samt at Kristus og evangeliet alltid blir oss uunnværlige og liflige.
Dette er både lovens og evangeliets verk. Evangeliets egen og særskilte virkning er, at den sønderknuste sjel får fred i Kristus, får liv, trøst og glede av evangeliet, samt en ny kjærlighet, som bryter ut i en glad, enfoldig bekjennelse og kjærlighetsvirksomhet. Kort sagt: Omvendelse, tro og helliggjørelse er jo ordets verk i hjertet. Når nå dette er gitt, så er det lett å forstå, hva det er, at den gode sæd kveles av livets bekymringer eller rikdommens forførelser.
Dette skjer da, når du får så mye å tenke på - enten det nå er bekymring i fattigdommen eller tilfredshet og fornøyelse i vinning og rikdom - du får så mye å tenke på, ditt hjerte blir så inntatt, så oppfylt og sysselsatt med dette jordiske, at omsorgen for Guds nåde og vennskap trenges til side av det, og da har ordet snart ingen kraft på ditt hjerte. Snart har synden ingen kraft til å bekymre og nedslå deg - du merker den knapt, den er deg lett som en fjær - for du er opptatt av andre anliggender. Du har ikke tid til å fordype deg i noen åndelig bekymring, du har et dypt underlag av jordisk glede, et tykt, bøtt dunleie under din fot, nemlig den jordiske lykke! derfor er du nå alltid sterk og modig i din kristendom, eller i det minste blir du ikke mer brutt ned og elendig over synden. Samme ting som før bekymret deg, og som virkelig er synder, kan nå fritt passere, og du blir ikke nedslått, nei, du begynner etterhånden å unnskylde og forsvare dem.
Så er nå lovens verk kvalt i ditt hjerte, din samvittighet sovende og forherdet. Men når loven slik har tapt sin kraft på deg, når synden ikke kan sønderknuse og bekymre deg mer, hva er da troen, hva er da evangeliet og Kristus for deg? Intet annet enn en gammel lekse i hodet og munnen, som du kan meget vel, men som ingenting virker hos deg. For hvor loven ikke sønderknuser og døder, der kan evangeliet ikke gi noe liv eller kraft.
Derfor blir du nå verken riktig nedslått og forsakt over deg selv, og heller ikke riktig glad og sterk i Herren. Og om du nå ikke vil erkjenne dette forhold, men vedblir å berømme deg av evangeliet, da inntrer dette fryktelige hykleri, som fullender forherdelsen og gjør ende på den siste gnist av nådens verk.

Slike hjerter ligner da disse slibrige, glatte og harde flintsteiner, som ved stranden er blitt slipt av havets bølger og sand.
Når hjertet av brusende verdensomsorg på den ene side og en hykkelsk omgang med ordet på den annen er blitt vel slipt og tilpasset, er det omsider så hardt og glatt, at ingenting biter på det mer.
Og dette var da et hjerte, som engang var åpent for nådens Ånd, følte synden bittert, men den overflødige nåde i Kristus mye mer, og nå er denne himmelske sæd kvalt av jordens torner. Å, hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Vi har ennå tilbake å betrakte ved hva Guds ords frukt vinnes. Om dette taler vår frelser også lignelsesvis, når Han sier: Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll.

Disse ord forklarer Han slik:

Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.

Slik er det nå etter vår frelsers ord, det som den rette, modne, bestandige og evige Guds ords frukt vinnes ved, - nemlig dersom mennesket høre og bevarer Guds ord i et vakkert og godt hjerte, og i tålmodighet forventer, at Gud skal føre frem den salige og herlige frukt av sitt ord i ham, og holde oppe og formere den inntil enden.
Men hvordan dette er å forstå, trenger ingen videre forklaring - for man kan allerede forstå det av det forutgående. Guds ord frembringer på sin side sin frukt: Gud lar det aldri vende tomt tilbake, men velsigner det, og bringer det til herlig frukt, når bare mennesket på sin side ikke legger noe hinder i veien. Der hvor man nå vokter seg for de før omtalte hindringer, der bærer Guds ord ufeilbarlig sin frukt, - men at det står: En bærer hundre foll, noen seksti foll, noen tretti foll, det tilkjennegir, at jo mer man lar seg finne i Guds rette orden og vokter seg for alt som kan forhindre Guds ords fremgang, dess rikere frukt finnes det også hos ham av Guds ord. Om ikke i det ytre, i at man omvender andre mennesker eller i andre kjærlighetsgjerninger, så visselig i det indre, i nærmere og saligere samfunn med Gud og i større og herligere Guds rikes frembrytelse i hjertet. Men det tilkjennegir også, at ordets frukt alltid kan bli mer og mer rik og herlig hos enhver, slik at den som først bare har båret tretti foll, den kan også komme til å bære seksti og omsider hundre foll.
Akk! - hør og merk dette, så mange av dere som er til stede her! Bort med alle hindringer! De forhindrer dere i et så uskattelig gode, nemlig i den edle og rene frukt av det guddommelige ord.
Mine elskede! det er mitt arbeid på dere i Herren, at dere ved det ord jeg forkynner dere, må vinne vakre og gode hjerter, og slik ved det komme til den sanne frukt, som Gud søker etter, nemlig til deres sjelers frelse og salighet. Å, søk da dere, for deres eget bestes skyld, det samme, som jeg søker hos dere. Hvor mange prekener har dere ikke hørt, men Han vil spørre etter frukten, og det vil det komme an på. at deres hjerter er blitt forandret og forbedret ved ordet, og ved det blitt i stand til å bære de velbehagelige rettferds frukter for Herren. Å! så se da nå for Guds skyld til, at dere vokter dere for de nylig viste forhindringer, slik at dere må beholde det ord som dere hører, og som dere visselig ikke skal forakte, men gjerne høre i et vakkert og godt hjerte. Vær ikke lik dem, som er ved veien, som vel hørte ordet, men ikke beholder det. Når dere hører det, og deres hjerter overbevises og røres ved det, så sukk til Gud, at Han ved sin Hellige Ånd vil besegle det i deres sjeler, og ikke tillate, at djevelen får ta det bort fra deres hjerter. Grunn så siden nøyere over ordet.
Likevel skal dere ikke engste dere over, om dere ikke straks kan huske alt det, som dere har hørt - for Gud ser ikke på hvor god hukommelse en har, men hvor hungrig og tørst en er etter rettferdighet. Og da skal nok Den Hellige Ånd til rette tid minne dere om det ord dere har hørt.
Imidlertid gjør dere vel i, å venne dere til å grunne nøyere på det som dere har hørt i prekenen. Jo mer dere øver dette, jo lettere skal det bli for dere, og jo bedre kan dere nyttiggjøre dere prekenen. Men forlat dere så ikke på, at dere har beholdt mye, men søk under vedholdende bønn og ydmyk begjæring å trenge inn i den nye fødsels rette kraft. Ta dere her i vare for alt selvbedrag. Tenk da ikke for all del ikke at dere for deres alders eller stands eller lærdoms skyld er nærmere himmelen enn andre. Alt kommer an på at steinhjertet blir rett sønderstøtt, sønderknust og dere gitt et nytt hjerte, som kan være det vakre og gode hjerte., som kan bære den edle frukt av Guds ord i tålmodighet. Og når Gud slik har forandret deres hjerter, så ta dere vel i vare for, at dere ikke går hen under bekymringer, eller umerkbart lar noen kjærlighet til det timelige og jordiske snike seg inn hos dere igjen, eller etter hvert faller i falsk frihet. Etterstreb mye mer av all makt dag etter dag, at Guds ord uavlatelig må bære sin hellige frukt hos dere. Når dere tidlig om morgenen setter deres fot ut av sengen, så tenk at dere trår inn i fristelsen, og at Satan, verden og deres eget kjød og blod vil trakte etter å forhindre Guds ords frukt. Dere må da straks være rustet imot det med Guds ord og med bønnen, og la slik motstand dess mer drive dere til alltid å la dere finne som en fruktbar Guds åker, slik at den sanne Åndens frukt: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, fromhet, godhet, tro, saktmodighet og avhold alltid må være til stede i og hos dere. Enhver dag må bære hundrefoll frukt av ordet, og om dere om kvelden må skamme dere ved, at dere ikke har båret frukt nok, hvilket er noe som dere alltid må erkjenne, så be Herren om, at Han av den trettifoldige frukt vil gjøre en sekstifoldig, og av den sekstifoldige en hundrefoldig hos dere. Men tenk da endelig, at dere er skyldige til å overgi Kristus hele deres hjerte, og har bare i det å være flittige, at dere kan være Ham til behag. Blir deres hjerte og hele deres sinn slik slik, så skal det være det gode og vakre hjerte, i hvilket dere skal bære lutter gode frukter for Herren til Hans pris og ære.
Det gi dere den trofaste frelser, å selv for sitt navns skyld, bringe i dere, det som er behagelig for Ham. Amen

Til toppen