Simeon, Anna - Jesus
Luk. 2, 33 - 41

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Dette kjære, hellige evangelium foreholder oss et offentlig vitnesbyrd av to gamle, hellige folk, Simeon og profetinnen Anna, om barnet Jesus, - at Han er den sanne, lovede Messias - og selv om de aldri tidligere med legemlige øyne  hadde sett dette barn, så kunne de likevel, ved den Hellige Ånds åpenbaring, prise og takke Gud for at de nå hadde opplevd den dag.

Når vi nå holder denne historie i forhold til det Gamle testamente, så finner vi også der en slik Simeon og Anna - for Simeon er i denne historie ikke ulik patriarken Jakob. Likesom Jakob gledet seg, da han så Guds Sønn i menneskeskikkelse og mottok velsignelsen av Ham, og sa: "jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet," slik gledet den gamle Simeon seg i Ånden, da han holdt Messias i sine armer, og sa: "Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, for min øyne har sett din frelse." Og likesom Jakob på sin dødsseng lengtet etter Messias og sa: "Herre! jeg bier etter din salighet," slik hadde også denne Simeon utbedt seg av Herren, "at Gud ikke ville la ham dø, før han hadde sett verdens frelser."

Akk! når vil det da også i oss bli oppvakt en slik hellig lengsel? .

Til toppen

Av Martin Luther 1438 - 1546

Og Josef og Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham. Og Simeon velsignet dem.

Hva er de underlige ting, og hvem sa dem om Ham? Det er de ting, som Simeon kort før har sagt, da han i templet tok Jesusbarnet  på sine armer, - nemlig: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred osv.
Over disse ting forundret de seg, sier Lukas, da denne gamle, hellige mann sto for dem i templet, tok barnet på sine armer og med glede talte så herlig om Ham, forkynte, at Han skulle være all verdens lys, alle menneskers frelser, all Israels ære, og at han selv hadde så høye tanker om Ham, at han nå gjerne ville dø, fordi han hadde sett dette barn. Denne forundring hos Josef og Maria beviser deres høye og store tro. For det er troens egentlige art og natur, at jo fastere den tror, at en ting er Guds ord og gjerning, jo mer forundrer den seg og blir glad. Derimot, dersom den ikke tror det, så har den ikke verken lyst eller glede av det.
Slik roser Lukas med disse ord både farens og morens tro, - han berømmer dem, fordi begge blir glade og fornøyde og ikke kunne forundre seg nok over, at dette barn skulle være et lys til å opplyse hedningene.

Og Simeon velsignet dem. Denne velsignelse har ikke vært annet, enn at han har ønsket dem lykke og salighet, ære og alt godt. Han har ikke alene velsignet barnet, men dem alle sammen, sier Lukas, - nemlig barnet, faren og moren. Denne velsignelse synes å være en ringe ting, likesom det ikke synes å være noe betydelig, at folk velsigner og ønsker hverandre godt innbyrdes. Men det er en høy og sjelden gjerning å velsigne Kristus og Hans foreldre, for Kristus og natur er hverandre aldeles motsatte. Kristus fordømmer alt, hva verden velger, gir oss kors og all lidelse, berøver oss all vellyst, gods og ære, lærer oss, at det er alt sammen dårlighet og synd, som verdens mennesker omgås med.

Se, dette kan og vil, få og ingen, lide av Ham. Derfor forbanner, laster og forfølger de Kristus og alle Hans, og ganske få simeoner blir tilbake, som velsigner Ham. Men verden er full av dem, som forbanner Ham, og som ønsker Ham all skam, spott og ulykke. For dem som ikke har dette sinn, at han villig forakter alle ting og er rede til å lide allehånde lidelser, han velsigner og priser ikke Kristus lenge, men vil snart forarge seg på Ham.

Derfor er Simeon, som en korsets forkynner og en verdens fiende i denne velsignelse, som han ønsker foreldre og barn, et stort eksempel på å love og ære Kristus i den foraktede, forbannede og forkastede skikkelse, som Han på den tid hadde i sin egen person, og ennå har i sine lemmer, som for Hans skyld bærer armod, bespottelser, død og allehånde forbannelser, uten at noen antar seg dem eller velsigner dem.

Og deres fiender vil være fromme folk og gode kristne ved bønn, faste og allehånde selvvalgte gjerninger. Derfor må en kristen ikke tenke på å innrette sine saker slik, at han kan bli lovet og velsignet av menneskene. Nei, det er allerede besluttet, at han har å vente skam og forbannelse, som han må overgi seg til, og aldeles ikke vente noen velsignelse, uten av Simeon i templet.

Skriften er vår trøst, den lover og velsigner alle dem, som for Kristi skyld blir forbannet av verden. Dit hen sikter Slm. 73, 36 og 9 og mange andre, som alle synger om, hvordan Gud forløser alle dem, som lider av verden. Disse og lignende sprog i Skriften er vår trøst og velsignelse, og dersom vi er kristne, da kan vi holde oss til dem og være fornøyde ved det. Der ser vi, hvor salige de er, som lider forbannelse, og hvor usalige de er, som forbanner. Hine kan Gud ikke glemme, disse vil Han ikke tenke på eller vite av.

Hva rikere og større trøst og velsignelse ville vi vel ha? Hva er vel verdens trøst og velsignelse å regne imot denne Simeons trøst og velsignelse i templet. .

Til toppen

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum f. 1816

Og Simeon velsignet dem og sa til Hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.

Jesus er satt til oppreisning - Han er satt til det av vår kjære himmelske Far. Se, enda før verdens grunnvoll ble lagt, så Hans Faderøye menneskets dype fall og all den jammer som ville strømme ut over alle Adams barn, og Hans Faderhjerte ynkedes inderlig over de forlorne barn som vandret på den mørke fortapelsens vei.

Før verdens grunnvoll ble lagt, har Han tillike med Sønnen og Ånden, av uendelig kjærlighet, besluttet å oppreise de falne ved Sønnen.

I hele den gamle pakts tid har Han med utrettelig tålmodighet forberedt vår frelse, og " da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår." Men hvem er de for hvilkes skyld Gud utsendte sin Sønn, og hvem Sønnen etter Faderens nådige vilje skulle frikjøpe og berede salig barnekår? Det er oss alle, uten unntagelse - for vi er alle "under loven" - vi er alle forpliktet til å adlyde Guds lov, å tjene Gud i fullkommen hellighet. Men ingen av oss har tjent Ham slik som loven krever det, vi "har alle syndet og fattes Guds ære!" Derfor er vi alle av naturen under lovens dom og forbannelse. Vi hører dermed alle til dem som skulle frikjøpes.

Ja, Jesus er av den Himmelske Fader satt til oppreisning for alle - alle Adams barn. "Så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud har ikke sendt sin Sønn til verden, for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Kristus Jesus gav seg selv til en løsepenge for alle. Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. Likesom en manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker!"

Å, alle dere arme Adams barn, akt nå da på dette store, dette vidunderlig deilige julebudskap som vår himmelske Far atter i dag lar oss høre til vår trøst!  Også du som lenge har vandret på dødens vei og føler deg bundet som en slave i mørkets lenker, du, som nå kanskje tviler på, at det er noen redning å finne for deg - å, hør også du, hva Herren i dag forkynner deg, at Jesus er satt også til din oppreisning, at du ved Ham kan bli et frigjort Guds barn og en salig arving til himmerikes rike! Men la oss, kjære medforløste! samtidig akte vel på det alvorlige advarsels ord, som Herren i dag gir oss, nemlig dette, at "Jesus er satt til manges fall."
Ja, Jesus Kristus, den eneste frelser fra synd, død og Satans rike, Han er ikke alene satt til oppreisning, men også til fall. Er det da slik, at Gud ønsker disse manges fall? At Gud har forutbestemt dem til fortapelse? Nei, det er aldeles umulig - for Han har selv sagt i sitt sannhets ord, at Han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. Han vil "at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

Ja, så visst som Han av uendelig kjærlighet har gitt sin enbårne Sønn i døden for alles - alles frelse, så visst er det Hans nådige vilje, at også alle skal bli frelst og salige ved Ham. Og Han har gjort alt det som kan gjøres, for at denne Hans nådige vilje kan fullendes i oss.

Han har ved dåpen innpodet oss som grener i det sanne vintre, Kristus, - har gjort oss delaktige i Hans dyre gjenløsning og oppreist oss av vårt fall. Han har gjennom hele vårt liv utrettelig draget oss hen til Sønnen, har atter og atter ved evangeliet tilbudt oss sin nåde. Har ved sin Ånd og Ordet søkt å bringe oss til sannhets erkjennelse, så at vi ved Hans nådes kraft i troen kunne tilegne oss og holde fast  ved Kristus og Hans frelse.

Men vi kan motstå Hans kjærlige vilje med oss, og vi kan lukke vårt hjerte til for Hans nåde og støte vår frelser i fra oss. Men i det vi forkaster Ham, følger det av seg selv, som en uunngåelig nødvendighet, at vi selv har utelukket oss fra livet i Ham og synker ned i døden. Idet vi ikke vil tro på Ham, så må vi bli enn mer behersket av vantro. Idet vi foretrekker mørket fremfor lyset, så kan det ikke unngås, at mørket mer og mer for makt over oss.

Jesus er satt til fall for mange i Israel. Ja mange, ja! de fleste blant Guds utvalgte folk lukket sine hjerter til for Hans Ord og nåde og møtte Ham med det bitreste fiendskap. Men akk! Han er blitt og Han vil inntil dagenes ende bli mange til fall i hele verden. Han er blitt til fall for mange også i vårt land og i denne vår by. Han, som i dåpen tok dem i favn og velsignet dem, Han er blitt dem til fall, idet de brøt fredspakten med Ham, hengav seg til verden, og ikke er vendt tilbake til deres frelses Gud. Han, som ved evangeliet kalte dem til seg og tilbød dem sin nåde, Han er blitt dem til fall, idet de forherdet hjertet imot Hans kallende røst og støtte fra seg Hans nåde. Han, som i nattverden gav dem sitt legeme og blod, er blitt dem til fall, idet de åt og drakk uverdig og til dom. Ja, Han er blitt til fall for alle dem, som hemmelig og åpenbart lot seg beherske av ubotferdighet og vantro.

Hva er Han nå blitt deg? Å, spør deg selv om det med alvor og besvar det med hjertelig oppriktighet! Se, et av to må Han nødvendigvis bli deg, enten til oppreisning eller til fall. Når Hans ord blir deg forkynt, når Han kommer deg nær med sin nåde, da kan du ikke unngå å gjøre et valg, da må du enten motta Ham i tro, og da har du del i Hans nåde og er blitt et Guds barn - eller du forkaster Ham i vantro, og da blir du i dine synder og er et vredens barn.

Hvordan er nå ditt hjerteforhold til din frelser? Mottar du Ham som atter i dag tilbyr deg sin nåde? .

Til toppen

Av Martin Luther 1438 - 1546

...og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Han er satt til et tegn som blir motsagt, men dog ikke kullkastes og ødelegges.

All verden må fordømme meg og min tro, den må kalle meg en kjetter og behandle meg på det skammeligste, - men den må likevel la meg bli hos Ham, Ham kan den ikke ta i fra meg - den bringer det ikke lenger med all sin fnysen og alarm, enn at den bare motsier meg, og at jeg må være den til et tegn.
Dog faller den, og jeg står.

La enhver som vil, si imot! Gud står imot og strider med sine gjerninger mot deres ord - vi vil få se, hvem som vinner.

Videre sier Simeon til Maria: Også din egen sjel skal et sverd gjennombore.
Det er ikke ment et legemlig sverd, men at hun skulle ha stor smerte og bedrøvelse i hjertet, skjønt hun ikke ble pint på legemet. Hvordan det er gått til, det vet enhver vel.

Men hva betyr det nå, at Simeon alene nevner Maria ved navn og ikke Josef?
Det betyr sannelig, at den åndelige jomfru Maria, nemlig den kristne menighet, blir på jorden og ødelegges ikke, om enn dens forkynnere, dens tro og evangelium, som er den åndelige Kristus, forfølges.
Vel døde Josef, Kristus blir korsfestet, og Maria blir en barnløs enke, likevel blir hun tilbake, og all denne jammer går henne gjennom hjertet - slik blir den kristne menighet til alle tider en enke, og det går den gjennom hjertet, at dens Josef, de hellige fedre, dør og at evangeliet blir forfulgt.
Den må tåle sverdet og likevel leve til den ytterste dag.

Til sist sier Simeon, at alt dette skjer av den grunn, at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. Å, en salig og nødvendig frukt av dette fall og denne motsigelse! Når evangelium kommer, når man begynner å forkynne om dette barn, som, lik Simeon sier, er satt til fall og oppreisning for mange, og til et tegn som blir motsagt, da får man se, at de, som verden før har aktet for levende helgener, er de største syndere, de klokeste de største dårer, de stille og blide gemytter de mest blodtørstige mordere.
Evangeliet har sannelig ikke verre fiender enn dem, som er høye, fornuftige, vise, dydige og hellige mennesker i verden. Jo mer de er gjennomsyret av slike dyder, jo grummere fnyser de mot evangeliet.

Mang en fyrste er høyt benådet med visdom og forstand, begjærer av hjertet rett å ta seg av sitt folk, er ikke gjerrig, ingen dranker eller fråtser, hører og dømmer selv undersåttenes saker, ser til at regjeringen i landet kan rett forvaltes, for at ingen skal lide urett, er en trofast ektemann, kort sagt, er slik, at dersom man skulle velge noen til regimentet, da skulle man velge ut slik herre, om hvem man i sannhet kunne si: Denne er en from, fornuftig og hellig fyrste.
Men la evangeliet komme, så ser du, at selv det, man roser hos slike regenter, er intet annet enn lutter hykleri for Gud, hvilket de ved sine gjerninger beviser, for de blir grumme mordere, utøser uskyldig blod, omgås med onde og listige renker, faller fra en synd til en annen for evangeliet, og forsøker alt for å hindre og dempe det, likesom kong Saul, Akas og andre har gjort, slik at man med rette kan si: Hvem hadde vel tenkt, at det kunne være så store syndere under en slik hellig livsførsel? Ingen andre enn det hellige evangelium åpenbarer slike gjøglere, for ved det kommer giften for en dag.
Kristus åpenbarer ved sitt ord at de er besatt av djevelen.
Hvorfor åpenbarer Han det? Oss til undervisning, dernest også til trøst.
Til undervisning, slik at vi ikke skal forskrekkes, når vi ser, at slike hellige folk kan være slike djevler, så vi vel må forundre oss og si: Det er jo en skikkelig fyrste, en skikkelig borger, en skikkelig ektemann, hvordan kan det da ha seg, at han ikke kan tåle Guds ord, men være så fiendsk overfor det?
Vårt evangelium lærer oss årsaken til dette, idet det sier: Før var hjertenes tanker skjulte, men nå er Han kommet som kalles en hjerteåpenbarer. Han tenner ved sitt ord et slikt lys i våre hjerter, at vi nå ser, hva for tanker menneskene har, som verken de selv eller andre har sett før - de kommer nå for dagen og blir åpenbart.

For det annet tjener også denne hjertenes åpnbaring til trøst for oss, slik at når vi da ser at verden som dog ikke kan tåle og utholde Guds ord, likevel kan synes å være så hellig, ikke skal bli redde for den, men av det trekke den slutning og si: Verden må være så hellig og from, som den vil, sant og visst er det likevel, da den ikke kan tåle Guds ord, men forfølger det, så er den djevelens egen, som den står og går, og all dens dyd og hellige livsførsel er intet annet enn et skjul, som den skjuler sine syndige og morderiske tanker og gjerninger i.
De setter ikke pris på, at man beskriver den så ille. Men for Gud kan de ikke unnskylde seg. For om et menneske, i henseende til sin utvortes livsførsel, er from, men er en skurk i sitt hjerte og ikke kan tåle Guds ord, hvor lenge mener han da, at hans fromhet for menneskene vil vare? For det er snart gjort, når hjertet er fullt av mord, at tungen, ja hånden blir til en morder, når tid, rom og anledning gis.

Dette åpenbarer evangeliet - ellers kunne ingen vite det. .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt.

Hun forsømte aldri templet, når det var andakt, oppbyggelse, offer eller bønn. Hun forsømte ingen anledning til gudsdyrkelse. Faste og bønn var nå i hennes høye alder hennes eneste beskjeftigelse, Gud hennes eneste formål, og hele hennes liv var dag og natt helliget Ham. Han var hennes hjertes midtpunkt, og derfor også midtpunkt for all hennes gjerning og streben.
Hvor skjønn og sjelden er ikke en slik avgjort hjerteretning, en slik fullkommen hengivenhet til Gud! Måtte nå alle enker, alle hustruer og jomfruer se på dette utmerkede eksempel og etterfølge det! De skulle visselig alle bli holdt skadesløse for de fornektelser og offer, som de måtte bringe dette Anna-liv, ved den nåde, velsignelse, fred og glede, som de ved det skulle få nyte - for gudsfrykt er en stor vinning og har løfte både for dette og det kommende liv.
Hvilken velsignelse for en familie og for en menighet er ikke en slik ekte, from, Gud i ånd og sannhet tjenende Anna!
Hvilken ulykke og hvilken byrde derimot er ikke en snakkesalig, ond, gammel tunge, som stifter mye ulykke og vekker all slags uvær ved å føre sladder frem og tilbake, med opphisselse og krangler! Til slike er det sagt: "Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves" (Jak. 1,26).

I samme stund stod også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om Ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
 

Hun trådte også til, når talen var om Gud og guddommelige ting - derimot vek hun straks bort, når det ble ført unyttig tale eller vel endatil skadelig og syndig snakk.
Det var nå hennes element, der det het: "Herren er her, all verdens frelser er kommet! Her har vi Ham. Simeon har hatt Ham på sine armer og vil dø av glede."
Hvem ville ikke gjerne ha sett den gamle, fromme kjærlighetsfulle Anna da, hvordan hun ilte hen, hvordan hun omfavnet og kysset barnet, hvordan hun priste, lovet og takket Herren, hvordan hun gledet seg oppmuntret andre til glede og takk.
Hennes tale til alle, som hun kom sammen med og talte med, var nå om Ham - bare Han var gjenstanden for hennes tale. Det som hennes hjerte var fylt av, fløt munnen over med, og hun talte gjerne med de mennesker i Jerusalem, som hadde samme sinn som henne, som viste den samme deltagelse, som også ventet lengselsfullt på forløsningen, på frelseren. Hun har vel også kjent og funnet dem alle.
Hvilken glede nå, at de hadde funnet den forventede. Å, salige er de sjeler, som bare går dit hvor Han er, eller hvor talen er om Ham! Salige er de sjeler, som i stedet for å baktale andre, bare priser Ham og gir Ham ære, bare forbinder seg med dem, som venter på frelsen, eller allerede har fått den, allerede har funnet Jesus og vandrer i Ham! Søk dem som søker Gud, så vil du finne Gud - for Gud er hos dem, som søker Ham. Gå til dem som venter på Jesus, som tørster etter Hans nærhet, etter Hans frelse og fred - for Han er der, hvor man sukker etter Ham. Han er nær hos alle dem, som påkaller Ham, ja som med alvor anroper Ham.

Det var altså likevel en liten hop sjeler i Jerusalem, som ventet på forløsning, og de kjente hverandre, kom vel også ofte sammen, ba med hverandre og oppmuntret hverandre til å håpe, til å fortrøste seg til Herren og bie på Ham. Og se, hvor foraktet de enn kanskje må ha vært av den ugudelige verden som enfoldige folk, så er de likevel ikke blitt skuffet i deres forventning og håp - deres øyne har sett deres frelser.

Håpet på Gud blir aldri til skamme. Den gamle Anna har visst ikke glemt noen av den lille hop, som ventet på frelseren, men har sagt til alle: "Herren er her! Kom og se!" Hennes glede var stor, hun måtte dele den med alle - derfor står det: "- hun talte om Ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem." Hun løp om i hele Jerusalem og kunngjorde det for alle. Alle måtte se barnet og prise det - alle måtte glede seg med henne. Man må, når man har en velsignelse fra Herren, ikke utelukke noen, men meddele alle, det som er velsignet for alle.
Frelseren er noe for alle - den som har Ham og nyter Ham, søker å meddele Ham til og gjøre Ham kjent for alle, som trakter etter Ham og lengter etter Ham.

Simeon og Anna er et øyensynlig bevis på, at man ikke forgjeves venter på Herren. Begge roper de til oss alle: "Bi på Herren, vær trøstig og vær uforsagt - bi på Herren."
De biet på Herren inntil deres høye alderdom, og nå har de Ham i arm og skjød, nå skuer dere øyne Ham og deres glede er uutsigelig. .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

De dro først til Betlehem, hvor de fikk besøk av de vise, fra hvor de straks måtte dra til Egypt. Han kom jo for å oppfylle loven, og Han la seg selv under loven for å løse oss fra loven, d.e. fra lovens forbannelse, idet Han oppfylte loven for oss, og i vårt sted tok på seg og bar dens forbannelse.
Derfor har også allerede Hans foreldre nøye iakttatt alt som Herrens lov fordret med hensyn til Ham, og holdt seg strengt etter dens bokstav. Og etter at de hadde brakt alt det som skulle gjøres offentlig i orden, vendte de tilbake til deres stille, ubemerkede liv i det lille, foraktede Nasaret, for å bli der ukjente og uomtalte inntil Gud ville kalle Ham frem.

Men barnet vokste og ble sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over Ham.

Han kom ikke til verden som en fullkommen mann, men som et umyndig barn - Han fantes i væremåte, skikkelse og gaver som et annet menneskebarn. Han var ingen unntagelse, men ville tilbakelegge det menneskelige livs løp som et annet menneske, og begynte med umyndighet og barnlig svakhet, som alle andre som var født av kvinner. Derfor vokste Han og tiltok i alder og år likesom andre barn, ble sterkere og sterkere i ånden, i kunnskap og gaver, forstand og visdom - alt innfant seg litt etter litt, som hos andre mennesker.
Han måtte også lære alt, Han måtte lære lydighet som det står i Hebr. 5,8. Selv om Han var Guds Sønn, lærte Han likevel lydighet av det Han led - så Han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Og likesom mange er blitt syndere ved ett menneskes ulydighet, så er mange blitt rettferdiggjorte ved Hans lydighet. Dette er årsaken til at Han vokste opp slik og fant seg i alt likesom andre mennesker. Alt hos Ham er fortjenstlig, alt er forsonende, godtgjørende for oss, alt det som vi i vår oppvekst har gjort dårlig og bakvendt, som vi har forsømt og fordervet, det har Han gjort godt igjen, forbedret, helliget, renset og fullkommengjort, slik at vi like fra Hans barndom av, i Ham har en forsoner, en garanti, ett offer, en forløser og frelser. I enhver alder ser vi Ham som vår løsepenge og vårt lam, som i alle vårt livs epoker og år har båret og bøtt for våre synder, - men også som det forbilde som skal oppmuntre og styrke oss til å bli som Han var, også å vokse slik og tilta i åndelig forstand, som i alder, og som den som også har fortjent makten for oss til å kunne dette.
Ingen fødes som en fullkommen mann i Kristus, men som et barn i Kristus, som en diende, som først må vokse og tilta. Men mange, som knapt er nyfødte barn, vil straks være utvokste og fullkomne menn i Kristus. Vi må først begynne, før vi avslutter. Johannes deler de kristne i barn, ynglinger og fedre. Og alle apostler formaner alltid deres troende til å vokse og tilta i Kristi kjennskap og kjærlighet - til alltid å bli mer fullkomne, til alltid å skride frem i helliggjørelse med gudsfrykt, til å øve seg i gudfryktighet, til ikke å være trege i Herrens gjerning, men rett de synkende hender og de trette kne, til å avlegge det gamle menneske, til å døde syndens lemmer og kjødets gjerninger ved Ånden og iføre seg det nye menneske, og til å rense seg fra alt kjødets og åndens besmittelse.
Så står altså heller ikke dette uten grunn i Bibelen: "Men barnet vokste og ble sterkt." Når Han vokste, skal da ikke du også vokse og bli sterkere i ånden? Du innbiller deg kanskje, at du allerede er stor, voksen, sterk og ferdig!? Men som det står om Ham: Og Guds velbehag var over Ham, så kan vel heller ikke vi vokse og tilta og bli sterkere i ånden, uten at Guds velbehag (nåde) er med oss, og om den må vi flittig og uavlatelig be og tigge - for av vår egen kraft og fornuft blir vi ikke gjenfødte - av vår egen kraft og fornuft kan vi ikke vokse i Kristus, ikke bli sterke og alt sterkere i ånden. Nåde er det rette element som vi alene kan vokse og bestå i. Når Guds nåde måtte være og var med Ham, hvor mye mer da med oss? Hva vil vi begynne på uten nåde?

Nå, vi har altså på den siste søndag i dette år fire skjønne - ja de skjønneste eksempler for øye. Først: Jesu foreldre, som i stille ettertanke forundret seg over alt det som ble sagt dem om deres barn, Jesus, og som skjedde med Ham. Hva kan være mer gagnlig for oss enn å stille ettertenke og overveie, hva vi har hørt og vet om Jesus like fra Hans barndom av og inntil Hans død på korset og Hans himmelfart?
For det annet: Den kjære, gamle Simeon, som velsignende forutsier hva barnet, moren og enhver som holder med barnet, må erfare og lide. Levende å tro på og erfare Kristus er mange til anstøt og fall, andre til oppbyggelse og oppreisning - er et mål for motsigelser, som er forbundet med mange smerter og lidelser, som trenger igjennom den troende sjel som sverd.
For det tredje: Den fromme Anna, denne uavlatelig bedende kvinne, denne frelserens gudfryktige tilbederske, som så gjerne talte med alle fromme om Ham og bare om Ham: Hun gjør visst oss alle til skamme, vi som ser oss å stå langt tilbake for henne.
Endelig for det fjerde: Det aller kjæreste barn. Å, at det også må vokse i oss og gjøre oss sterke i ånden, fulle av visdom og nåde! å, at det i nåde alltid må være med oss, og vinne en fullkommen skikkelse i oss! Amen.

Til toppen