Jesu inntog i Jerusalem
Mt. 21, 1 - 9.

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Med nærværende søndag, mine kjære, så begynner den stille uke - Gud gi at den også måtte være en rett stille uke for oss alle, uforstyrret av all verdens støy, av all verdens larm og all Satans rasen, ganske innviet til den andektige betraktning av vår Herres Jesu Kristi lidelse og død, Han som er blitt en forbannelse for våre synders skyld, så vi i oppriktig, ydmyk bot måtte tenke etter at det er våre synder som har martret Jesus og brakt Ham på korset.

Å, la oss i denne uke med beveget og inderlig rørt hjerte stadig ha Guds Lam for øye, det Guds Lam som ble slaktet for oss.

Denne uke kalles også den store uke og den hellige uke, og skulle den ikke være en stor og hellig uke for enhver kristen som ennå har et hjerte for Kristus. Nærværende søndag den stille uke begynner med, heter palmesøndag, fordi Jesus på denne dag holdt sitt siste høytidelige inntog i Jerusalem, saktmodig og ydmyk, ridende på et esel - på trelldyrets fole.

Men disiplene hugget grønne grener av palmetrærne og strødde dem på veien, og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være den, som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

I østerland, hvor palmene vokser, hadde man derfor i tidligere tider den skikk på denne søndag, å pryde kirkene med grønne palmegrener for ved det å komme Jesu inntog i Jerusalem i hu. Og disse grønne palmegrener ble i kirkene til torsdag, og av den grunn ble også denne torsdag i den stille uke kalt den grønne torsdag.

Vi har ingen palmegrener å pryde vår kirke med. Men palmegrenene er fredens sinnbilde. La oss derfor ta fredens palmer og smykke våre hjerter med, så vi ved fredstanker kan trede inn i den stille uke, og det tanker om den dobbelte fred med Gud og mennesker, så det hos oss må hete, som vi synger i den skjønne sang: "stille mitt hjerte, Jesu blod gjør den onde sak god!" Men også som det står i en annen sang: "Bort, hat og nag og nid og harm! Dere kan ei næres i den barm, hvor Gud til fred og salig ro med sin velsignelse vil bo!"

Ja, jeg ber dere alle, min kjære, for Jesu vunders skyld og for deres sjelers skyld, tred med fred inn i den stille uke - jeg ber dere inderlig, tilgi hverandre dersom noen har klagemål mot noen, likesom Kristus har tilgitt dere, slik også dere.

Dere kan ikke med velsignelse feire denne stille uke dersom dere har fiendskapets bitre rot i hjertet - dere kan ikke ha noen andel i Kristi hellige vunder, ingen andel i Hans dyrebare blod, ingen andel i syndenes forlatelse når dere ikke av hjertet tilgir hverandre.

Herren forlater dere 10 000 talenter, og dere vil ikke forlate deres neste hundre penninger og ha tålmodighet med ham? Sier ikke vår Herre Kristus uttrykkelig:  "Om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt?"
Det er da skrekkelig å ikke ha noen andel i Kristi blod og vunder, og i syndenes forlatelse, og den må da ha et hjerte hårdere enn stein som ved synet av Jesu bitre lidelse til vår forsoning med Gud kan beholde et uforsonlig hjerte mot sin bror. Det er ikke noe som gjør hjertet så steinhårdt som hat og fiendskap. Ikke sant?
Vi vil da, mine kjære, trede stille og i fred inn i den stille uke. Men dette kan vi bare, når vi rett stiller for vår sjel den himmelske fredsfyrste, vår Herre Jesus Kristus.

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til Dem: Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem.

Hvem kan lese denne enkle fortelling uten å føle hvilket inntrykk det måtte gjøre på disiplene, hvilken overbevisning det måtte styrke hos dem, at her var mer enn Salomo! For hvem uten den allvitende kunne vite, at disiplene, så snart de kom inn i byen, skulle finne et føll bundet? og det et føll som ingen hadde sittet på? Hvem uten Han som leder alles hjerter, hvor hen Han vil, kunne forutsi at eieren straks skulle la dem ta føllet med seg, så snart de sa, at Herren hadde behov for det? Måtte det ikke etter all menneskelig formodning være å vente, at eiermannen i høy grad måtte bli oppbrakt over, at fremmede folk, uten å spørre om tillatelse til det, ville løse hans føll? Og kunne det vel være å vente at han da straks ville la dem føre føllet bort, så snart han fikk vite, at Herren ville ha det? Nei! her var mer enn menneskelig fornuft og forstand kunne vite, mer enn menneskelig formodning kunne gjøre rimelig! Her viste Han sitt velde, Han som leder alt slik som Han vil, og hvis makt ingen kan stå imot.

Underlig måtte visstnok denne befaling forekomme disiplene og enhver som hadde vært i deres sted, men det er et elskverdig trekk og et bevis på deres hengivende og dype ærefrykt for deres Mester, at de straks gikk hen og gjorde som Jesus hadde befalt dem.

Da de nå fant alt som Han hadde sagt, hvor måtte det da ikke enda mer grunnfeste deres visshet om, at Han var Herren over alle herrer. Og slik måtte også denne forberedelse til reisen, som de selv var deltagere i - og ikke bare tilskuere, - mektig styrke deres tro på Ham, når de snart skulle se Ham mishandles, og som et tålmodig lam la sine fiender gjøre med seg hva de ville.

Men visstnok har ikke bare denne hengivenhet styrket dem i disse nødens dager, men siden også opprettholdt deres mot i deres besværlige kall, når de etter Hans himmelfart skulle engstes alle vegne under evangeliets forkynnelse. "Jesus har befalt det - det er nok for oss. Det Han befaler, det må være riktig, om vi enn ikke fatter det - på det har vi fått så mange bevis - på det så vi et nytt bevis da Han ville ri inn i Jerusalem og vi skulle hente føllet til Ham." Disse og lignende tanker har vel ofte falt dem inn under deres tunge kall.

Å, at også hver sjel, som har fått det minste bekjentskap med Jesus, ville ligne Hans disipler i dette, og blindt følge etter Ham og gå de veier Han anviser dem, om de enn for kjød og blod måtte synes nokså tunge, og for deres innskrenkede forstand nokså urimelige. Det er ikke lite å beklage, at det i dette så ofte feiles. Vi mistror ofte så lenge Hans befalinger, eller søker å finne en annen mening i Hans ord som mer behager vår smak, at vi ofte siden må høste sure frukter av det.

Vår fordervelse er utrolig stor, og vår lyst til å smykke og unnskylde oss, endatil når vi finner at vi er skyldige, er større en de fleste formoder. Men altfor ofte får det den følge, at hjertet ikke får noen varig fred, at det salige samfunn med Jesus avbrytes, at sjelens lys likesom mørknes, at det ikke er noen rett forståelse mellom Ham og oss. Vi vil være Hans, men vi vil også være våre egne. Vi vil vel gjøre Hans vilje, men akk! hvor ofte forsøker vi ikke, om ikke denne vilje kunne forstås annerledes, slik at den kom mer til å stemme overens med vår vilje? Det kommer av det, at vårt hjerte er falskt, og ikke helt hengitt til Jesus. Dette er en stor nød og ingen må ta lett på den, men med angerstårer klage for Ham, som alene er i stand til å rense våre hjerter.

Å, salige, enfoldige sjeler! for hvem det er nok, når dere vet, hva frelserens vilje er, og som da anser det for likefrem avgjort, at den uten knussel skal følges! Dere følger deres hyrde, hvor Han går, og befinner dere vel med det.

Å, bli ved i denne salige enfoldighet, og la det også sies om dere, at dere gjorde som Jesus befalte dere! .

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole.

Allerede lenge hadde Sions datter, det er Guds menighet før Kristus, sukket etter åpenbaringen av sin konge. Den hadde det løfte, at Han skulle komme, men lenge kom Han ikke.  Allerede i paradiset fikk de falne mennesker løfte om den kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode.  Med lengsel ventet de på Ham. Da Eva fødte sin første sønn, trodde hun, at allerede denne skulle være den lovte Guds Sønn. Hun kalte ham derfor "Kain" - for, sa hun, jeg eier en mann (et mannlig avkom), som er Herren.

Men Kain var så lite slangens sønderknuser, at han meget mer tilhørte slangens sæd. Lamek, Noahs' far kalte sin sønn Noah, det er trøst - for, sa han, denne skal trøste oss i vår kummer og våre henders arbeid på den jord som Herren har forbannet. Han håpet åpenbart at denne hans sønn skulle bli menneskenes lovede frelser. Men denne kom ennå ikke.

Den gamle menneskeslekt ble utryddet ved syndfloden, og en ny slekt oppsto av Noahs' sønner. Fra nå av ble løftene mer bestemte. Abraham fikk vite, at den, som alle folk på jorden skulle velsignes ved, skulle være hans ætt.

Da Jakob drog sine føtter til seg opp på sengen for å dø, og i forveien velsignet sine sønner, så han i Ånden Messias stige opp av Juda stamme, helten, fredsfyrsten, som folkenes skulle henge ved, og spådde om Ham.

Moses spådde om den store profet som Herren skulle oppreise, og som Han skulle legge sine ord i munnen på, og det var frelseren han mente med denne profet.

David slo rett ofte sin harpe til ære for sin store sønn og etterfølger på sin stol, slik som man kan lese i salmene.

Alle profetene spådde om Ham, og ikke bare profetene, men hele Det Gamle Testamente. Der var loven, som man ikke kunne bli rettferdig ved. Der var den levittiske tjenestes skyggeverk, som under mangehånde bilder og skikkelser avbildet herligheten av Det Nye Testamentes yppersteprestedømme, men som likevel ikke kunne fullkomme samvittighetene. Det var så mangt et indre og ytre trykk, slik at  det sukk stadig inderligere og lydeligere utviklet seg i de sanne israelitters hjerter, igjennom hele Det Gamle Testamentes tid: Akk, om dog Herren ville komme og forløse sitt fangne folk!

Men lenge kom Herren ikke. Et tiår etter det andre, et århundre, ja et årtusen etter det andre forløp, uten at Han viste seg.  Mange profeter og konger, som begjærte å få se Ham, oppnådde det ikke - de måtte fare heden, uten å se løftet, "- for Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss."

Endelig kom Han, den lenge forventede, og derfor utbryter profeten i så stor glede, da han i Ånden ser Ham komme: "Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg;" og som det også  heter i dagens tekst: "Si til Sions datter: "Se, din konge kommer til deg!" eller som Jesaja uttaler sin usigelige store glede over denne store begivenhet: "Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Rop høyt, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er deres Gud!!"

Kjære tilhørere! Dette profetens ord: "Se, din konge kommer til deg," angår også oss. Sions datter er ikke bare Det Gamle Testamentes menighet, men også Det Nye Testamentes - og ikke bare en gang er frelseren kommet til som konge til sitt Sion, men i 1800 år. Siden Han har satt seg ved Faderens høyre hånd, tilbyr Han seg bestandig til menneskene som konge, og vil bestandig holde sitt kongelige inntog i hjertene. Likesom Han her lar forkynne til Jerusalem at Han kommer til den, slik lar Han i hele den nytestamentlige tid ved sine apostler og følgende vitner og tjenere si til menneskene, at Han gjerne vil dra inn i deres hjerter som deres konge. Likesom Han her nærmer seg Jerusalem, slik nærmer Han seg siden 1800 år alle deres hjerter som hører Hans ord. Likesom Han her full av saktmodighet og kjærlighet drar inn gjennom Jerusalems port som fredens konge - slik fester Han bolig i alle hjerter som lukker seg opp for Ham. Slik er det skjedd på den første pinsedag med apostlene og mange andre, slik er det allerede skjedd med mange millioner sjeler, som allerede står for Guds og Lammets trone - og slik skal det også skje med oss.

Hver den, som anerkjenner Ham som sitt hjertes rettmessige konge, hver den, som nettopp av den grunn villig lukker døren opp for Ham, til ham går Han inn og holder nattverd med ham.

Hva som foregikk her i Jerusalem, det er et bilde og en ytre fremstilling av Hans usynlige komme i hjertene. Dette gjelder siden 1800 år, og det vil bli gjeldende, inntil Han skal komme i himmelens skyer med stor kraft og herlighet - inntil da vil profetens utsagn gjelde: "Si til Sions datter, se, din konge kommer til deg!"

Ja, hva sier jeg? I dag, i dag gjelder det, i dag tør jeg forkynne det og trøstig heve min stemme, og si til meg selv og dere: Sjeler, vår konge kommer til oss og vil holde sitt inntog i våre hjerter - sjeler, fryd dere og juble - Jesus står for døren. .

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem.

Se disiplenes store lydighet her. Jesus var deres konge og de Hans villige undersåtter. Vil nå du, venn, også tjene og lyde denne konge? Han vil ikke ta noe ifra deg, bortsett fra dine synder. Han vil ikke bli rik ved deg, Han vil selv bringe alt med - Han vil gjøre deg rik - Han vil gjøre deg salig - Han vil herliggjøre deg.
Jesus, kommer til deg, den mann som stiller all nød, den mann som tilfredsstiller din ånds innerste lengsel, den mann som du, kan hende ubevisst for deg selv, allerede ofte har sukket etter av ditt hjertes dyp - for til Ham står hele skapningens lengsel.
Se her, hva du allerede lenge har begjært, og ikke funnet - hva du har søkt i verden og dens syndige vesen, men ikke funnet - hva du har søkt i din selvgjorte dyd, i dine utallige gode forsetter, men ikke funnet - hva du har søkt med stor anstrengelse, med umåtelig arbeide, men ikke funnet - se, dette skal nå på engang bli deg til del, - for Jesus tilbyr deg seg selv.
Hva er det som driver menneskene omkring i denne verden, hva er det som forårsaker dem så mye forgjeves uro? Hva jager dem midt inn i syndens og verdens virvel? Hva jager så ofte bort søvnen fra deres øyne? Hva søker de? De søker noe, som skal tilfredsstille deres hjerte, - men de finner det ikke. Det er et tomt rom i oss, kjære tilhørere, som vi alltid vil fylle, - men med det timelige, vårt eget, kan vi ikke fylle det.
I dette tomme rom kaster man øyenslyst, men den fyller det ikke - der kaster man kjødslyst, men den fyller det ikke, der kaster man en hofferdig livsførsel, men det fyller det ikke - man gjør seg stor møye med å kaste disse ting inn der, men det hjelper alt sammen ingenting, det tomme rom blir ikke fullt - man kaster penger i det, men de fyller det ikke - man kaster troskap i sitt kall, man kaster de beste forsetter, man kaster rettskaffenhet og dyd, man kaster tomme ord om gudelighet inn dit, men alt dette fyller det ikke. Man tenker: Hvis jeg bare hadde mitt daglige brød uten næringssorger, da var jeg lykkelig, men når man har det, så er man slett ikke tilfreds. Man tenker: Hvis jeg hadde så og så stor formue, da ville jeg stille meg tilfreds - man tenker: Hvis jeg kunne nyte denne eller hin syndige eller uskyldige glede, så ville jeg ikke ha mer tilbake å ønske, men når man nyter den, så finner man slett ikke hva man søkte i det, nemlig tilfredsstillelse og mettelse for sitt arme hjerte.
Slik famler det arme menneske om etter skygger, blir ofte gammel og grå under denne famling og må bestandig erkjenne ved hvert nytt forsøk, at det har skuffet seg selv.
Å, mine kjære tilhørere, dette ukjente noe, som dere hittil har søkt etter, men ikke funnet - dette noe som kan tilfredsstille vårt innerste og fylle vår tomhet - dette noe forkynner jeg dere i dag, det er Jesus, og denne Jesus står foran deres dør og begjærer å bli sluppet inn. Men dersom du ikke lukker opp for Ham, så blir du i din elendighet. Ja, hva sier jeg? Dersom vi forakter den saktmodige Menneskesønnen - dersom vi forakter det ord, som Han har forkynt gjennom sine profeter og apostler, ja som Han selv har forkynt: hva står da tilbake for oss? Ikke noe annet enn en skrekkelig forventning av dommen og den brennende nidkjærhet, som skal fortære de gjenstridige.

Til toppen

G. Janzon

Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien. Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Ved Salomos inntog i Jerusalem ble han fulgt av folkets jubel, - men Adonja og hans tilhengere deltok ikke i det. De hadde heller sett, at det ikke var skjedd.
Ved Jesu inntog i Jerusalem jublet folket, men fariseerne ble misfornøyde og knurret. Den samme dobbelthet i sinnelag viser seg ennå den dag i dag. Jesus blir ennå mottatt på to ganske forskjellige måter - en del mennesker stanser og lytter til Jesu nådetilbud, når Han taler om forlatelse for alle synder, når Han viser sine lidelser, sine sår som syndsforlatelsens grunn. I stedet for å glede seg blir de forbauset og sønderknuste over, at de hittil har fått lov til å leve på jorden, til tross for at de ikke har vurdert Jesu fortjeneste. Andre har allerede forut i lovens speil begynt å se, hvor langt bort de er kommet og har begynt å forskrekkes over seg selv.
Disse avviser ikke Jesus, når Han kommer, de står bare og betenker seg. De vet ikke hva de skal tro. Kommer de bare til den rette tro, så har de også det som mottas i Guds rike: Syndenes forlatelse, liv og salighet, og det ikke i innbilningen, men i virkeligheten.
En naturlig følge av det blir glede, lov og pris: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!" Et nytt sinn blir frukten, takknemlighet og kjærlighet til Jesus, vist mot nesten.
Men denne jubel, dette nye sinnelag, disse nye livsforhold kan verden ikke tåle, den vil ha allting bestående på sitt gamle vis, og begynner derfor å angripe dem, som våger å være annerledes. Jesus kan de ikke nå (de roser seg jo dessuten selv av å eie Ham), - men disse, som hører Ham til, og som jubler så høyrøstet, de skal refses - for barna kunne jo ellers begynne å stemme i den samme hosiannasang, og hva skulle de føre til?

Om hvordan dette ble tatt opp forteller Matteus: "Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! – da ble de harme. Og de sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra umyndiges og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?" Det sannes det som frelseren sier: "Selv går dere ikke inn, og dem som er i ferd med å gå inn, tillater dere ikke å gå inn."
Slik får da Jesus av noen en god, men av andre en meget slett mottagelse. De første hører Ham til og blir salige - de siste blir fordømt, fordi de støter seg på forargelsens klippe - noe som nå gjør Ham så usigelig ondt - for langt fra å ha ondt i sinne mot dem, gråter Han over dem, som ikke tar imot Ham. Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den.
Han er sannelig en saktmodig konge. Amen. .

Til toppen