Jesu omskjærelse
Luk. 2, 21.

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

De, mine kjære, som ennå er denne verdens barn, i hvem det nemlig ikke er vakt noen lengsel etter det evige liv og ennå ingen sorg for deres sjelers frelse og salighet, som alene er bekymret for dette liv - de anser det for en god inntredelse i det nye år, når de med sine er friske og raske, når de i det nye år har utsikt til å samle flere jordiske goder, enn de nå har, og når de tør håpe, at det med det nye år også kommer nye fornøyelser og nye gledesdager for dem. Derfor begynner da også slike verdensbarn, for det meste, det nye nådesår, som er gitt dem av Gud, med verdslig forfengelighet, med dans og spill, med latter og spøk.

Mennesker som ikke kjenner bedre glede, er visst mye å beklage. For akk! slike vandrer ennå i mørke, den guddommelige nådes lys er ennå ikke gått opp for dem. De vet ennå ikke til hvilken ganske annen glede og salighet Gud har bestemt dem. De vet ennå ikke, at deres rikdom egentlig ikke er annet enn en sorgens byrde for deres sjeler, deres glede intet annet enn en tom skygge, deres håp intet annet enn en forfengelig drøm. De vet ennå ikke, hvor lykkelige, hvor salige de kunne være, om de bare ville erkjenne, hva som tjener til deres fred.

Den aller nødvendigste betingelse for en riktig, glad og salig inntredelse i et nytt år er - hvem kan nekte det? - at vi ikke tar det gamle års synder med oss inn i det nye. For, må ikke den med all sin rikdom være meget fattig, som ennå mangler det nødvendigste av alle goder, - den som nemlig ennå ikke har Guds nåde? Hvordan kan enn videre den være i sannhet glad, som ennå mangler den søteste av alle gleder, som nemlig ennå ikke kan glede seg ved sine synders forlatelse? Og endelig, hvordan kan den i dag være i sannhet rolig, som ennå står i den mest foruroligende tvil, som nemlig ennå må frykte, at Gud er fortørnet på ham, at Gud ennå ikke er hans forsonede Far i himmelen?

Å, visselig, bare den kan i dag rett glad og salig trede inn i det nye år, som kan tro fast, at ikke bare den jordiske sol, men også, og enda langt blidere, den guddommelige nådesol er gått opp over ham. Bare den kan rett begynne det nye år, som bærer den trøst i sitt hjerte: Alt, hva du i fortiden har syndet, det er tilgitt, det er begravd, det er nedsenket i havets dyp. Du kan i dag trøstig nærme deg til Gud, som et barn til sin kjære far, for all din syndeskyld er for evig utslettet!

- Men hva hører nå til, for at vi i dag kan si så? Det kan vi, mine kjære, ikke oppnå hos Gud ved noen vår fortjeneste. Ville og kunne vi i dag gråte blodige tårestrømmer, så kunne vi med det ikke vaske av vår sjel, om så bare én synd begått i det gamle år. Ville vi endatil pålegge oss de sværeste botsøvelser i dag, så kunne vi ikke med det tilfredsstille Guds krenkede rettferdighet. Kunne vi endatil senke oss ned i den dypeste anger og sønderknuselse, ja, allerede her føle helvetes pine for  våre synder, så kunne vi likevel ikke med det oppnå tilgivelse hos Gud for en eneste tanke. det som er skjedd, er skjedd, og ingen menneskelig gjerning eller lidelse kan gjøre det uskjedd. Bare én er det, kun én, som for oss alle har gjort en bot, som soner alt. Kun én er det, hvis blod, - om det så var kun en dråpe, - kan utslette alle synderes blodrøde skyld, - og denne ene er Jesus Kristus, det aller helligste gudmenneske. Dette lærer vi også av dagens evangelium.

Å, så la oss da i troen og med glede omfatte det hellige Kristusbarn, som i dag så villig underkastet seg den aller mest ydmykende og guddommelige lov. Da kan ingen lov, som vi har overtrådt, fordømme oss. Da kan Gud selv, som vi har krenket, ikke lenger være vred på oss. Da er, - likesom det gamle år, - dermed også alle de synder vi har begått i det, for evig forsvunnet.

Å, hvor lett kunne altså ikke enhvers gjeldsbok bli overstrøket! Hvor lett kunne ikke enhver i dag finne nåde for sine synder, ikke bare i det år som er gått, men i alle de år som er gått i hele hans liv. Hvilket salig, fred- og glederikt nyttår kunne ikke enhver i dag feire! Hvordan? Skulle det også være bare én i blant oss, som ville si: I dette nye år vil jeg ennå først glede meg ved verden, men når jeg en gang blir trett av denne glede, da skal Kristus også bli min glede!? Man skulle neppe anse dette for mulig. Men skulle likevel en tenke slik, så spør jeg ham: Hvem garanterer deg, at dette nye år ikke kan være ditt siste?

Tenk nå på: når du dør, begynner du visstnok også et nytt år, nemlig evighetens aldri endende år, men det er intet nådesår. Når du treder inn i dette, da kan du ikke mer, som i dag, råde bot på det forgagne, da kan du ikke først som i dag, vende deg i troen til Kristus. Har da ikke Kristus allerede vært din tros trøst, så forblir Han da evig din straffende dommer. Intet utsletter da ditt forgagne livs synder, de følger da etter deg, de ledsager deg da foran Guds trone, og blir hos deg alltid og evinnelig.

Derfor i dag, i dag,  da Faderen drager deg til sin Sønn, streb ikke lettsindig imot Ham! Akk, sier her kanskje en annen, jeg ville nok gjerne tro, men jeg kan ikke. I stedet for forvissning, bor tvil i mitt hjerte, i stedet for tillit frykt, i stedet for glede angst og banghet. Min kjære tilhører! Lengter du etter Kristus og Hans nåde, men føler at du ikke har kraft til å gripe Ham fast i tro, så er dette ikke noe tegn på, at du er uten tro, men mye mer, at din tro bare er svak, og at du ikke vil bedra deg selv med en falsk tro. Er det ikke slik? - du vil ikke ha en falsk trøst, du vil ha Kristus selv? Nettopp derfor klager du over mangel på tro?

Hell og lykke! Din lengsel etter troen er også en tro, for Guds ord sier: "Den elendiges lengsel hører du, Herre." Derfor bli bare i denne lengsel. Si bare med hin bedrøvede far til Kristus: "Herre, jeg tror, hjelp min vantro-" så vil Han i det nye år, i sin tid, gi deg en sterkere, gladere tro, slik at også du endelig, likesom Maria kan rope ut: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser." .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres.

Ved omskjærelsen i Det Gamle Testamente gjorde Gud en pakt med det jødiske folk:
1. At Han ville være deres og deres etterkommeres Gud.
2. At han minnet dem om deres syndige, fordervede natur, at de var unnfanget og født i arvesynden under Guds vrede.
3. At av deres sæd og slekt skulle Messias komme, som skulle utgyte sitt blod til deres og hele verdens synders renselse.
4. At Han skulle omskjære dem åndelig i deres hjerter, hellige og rense deres fordervede natur, forsone dem og gjøre dem evig rettferdige og salige.

Derfor måtte nå det kjære Kristusbarn la seg omskjære:

1. Til vitnesbyrd om at Han var Abrahams sæd, av jødisk stamme, slekt og blod, fra hvem saligheten skulle komme, som det heter: "For det er jo ikke engler Han tar seg av, men Abrahams ætt tar Han seg av."

2. At Han måtte oppfylle loven og derved oppheve forbannelsen som var kommet over alle mennesker, og ved sin lydighet, som Han viste overfor loven, gjøre oss rettferdige, som Paulus sier: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved det ene menneskes lydighet." og, "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår."

For hadde Kristus ikke oppfylt loven for oss, så var vi for alltid blitt treller under lovens strenge tvang og trelldom, og var ikke blitt barn, men måtte alltid ha beholdt trelldommens frykt under loven. Men nå har Kristus velsignet oss med en barnlig ånd, ettersom Han har tatt lovens frykt og skrekk fra oss ved sin oppfyllelse av loven.

Men det er den barnlige frykt, som er bundet sammen med tro, kjærlighet og håp, når man sier: Akk, kjære Far! du vil ikke handle med meg etter din strenge lov, fordi du er min Far. En trell frykter Gud som en streng dommer, et barn frykter Gud som en far.

Likesom nå det kjære Kristusbarn er vårt, gitt og skjenket oss av Gud, slik er også Hans lydighet og lovens fullkomne oppfyllelse vår, som det heter: "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror." Ved troen griper vi i Kristus hele lovens oppfyllelse.

Da nå denne lære om lovens oppfyllelse er en høyst nødvendig lære, en viktig og såre trøsterik lære, så må vi av den grunn behandle dette emne noe mer utførlig. Lovens oppfyllelse er da intet annet enn vår Herres Jesu Kristi lydighet, som Han på den mest fullkomne måte viste overfor  loven, innvortes og utvortes fra barn av i hele sitt liv og i sin død. Og alt dette gjorde Han for oss og i vårt sted, for at vi ved Hans lydighet måtte bli løste og frie fra loven, dens anklage og forbannelse.

3. Av denne lovens oppfyllelse følger den sanne rettferdighet og salighet. Derfor er det ikke uten høy viktig årsak, at vårt barn Kristus i sin omskjærelse blir kalt Jesus, en frelser - for de to største gjerninger som av høyeste nødvendighet ble gjort til vår salighet, er ved dette, - nemlig ved Hans omskjærelse og Hans navn, - begynte og siden fullendte. For ved Hans omskjærelse skulle loven opphøre, ha sin oppfyllelse og ende ,- men i Hans navn Jesus skulle evangelium begynne.
Derfor skal deres kjærlighet tenke over hva det er for en høy Guds visdom, som i Kristi omskjærelse er forrettet, nemlig at de to høyeste lærdommer i hele Skriften kommer sammen i Kristi omskjærelse: Den ene, nemlig loven, blir oppfylt og får ved Ham sin ende. Den annen, nemlig evangelium, tar sin begynnelse med navnet Jesus. Ved lovens oppfyllelse i Kristus er all fortjeneste til salighets mottagelse ved egne gjerninger fratatt oss. Ved navnet Jesus er troens rettferdighet opprettet, for ettersom Han er vår Jesus, vår frelser, så er det jo ikke våre gjerninger.

4. Av denne lovens oppfyllelse flyter nå samvittighetens sanne, åndelige frihet og glede, som Paulus herlig beskriver: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren."
Dette vil si så mye: La oss takke Gud for at Kristus er oss født, og har oppfylt loven,  oss til gode. For tidligere, - enda før Han kom, - var og lå vi under et tungt åk og en svær byrde, var treller, fangne og innesluttet under loven i stadig frykt og angst under en hård og streng tuktemester, som stadig jaget, forskrekket, fordømte og forbannet oss. For det er lovens stemme: "Se, du har syndet - derfor er du fordømt! Du har gjort hva du ikke skulle, og har forsømt det du skulle ha gjort - derfor er du forbannet!"

Men nå, da Kristus har kommet og har oppfylt loven har vi blitt fri i vår samvittighet fra lovens hårde anklage, forbannelse og fordømmelse, som fra en hård og grusom tuktemester. Nå derimot, er troen på Jesu navn kommet, samt nåden som trøster oss, at Kristus har oppfylt loven for oss.

5. Av dette flyter nå i store anfektelser og dødsnød, en sann bestandig trøst imot lovens og den onde samvittighets anklage. Men for at dere skal kunne fatte denne trøst, så må dere vite og forstå, hva lovens anklage nå er for noe. For mange kan si: Hva har jeg å gjøre med loven? 
Svar: Lær her, at lovens anklage ikke er annet, enn når din samvittighet anklager, bedrøver og forskrekker deg i ditt hjerte for dine mangfoldige synders skyld, de som du har gjort imot loven - for loven er ikke utenom deg, men i deg, skrevet i ditt hjerte og samvittighet. Den anklager deg heller ikke utenfra, men inneni deg. Der fordømmer den, der viser den deg helvetes ild, Guds evige vrede og den evige fordømmelse, som også Paulus taler om: "Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven."

Forstå dette vel: det skjer i deg, og ikke alene skjer dette i de grovere syndere, men i de hellige. For om du enn ikke hadde begått noen virkelig synd, så er du likevel av naturen et vredens barn, solgt under synden, har aldri elsket Gud av hjertet eller rettskaffent forlatt deg på Ham. Denne medfødte urettferdighet forbanner og fordømmer alle hellige, om de enn ikke hadde gjort noen utvortes synd. Vi finner mye om dette i den Hellige Skrift - de helliges store klage, hyling, skrekk, frykt, angst, sitring og beven, som det er beskrevet i den 38 salme.

Lovens kraft reiser seg i store anfektelser og i dødsnød. Trøst deg da imot dette, med at du i Kristus har forløsning fra loven, ettersom det kjære Kristusbarn så villig har gitt seg inn under loven, - som Han dog ikke var noe skyldig - for i lovens oppfyllelse ligger all vår trøst og salighet.

1. Derfor har Han oppfylt loven for oss og forløst oss fra dens anklage, og det er den rette åndelige frihet.
2. Derfor har vi syndenes forlatelse ved Hans blod, fordi Han har tilfredsstilt lovens krav.
3. Derfor har vi Guds nåde og yndest, fordi Han i vårt sted har vist fullkommen lydighet overfor loven.
4. Derfor har vi velsignelse av Kristus, fordi Han har tatt bort lovens forbannelse.
5. Derfor har vi barnekåret og barnerettighet, fordi Han har oppfylt loven, som alltid gjorde oss til treller.
6. Derfor har vi den rette samvittighetsfrihet fra Guds vrede, død og fordømmelse, fordi Han har forløst oss fra lovens trelldom - for fra denne lovens trelldom kan vi ikke bli fri på annen måte, enn ved at Kristus måtte bli en trell for oss, og med sin lydighet, ydmykhet og blodsutgytelse tilfredsstille lovens krav.

La oss derfor av hjertet takke Kristus for denne Hans hellige lydighet, ydmykhet og blodsutgytelse, som Han har tilfredsstilt lovens krav med - for se! hvilke store goder har vi ikke av lovens oppfyllelse?

Omskjærelsen lærer oss også Kristi store kjærlighet imot oss, idet den viser oss på hvilken måte Kristus ville forløse oss, nemlig med sin død og blodsutgytelse. Og herved ser vi hva for en underlig lege Kristus er - for, for å gjøre oss sunne og lege oss, så sårer Han seg selv, noe andre leger jo ikke gjør. Men denne skåner oss og griper seg selv an, vil ikke gjøre oss smerte, men tilføyer seg selv smerte. Han lar seg hudstryke, såre, korsfeste og døde, og hjelper dermed oss. Han lar seg forbanne for at vi må bli velsignet. Han lar seg såre, for at vi må leges. Han lar seg døde, for at vi må leve. Han gjør seg selv til trell, for at vi må bli fri. Derfor må vi anse Kristi omskjærelse meget annerledes enn andre folks omskjærelse - for andre mennesker ble omskårne for å innlemmes i nådepakten og blant Guds folk, og hadde slik en legedom imot arvesynden. Men dette har Kristus ikke trengt til, for Han er selv nådepakten og er ren fra arvesynden, og av den grunn har Han ikke for seg selv, men for oss påtatt seg omskjærelsen, likesom Han også senere lider døden, ikke for sine synder, men for våre synder. .

Til toppen

Av W. F. Besser

...fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv.

På den åttende dag av sitt jordeliv trådte Han altså høytidelig inn i det embete, som Han 33 år igjennom med bønner og ydmyke begjæringer, med sterkt rop og tårer har forvaltet, for at Han "fullendt" i lydigheten, fullkommen ble det som Han ved omskjærelsen hadde påtatt seg - å i evighet være "opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham."

"Døden på korset, den blodige, smerterike, er den store utgang på den lydighet som det hellige barn begynner med omskjærelsens bloddråper og smerter," sier Løhe.

St. Augustin bruker en vakker lignelse og sier: "Den Herre Jesus går frem på kjøpmanns vis. Han var kommet til verden for å løskjøpe oss fra den evige fordømmelse - ikke med gull eller sølv, men med sitt eget dyrebare blod. I dag gir Han allerede straks de første blodsdråper på handelen for våre sjeler - på korset betaler Han siden den fulle pris."

Dette Hans embete, Hans forløsningsverk, alt hva Han har gjort og lidd for oss, er innbefattet i det navn, som ved omskjærelsen ble tillagt Ham, - i navnet Jesus, - som det ble nevnt av engelen, før Han ble unnfanget i mors liv, for at det som står skrevet skulle oppfylles: "Herren har kalt meg fra mors liv av." Jes.49,1.

Vår frelser heter Jesus, det er hjelper, redder, saliggjører, og Jesus er hva Han heter. Hans navn betegner Hans vesen. Han har brakt alt det i stand og virkelig gjort det som Hans navn gir løfte om: Han har frelst sitt folk fra deres synder. Om dette navn forkynner Peter: "...det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved."

Nå har vår Gud et navn som uten frykt kan påkalles av oss syndere, nå gjelder det rett salig hva Skriften sier: "Herrens navn er et fast tårn - til det løper den rettferdige - rettferdig ved Ham, som for sitt navns skyld gjør de urettferdige rettferdige - og blir berget (skjermet)."

Hva en synder har i dette navnet, Jesus, det kan man ane, når man minnes de ord som Herren en gang sa til Paulus, da han ennå var den fnysende Saulus: "Jeg er Jesus, Ham du forfølger!" Da smeltet det hårde hjerte. Jeg er Jesus! Denne kjærlighet seiret. Med navnet Jesus vil vi engang hilse Herren, for i dette navn er Han blitt opphøyet. Da vil vi for Hans åsyn, i salig beskuelse erfare, "at dette navn som under Hans fornedrelse har vært et vitnesbyrd om Hans skjulte herlighet, etter Hans seier er blitt den søteste lovsang for Hans person og Hans gjerning, den ringeste, men samtidig den største takkesalme av den menneskehet som Han har frelst fra deres synder."

- Enda en historie om det dyrebare Jesu navn. Da en gang en, som i en mørk tid hadde vitnet om Jesus (Gellert), lå på sitt dødsleie, ba han sine venner, at, om han ellers ikke kunne ta til seg noe, om man bare ville nevne frelserens navn for ham. Dette skulle nok gi ham kraft og vederkvegelse. Denne mann har forstått hva som ligger i navnet Jesus.

Den Herres Jesu omskjærelses - og navnedag er vår nyttårsdag. Skjønnere og mer velsignet kunne vi jo ikke begynne det nye år, enn ved på ny i troen å tilegne oss den dåpsnåde, i kraft av hvilken Jesu omskjærelse og navn er vår eiendom (Kol.2, 11-14). Vår "basunklangsdag" (4 Mos. 29,1), må gi den tydelige tone: Jesus! - så skal Gud komme i hu oss, så Han frir oss fra alt ondt. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Jeg og mitt hus vil tjene Herren i dette nye år.

Jeg har ofte hørt folk si, at det er forunderlig, at et så lite, ubetydelig og uviktig evangelium er forordnet på nyttårsdag, hvori det ikke står noe mer enn at Kristusbarnet på denne dag er omskåret og har fått navnet Jesus.
Jeg svarer, at folk er forunderlige, som sier slikt. Ut av hele Bibelen, vet jeg ikke noe skjønnere evangelium å velge, enn nettopp dette med det søte Jesu navn.
Jeg finner nettopp i det, at vår frelser på denne dag er omskåret og har mottatt sitt kjære Jesusnavn, en underfull Guds styrelse.
For nå står da navnet "Jesus," - Gud være takk, - skrevet i det nye årets panne, og vi treder inn i det nye år gjennom en dør, som ikke kan være skjønnere! for over denne dør står navnet "Jesus."

Så roper jeg ut til dere alle, den beste nyttårshilsen, som lyder slik: I Jesu navn treder vi inn i det nye år!
Nå kan vi trøstig trede inn - for så dunkelt det nye år enn ligger fremfor oss, og vi vet ikke i minste måte, hva det vil bringe oss, glede eller sorg, liv eller død, så lite anfekter det oss nå, for vi treder inn i Jesu navn, og vi vet, at ingen kan rive oss ut av Hans hender.

1. I dette Jesu navn vil vi da leve.
Og hør da nå hva deres tro sjelesørger kaller dere til. Jeg kaller dere ikke til noe annet, enn hva jeg selv gjør.
Hver morgen når jeg står opp, før jeg forlater mitt kammer, bøyer jeg mine kne for den Herre Jesus og tegner meg med det hellige kors og sier: I navnet Gud Faders, Gud Sønns og Gud Den Hellige Ånds, Amen!
Dernest ber jeg langsomt og andektig ord etter annet de tre trosartikler og sier deretter: I denne tro vil jeg også i dag leve og dø, og i denne tro vil jeg forsake djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen, vil fornekte det ugudelige vesen og de verdslige lyster og leve tuktig, rettferdig og gudfryktig i denne verden til min kjære Herres Jesu Kristi ære. Så ber jeg enfoldig min lutherske morgenbønn, som dere jo alle kjenner fra den lille katekisme, og dette er meg til glede og styrkelse gjennom hele dagen.

Når jeg da har forlatt mitt kammer, da samler jeg hele huset, og vi holder vår morgenandakt med bønn, lesning av Guds ord og sang, som det hører til.
Og da går enhver glad til sitt arbeid.
Og når man slik har begynt dagen, skulle det da være mulig å leve dagen hen uten Jesus? Nei, da kan intet skje, som er imot troen, da kan ingen Satans gjerning, intet verdslig vesen, ingen syndegjerning fullbyrdes med vitende og vilje - for da roper en røst i hjertet: Løgner, vet du ikke, hva du i dag morges har bedt?
Men har jeg slik oppriktig i Jesu navn begynt dagen og stilt meg på min dåpspakt, hvor glad er jeg da ikke hele dagen! - for da vet jeg, at jeg er et Guds barn, like så visst som jeg er døpt, og Gud er min Far.
Til denne Far har jeg da i kraft av denne dåpsnåde fri adgang, selv da, når jeg imot min vilje og vitende har syndet, og kan hente meg syndsforlatelse, så ofte jeg behøver den - et barn går aldri forgjeves til sin far.

Jeg venter heller ikke med denne bønn om tilgivelse inntil kvelden, - men så ofte som jeg til min bitre smerte overbevises om, at jeg har syndet, går jeg straks til Jesus - for jeg kan ikke holde ut å leve i synd, og jeg ber om forlatelse, om det også skulle være hundrede ganger.

Slik er jeg hele dagen glad og salig i Ham. Derfor kan jeg heller ikke nyte noen mat uten bønn og takksigelse verken morgen, middag eller kveld. Av den grunn gjør jeg, hva den lille katekisme foreskriver, jeg ber før måltidet og takker, før jeg forlater bordet - for Jesus har dekket bordet for meg, og all mat helliges ved ordet og bønnen.

Men mitt dagsverk går hen med å være tro i mitt kristenkall og i mitt særegne kall.
Og hvordan kunne jeg annet, da jeg som en døpt kristen vil leve i Jesu navn.
Jeg trakter altså etter å være en tro kristen, en tro prest, en tro husfar, for det er mitt kall.
Og slik må dere også la det være deres oppgave. For å fare omkring med all slags fremmede ting og høytravende prat, det er ikke ditt kall. Men å være en tro tjenestegutt, en tro tjenestepike, en tro håndverker, en tro bonde, en tro mann, en tro kone, i ord og gjerning å bevise seg tro som sønn, som datter, som far, som mor, - det er ditt kall, og ved det være en tro kristen, som i rettskaffen tro og hellig vandel vandrer for Gud, slik lever du i Jesus.
Og kommer så kveld etter fullendt dagsverk, da igjen kveldsgudtjeneste med hele huset under felles bønn, sang og lesning, og slik ender dagen med Jesus, likesom begynnelsen er gjort med Ham.

Nå kan enhver ennå for seg avgjøre med Herren, hva han især har å avgjøre med Ham, og jeg roper til deg: Gjør det nettopp slik i ditt kammer, som jeg etter den beskrevne måte gjør om morgenen, bekjenn din tro, tegn deg med det hellige kors osv., og jeg sier deg, du kan sove så fornøyd inn som et barn ved sin mors bryst - for da ligger du i Jesu armer.

Slik er det å leve salig i Jesus, - i sannhet et salig liv. Jeg vil ikke bytte med noen konge.

Men den kjære frelser Jesus Kristus har også gitt oss den kjære søndag, Hans hellige dag, som i Bibelen kalles Herrens dag, og på denne dag sin skjønne gudstjeneste og sin hellige nattverd.
Da lar Han sitt hellige ord forkynnes for oss, da er hele Guds menighet forsamlet for å love og takke Herren, da har Herren dekket sitt bord for å gi de hungrende og tørstende føde med sitt sanne legeme og blod i brød og vin.
Det er de rette gledesdager for den kristne, som lever i Jesus.

2. I Jesu navn vil vi også lide.
Guds Sønn, har i dag, da Han ble omskåret, måttet begynne sin lidelse og utgyte sin første blodsdråpe.
Dette skal minne oss om, at også vi har lidelser å gjennomgå dette år, som nå ligger foran oss. Jeg behøver sannelig ikke å være noen profet for å forkynne dere, at mange slags lidelser vil komme over oss i dette år. For det står tydelig skrevet, at vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, og den Herre Jesus sier også selv: "Den som vil være min disippel, han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg," - og igjen står det skrevet, at de, "som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt."

For at vi også skal vite, at ikke en eneste er unntatt fra slike lidelser, så vitner den hellige apostel Peter, at de samme lidelser kommer over deres brødre i verden (1 Pet.5,9).

Hvilke lidelser vil da ramme oss?
Det vet jeg ikke, for jeg er ingen profet. Men at lidelser vil ramme dere, det vet jeg, for det står så i Skriften.
Sykdommer kan ramme oss - ingen av oss er sikre for det - for vi er syndere. Og så visst som døden er syndens lønn - like så visst er også sykdom syndens lønn - for uten synd var ingen sykdom gitt. Adam og Eva har ikke vært syke i paradiset - for de hadde ennå ikke syndet. Og når vi en gang kommer til himmelen, skal vi heller ikke mer være syke - for der er ingen synd mer.
Derfor sier også Herren uttrykkelig om de salige: "Der skal ikke være noen sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort" (Åp.21,4).

Når du nå blir syk i dette år, det være seg litt eller mye, så bær din sykdom i Jesu navn. Gi Herren æren og erkjenn og bekjenn: Jeg er blitt syk, fordi jeg er en synder - la din sykdom bevege deg til i rettskaffen bot og sann tro fremfor alt å påkalle den Herre Jesus om syndenes forlatelse.

Har du fått syndsforlatelse, - og Herren gir deg den, for Han bønnhører enhver troende bønn, - da legg deg med din sykdom trøstig i Jesu armer og si Ham, at du vet av den Hellige Skrift, at Han ikke alene er synderes frelser, men også de sykes lege, og at Han alltid har helbredet de syke, som man brakte til Ham, med hvilken som helst sykdom de enn led av.

Slik lider du sykdommen i Jesu navn, og Herren vil snart bringe deg enten timelig eller evig sunnhet, etter hva som er mest gagnlig for deg. Av den grunn må du særlig gi akt på, at du ikke for lenge utsetter mottagelsen av den hellige nattverd, men forener deg med den Herre Jesus ved å motta Hans legeme og blod, så du kan være beredt til med glede, når Herrens time kommer, å fare herfra til Ham som har elsket deg, og med hvem du er blitt forent i sakramentet. For Satan hviler ikke med sine gruelige anfektelser, spesielt i svakhetens tider og timer - men for Jesus må han vike.

Men det er enda andre lidelser, som venter oss i dette år, likesom i alle år, såfremt vi ellers er rette kristne.
Navnlig er det det kjære kors. Ved korset forstår den hellige Skrift bare lidelse for Kristi skyld. Kristi kors er vårt kors. Fordi Guds Sønn, vår kjære Herre Jesus Kristus forkynte Guds ord og vandret etter Guds ord, derfor hatet og forfulgte Satan og hans barn Ham, - de ugudelige mennesker som ikke ville omvende seg, - og hvilte ikke, før de hadde brakt Jesus til korset.
Av samme grunn er alle profeter og apostler blitt hatet, fordi de forkynte Guds ord og vandret hellig. Og nettopp på samme måte vil det gå deg, dersom du er en sann kristen. For da kan du heller ikke la det være, du må vitne om Jesus, at det ikke er frelse og salighet i noen annen enn i Ham. Du må vitne - for Kristi kjærlighet tvinger deg til det, fordi du ikke kan tåle, at Jesu rettmessige undersåtter er djevelens undersåtter, som han har røvet fra den Herre Jesus. Og du må fremdeles gjøre det, fordi kjærligheten til brødrene tvinger deg, da du ikke med likegyldige øyne kan se på, at dine brødre løper til helvete, mens du vet veien til himmelen, ellers er du skyld i deres fordømmelse.
Når du altså vitner og forkynner Guds ord og frelsens vei og - som det sier seg selv - stadfester et slikt vitnesbyrd med en hellig vandel, så vil alle de mennesker, som lar seg bevege til å forlate sin onde vei og vandre på den Herres Jesu vei, få deg meget kjær. Men de, som ikke vil dette, men blir ved på Satans vei, for dem vil du snart bli et meget besværlig vitne, om du enn viser dem så mye kjærlighet og godhet, som du vil.
Og de vil spotte og forhåne deg, se på deg med forbitrelse og til sist begynne å forfølge deg - for de vil synde, men ikke gjøres oppmerksom på at de synder.
Ja, selv om du kunne tie, så ville de alene for din fromme vandels skyld hate og forfølge deg. For alt fromt liv er for dem en brodd i samvittigheten, og denne brodd vil de ikke ha.
Når de f.eks. ser at du ber, så sier deres samvittighet dem, at det er dårlig av dem, at de ikke ber - ser de at du lever kyskt og tuktig i ord og gjerning, så sier deres samvittighet dem, at deres utuktige ord og gjerninger er dårlige. Din oppriktighet straffer deres løgn, din edruelighet deres drikkfeldighet, din verdensforsakelse deres verdslige vesen, din ydmykhet deres hovmod, og slik går det også i alt øvrig.
På denne måte blir du dem det mest besværlige og forhatte menneske i verden, og hva list og makt og spott og forfølgelse de kan finne på, det hoper de opp på deg for å hevne seg på din fromhet.
Nettopp slik var det også med Kain.  For hvorfor hatet han sin bror Abel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.

Et slikt kors skal nå du bære i Jesu navn, og først og fremst skal du vite, ikke å holde et slikt kors for en skam, men for en ære, for det er Kristi kors, som du bærer etter frelseren.
Derfor skal du ikke bli mistrøstig eller endatil vranten over et slikt kors, som om det hendte deg noe underlig, - men du skal erkjenne, at du uten å bære dette kors slett ikke kan være Jesu disippel.
Derfor er også den Herre Jesus så langt fra å beklage oss i og med en slik korsbyrde, at Han endatil sier: "Gled dere og fryd dere, for stor er den lønn dere har  i himmelen."
"Salige er dere," sier Han, "når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld."
Det heter med ydmyk glede å bære Kristi kors i Jesu navn, så at man verdiges til, som Jesu etterfølger, å lide spott for Hans navns skyld.

Men ta nå på det aller omhyggeligste i akt, at dere ikke lider, fordi dere gjør ondt, men fordi dere gjør godt, for dette finner nåde for Gud.
Det finnes enda en annen lidelse, som ikke vil bli langt borte fra oss i det nye år, det er den uavlatelige kamp med egen synd, med verdens synd og med djevelens anfektninger, og med dette går det meget hårdt til.
Vårt onde hjerte beholder vi i oss så lenge vi lever, derfor har vi en uavlatelig kamp å føre mot kjødet. I tillegg omgir den onde verden oss daglig, så lenge vi er her på jorden, og derfor har vi også daglig den plage å se og høre denne verdens barns ugudelige gjerninger og ugudelige ord. Endelig kommer også i tillegg djevelens anfektninger, som snart vil bringe oss til vantro, især når en synd har overilet oss, som om det fremdeles ikke var nåde og tilgivelse å få, snart skyter inn tvil og bespottelige tanker i vårt hjerte som giftige piler, snart vil bringe oss endatil til fortvilelse og tungsinn, så vi endatil fristes til å tilføye oss selv noe ondt.
Lid alt dette i Jesu navn. 
Bare de er Guds barn, som i daglig kamp dreper kjødets gjerninger ved Ånden - for hos Satans barn hersker kjødet.
Bare de er Guds barn, som daglig plages av de ugudeliges gjerninger og ord - for, for denne verdens barn er slike ord og gjerninger likegyldige eller endatil behagelige.
Bare de er Guds barn, som anfektes av Satan - for Satan anfekter ikke sine venner, dem har han jo allerede i sin makt, - men han anfekter sine fiender, likesom han alltid anfektet sin arrigste fiende, den Herre Jesus, da Han vandret på jorden.
Og for at du ikke skal bli trett i slik lidelse og kamp, så tenk f.eks. bare på dette ord: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker Ham" (Jak.1,12).

Du er jo også i denne verden bare en fremmed og en pilegrim, og Luther sier, at denne verden er et vertshus, som har dette skilt: "Til djevelen." Derfor kan du ikke vente annet i denne verden.

Så gå da i Jesu navn rolig og modig frem, våk, be, bruk nådemidlene og ifør deg hele våpenrustningen, som er beskrevet i Jesajas' sjette kapittel, da behøver du ikke å være engstelig, du vil seire, like så visst som Jesus lever, og Jesus er din.

3. I Jesu navn vil vi dø.
Hvem vet, om ikke dette år, som vi i dag begynner, vil bli vårt siste?  - om vi ikke skal dø i dette år? Dere vet jo hva Skriften sier: "Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det" (Jes. 40,6-7).
Det er slik, som vi synger i en salmebok: "Hvem vet hvor nær meg er min ende, se tiden meget hastig går - hvor lett og snart kan det seg hende, at jeg mitt vandrebudskap får!

Og nå spør jeg deg, du kristen, når nå Herren i dette år kaller deg til døden, har du da lyst til å dø? - og vet du ganske sikkert, at du er salig?
Men nå hører jeg en av dere si: Hvorfor vil du forbitre oss det glade nyttår med dødstanker og la oss høre ugleskriket? Jeg svarer: Er døden deg bitter, og dødsropet et ugleskrik, så vil jeg som en tro sjelesørger ønske, at dette rop måtte så lenge, natt og dag, lyde i dine ører, inntil du av dypeste bryst lærer å rope: Jeg arme, elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!
En annen hører jeg si: Det kan være, at jeg i dette år skal dø, jeg frykter heller ikke for døden, for jeg har ført ett rettskaffent levnet, jeg er ingen drukkenbolt, ingen spiller, ingen tyv, bedrager, horkarl osv. Men at jeg nettopp skulle ha lyst til å dø, det kan jeg ikke si!
Jeg svarer deg, at hvis du vedblir slik og dør slik, så er intet sikrere enn den evige fordømmelse - for ved gjerninger og et rettskaffent liv å ville fortjene saligheten, det er fariseisk, hykkelsk kristendom, som man bedrar seg selv med.

Og den som ikke har lyst til å dø, han vil ganske visst ikke dø salig - for Paulus sier: "Jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus."

Atter andre, især slike, som er fattige, hungrige, nedtrykte, syke og elendige, som bærer livets byrde og hete, sier: Ja, jeg vil heller dø enn leve - for for meg er livet en jammerdal!
Men kjære! det er sannelig ikke å berede seg rett til døden, når man ønsker å dø for å bli kvitt livets byrde og trykk. Jeg vil dog så gjerne, at dere skal dø salige, om Herren i dette år kaller dere bort. Hør derfor av Guds ord, hva som kreves for en salig død.
Den hellige apostel Paulus sier: "For meg er livet Kristus, og døden en vinning."
Den hellige Stefanus sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd."
Den hellige apostel Peter sier, at Herren har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig, ubesmittet og uvisnelig arv, og at vi da skal fryde oss med usigelig og herlig glede og oppnå målet for vår tro, sjelens frelse.

Av alt dette ser du, at du ikke kan bli salig uten i den levende tro på vår Herre Jesus Kristus, den korsfestede og gjenoppstandne. Denne Jesu må være ditt liv, da er døden deg en  vinning.

Jeg har stått ved ett seksårig barns sykeseng - det led mye og drog ånden med smerte. Foreldrene stod ved sengen og gråt. Men barnet sa: "Far og mor, dere må ikke gråte, - jeg vil nå gå til Jesus, og jeg skal leke med englene, og Jesus vil ta meg til seg." Da smilte barnet ennå en gang glad og salig og gav far og mor og meg hånden, vi bad, og det sov salig og blidt inn.

En annen gang stod jeg ved en fars seng. Syv barn stod hulkende omkring ham - han hadde nettopp mottatt den hellige nattverd. Mor, sa han til sin kone, idet han rakte henne hånden, vær rolig, den Herre Jesus vil være mine barns far og din dommer. Barn, sa han, gråt ikke, Jesus vil være deres far og bedre forsørge dere enn jeg. Jeg går nå til paradis, til den Herre Jesus, der vil jeg vente dere, kom alle etter, men hør:Ingen av dere må utebli!
Far, ropte en liten gutt, vet du visst, at du går til Jesus i paradis? Ja, jeg vet det visst - for jeg har i troen mottatt Jesu legeme og drukket Hans blod - nå kan Han ikke glemme meg, jeg blir hos Ham, og Han hos meg. Min Gud, jeg ber, gjør bare for Kristi blod, min siste avskjedstime god!
Far, sa en annen, hva skal vi gjøre for å komme etter deg til paradis? Han svarte: Dere må tro på Jesus, elske Jesus og adlyde Jesus. Da falt vi på kne ved hans seng og bad, og idet jeg uttalte det ord: Herre, du vil forløse meg fra alt ondt, da reiste han seg kraftig og med gledesstrålende ansikt og ropte med høy røst: "Og du vil hjelpe meg frem til ditt himmelske rike."
Og da vi hadde endt bønnen med de ord: Deg være ære fra evighet til evighet, amen! da sank han tilbake og oppgav ånden.
Jeg vet visst at han døde salig. Og bare slik kan også dere dø salig i denne levende tro på Jesus Kristus, den korsfestede og gjenoppstandne Guds Sønn.

Mine kjære, spør dere selv oppriktig, om dere har denne levende tro. Se, i denne tro har vi i sannhet syndenes forlatelse, og hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.
Alene denne tro gir oss det levende håp om den uforgjengelige, ubesmittede og uvisnelige arv, som apostelen taler om.
Og jeg vitner for dere, at i hele den tid jeg har kjent Kristus og forkynt Ham, aldri ennå har sett noen dø salig uten i denne levende tro på Kristus, som ene og alene grunner seg på Guds ord og sakrament.

Ved det dyrebare evangeliums forkynnelse tilbys deg syndenes forlatelse - for det forkynner: I Kristus har vi ved Hans blod forløsning, som er våre synders forlatelse.
Ved bønnen ber du om troen på denne syndenes forlatelse og anroper Jesus: Herre Jesus, gi meg den sanne tro, gi meg syndenes forlatelse ved ditt dyrebare blod.
Ved den hellige nattverd mottar du syndenes forlatelse og det like så visst som du, idet du eter og drikker Jesu Kristi sanne legeme og blod, hører Hans munns ord: Det gis og det utgytes for deg til syndenes forlatelse. Når man nå vet hvor underbart det salige paradis, hvor sjelen kommer etter legemets død, er, og hvor tusende ganger skjønnere og herligere den nye jord er, hvor vi etter legemets oppstandelse skal bo med alle salige hos Jesus i uforstyrret fred og i evig glede og herlighet., - da heter det i sannhet: "Død hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?"
Og man kan med Paulus si: "Jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus."

Å, mine kjære, hvor aldeles fattige og elendige de mennesker er, som ikke har Jesus - og derimot hvor rike, ubeskrivelig rike de troende er, som kan si til Jesus: Min Herre og min Gud!
Søk derfor Jesus og Hans lys, alt annet hjelper deg ikke.

Nå mine kjære, denne Jesus har jeg forkynt for dere, så lenge jeg har vært hos dere - denne Jesus har jeg i dag forkynt for dere, og jeg vil fremdeles forkynne Ham for dere og intet annet, og intet annet vite enn Jesus alene, den korsfestede og gjenoppstandne, som forlater de troende deres synder og gjør dem salige ved Ordet og sakramentet.
En gang kommer dagen da vi sammen med hverandre åpenbares for Herrens trone. Da skal dere erfare, at jeg har forkynt den rette vei for dere, den eneste rette vei, og da skal det også åpenbares, om vi har vandret den eneste rette vei. Og jeg forsikrer dere, at den av oss som ikke dør salig, men går fortapt, han går fortapt, fordi han ikke har levd og ikke er død i troen på Jesus.

Til toppen