Engelen Gabriel utsendes
Luk. 1, 26 - 38.

Av C. O. Rosenius 1816 - 1868

Er vår arme, falne og fornedrede slekt blitt så høyt hedret, at Guds evige Sønn har gitt seg inn i vår slekt, er blitt en av oss, er blitt vår blodsfrende, - å, da vil jeg ikke vite mer, da er vår slekt sannelig blitt så æret og opphøyet over alle engletroner, ja opp til selve himmelen, at man vel må si, at den skade, skjensel og fornedrelse som vi ved syndefallet led, er mer enn rikelig hevnet og erstattet, slik at det nå er den aller største ære å være menneske, ja at de hellige engler, som Luther sier, sannelig har grunn til å ønske: "Akk, den som var menneske!"

Det er sant hva Luther anmerker, at siden Guds Sønn er blitt et menneske, burde det da ha den frukt og virkning på oss, at vi inderlig burde elske og glede oss over alt som heter menneske, og aldri mer kunne bære uvennlighet imot noe medlem av den slekt.

Alle kristne burde også til deres trøst og oppmuntring mot all livets gjenvordighet senke seg noe dypere i denne betraktning og be Gud om nåde til å få den inn i hjertet, slik at de med stor forundring og glede kunne si: "Nå vil jeg intet mer! Guds Sønn er et menneske, og jeg er også et menneske. Da vil jeg intet mer, da skal det bli vel med alt!" Det finnes sannelig heller ikke noen mer avsindig galskap på hele jorden enn denne, at vi kan glemme dette store forhold og la en eneste sak bekymre oss slik, som om vi ikke hadde noe håp. Er Guds Sønn blitt vår slektning og blodsfrende, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss mennesker, enn vi vanligvis tror. Da kan det ikke være, som det ofte forekommer oss, at Gud er fjern og likegyldig til oss, nei, da må det bare ligge en dyp fordølgelse til grunn, noen underlig lek med oss, når Han forholder seg slik, som om Han ikke brydde seg om oss.

For når jeg alvorlig tenker etter, først hva jeg ser med øynene, at Gud skapte alt som er på jorden for mennesket, at mennesket var formålet for Hans tanker i hele skapelsen, og dernest dette nådeunder, at Han forener seg med mennesket i slektsforhold, i blodsbånd, da sier jeg: La dette Guds hjertelags aller største bevis gjelde fremfor alt som du ellers erfarer, føler og synes å se med øynene.

Her, idet Gud hengir sitt eget hjerte, sitt eget vesen, sin enbårne Sønn i vårt kjød, skal du se hvordan Gud egentlig og i sannhet er sinnet. Han må til vår bestandige tuktelse og det gamle menneskets korsfestelse ofte vise seg helt annerledes, først med lov og truende språk innvortes bekymre, hugge, såre, pine og dernest utvortes salte og døde det gamle menneske med mye bitter bedrøvelse og forskrekkelse.

Da kommer vi stundom i en alvorlig forundring og spør: "Hvordan er Gud egentlig sinnet, kanskje jeg har hatt et altfor liflig bilde av Ham?"  - Å, en giftig fristelse av den grumme Satan selv! Da gjelder det at du fastholder denne Guds vesens rette bevisning. Slik er Gud egentlig sinnet i sitt hjerte, som du ser av det store bevis, at Han hengir sitt hjerte, sitt eget vesen for mennesket og gir seg i slektsforhold, i blodsbånd med oss.

Ja av det aner jeg, at det finner sted et inderligere samfunn mellom Gud og mennesket enn vi vanligvis tenker, og at Gud "ikke er langt borte fra noen av oss, for vi er Guds slekt."

Men ennå mye mer forstår jeg om det, når jeg også får se selve formålet, det ubegripelige kjærlighetsunder - formålet, hvorfor Guds Sønn er blitt menneske, nemlig at Gud selv ville godtgjøre det som var vår skyld i mot Ham, for at vi for annen gang skulle få vårt liv gitt av Hans hånd.

Til toppen

Av Christian Scriver 1629 - 1693

Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Av dagens tekst kan den hellige jomfru Maria fremstilles for oss først etter sin ringhet. Sant er det at hun nedstammer fra Davids kongelige slekt, hvis arvesete og eiendommer i fordums tid hadde vært i Betlehem, men de ulykkelige tider og det jødiske folks forvirrede tilstand hadde drevet henne, sammen med Josef, - som var av samme slekt, - til Nasaret, nesten ved jødelands ytterste ende og grense, hvor de uten tvil ikke hadde annet, enn det de ved sine henders arbeid brakte til veie. For at de har vært fattige og foraktet, viser seg av den velsignede jomfruens lovsang, i hvilken hun kaller seg en ring tjenerinne, likesom også av alle de omstendigheter som de hellige evangelister med flid har anmerket.

Slik sier de at denne jomfru, av mangel på rom i herberget, ved Jesusbarnets fødsel har hjulpet seg med en stall, svøpt Ham i kluter og lagt Ham i en krybbe. Senere har man også forarget seg mye over den Herre Jesus på grunn av Hans fattige foreldre og sagt: "Er ikke dette tømmermannen Josefs og Marias sønn?" Heller ikke må man glemme at innbyggere i Nasaret ikke har vært de beste folk, men hatt et slett rykte. Det viser også det, at de har støtt den kjære Herre ut av byen, og ført Ham ut på toppen av fjellet deres by er bygd på, og villet styrte Ham utfor (Luk. 4,28 ff.). Og da Filip forkynte Natanael, at han hadde funnet Jesus, Josefs sønn, torde han si uten skam: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh. 1,46).

Ved det må man likevel særlig gi akt på dette, at om det enn på den tid var gått langt nedad med Davids hus og Isais stamme, og Josef og Maria var satt i en elendig tilstand og likesom var støtt ut i en mørk krok, kjenner likevel Gud Herren dem og har øye med dem, ser i nåde til dem og utvelger den foraktede, fattige pike fremfor alle andre kvinner i hele Judea til å bli Messias' mor.

Av dette lærer vi, at ingen ulykke, ingen elendighet, ingen armod, forakt og annet kan skille de troende og fromme fra den faderlige omsorg og varetekt, ja fra Guds kjærlighet og nåde. Det viser at den store og opphøyede Gud, - hvor høyt Han også har satt seg, - likevel ser på de lave i himmelen og på jorden, slik at de lave, fattige og foraktede i verden nettopp er de, ved hvem og mot hvem Herren pleier å gjøre store ting. Og derfor pleier Herren å fornedre mang en, for at Han senere kan opphøye ham desto herligere. Fordi Guds nåde og makt er klarere, når den viser seg mektig i svakhet, høy i fornedrelse og rik i armod.

Så vær nå trøstet dere arme og ringe sjeler som verden forakter, - dere, som bebor byens usle kroker, dere, som ved ulykkelige tider og alskens uhell er støtt hen i en krok i armod og forakt - vær bare fromme, vandre i Guds frykt og stå fast i Jesu kjærlighet, så vil Herren komme dere i hu og sørge for dere, slik at dere med David kan bekjenne: "Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg" (Slm. 40,18).

Jeg tilstår, at hvis det var noen armod, forakt og ring tilstand som kunne utelukke meg fra Guds åsyn og varetekt, så ville jeg anstrenge meg av all makt for å fly dette, men da dette ikke kan skje eller kan skille meg i minste måte fra Guds kjærlighet, hvorfor skulle jeg da avsky den tilstand som gjør meg skikket til å motta mer av Guds kjærlighet.

Vi skal videre betrakte Maria etter hennes høyhet. Gud verdiger henne et englebudskap. Han forsikrer henne om sin nåde, og at hun er høyt aktet i himmelen. Gud Fader elsker henne og har utkåret henne som et utvalgt kar til sin Sønns mor.

Guds Sønn verdiger hennes legeme å være Hans bolig, slik at tempelet i Jerusalem, hvor herlig og kostelig det enn har vært, ikke kan sammenlignes med jomfruens liv, og hin herlighet var for intet å akte mot hennes overvettes herlighet. Hun bærer et hellig pant under sitt hjerte, som langt overstråler alle edelstener, perler, verdens gull og sølv. Hennes sønn og hennes legemes frukt kalles Guds Sønn. Den Hellige Ånd svever over hennes helligede legeme likesom fordum over vannene, og bereder der inne den aller edleste manndom, som Guddommens fylde skulle bo i.

Hvilken forstand kan nå begripe og grunne ut, hvor stor lykksalighet denne fattige og av verden foraktede pike har hatt? Hvilken tunge kan si ut hennes verdighet og ære? La oss nå av det lære, at alle troende og fromme er delaktige i samme nåde og ære. Visstnok har denne velsignede mor noe særlig i dette, at hun er en egentlig såkalt mor til Guds Sønn, Han som er blitt menneske, - men hun har også noe felles med oss, nemlig troen, som gjør henne og oss alle verdige foreningen og samfunnet med Guds Sønn, Han som ved troen bor i våre hjerter, slik at enhver kan si med den hellige apostel: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg."

Denne forening, denne iboen, dette samfunn er visstnok åndelig, men like fullt sant. Lær derfor å akte dette høyt, dere fromme sjeler, at dere har iført dere Kristus i den hellige dåp, at dere henger som grener ved vintreet.

Blant oss mennesker skattes ellers en forening etter dens verdighet som en forenes med, f.eks. når en foraktet pike ved giftermål forenes med en rik og ansett borger aktes hun lykkelig, - når hun ekter en adelsmann, skattes hun ennå lykkeligere, men lykkeligst når en fyrste eller konge gjør henne verdig til sin gemalinne, - men hvem ser ikke, at en forening med Guds Sønn, Han som har himmel og jord i sin makt, overgår alt dette? Hva kommer det nå av at dette alltid ikke skattes av oss etter sitt verd? Det kommer av det, at denne verdighet overgår all forstand, idet vi først i himmelen vil lære rett å forstå den.

Til toppen

Av August Hermann Francke 1663 - 1727

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

"Vær hilset," sa engelen, "du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!"

Dette var hans hilsen, ved hvilken vi alltid minnes på at han var sendt av Gud, for slik må vi nå også anse denne hans hilsen, ikke som om den var brakt Maria fra engelen, men som brakt henne ved engelen fra Gud selv. Engelen talte som i Guds sted. Derfor hskal vi av hans ord mye mer å erkjenne Guds vår himmelske Fars, enn hans (engelens) eget hjerte.

Maria var nå vel den, som Kristus skulle fødes av, men Kristus og Hans forløsning vedkom likevel ikke bare Maria, men alle mennesker - slik trenger heller ikke vi å merke oss Guds kjærlighet bare til Maria, i engelens hilsen, men til alt som heter menneske.

Han sier til Maria: "Vær hilset!" eller, som det lyder på gresk, "gled deg, du benådede," - men hva er det annet, enn som om den himmelske Fars hjerte åpnet seg for alle mennesker - alle dem som ligger under syndens elendighet, og sa til dem: Glede dere, dere arme syndere, for hitinntil trykker vreden og unåden dere for syndens skyld, men dere er nå høyt benådet, - nå går nåden opp over dere. Han sier til Maria: "Herren er med deg!" men hva er det annet, enn som om han sa til oss alle: Hitinntil har deres synd og udyd skilt dere fra Gud, men nå møter Gud dere alle med sin kjærlighet, vender seg til dere i sin kjærlighets Sønn, gir dere den lovede Immanuel, så dere nå kan si med glede: Her er Immanuel, det er, Gud med oss.

Å, hvilken kjærlighet er det ikke, at Herren begynner å være med oss, før vi ennå er med Ham! Det er det som Johannes sier: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud (først), men at Han har elsket oss (først)"  (1 Joh. 4,10-19).

Han sier til Maria: "Velsignet er du blant kvinner" - hva er det annet enn, enn som om Han sa til os alle: Likesom menneskene ved Adams fall har pådratt seg selv forbannelsen, så har Gud nå besluttet å velsigne alle folk i den lovede Abrahams sæd.

Maria var vel den velsignede blant kvinner eller fremfor alle kvinner, som noen gang hadde levd eller skulle komme til å leve, men hun var ikke slik den velsignede, som om den lovede velsignelse i Abrahams sæd vedkom bare henne. Det være langt fra, den vedkom alle folk (se 1 Mos.12), men ved troen var hun den Herrens velsignede, og i det ytre beholdt hun dette fortrinn i velsignelsen, at hun skulle være Herrens mor.

Slik bør vi da ved troen, igjennom  alle de ord som engelen har talt til Maria, se inn i Guds evige kjærlighet til alle mennesker, som har åpenbart seg i dem.

Men teksten sier om Maria, at hun, da hun så engelen, ble forskrekket over hans tale og har tenkt, "hva slags hilsen dette kunne være." Slik gikk det henne, ikke bare fordi hun var en skrøpelig kvinne, men fordi hun, så vel som andre Adams barn, ved syndefallet var blitt fremmedgjort fra det trøstelige og tillitsfulle samfunn med Gud. Før fallet har det ikke vært sånn. Mennesket skulle uten frykt og redsel ha hatt sin omgang med Guds engler, ja med Gud selv. Men etter fallet finner vi, at endatil Guds hellige har fryktet og er blitt forskrekket, når de har sett noe englesyn, som man kan se hos Moses, Jesaja, Esekiel, Daniel og andre. For selv om de elsket, og ble elsket av Ham, så hang likevel den av synden menneskelige skrøpelighet ved dem, slik at de ved den slags anledninger var unnselige og fryktet.

Slik ble da også Maria forferdet over engelens tale, og ikke bare hans åpenbaring var årsak til hennes forferdelse, men endatil hans hilsen og tale. For "hun tenkte," står det, "hva slags hilsen dette kunne være." I denne hilsen var en forkynnelse av Guds store kjærlighet til Maria innbefattet - da tenkte hun nå: Å! hvem er jeg, at Gud sender meg et slikt bud? Hvem er jeg, at Gud lar meg høre: "Frykt ikke?" Hvem er jeg, at jeg skal hete "den benådede?" Hvem er jeg, at Herren lar meg vite, at Han er "med meg?" Hvem er jeg, at jeg skal hete "den velsignede blant kvinner?"

Men her må vi se dypere inn i saken. Likesom det gikk Maria for hennes del, slik går det ennå enhver sjel, når Gud først i Ånden åpenbarer den sin kjærlighet. For da møter Guds nådes og menneskets store uverdighets erkjennelse hverandre. Ville enn sjelen gjerne glede seg over den overmåte store nåde og kjærlighet, så kan den likevel for sin store uverdighets skyld ikke fryde seg annerledes, enn med frykt og beven, er meget redd og unnselig, som om den ikke torde så dristig tilegne seg den umåtelige trøst.

Guds nådes glans er så stor, at det svake troens øye, som ennå er uvant med dette klare lys, ikke straks kan tåle å se på den. Vi ser da at engelen her handler ganske slik, som det etter den Hellige Skrifts vitnesbyrd ellers pleier å skje i et slikt tilfelle. For han sa til henne: "Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud." Uten tvil sa han slikt til henne med en særdeles himmelsk mildhet og vennlighet, for ved det å komme hennes unnselige og forsakte hjerte til hjelp og sette det i den stand, at hun rett kunne motta det han på Guds vegne hadde å forkynne henne. For med dette ord pleier Gud å trøste sine troende, når de er forskrekket, at Han sier til dem: "Frykt ikke!" Dermed gir Han dem til kjenne, at de vel hadde årsak til å frykte, for deres uverdighets skyld - men at Han nå ikke vil se til deres uverdighet, men omgås dem med uforskyldt kjærlighet, nåde og barmhjertighet.

Slik unnselighet behager Gud vel, og slike unnselige er Han nådig. Guds kjærlighet kan ikke mottas med et stolt hjerte,  den kjennes ikke av noen frekk og ubøyet ånd, men blir skjult for en slik en. La oss merke oss dette vel.

"Du har funnet nåde hos Gud," sier engelen videre. På menneskets side må det ikke finnes annet enn uverdighet over alt, så hjertet ikke ser annet enn lutter nåde og barmhjertighet, som det legger seg ned i støvet for. Og slik blir også hjertet, - når Guds kjærlighet først i kraft blir åpenbart for det, - satt i den ro og den gudelige stillhet, som det blir i stand til alltid bedre og bedre å fatte og forstå denne kjærlighets overvettes rikdom ved.

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme.

Davids kongelige ætt var allerede sunket dypt fra sin fordums høyhet og glans og var berøvet all sin makt, rikdom og anseelse. Nå skulle den få igjen sin tapte storhet i Jesus: Gud Herren ville gi Ham Davids Hans fars trone. Ikke slik, at Han likesom David skulle styre et verdslig rike, men likesom David hadde befridd Israel fra sine legemlige og jordiske fiender, slik skulle Kristus gjenløse menneskene og opprette et himmelsk rike på jorden. I dette rike skal alle Guds utkårede tas opp til evig liv og salighet. Dette mener Jesus alltid, når Han taler om sin gjenopprettelse av Israels rike, om enn jødene trodde, at Han skulle gi dem igjen deres tapte jordiske makt og anseelse.
Videre heter det: "Og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme." Her må vi si med Salomo: "Salig er det land, hvis konge er edel." Salig er den menighet, hvis konge er stor og Den Høyestes Sønn! Verdslige konger besitter sitt herrevelde bare en kort tid - for døden rykker dem bort, så de må stige ned av tronen og overlate sin plass til en annen. Også riket deres går overstyr til slutt - et rike faller og et annet oppstår. Dette viser alle tiders historie oss. Daniel så i ånden de fire store monarkiers fall og sier derfor: "Og se – en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for Ham. Og det ble gitt Ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene Ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og Hans rike er et rike som aldri går til grunne" Dan. 7,13f. Denne konge er Jesus Kristus, Guds og menneskenes Sønn.
Vel har Hans rike møtt stor motstand. Jøder og hedninger raste imot Ham. Kongene reiste seg imot Ham, og de store i landet satte seg fore o styrte Ham: Herodes, Pontius Pilatus, jødenes yppersteprester, skriftlærde og folk, alle hadde sammensvoret seg for å motarbeide Hans rike. Til tross for alt dette, er Kristus triumferende fart opp til himmelen og erkjennes nå av tallrike folkeslag for kongen. Og på Hans rike, heter det i dagens tekst, skal det ikke være ende.
Men, mine elskede! en konge må også ha undersåtter i sitt rike, og hvem er da Kristi undersåtter? På dette svares: Alle dem, som Han har kjøpt seg med sin død og gjenløst med sitt blod. Nettopp dette er et viktig punkt i hensikten med Hans antagelse av menneskenaturen. Så elsket Gud verden, heter det, at Han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. I dette vises dypet i Guds umåtelige kjærlighet til oss arme mennesker. Hvorfor ble den Allmektige ved med sin godhet mot oss?  Hvorfor ber Hans Sønn så ømt: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ...den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." Hvorfor forkynner vi forkynnere så flittig, så alvorlig, så formanende, så bedende? Hvorfor arbeider den ivrige lærer så fornøyd i sitt kall? Hvorfor sender den flittige opplyser sine lærerike betraktninger og sine oppbyggelige skrifter ut iblant dere? Hvorfor kaller vingårdsmannen oss så ivrig til sin vingård? For hva annet enn å samle sjeler til Jesus, innbyggere til Hans nåderike, med arvinger til Hans arv, deltagere i Hans opphøyelses herlighet og himmelske glans.
Likesom mannen i lignelsen, befaler den gavmilde Jesus sine nidkjære tjenere å straks gå ut på byens gater og streder og føre inn fattige og krøplinger og halte og blinde og nøde dem til å komme inn, slik at huset kan bli fullt.
Men følger alle denne innbydelse? Akk nei, hvor få er ikke de, som rett forstår å vurdere denne nåde, og hvor mange er ikke de, som avfeier innbyderen med det kalde svar: Jeg er forhindret, jeg kjøpte en åker, jeg kjøpte meg okser, jeg tok en hustru, derfor kan jeg ikke komme - unnskyld meg. Verdigste kristne! Samme innbydelse går ut til dere ennå! Vær ikke iblant de utakknemliges tall, som vel mottar innbydelsen og lover å komme, men ikke kommer, og mister til sist den herlige lønn, som er forvart til alle Kristi trofaste venner.

Enda en hensikt, av ikke mindre betydning, med Kristi menneskevorden, er det, at Han tok på seg det svære, men viktige kall, å være megler mellom Gud og oss. Kan det tenkes større godhet, større nådebevis begjæres? Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som led en forsmedelig død på korset for å gjenløse den falne menneskeslekt fra fordervelse - Han vil også være vår megler, vår forbeder, vår forsvarer hos Gud! Hva er vi, Herre, at du viser oss så stor nåde? Om hvor mange av oss må du ikke si: Far! forlat dem, for de vet ikke hva de gjør? Du lønnes med uvilje, uvillighet, hårdhet og utakknemlighet, og allikevel blir du ikke trett av å banke på vårt hjerte og å be godt for oss hos din himmelske Far! Ja, mine venner, vi har erfaring for, at Jesus er den, hos hvem det ikke er noen omskiftelse - den samme i dag, i går og i all evighet. "Like mild, like saktmodig, like villig til å hjelpe er Han ennå, som Han var da Han vandret på jorden," sier en evangelisk lærer. Samme hjerte, som blødde på korset av kjærlighet til oss, det flyter ennå over av ømhet mot oss, mens Han sitter på herlighetens trone.
Så mye sikrere kan vi nå sette alt vårt håp til Ham, ettersom vi nå vet, at all makt i himmelen og på jorden er Ham gitt av Hans himmelske Far.
Å, la oss da ta vår tilflukt til Ham - kraftigere enn Han kan ingen understøtte oss i vår nød og svakhet, for for Hans makt og kjærlighet er ingenting umulig. .

Til toppen

Av W. F. Besser

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Det er som om hun sa: Har jeg forstått deg rett, at jeg skal bli mor uten å kjenne en mann? Jeg ber, si meg, hvordan skal det gå til? Og engelen oppfyller hennes bønn og sier til henne:

Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Her forkynner engelen den rette brudgom for jomfruen, Den Hellige Ånd. Han skulle bevirke, at hun ble fruktsommelig og skulle føde en sønn.
Vi må betrakte dette evangelium, som vår frelse tar sin begynnelse ved, noe nærmere, og i hjertet holde riktig fast ved trøsten av det - for her vår tro sin saliggjørende historiske grunn: "Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria."
Den Hellige Ånd beredte jomfru Maria på, at hun, helliget ved Ham, kunne motta og ta til seg Den Høyestes kraft, d.e. den høyeste Gud, som kraften og herligheten tilhører. Hun er blitt overskygget, sier Skriften - dette minner oss om den sky som overskygget paktens ark, og også om den sky som overskygget disiplene, da Herren ble forklaret for deres øyne, for at de skulle kunne holde ut den blendende glans. I stille susen kom Herren og ble menneske i Marias liv. "Faderens Ord fra evighet blir kjød i all renhet" - for helliget var det, som ble født. Den Herre Kristus er ikke, likesom vi syndere, som Han kom for å frelse, unnfanget og født i synd. Han var uten synd, og trengte ikke likesom Johannes, å helliges i mors liv, men helliget selv den jomfrus kjød og blod, i hvem Han ble unnfanget og ble kjød.
Guds Sønn skal Han kalles - det skal forkynnes og tros om Ham, at Han er Guds Sønn. La oss legge vel merke til, at Han er Guds Sønn på annen måte enn den, som de troende ved Ham blir Guds barn på. Han er ikke en menneskelig person som du og jeg - Han har ikke hatt noen jordisk far, hvis navn Han skulle bære og forplante, likesom vi. Han er Gud og menneske til samme tid i en person. Når Han sier: "Jeg," så taler den sanne Gud like så vel som det sanne menneske. Dette menneske Jesus Kristus er Gud, og Gud er dette menneske.
Våre fedre pleier å si om dette: "Guddommen har påtatt seg manndom," og i salmen "Ett er nødig, dette ene" heter det: "Vil du dette ene tage, søk det ei på denne jord - la hva jordisk er tilbake, søk det oppe, søk det, hvor all guddom og manndom forenet seg finner, og hvor all fullkommenhets fylde er inne - Der, der er mitt ene, mitt allting i ett."
- Slik erkjennelse er meg for underlig og for høy, jeg kan ikke begripe det. Det lar seg heller ikke begripe, - Paulus kaller det en gudsfryktens hemmelighet, at Gud er åpenbart i kjød, - men tro det vil vi av hele hjertet og av all kraft, - vil holde fast på det som "det ene nødvendige, som er mitt ene, mitt allting i ett."
Luther sier: "Se lær slik å forstå denne artikkel, så man beholder denne Kristi person hel og holden og sammenfatter begge naturers gjerning. Ellers formår Han med all sin hellighet, sitt blod og sin død ikke å ta fra oss én eneste synd eller å slukke en gnist av Herrens ild. Dette er vår lære og trøst av Skriften, som vi har fra Kristus, selv om det av verden og den spissfindige fornuft blir ansett for lutter dårskap."

Utenfor Kristus er det ingen Gud, men i Kristus har troen Gud hel og holden - dette er Luthers lære, og den forgår aldri, for den er Guds ord. "Jeg har ingen Gud," sier han dristig, "verken i himmelen eller på jorden, jeg vet heller ikke av noen Gud utenfor det kjød som hviler i jomfru Marias skjød - for Gud er ellers på enhver måte ubegripelig, og alene i Kristi kjød er Han begripelig." Men med dette "begripelig" mener han, at Han "kan gripes," nemlig av troen. "Vi har en sikker Herre, som vi kan gripe. Den guddommelige majestet kan kan vi ikke ta og gripe, likesom vi ikke kan ta og gripe en fortærende ild. Derfor har Han gitt oss sitt kjød, for at vi skal kunne henge fast ved det og noenlunde gripe og forstå det."
Maria forsker og grubler ikke over det, og spør heller ikke videre: Hvordan skal det gå til? Men den gode engel styrket på Guds befaling hennes tro og ga henne, uten at hun ba om det, et tegn og pant:

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.

Engelen taler ikke mer om Johannes. Maria skulle selv høre det fra Elisabet - begge skulle erfare dere felles velsignelse. Med de ord: For ingenting er umulig for Gud, dekker engelen Maria likesom med et skjold mot alle fornuftens betenkeligheter. Over Isaks mor hadde Gud også holdt dette skjold (Se 1 Mos. 18,14).

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne.

Likesom David fordum, da den evige konge ble lovt hans hus, troende ga Herren æren og sa: "Og nå, Herre Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet" (2 Sam. 7,28), slik gjør også her Davids datter - hun senker seg i barnlig ydmykhet og tro ned i Guds hender og lar Hans vilje være hennes vilje. I det øyeblikk, da hun har gitt engelen et slikt jaord og sagt: Det skje meg etter ditt ord! er det også virkelig skjedd. Den Hellige Ånd kom over henne, og Den Høyestes kraft overskygget henne. Hell for oss, at Herren har funnet et troende, et til Ham hengivent hjerte på jorden. Han skulle ellers aldri kunnet bli menneske, kunnet bli båret under et hjerte. Av Eva mottok Adam den forbudne frukt, og de mennesker som nedstammet fra ham, skulle motta den kommende frelser fra Maria, den lovede kvinnens ætt, motta Ham med den tro, som Maria mottok Ham ved.

Amen.

Til toppen