Jesus for Pilatus - De to røvere og deres endelikt

Av Lorentz Christoffer Rezius 1745 - 1818.

Kjære venner! Den dag er visselig en forferdelig dag, hvor den hellige Gud, den rettferdige Jehova, åpenbarer hele sitt hat i mot, og vrede over synden. Men det blodige kors, som i dag reises opp på Golgata, gir meg likevel lov, ja tvinger meg til å tale kjærlig til dere.

Aldri har den guddommelige majestet med mer strenghet vist sin rettferdighet enn på denne dag - for i dag krever Han vår gjeld inntil den siste skjerv, det er straffens og forbannelsens dag: Jorden bever for Hans vrede, og klippen sønderknuses under Hans grumhet - himmelen formørkes, og solen får ikke engang lov til å la sitt lys skinne - for i dag går dommen over alle Adams barn.

Men det er på samme tid den største nådesdag. I dag korsfestes herlighetens Herre, i dag drepes Guds egen Sønn, i dag foraktes nåden på det grueligste, i dag tredes paktens blod under føttene som urent, - men hvor synden er stor, der er nåden enda større.

Vreden lyner vel, men den rammer bare det ubesmittede Guds Lam og den urene går fri - forbannelsen utøses vel, men faller bare på Ham som gikk i borgen for den skyldige, og den skyldige selv slipper. Midt under vreden over synden skåner Gud allikevel synderen.

Akk, syndige sjel! Røres du ikke av en slik kjærlighet? Har du aldri før følt dypet av din elendighet, så se hvilken nød Jesus i dag for din skyld er nedsenket i - har du aldri før tenkt på, hvilken forferdelig straff du har fortjent, så se hva din Frelser i dag lider i ditt sted - har du aldri før blitt til skamme over din vantro og ditt hjertes fornektelse av denne Frelser, så blues i dag ved Hans kors, når du ser hva Han utstår for å skåne deg - har du aldri før overveid hvor stor Jesu kjærlighet er, så se i dag hvor Han elsker deg og alle syndere.

Å, at det måtte bli frukten av vår tale i dag, at hver og en i blant oss gikk inn i sitt hjerte og tenkte over dette! Å, at også deres strid, mine kjære tilhørere, måtte være forbi, deres strid imot Gud og Hans Salvede! At denne dødsdag for mange av dere måtte bli en livets dag, en oppvekkelses dag og en omvendelses dag!

Til toppen 

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Men Jesus lot han hudstryke og overgav Ham til å bli korsfestet. Soldatene førte Ham da bort, inn i gården - det er borgen - og kalte sammen hele vaktstyrken. Og de kledde Ham i en purpurkappe, og de flettet en tornekrone som de satte på Ham. Så begynte de å hilse Ham: Vær hilset, du jødenes konge! De slo Ham i hodet med en rørstav og spyttet på Ham, og de bøyde kne og hyllet Ham. Mrk.15, 16 - 19.

Å synder, som lever etter kjødet, og dermed korsfester Kristus på ny for deg, ja treder Guds Sønn under føtter og akter testamentets blod alminnelig. Kom og se deg selv i denne Jesus, som er tynget med din synd. Vil du ikke tro at din tilstand er farlig, og din sjels bilde rett gresselig i Guds øyne, så se deg da i et speil på Jesus, som Gud har hjemsøkt dine synder så hårdt på, ja gjort Ham til en forhatt og forbannet ting. Mon det ikke vitner om Guds brennende vredes nidkjærhet mot dine synder.

Særdeles du hovmodige streber og praler, som jager etter ære, og ikke kan mettes av anseelse i titler, i ord, i klær, i geberder. Akk! se da nå på den høyt forhånede Jesus, hvilket menneske du er, og hvor skammelig det djevelens bilde, som du bærer, må være i Guds øyne, siden den aller høyestes Sønn, for ditt hovmods skyld, har måttet påta seg slik dyp ydmykelse, latt seg spotte med krone og septer, d.e. gjøre til apespill. Mens den minste forakt er utålelig for deg, og din æresyke den avgud som all ting må vike for.

Du vellystige, som gjør buken til din Gud, og bare lever etter dine ytre sanser, bare søker fornøyelse utenfor Gud, ja tvert imot Guds hellige sinn, i urene liderlige lyster. Akk, se da her, hvilket menneske du er i Guds øyne! Siden din synds forsoning påla Jesu legeme slik pine og plage. Driver du dine lyster som skjemt med lek og latter, da var det ingen skjemt for Jesus å la seg naken hudstryke og tornekrone. Det som kildrer din gamle Adam, var et instrument til å rive og stikke Ham. Hans piskede, blodige kropp må nå vel inngyte deg en skrekk og avsky for alle urene legemsbegjæringer og lyster, som strider mot sjelen.

På samme vis du hevngjerrige, vredaktige og utålmodige! se hvilket menneske du er. Hvor langt fra dette tålmodige og langmodige lams sinn. Din vredaktighet har oppvakt Guds vredes ild over Ham. At din vilje vil føyes og flatteres i alle ting, har pålagt Ham de hårdeste bånd, de største fornektelsens prøver.

Men ser vi først i dette menneske vår synds bilde og Guds vrede mot synden, da må vi for det annet ikke glemme å se oss om etter Guds forlatelse, forsoning og helliggjørelse i den samme. "Vi så Hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra sin Far, full av nåde og sannhet," sier apostelen.

Ja, arme synder, i den elendige Jesus kan du også finne en hellig Jesus, full av nåde og sannhet, så vel som full av blodige sår. Ser du ikke mer i Ham, enn et avmektig menneske, da blir du ikke vár, at Han er Gud og mann i én person, fordi Han skulle være mellommann mellom Gud og menneskene - da blir du heller ikke vár, at Han er det Guds Lam, som har sterke skuldre nok til å bære verdens synder, og betale Guds rettferdighets fordring inntil siste skjerv?

Sannelig, da Han er såret for våre synder, knust for våre misgjerninger og ikke for sine, så tillater Guds rettferdighet ingenlunde å slå og knuse oss eller kreve betaling på ny av oss, så fremt vi i troen, av et botferdig hjerte, gjøres ett med Ham. Dobbel betaling tar jo ingen rettferdig mann, langt mindre den rettferdige Gud. Se da, du bedrøvede synder, se hvilket menneske Jesus var, den gang Han var under dine synders byrde, og sto i ditt sted. Se hen på Ham, som de slangebitte israelitter i ørkenen på kobberslangen. Se opp til Ham, din tros begynner og fullender. Hans lidelse er for lenge siden til ende, men dens frukt varer evinnelig og strekker seg til alle, så fremt de bare omvender seg og tror. Hans spott og skam forsikrer deg om evig ære, Hans nakenhet om skjul for dine synder, Hans tornekrone lar deg plukke vindruer av torner og fikener av tistler, Hans hudstrykelse avverger Guds vredes ris.

Fremdeles, kjære sjel, når vi har ansett dette menneske som vår forsoner og hans lidelse som vår løsepenge, da er ennå ikke å glemme, hva kraft samme syn bør ha til helliggjørelse. Her heter det atter: "Se hvilket menneske," og la dette syn som en kraftig stråle gjennomtrenge ditt hjerte med hat til alle synder, med inderlig lyst, lengsel og forsett om å være din Jesus' egen, som en synderlig ting. Kan du vel se på dette menneske, og samtidig forlystes i de synder som er årsaken til Hans smerte?  Mon øyenslyst, kjødslyst og overdådighet i livsførsel kan herske over det hjerte, som har Jesu forsmedelses bilde dypt inntrykt? Mon man ikke lett skulle vende øynene av fra å se etter forfengelighet, når man har dette: "se hvilket menneske," jevnlig i tanker?

Å ha et slikt bilde om Jesu hudstrykelse eller korsfestelse eller noen annen del av Hans synlige lidelse, i sitt hus, i sitt gemakk, er slett ikke noe papisteri, men riktig rådelig og tjenlig, for syn vekker opp tanker, og tanker føder gjerninger. Likevel vil alt syn og all tanke ikke forslå, uten at troen gjør disse tanker levende i våre hjerter, og de heter kjærlighet, av det slag som Paulus taler om, når han sier: "Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når en er død for alle, så har de alle dødd. Og Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppsto for dem" (2 Kor. 5,14-15). .

Til toppen 

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

For tredje gang sa han til dem: Hva ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld hos Ham. Derfor vil jeg refse Ham og så gi Ham fri. Men de trengte på med høye rop og krevde at Han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. Luk. 23, 22 - 23.

Det går mang en øvrighet,  dommer eller embetsmann som det gikk Pilatus, at han bøyer retten bare litt som han synes, dlikevel blir det ikke med det, men han forfaller alltid videre og videre.

Pilatus tilsto at han ikke fant noe imot Jesus, og likevel sa han: "Jeg vil refse Ham og så gi Ham fri." Det er, jeg vil la Ham hudstryke, og med det kan dere Hans fiender nøyes, så har dere da fått noe, så synes det iallfall ikke som om deres klage har vært et aldeles blindt og ugrunnet angrep.

Nå, dette skjedde, Jesus ble hudstrøket. Men Pilatus nådde ikke sitt mål med det, for fiendene var ikke fornøyd med det. De ville ha Ham på korset, og de fikk Ham endelig dit hen. For Pilatus hadde begynt å vike, gi etter og forlate retten, derfor tok urettferdighet mer og mer overhånd over ham.

Å, måtte man nå lære av dette, hvor lett den som først snubler og kommer i små fall, blir ved å falle alt dypere og dypere. Derfor heter det: "Gjør straks motstand, stå imot de aller første fristelser, og vik aldri et eneste trinn ifra sannhet og en god samvittighet. For gjør du først en liten urett med overlegg, da bereder du deg ved det, til å gjøre en langt større siden, skjønt du fra begynnelsen av ikke tenkte det så vidt.

Over alt, la oss lære av det, hvor farlig det er for enhver, men mest for en embetsmann og øvrighet, å ha mer enn en hovedhensikt og øyemed i sin gjerning. Er øyet friskt, sier frelseren, da blir hele mennesket lyst. Men blir øyet mørkt, dvs. får man flere falske hensikter til det og det, da må hovedsaken lide under det, og retten bøyes.

Pilatus ville gjøre rett og forsvare den uskyldige Jesus, men det var ikke hans eneste, ja ikke hans høyeste mål. Han siktet også til yppersteprestenes yndest. Han ville føye dem, og ved det ble han forledet fra Gud og en god samvittighet. Slik går det, når man på samme tid vil tjene to ulike herrer, Gud og verden. Man kan ikke tjene dem begge til lags, og den som har verden kjær, i ham blir ikke Faderens kjærlighet. Om den enn var der fra begynnelsen av, så blir den ikke der lenge. Verdenskjærligheten demper og undertrykker den umerkelig.

Vi kan også lære videre av dette, at ingen ytre fristelse kan føre oss til fall, dersom det ikke i vårt hjerte fantes en hemmelig husfiende, som hjalp de ytre fristere.

Da Jesu uskyldighet skulle undertrykkes, tok yppersteprestene folket med ord, og folket igjen Pilatus med ord. Men alt dette ord og skrik hadde ikke tatt overhånd i Pilatus' hjerte, hvis det ikke hadde vært den aller farligste frister der, nemlig den før omtalte verdenskjærlighet.

Visselig, Satan, verden og alle ytre fiender strider ikke mot oss med andre våpen, enn de som lånes av oss selv. De oppsøker våres hovedpasjon og innsmigrer seg i den, blander seg i den. Derved har de snart et vunnet spill. For når innbyggerne i en beleiret by selv holder med fienden og hjelper ham, da må den snart overgi seg.

Nå elskede venner! har vi hørt noe om den undertrykte uskyldighet. Vi har sett hvor aldeles uskyldig Jesus var, og hvordan dette likevel ikke hjalp Ham. Vi har sett hvordan det gikk til, at ondskap tok overhånd i hans dommers hjerte, og at retten av den grunn ble bøyd til den urette side. Prøv dere da heretter, og se til, hva nytte dere bør ha av dette, enten dere er undertrykkere, eller de som lider undertrykkelse av andre. Det første slags må jo vel frykte for Gud, den store overdommer, som sier: "Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren."  Hvis da vår samvittighet anklager oss, at vi har enten trykket eller aldeles undertrykket noe menneske, det være seg endatil den aller ringeste medtjener, den aller ringeste tjener, som kunne sukke over oss og med rette klage, at det er skjedd ham vold og urett, så la oss da i tide stille de sukk med å stille den sukkende tilfreds, og gjøre alt det som ennå står i vår makt, til å rette opp den urett.

Iblant dem som lider urett, er noen i stand til å forsvare seg, i det minste med ord og protester, andre ikke. Noen tier stille, tar imot all ting og overgir det til Gud. Disse undertrykte er de aller farligste, for Gud antar seg dobbelt deres sak, og deres stille sukk gir en sterk lyd i Hans ører som hører de elendiges rop. 

Å ha rettens blotte skinn og derigjennom makten med seg, det kan hjelpe en urettferdig her på jorden, hvor han har så mange av sitt slags med seg. Men se, det kommer jo en annen dag, som Gud vil dømme jordens krets med rettferdighet på, og da vil det gjelde om å kunne bestå med sitt regnskap.

Til denne siste dags dom, og den store gjengjeldelse som da skal skje, henvises derfor også de som kunne være av de undertryktes tall og lider urett, ja én urett etter den annen, uten håp om å se deres rett og uskyldighet reddet her i verden. Dette er hårdt, jeg tilstår det, men likevel ikke altfor hårdt, ettersom det er en evig oppreisning å vente, og en gledelig høst for dem som her har sådd med gråt over denne eller annen slags timelig trengsel.

Her må over alt den undertrykte og dog aller uskyldigste Jesu eksempel stå oss for øye. Så uskyldig som Han er, er ingen av oss. Har vi ikke fortjent ondt fra våre motstandere, så har vi dog fortjent det fra Gud, og vil Han bruke en Hamans hånd til å trykke oss, eller en Semeis tunge til å forbanne, utskjelle og bespotte oss, da må vi tenke som David i sin landflyktighets tid: "Herren har befalt ham det." Herren bruker dette ris. Det har du vel behov av, og det onde skal tjene deg til gode, om du elsker Gud, og i alle ting overgir deg i Hans vilje med tålmodighet. Herren lærer oss da dette og alt annet som tjener til vår timelige og evige fred. Han forbyr oss å forurette, trykke eller undertrykke vår uskyldige neste noen gang, men om noen annen tilføyer oss den urett, da hjelp oss o tålmodige og saktmodige Herre Jesus, å se på deg og den motsigelse som du led av syndere! Hjelp oss å overgi deg, som den trofaste Herre og overdommer, alle våre saker, alle våre veier, gjerninger og lidelser! Du er den som dømmer rettferdig. Deg være ære og pris evinnelig.

Til toppen 

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

En av ugjerningsmennene som hang der, spottet Ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men Han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. Og Han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! Luk. 23, 39-43.

Å, kjære tilhørere,! Hvilken stor forskjell har det ikke vært mellom disse to mordere! Begge led de samme kvaler - for begges synder led og døde Jesus i deres midte - for begge ble forsoningens blod utgytt - begge hadde den store ære, å dele skjebne med Guds Sønn - begge ser Guds Sønn med egne øyne - begge ser de Hans vunder, og likevel, hvilken forskjell! Den ene spottet, den andre gav Kristus æren - den ene ble ved i sitt hjertes hardhet, den andre ydmyket seg og gjorde bot - den ene ble ved å være mørk og forstokket, den andre ba om å tas opp i Paradis - den ene fór etter sin død over i mørkets rike, selv om det også for ham var funnet en forløsning, for den andre åpnet Guds Sønn Paradisets porter ved sin aller helligste lidelses og døds fortjeneste - den ene var førstegrøden av de fordømte i den nye pakt, den andre førstegrøden av de salige.
Hvilken stor, hvilken mektig forskjell! Disse to mordere er representanter for hele menneskeslekten. De var begge syndere, store syndere, likesom vi alle er store syndere - de led begge som følge av sine synder, likesom vi alle for våre synders skyld må utstå mange lidelser på vårt legeme og endelig døden. Forsoningens blod har flyte for begge på jorden, og  ropte på forbarmelse for begge, likesom det har flyte for oss alle og roper om forbarmelse. 
Mellom begge hang Kristus, - men den ene forble forstokket og fór etter dette liv til den evige pine - den andre omvendte seg og mottok det evige liv. Dette er i få ord hele menneskehetens historie.
Det som her foregikk på Golgata, - som det her så ut, - slik vil det også engang se ut på den ytterste dag, når Han, som de i dag har korsfestet, vår mishandlede konge kommer igjen i sin herlighet, for å dømme levende og døde. Da skal også en del av menneskeheten stå på Hans høyre side, og den andre på Hans venstre - en del skal det gis å gå inn til det evige liv, den andre må gå hen i den evige ild, selv om Jesus med sitt ene offer har forsonet alle, helliget alle, fullendt alle, - selv om Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.

Å, kjære tilhørere! Hvordan skal det bli? På hvilken side skal vel vi komme til å stå? Allerede her i den nærværende tid åpenbarer imidlertid denne forskjell seg, slik som den har åpenbart seg på de to mordere. Hvor det ikke finnes noen botferdighet, ingen erkjennelse og bekjennelse av synden, - hvor det ikke finnes noen lengsel etter nåde og ingen bønn om nåde, - hvor den Herre Jesus, den korsfestede Jesus, ikke blir tilbedt, elsket og æret som Herre - hvor et menneske blir ved i sitt syndige vesen, i sin forstokkethet, i sitt hjertes hardhet: - kjære tilhørere! en slik hjelper ikke forsoningens blod - på disse er frelserens lidelse og død spilt. Disse nyter forgjeves den hellige nattverd - disse hører forgjeves Guds ord - fordømmelsen blir over dem i evighet. 
Vi må bare ikke innbille oss, at en slik hjertets tilstand, som fantes hos den forherdede morder, tilhører en usedvanlig grad av ryggesløshet. Nei! det var hans ødeleggelse, at han ikke ga Guds godhet - som straffet ham for hans synder, og ville føre ham til omvendelse - rom.
Når den ene søndag følger på den andre, da vi gjennom Guds ord blir gjort oppmerksomme på vår elendighet, på vår fordømmelsesverdighet, - når den ene langfredag kommer etter den andre, da den Herre Jesu lidelse og død blir malt ut for våre øyne, og vi likevel blir ved i våre hjerters hardhet, og ikke gjør omvendelse:  - kjære tilhørere! er vi ikke da verre enn den forherdede røver, som ikke hadde så mage oppfordringer til omvendelse. Fortjener vi ikke da en større fordømmelse? Å, at vi måtte ta dette til hjertet! Ikke sant, kjære sjeler! dere vil da vel ikke gå fortapt, men ha del i det, som vår store Jesus har stridd for og tilkjempet oss?
Og hva har Han så tilkjempet oss? Dette har Han tilkjempet oss, at også en morder, en røver, et avskum, et menneskehetens utskudd, m.a.o. den største synder kan bli salig, når han kaster seg ned for frelserens føtter og ber om forbarmelse. 
Å, store nåde! store forløsning! Og i dag tør man rope denne nåde ut - tilby den til alle, visstnok hver dag, men fremfor alt i dag. For i dag er menneskehetens store forsoningsdag, store nådesdag.
Å syndere, vil dere ikke motta noe av denne nåde? Vil dere bli ved i deres synder og slik gå hen under Guds vrede? Enhver som kan, han besinne seg. Gir ikke den mann som i dødskvaler henger på korset, oss mot til å slå inn på veien til syndenes forlatelse, veien til nåden, veien til det evige liv? - Se, hvor lett denne vei er, hvor lett Hans kjærlighet har gjort den for oss!  "Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv." .

Amen.

Til toppen