Kristi himmelfart
Mrk. 16, 14 - 20.

Av G. Janzon

Vår tekst fører oss inn i en vennekrets, som det ikke fantes maken til på jorden, - nemlig den krets som Frelseren utgjorde midtpunktet i: der satt Han nå omgitt av sine disipler.

I Jerusalem gikk den dag alle ting sin sedvanlige gang - noen var vel opptatt med sine fornøyelser, - var sysselsatte med sine synder, - med kjødets lyst, - øynenes lyst og ett hofferdig levnet - andre, de fromme og skriftkloke, skjøttet vel gudstjenesten og åndelige ting, kanskje glade over Jesu behandling og formentlige undergang. Disse skulle ikke få se og ikke ane det store under som skjedde, at Jesus fór opp til himmelen, - bare de som hadde en fortrolig omgang med Jesus, var dette forunt. Det var en avskjedsstund.

Det ligger noe høytidelig i enhver avskjed. Man vil ennå dypere innprente den elskedes trekk i sitt minne, man følger hans bevegelser, man er oppmerksom på hvert av de ord han taler, før han sier det siste farvel, som omgangen avbrytes ved.

Sånn var det vel også nå - omgangen skulle likevel ikke avbrytes, men bare forandres fra en synlig til en usynlig. De skulle heretter ha sin omgjengelse mer i himmelen, dit Han nå fór opp fra dem, og Han lovte å være med dem alle dager.

Det var denne disiplenes omgang i himmelen som var deres trøst, da Frelseren nå ikke skulle omgås dem på synlig måte mer. Det var vel denne tanke som gjorde at disiplene, da de vendte tilbake til Jerusalem, etter at Kristus var fart opp til himmelen - som Lukas beretter - gikk inn i byen "med stor glede -" for hvordan skulle de ellers ha kunnet glede seg, når de ikke mer skulle få se og vandre med sin Herre og Mester, og i tillegg, - overensstemmende med Hans egen forutsigelse, - hadde mange lidelser for Hans og sannhetens skyld å gå i møte.

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Senere viste Han seg for de elleve mens de satt til bords. Og Han irettesatte dem for deres vantro og deres harde hjerter, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham etter at Han var oppstått.

Ved at Han nå straffer disiplene og bebreider dem deres hjerters hardhet, dermed anklager Han dem også for en stor svakhet, idet de ikke alene var vantro, men også halsstarrige, slik at de endatil bestred hva de hadde hørt av øyenvitner, nemlig at Herren var oppstanden. Men ved det vises samtidig Kristi saktmodighet og skånsel mot sine svake disipler. Han forakter og forkaster dem ikke, men bærer over med dem og innvier dem også til predikanter, så de deretter skulle forkynne hva de selv hitinntil ikke hadde trodd, så deres vitnesbyrd kunne bli desto sterkere. For som det hadde vært for frelseren overfor dem, slik skulle det også være for dem overfor andre: De skulle forkynne ikke bare for vankundige og vantro, men også for harde hjerter, også for evangeliets forfølgere.

Av egen erfaring lærte de nå å ha tålmodighet med andre. Apostlene er her så svake og harde til å tro fordi de ikke ser, eller merker, at Kristus viser seg slik som de selv og hele jødedommen hadde tenkt og håpet. Var Han Kristus, og det antok de Ham jo for å være, så måtte Han også, - mente de, - la seg se i Jerusalem for alt folket og stifte, ordne og stadfeste sitt styre slik at alt folket måtte henge ved Ham, og all verden tale og synge om denne konges store makt og herlighet, som de da også selv ble ansett rike og salige ved.

Men nå, da Han bærer seg ganske annerledes ad, og ikke alene dør korsets død, men siden, da Han skal være oppstanden fra de døde, bare viser seg for enkelte, kunne de aldri tro at det ved Ham skulle utrettes så store ting som de hadde lest om i Skriften og hørt av Hans egen munn.

Derfor må Han ha tålmodighet med dem. Dog straffer Han dem, idet Han bebreider dem deres uforstand. Og nå, da de alle er samlet, og Han vil ta avskjed med dem, begynner Han å si dem hvordan Han vil ha sitt rike stiftet og ordnet ved dem, - ikke ved de store herrers råd og bistand i Jerusalem, ikke ved noen verdslig eller utvortes makt og velde, men ene og alene ved det forkynnerembete, Han innvier dem til. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Og Han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Erkjenn av disse ord, hvor kjær den Herre Jesus har menneskene. Han vil at mennesket skal bli salig, - ikke fordømmes. Men nå gis det bare én eneste vei, som menneskene kan oppnå saligheten og unngå fordømmelsen på. Denne eneste vei er å tro på Jesus Kristus og omvende seg til Ham av hele hjerte.

Men menneskene kan ikke tro på Jesus Kristus og omvende seg til Ham, hvis ikke Jesus Kristus og omvendelsen forkynnes for dem. Derfor gir nå Herren sine disipler den uttrykkelige, bestemte befaling: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!" Men gir Han alene apostlene denne befaling? Nei, det var umulig for apostlene, - hvor ivrig de enn bestrebet seg på det, - i den korte tid av deres liv, å nå hele verden. Det var umulig for dem, som bare var tolv i antall, å komme med Ordet til de mange hundre millioner hedninger som bodde på jorden, og forkynne for dem bot og omvendelse ved troen på Jesus Kristus.

Derfor gjelder denne befaling alle sanne kristne, også oss alle - for vi hører her alle av Jesu egen munn, denne vår Herres siste hellige befaling: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Og dette Jesu ord, og samtidig Hans siste befaling ved avskjeden, tør vi da ikke bryte! Derfor må vi alle, - hvis vi ennå har en gnist av ærefrykt for Jesu siste befaling, og ikke som hyklere vil regne oss blant Jesu disipler - hjelpe til å utrette denne Jesu siste befaling og av alle våre krefter sørge for, - enhver etter den gave som er ham gitt, - at evangeliet om Jesus Kristus og bot og omvendelse ved troen på Ham kan bli forkynt i all verden for all skapningen, så vi kan nyte den salighet å være medhjelpere til våre brødres salighet og medarbeidere i Herrens vingård. For uten troen  på Jesus Kristus er det umulig, at noen kan bli salig, - uten troen på Jesus må enhver bli fordømt, som Herren her uttrykkelig sier: "Men den som ikke tror, skal bli fordømt."

Å, mine kjære, er det ikke forferdelig å være skyld i andre menneskers fordømmelse? Og er vi ikke skyld i andres fordømmelse, når vi kunne bidra til at evangeliet bringes dem - og erkjenner nå Herrens kjærlighet og nåde - og vi likevel ikke gjør det. Han befaler ikke bare enhver å forkynne evangeliet, men Han innstifter også for enhver den hellige dåps sakrament.

Bare Den Hellige Ånd kan virke i mennesket den tro som blir forkynt. Derfor innsetter Herren sammen med forkynnelse, den hellige dåp, - for ved den hellige dåp blir Den Hellige Ånd meddelt enhver som døpes, som skrevet står: "Gud har frelst oss ved gjenfødelsens bad og fornyelsen ved Den Hellige Ånd."

Nå kan ingen døpt mer unnskylde seg og si: Jeg kan ikke tro, hvor gjerne jeg enn ville! Men da enhver døpt i sannhet har mottatt Den Hellige Ånd, idet Gud ikke er et menneske, så Han skulle lyve, så kan enhver døpt, når han ikke tror, bare si: Jeg vil ikke tro!

Derfor skal med forkynnelsen også den hellige dåps sakrament bringes til alle mennesker i hele verden, slik at alle som vil bli salige, ved dåpen kan motta Den Hellige Ånd og slik kunne tro på den preken som forkynnes dem.

Iblant oss er altså ingen, som ikke kan tro. Og fordi vi alle nå kan tro forkynnelsen om Jesus Kristus, som er kommet for å gjøre syndere salige, så behøver ingen iblant oss å gå fortapt. Når en iblant oss går fortapt, så ligger skylden ene og alene hos ham selv. Men da vi er så lykkelige, at vi alle kan bli salige ved dåpen og forkynnelsen, er det da ikke uforsvarlig, ubarmhjertig og ukristelig, når vi vet at så mange hundre millioner hedninger ennå ikke har noen dåp og forkynnelse, og vi ikke hjelper til, slik at dåp og forkynnelse bringes dem?

Men mine kjære, da vi har dåp og forkynnelse, - da veien til salighet er kunngjort oss, og også Den Hellige Ånd er meddelt oss,  - Han som gir oss kraft til å tro og i sann omvendelse vandre Herrens vei, så la oss nå med alvor riktig tenke over, at for enhver vantro og uomvendt iblant oss står det forferdelige ord: Den som ikke tror, skal bli fordømt.

Å, fordømt, å bli evig fordømt, dette er allerede i seg selv skrekkelig, men dobbelt skrekkelig er det for den, som kjenner veien, han kan unnfly fordømmelsen på, - for den som har mottatt kraften til å unngå helvete, og som likevel ikke går veien som han kjenner fra forkynnelsen, og ikke bruker den kraft som han ved dåpen har mottatt, og altså selv velger helvete da han kunne hatt himmelen. Hvor fryktelig vil engang et slikt menneskes angstrop være: Jeg hadde kunnet bli salig, og jeg har ikke villet det!

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.

Disse tegn og undere ledsager troen. På dem skal man kjenne den tro som Jesus mener. Slikt eller lignende må en troende kunne gjøre. Frelseren sier: "Alt er mulig for den som tror." En troende kan ikke være uten tegn og undere - Guds makt og kjærlighet, - Kristi blods kraft og fortjeneste må åpenbare seg hos ham. Han må jo ved troen være blitt en ny skapning. Av det gamle menneske må være blitt et nytt, av et verdens og helvetes barn et Guds barn. Han må ha drevet djevelen, synden og verden ut av sitt hjerte, Han må daglig overvinne disse fiender. Han må også, - i enhver forstand, - kunne utdrive djevler av andre, ved bønnen og ordet og vitnesbyrdet om Kristus.

En av kirkefedrene i det første århundre skrev i sin apologi til hedningene: "Når noen utgir seg for en kristen, men ikke kan utdrive djevler, så slå ham i hjel - han er ingen kristen." Den som ikke kan få bukt med djevelen, hvordan kan han være i besittelse av Kristus og tro på Kristus? Djevelen er jo dømt, et ord kan felle ham. Slik er det også med alt det øvrige som frelseren nevner - den troende må kunne utbe og tilkjempe seg alt ved sitt vedholdende: "Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg."
Alt, det være seg slanger eller gift, sykdom eller død --- alt må han kunne overvinne, i troen fjerne eller oppheve. Det er lovt ham, Gud er sanndru og holder hva Han lover. Dersom dere har tro som et sennepskorn, så kan dere flytte fjell og rykke opp trær.

Det er ikke slik ment, som om alle disse tegn måtte vise seg hos enhver troende, men når Gud setter en i slike omstendigheter, at Guds ære og eget eller andres vel utfordrer det, da må hans tro kunne det, da må han gripe løftets ord og ikke tvile på det som er ham lovt. Man må heller ikke ville søke unødvendig å fremtvinge slike tegn og under for å prale, eller for å friste Gud, som djevelen gjerne vil råde til.

Derfor er disse tegn heller ikke ufeilbare bevis på den saliggjørende tro, - for Kristus sier: "Det skal komme mange og si: Har vi ikke drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort undergjerninger i ditt navn osv.? Men jeg vil si til dem: Vik bort fra meg dere som gjør urett, jeg kjenner dere ikke!"

En troende sjel som ikke har erfart, at dens tro har virket slike påfallende tegn og undere, må ikke trekke den slutning, at den av den grunn ikke har den rette tro, dersom den bare har den fred som overgår all forstand, dersom den har Den Hellige Ånd som vitner i den at den er et Guds barn, og ber i den med uutsigelige sukk, dersom den nyter frelserens nærhet og kan lese sitt nådevalg i Hans sår, så har den tegn og undre nok, som ledsager dens tro, og som visselig gjør den salig.

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Så ble Herren Jesus, etter at Han hadde talt dette til dem, opptatt til himmelen, og Han satte seg ved Guds høyre hånd.

Å, hvilken hellig jubel må ikke ha tonet gjennom alle himlers himler, da den evige Sønn kom tilbake fra utlendigheten, da menneskenes forsoner i menneskeskikkelse trådte inn blant de forbausede himmelske hærskarer, da seierherren på Golgata, dødens, djevelens og helvetes overvinner, da den falne skapnings forbarmer og venn, da megleren mellom Gud og menneskene holdt sitt inntog som den, som kunne rope: "Det er fullbrakt!"
Hvordan må de ikke ha mottatt Ham! Hvilken ærbødig, dyp, i støvet nedbøyende stillhet må ikke ha hersket i hele det store himmelske ånderike blant de tusener ganger tusener, da livets fyrste nærmet seg med merkene av sin korsfestelse og sa til Faderen: "Se, her er jeg, og her der de, som du har gitt meg - jeg har fullbrakt min gjerning!" Og da nå Faderen sa til Sønnen: "Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter. Regjer midt iblant dine fiender!"
Å, hvor må ikke ved denne Faderens erklæring hele skaren av fullendte ånder, en Moses, en Abraham, en Isak, en Jakob, en David, og de hellige profeters kor, og den første synder, som etter Jesu død gikk inn til herligheten ved frelserens offer, hin røver på korset, i dyp tilbedelse ha gitt Sønnen æren - hvor må de ikke ha oppløftet sine stemmer og slått sine harper til Hans pris - ja, til Hans pris, som er verdig til å motta ære og velsignelse og pris og kraft og tilbedels i all evighet!
Akk, vi taler på menneskevis om disse store ting - intet øye har sett det, det er ikke oppkommet i noe menneskes hjerte - vår svake munn kan bare stamme om det - for vi ser jo bare som i et speil, i en mørk tale. Likevel gir Johannes' åpenbaring et lite blikk inn i den tilbedelse, som blir frelseren til del i himmelen.
Akk, når vi hører det store halleluja, som bringes Lammet, som er slaktet, akk, da skulle våre hjerter også istemme og, om enn trykket av syndens og pilegrimsdraktens byrde ennå, allikevel si:

Jesus satte seg ved Guds høyre hånd som alle kongers konge, som en herre over alle herrer. Ja, enda mer. Kristus sitter ved Guds høyre hånd, og det også - som hebreerbrevet lærer oss - som helligdommens tjener. "Han fór opp i det høye og mottok gaver," sier salmisten David om Ham - å, alle mulige himmelske og guddommelige gaver - for i Ham bor hele guddommens fylde, av Hans hånd mottar mennesket, hva det trenger til sin frelse: Den Hellige Ånd, syndenes forlatelse, bestenkelse med Hans blod, renselse i samvittigheten, Guds fred, fred i livet, i lidelser og i døden. Å, tro nå ikke, at denne fylde av gaver kan bli uttømt - nei, det er en uuttømmelig, evig rikdom, som Sønnen har mottatt av Faderen.
Se, Han har alt, hva ditt hjerte behøver. Ønsker du ikke også å motta gaver av Ham? Hva behøver du? Vet du det ikke, så spør Ham - for også denne gave har Han mottatt, at Han kan opplyse deg om, hva du for tiden behøver. Hva ønsker du å motta av Ham? Tro, kjærlighet, håp? Akk, Han har det i fullt mål, Han kan gi deg det - eller gjenfødelse, visshet om din nådestand, Guds fred, et salig liv, en salig ende? Akk, Han har det, Han kan gi deg det. Frelseren ligner en kjøpmann, som tilbyr oss sine varer. Men Han er den aller rikeste og også den aller mest gavmilde kjøpmann. Man behøver ikke å betale Hans varer - Han gir alt for intet - ja, Han oppfordrer endatil til å komme og ta. For alle har Han en gave - også for de frafalne. Skulle det finnes en slik sjel, en sjel, som hittil ikke ville motta noe av Ham, som har tjent djevelen og verden eller er falt ifra den første kjærlighet og for annen gang er kommet på avveie, skulle en slik fra fallen sjel være til stede - også for deg har frelseren mottatt gaver - Han tar deg opp igjen - så kom bare i dag.
Se da, hvilken frelser vi har! Akk, dersom det gikk oss til hjerte, hva kunne vi da ikke finne hos Ham! La dere derfor omvende, dere syndere! Vend dere til Ham, alle verdens ender, så skal dere leve! .

Til toppen

Av August Hermann Francke 1663 - 1727

Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.

I disse ord skal også vi se og kjenne vårt kall til himmelen ved Kristi himmelfart; for Herren er ikke gått ut på en synlig og ytre måte for å forkynne Ordet; men Han har latt sitt evangelium forkynne ved dem som Han har forordnet til det. Han har også arbeidet med på en godkjennende måte og stadfestet deres ord ved de tegn som fulgte med, for at vi måtte tro Ham som er utgått fra Faderen og kommet til denne verden, men har forlatt den igjen og er gått til Faderen.
Ettersom himmelen da nå er åpnet for oss ved Kristi himmelfart, og veien er blitt vist oss ved ordet, hvordan vi skal komme til Ham, se Hans herlighet, og til evig tid bli delaktige i den, hva står da tilbake, uten å erkjenne vårt kall til himmelen, som vi har mottatt ved Hans himmelfart, med et takknemlig hjerte, påkalle Ham ydmykt om Hans nåde og kraft, og be Ham om, at Han vil gi oss sin Hellige Ånd, slik at vi ved Hans nåde må tro Hans ord, og her i tiden gjøre en riktig alvorlig begynnelse med å leve himmelsk og gudfryktig, likesom vi også anvises til det i vår katekisme i forklaringen over den annen bønn. Og også for at vi må fortsette et slikt himmelsk og gudfryktig liv på den andre siden evig i beskuelsen, som vi her har begynt i troen.
Se, det er deres kall til himmelen, som jeg på nærværende tid har villet gi dere ved Kristi himmelfart.
Vil dere nå ikke anta dette kall, så har jeg i henseende til dere reddet min sjel. Det skal dere være mine vitner til på den ytterste doms dag, og deres dom vil da bli så desto mye større. Men vil dere anta det, og heretter vise dere som slike som er Herrens kalte, utvalgte og troende, så skal det slaktede lam, som har kjøpt dere fra jorden med sitt blod, og nå er midt for Guds trone, gi dere den evige arv, og gjøre dere delaktige i sin evige herlighet. Amen.

Til toppen