De vise fra Østen
Mt. 2, 1 - 12

Av August Hermann Francke

Elskede i Herren!
Det er derfor denne fest kalles Kristi åpenbaringsdag, fordi det er åpenbart en stjerne for de vise i Østen, som har vitnet for dem om Kristi fødsel. Og når det spørres hva denne fests evangelium er, så svarer man: Om de vise fra Østerland.
Det var å ønske at enhver ved det måtte ha så mye ettertanke, at han kunne se hvordan den visdom som var hos disse vise fra Østen, har ytret seg nettopp i det at de har søkt etter Kristus, og ikke gitt opp før de har funnet Ham, - og at de da har æret og tilbedt Ham.
Av dette skulle vi lære, hva vi også har å akte på som den sanne visdom. Ennå er det ingen som vil holdes for uvis og uforstandig, men enhver vil holdes for klok og vis, og enhver skammer seg når det blir åpenbart ham at han har båret seg dårlig ad i noen ting. I særdeleshet spør de etter visdom, som vil ha noe i verden å regjere over og ha andre å forestå. Eller i andre måter vil brukes til noen viktig betjening blant menneskene.
Hvorfor er skoler, gymnasier og universiteter opprettet? Hvorfor gis alle folk en offentlig undervisning? Hvorfor har vise, lærde og forstandige folk alltid hatt stor anseelse blant alle folkeslag? Fordi man erkjenner at visdommen er en god ting, og at det er den som gir mennesket et stort fortrinn fremfor andre.

Her har vi nå vise fra Østen, - folk som i deres tid har vært berømte for deres visdoms skyld i  hele verden - likesom det også ikke bare tales om dem i Bibelen, men også tilstrekkelig i de hedenske skrifter. Men hva har disse for en visdom? Hva besto den i? I dette, at de søker Kristus med et slikt alvor, inntil de når deres mål, og ikke er tilfreds i deres sjel, før de har funnet, kjent og tilbedt Kristus selv. Se, det er den sanne visdom.
Var enn mennesket ellers  fullkomment på andre måter, så gjaldt det likevel intet, med mindre man hadde denne visdom. Ja, om en enn hadde Guds ord og visste alt som står i Bibelen, men lå etter i dette å søke Kristus, så kunne han likevel ikke kalles vis, - som vi ser på yppersteprester og skriftlærde i Jerusalem, som hadde Guds ord og kunne gjøre rede for det, når det forekom et spørsmål om Kristus, - og likevel var de i grunnen dårer og blinde folk!
Å, kom da og la oss se inn i denne festens evangelium likesom i et speil, for at vi må komme til å erkjenne den rette visdom, og dårligheten som er satt like i mot, så vi kan beflitte oss på den ene, men fremdeles fly og sky den annen.
Til dette mål, vil vi fremfor alt be Gud om Hans Hellige Ånds bistand.

Til toppen

Av Christian Dick 1815 - 1882

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager...

Hvor lang tid etter Jesu fødsel de vise kom for å tilbe Ham, fortelles ikke. Evangelisten sier bare: "Da Jesus var født." Men da Jesus ennå var i Betlehem da de vise kom, kan det ikke være gått veldig lang tid etter at Han var født.

Noen mener at de var kommet før Jesu fremstilling i templet, altså før barnet var 40 dager gammelt. Andre antar at de vise er kommet etter fremstillingen av Jesus, da den lange vei de hadde å reise ikke kunne tilbakelegges på så kort tid.

Tiden for de vises ankomst kan være oss likegyldig. Måtte vi bare tenke på hvilken tid vi førtes til Jesus! Men akk, hvor mange er ikke likegyldige i denne henseende! De vet ikke engang deres dåpsdag, og det kommer nærmest av det at foreldrene ikke skriver den ned og lar barna få vite det.

En gammel mann som i sitt liv hadde erfart mye lykke og fortalte dette i et selskap, ble spurt om hvilken dag som var den lykkeligste i hans liv. "Alene den," svarte han, "som også var den lykkeligste for dere, nemlig dåpsdagen."

I de eldste ministerialbøkene, like til 1814, finnes ikke barnets fødselsdag anført, men bare dets dåpsdag. Men den tid hastet foreldrene mer enn i våre dager med deres barns dåp - for man synes da mer enn nå å ha hatt sans for dåpens viktighet og betydning.

For å antyde at Jesus ble født i det Betlehem som etter profeten Mikas' spådom skulle være Jesu fødested, føyer evangelisten til: "i Judea." Det var nemlig en by som het Betlehem i Sebulons stamme i nedre Galilea, men til den knyttet det seg ingen spådom om Messias - for Han skulle fødes i Davids fødeby som bevis for at Han var av Davids hus og slekt.

"I kong Herodes' dager," sier evangelisten for å henlede oppmerksomheten på spådommen i 1 Mos. 49 kapittel, hvor patriarken Jakob sier til sin sønn Juda: "Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir Ham lydige." Herodes var nemlig den første fremmede konge over Jødeland, og hans far var Antipater, en idumeer eller edomitt, av Esaus' etterkommere, som under Hyrkan av makabeernes familie antok den jødiske tro, og fra Herodes nedstammer den gudløse herodiske slekt. Han var altså ikke en konge av Juda stamme, og dermed var septeret allerede nesten veket fra Juda og skulle snart fullkomment bli tatt derfra.

Se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.

Det ord i grunnteksten som er oversatt med vise, betyr egentlig mager eller menn, som hos perserne og kaldeerne la seg etter allehånde vitenskaper og i særdeleshet stjerne- og naturvitenskapen, og ble senere sedvanlig brukt til prestelige anliggender og var også rangspersoner hos de persiske konger. De var således lærde menn, filosofer og versligvise, som også studerte den guddommelige visdom, og det ikke bare i naturen, men også av overleveringene fra Noah, i og med at noen spor av læren om Messias ennå fantes iblant hedningene.

Noen tror at de vise menn har vært tre konger og het Kaspar, Melkior og Baltasar, men det er bare dikt. Kirkefedrene er ikke enige om deres antall, Chrysostomus tror at de har vært tolv - Hospinianus omtaler at noen av de gamle hadde forsikret at de var 14 - Epifanius vil påstå at de har vært 15. Etter det sagn at de bare har vært 3, har denne dag fått navnet "helligtrekongersdag." 
Det kan være oss likegyldig hvor mange de har vært, og om de har vært konger eller ikke. Det er nok for oss at de har vært hedninger, som har kjent de messianske spådommer og var kommet for å tilbe denne jødenes konge. Hvor de kom fra, sies oss ikke - evangelisten forteller oss bare at de kom fra Østen, et uttrykk noen har forstått om Kaldea, andre om Mesopotamia, andre om Etiopia, andre om Persia hvor profeten Daniel hadde hatt stor anseelse ved hoffet og hans profetier var kjente, - andre om Arabia som på flere steder i Skriften kalles "landet mot øst" og hadde mye røkelse og myrra, som derimot ikke fantes i Persia.

Å, måtte bare på hin dag mange komme fra alle disse land og bli stilt på den høyre side av Lammets trone! Måtte fremfor alt ikke vi savnes der! Så skal vi lære å kjenne de vise fra Østen som vi hører om i dag, og få vite både hvor mange de var og fra hvilket land de var kommet, og hva deres jordiske stilling har vært. Og der oppe skal alle være konger - for Jesus Kristus, som har elsket oss og renset oss fra våre synder med sitt blod, har gjort oss til konger og prester hos sin Gud og Far.

- Det var maktpåliggende for de vise menn å finne og tilbe den jødenes konge. De tok intet som helst hensyn til den lange veien og den besværlige reisen. Stärke sier: "Hvilken lang vei har ikke de vise menn til Kristus, og våre kristne som har kirken for døren, er så forsømmelige! Ville det vel være urett, om Gud på grunn av denne utakknemlighet vendte seg fra oss til andre." Hva har vi gjort for å finne og tilbe Kristus? Han er ikke langt fra noen av oss, for Han sier: "Se, jeg står for døren og banker!" Men hva gjør vi vel for å høre troens ord? Skyr vi ingen lang og besværlig vei for å komme til det sted, hvor Kristus blir forkynt? Mange har ganske kort vei både til kirken og til private hus hvor gudsordet lyder, men allikevel innfinner de seg sjelden eller aldri. Men holdes det et verdslig møte, eller innbys de til selskap eller ball, eller kan de komme på en konsert eller i teateret, så kan de reise både lange og besværlige veier og i all slags vær og føre.

Det som hørere verden til har alltid mer interesse og tiltrekning enn det som hører Gud til, og det som pleier kjødet til begjærligheter og tilfredsstiller lidenskapene, går alltid foran det som kan nære ånden til et evig liv. Slik er mennesket av naturen. Bare da, når Østens stjerne får kaste sine stråler inn i hjertenatten, og det får se sin syndenød og elendighet og behov for en mellommann og frelser, skjer en forandring, og det følger de vise menn for å oppsøke Jesusbarnet.

Skal Kristus bli oss til velsignelse og nytte, så må Han åpenbare seg og gi seg til kjenne for oss. Hadde ikke de vise sett Hans stjerne i Østen, hadde de aldri tenkt på å foreta reisen til Jerusalem. Men hvorfor reiste de ikke like til Betlehem? Fordi de ikke visste hvor Jesus skulle fødes, og antok at jødenes konge måtte fødes i jødenes hovedstad, eller at de der kunne få sikker underretning om hvor Han var født. Mennesket er av naturen tilbøyelig til å søke det som skal være stort for Gud, på slike steder som også har anseelse i verden. .

Til toppen

Av Christian Dick 1815 - 1882

De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så Hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe Ham.

Man har fremstilt mangehånde spørsmål og anskuelser om stjernen, men det mest sannsynlige er etter fortolkernes mening, at det ikke var noen naturlig stjerne, men en eiendommelig ny stjerne, eller en glinsende meteor som så ut som en stjerne, og derfor med rette kunne kalles en stjerne. Men at de vise menn av denne stjerne med visshet kunne slutte at Messias var født, dette måtte man tilskrive en guddommelig åpenbaring. For om de også hadde hatt noen kunnskap om Bileams profetier, så vel som om den tid som fastsettes i Daniels syners bok, når menneskenes frelser skulle fødes, så hadde de, hvis ikke noen guddommelig åpenbaring var kommet til, av det bare kunnet ha en sannsynlig visshet. Denne måtte også ha blitt enda ubetydeligere om denne slutning bare hadde skrevet seg fra den alminnelige tro, som gikk ut på at ved et overordentlig himmeltegn skulle en stor fyrstes fødsel bebudes, og etter de daværende sagn skje i landet Kanaan. En fyrste som skulle herske over hele verden.

Kristi stjerne, hva oss gjelder, er Hans Ord. Det viser oss både at Han er født, og hvor Han er født, og hvordan, og hvor vi kan finne Ham. Men uten guddommelig opplysning og åpenbaring kan man ikke finne Kristus og Hans rike. Den blinde og stolte verden kjenner ikke Kristus, men bare de som følger Hans stjerne. Den som ikke har denne stjerne, han har ingen stjerne eller virkelig salighet.

Apostelen Paulus skriver til romerne: "Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?" Således kan hedningene ikke påkalle den eneste sanne Gud, uten at de lærer å kjenne og å tro på Ham, og de kan ikke kjenne og tro på Ham, uten at de hører om Ham, og ikke høre om Ham, uten at noen forkynner for dem, og ingen kan komme og forkynne for dem, uten at de kristne sender dem slike som kan forkynne. Skulle da de kristne være så tranghjertede at de ikke sender dem forkynnere, som er villige til å forlate fødeland, slekt og venner for å dra ut som evangeliets budbærere til de arme hedninger og lære dem om frelsens og salighetens vei? Skulle de som selv har erfart at troen kommer ved det, at man hører, - men det at man hører, skjer ved Guds Ord, - ikke ville hjelpe andre til å høre Guds Ord og komme til troen?

Hvordan er Guds Ord kommet til oss? Våre forfedre var hedninger som bøyde kne for stumme avguder og satt i vankundighetens mørke og den åndelige døds skyggedal. De kjente intet til den eneste sanne Gud og Hans Sønn Jesus Kristus. Hadde ikke de kristne tenkt i barmhjertighet på dem, og misjonærer kommet hit opp i det kalde Norden, så hadde også vi vært uten Guds Ord. Men påskjønner og takker vi for en så stor Guds nåde? Og burde ikke også vi anta oss og fremme misjonens sak og understøtte evangeliets utbredelse der ute ved bønner og gaver.

Kjære tilhører, har du vært med på å gi og be for at våre misjonærer i Zulu og på Madagaskar med frimodighet og uten næringssorg kan bære vitnesbyrd for hedningene om Guds kjærlighet i Kristus Jesus, og vinne sjeler som var bestemt til evig liv for Guds rike?

Hvor ofte ber du for hedningenes omvendelse, og hvor mye gir du for året til misjonen? De fleste må visselig, hvis de skal tale sannhet, si at de verken har bedt for misjonen eller gitt 1 øre for å befordre den. Hva kan man vel vente blir gjort for den ytre misjon, når den innerste og indre forsømmes. Og hvor mange er vel de, som har noen egentlig tanke om å be for og understøtte sine egne sjelesørgere, til tross for at Guds ord pålegger begge deler? Hvordan kan man da vente, at de vil bidra noe til misjonærenes lønning?

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham.

Her har vi først denne lære, at vantroen, ja djevelen i de vantroende med all sin makt og hele sitt rike forskrekkes for Kristus og Hans komme.
Vantroen er et åndelig mørke, i hvilket djevellarvene åpenbarer seg, men troen gleder seg.

Slik vil det også gå til på den ytterste dag, da de ugudelige gruelig skal forskrekkes for de utvalgtes herlighet, som de ikke hadde ansett seg "verdige" til, likesom vi også leser, at, da Paulus forkynte for landshøvdingen Felix om rettferdighet, om avholdenhet og om den ytterste dom, da ble han forskrekket, og ba Paulus holde opp. (Ap.gj.28,25).

Derimot gleder de fromme seg, likesom de vise så høylig gledet seg, da de så stjernen.
Vi ser også her, hvordan den guddommelige majestet gir seg til kjenne i dette barn, at fiendene forskrekkes for Ham, - bare for Hans navn, - at Han er en konge. Denne konge begynner allerede å føre sitt kongelige septer og rører Herodes ved hans krone.

Det er likevel en ung Herre, som allerede så tidlig begynner å føre sitt septer, så Herodes forskrekkes i sitt hjerte for det. Det er Guds makt.
"Du har en arm med velde! Sterk er din hånd, opphøyet er din høyre hånd" (Slm.89,14).

Augustin sier: "Hva vil vel skje for dommerens domstol, når dette barns fødsel innjager de stolteste konger på jorden en slik gruelig frykt."

Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.

Men hva gjør djevelen i Herodes, da han merker, at det vel gjelder ham og hans rike?
Han bruker sitt gamle håndverk, list og mord. For i Herodes, - som nøye spurte ut om tid og sted, hvor og når Kristus skulle fødes, og når stjernen skulle åpenbares, og som også hemmelig kalte til seg og spurte ut de vise, - er alle tyranners art og djevelens rike avmalt, som er list og mord, av hvilken grunn Herren også kaller ham en "rev."
Når djevelen vil forføre, så blir han først en slange, og griper an med list, - men deretter blir han en drage.
Dette er den drage som ville ete barnet, - men det ble bortrykket  til Gud og til Hans trone. Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen (Åp.12,3ff.).

Senere sprutet dragen vann av sin munn som en elv etter kvinnen, det var det skrekkelige barnemord, ved hvilket han stakk Kristus i hælen, da han ikke kunne skade Ham selv.
Kristus har sittet for høyt for tyrannene, og Han vil også holde oppe og beskytte sin menighet imot alle helvetes porter.

De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal det gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.

Men hvordan utøver nå Satan sin makt i Jerusalems yppersteprester? Han forblinder dem. For i de yppersteprester og skriftlærde som Herodes samlet, og av hvem han utforsket stedet hvor Messias skulle fødes, har vi et eksempel på en stor blindhet.
De var vel store rabbier og mestere, som hadde stor anseelse for verden, skriftkloke, men som likevel i deres hjerter var blinde og ikke hadde Guds Ånd, og av den grunn var også Skriften en forseglet bok for dem, og slik går det ennå.
De kjenner Mikas profeti, har de vises vitnesbyrd, har den fremmede konge over seg og enda tenker de ikke, at Messias må være der.

De viser andre til Betlehem, og blir selv hjemme, likesom tømmermennene, som bygde Noahs ark uten å selv å komme dit inn (1 Mos.6,17-18).
De forstår Mikas profeti om en jordisk, verdslig konge, da profeten jo sier: "Hans utgang er fra evighet av," hvormed jo profeten lærer, at dette skulle være en åndelig, evig konge.
Dermed hadde de kunnet forhindre det skrekkelige barnemord, - men her ser vi, at frukten av falsk lære er mord og blodsutgytelse.
Jødenes blindhet er forespeilet i Isak - for likesom hans øyne var dunkle, da han velsignet Jakob, i den tro at det var Esau, jegeren (1 Mos.47,28), slik mente jødene, at deres Messias skulle være en Esau, en mektig verdensjeger og herre, og denne mening gjorde dem så blinde, at de ikke så Jakob, Herrens velsignede, for deres øyne.
Verdenskjærlighet gjør menneskene så blinde, at de ikke kan kjenne Kristus. De arme hedninger kjenner Ham og åpenbarer det for jødene, og det går hermed, som det gikk med Bileam (4 Mos.30,31) - for likesom hans aseninne opplot sin munn og straffet profetens dårlighet, slik ble hedningene av jødene holdt for å være som uforstandige dyr, - men se, nå må de lære av dem.
Disse forkynner dem deres frelser.
"Jeg priser deg - Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige" (Mt.11,25).
Av det skulle vi lære, at det er den høyeste blindhet, når man binder Kristus og Hans rike til jordiske ting, og søker i det rikdom, ære, herlighet og denne verdens vellyst.
Alt Kristi rike er evig, og slik er også alle Hans goder. De skal vi søke, til det har Han kjøpt oss - Kristus er til ingen nytte for dem, som har verden kjær, og som har sin trøst i det jordiske.

Til toppen

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte ham dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.

Da Herodes nå hadde fått vite av de vise at jødenes konge var født, ble han som før sagt, engstelig og fikk straks den tanke å søke etter barnets liv. Han ba de vise å spørre nøye om barnet, og, når de hadde funnet det, komme tilbake til ham og fortelle alt det de visste om det, for at også han kunne komme og tilbe det. Så sa han, men han mente, for at han kunne komme og ta livet av det.

Men nå, du troende venn, er nå du en Jesu tilhenger, lever Kristus i deg og du i Ham, så skal også du sannelig få erfare, at likesom det regjerte en Herodes den store i Jødeland da Jesus ble født der, slik regjerer det også en Herodes den store i deg, når Jesus er født og har begynt å leve sitt liv i deg til daglig. Og denne Herodes den store, det er det gamle menneske, den gamle menneskenatur, slik som du har den fra fødselen av.

Det gamle menneske vil alltid være den store i oss, og vil alltid bruke sin storhet til å forhindre at Jesus kommer til å leve i oss. For når vi spør: Hvorfor er det så mange mennesker, i hvem Jesus ikke lever og ikke kan komme til å leve? - så er det fordi Herodes den store i dem forbyr det og forhindrer det, fordi det gamle menneske reiser seg i hele sin storhet med all sin store forstand, med all sin store fornuft og sier: Nei, jeg vil ikke ha noe med denne Jesus, som jeg ikke kan forstå, å gjøre; - eller det er fordi det gamle menneske reiser seg i all sin storhet med hele sin store selvrettferdighet og alle sine store, gode gjerninger og sier: Nei, jeg vil ikke vite noe av dette Jesusliv, som skal være bare nåde, og som kasserer all min egen rettferdighet og alle mine egne gjerninger.

Slik er det, at Herodes den store regjerer i de fleste mennesker og forhindrer Jesuslivet i å fødes og leve.

Men når nå det gamle menneske ikke kan få forhindret det i oss alle sammen, venner, - når det, tross alle dets innvendinger allikevel er skjedd, at Jesu liv er født i deg. at Jesu liv har begynt å leve i deg, så søker det gamle menneske likesom en Herodes den store, å tilintetgjøre Jesu liv i det troende menneske, og det gjør det gamle menneske ganske på samme måte som kong Herodes forsøkte det. Kong Herodes sa, at han også ville komme og tilbe Jesusbarnet i Betlehem, - men hvis det var blitt noe av den tilbedelse, så hadde Herodes tatt livet av barnet. Og slik er det nettopp, venner, at det gamle menneske søker å slå Jesus i hjel i de troende: ved å tilbe Jesu liv i oss, -  ja, kjære Guds barn, husk vel på hva jeg sier deg, for det har så umåtelig mye å bety for et troende menneske.

Når det gamle menneske ikke har kunnet forhindre Jesu liv i å fødes i oss, så søker han å tilintetgjøre dets liv ved å tilbe det. Så begynner det gamle menneske i oss å tilbe vår tro, å tilbe vår kjærlighet til Jesus, og tilbe vår bekjennelse og hele vår hellige streben. Det går ganske enkelt slik til, at det gamle menneske begynner å rose Jesuslivet i oss, - begynner å tale om, at det er da nå en stor tro du har på Jesus, - at det er da nå en stor tillitt du har til din frelser, at den riktignok er større enn så mange andres tro, som dog kaller seg troende. 
Eller det gamle menneske begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor bekjennelse du avlegger her i livet, en klar og frimodig bekjennelse som man ikke treffer hos rett mange blant de troende. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå en stor opplysning du har om de kristelige ting, en stor klarhet du kan tale med om de ting som angår Guds rikes sak - det er ikke rett mange som kan tale så klart om det. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da nå noen store bønner du ber - du ber så mange bønner og så klare og så varme bønner og så inderlige bønner, - det er visst ikke rett mange mennesker som ber slik. 
Eller han begynner å si inneni deg: Det er da også et riktig alvorlig, hellig liv, du lever, en riktig alvorlig, hellig streben som er i deg - det er visst ikke rett mange av de hellige som tar det så alvorlig, slik en klar grense som du gjør med ditt liv og verdens liv, slik en klar, skarp grense du bestandig setter mellom Guds rike og djevelens rike, ja, det er alvor, det kan man da merke - bare det var slikt et liv i andre troende som det er i deg - ja, du har en stor plass i de helliges samfunn - og hvordan skulle det vel gå en stor del av de andre hellige dersom de ikke hadde deg.

Venner, det er Herodes den store, det er det gamle menneske som tilber Jesu liv inneni de troende mennesker - og blir den tilbedelse lenge ved, så ender det med, at Jesuslivet dør og forsvinner inneni oss. Så, når denne Herodestilbedelse av Jesuslivet begynner inneni din sjel, kjære broder og søster, da er det, det gjelder om at du forstår din "Josef-gjerning," forstår hvordan du skal våke over Jesuslivet i deg, da er det, det gjelder, om det er åpenbart deg av Gud, så at det kan lyde i din sjel: Fly, fly med ditt Jesusliv fra Herodes den store og hans tilbedelse, fly, fly med ditt Jesusliv fra det gamle menneske og hans tilbedelse. .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Da de hadde hørt hva kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var.

Hvor glade må ikke de fromme vise ha vært ved å komme ut av Jerusalem by igjen, da de nå vel må ha merket alle menneskers forlegenhet ved deres spørsmål om Messias' fødsel. Og om enn Herodes hadde skuffet dem med sin falske fromhet, så kan de likevel ikke ha befunnet seg vel i hans nærhet. Jerusalem, den by som var forferdet over Messias' fødsel, hadde ikke noe som tiltrakk dem - derfor dro de dit, hvor tro og kjærlighet trakk og drev dem hen, til Betlehem. Og hvor gledet de seg ikke, da de var kommet utenfor den mørke by, ved å se den stjerne igjen, som de hadde sett i Østen, og å ha den til veiviser - for den dro foran dem, som om den førte dem ved hånden hen til barnet.
Å, du trofaste Gud, hvor salig, søtt og skjønt fører du ikke dine! Fristelsen i Jerusalem var stor, da ingen ville vite noe og ingen viste glede og tro. Hvor lett hadde de ikke kunnet bli tvilrådige og tenkt: bedrar vi oss kanskje, vi fremmede, siden man i selve landet, i hovedstaden, ikke vet og ikke vil vite noe?
Derfor kommer Herren dem til hjelp og styrker deres tro, som de likevel hadde reddet og brakt med ut av byen. For de rettferdige må lyset alltid gå opp igjen, og glede for de fromme hjerter. Dette skjedde bokstavelig her for de vise, da den kjære stjerne atter lyste for dem - for da de så stjerne, ble de meget glade. Hvem kan tvile på det, når det etter en dunkel natt, slik som de fant den i Jerusalem, atter går opp en slik klar stjerne og viser den strake vei til målet? Hvem gleder seg ikke, når hjertet atter gis visshet og klarhet i den erkjente sannhet, etter tunge kamper med tvil eller motsigelse, anfektelser og hindringer?
 

De har i Jerusalem, av Guds ord, av Bibelen fått den overbevisning, at Han måtte være født, og hvor Han måtte fødes, og nå ser de igjen det skinnende tegn på himmelen. Da livnet deres hjerte til igjen, som om de allerede hadde funnet den lengst forventede, den ivrig søkte.
Jo, nærmere man kommer Ham, jo mer gleder hjertet seg. Å. måtte nå alle søke Ham så ivrig! Gud ville ikke la det mangle på stjerner, men la et klart lys gå opp av sitt ord, for enhver, i hjertet eller på himmelen, for å dra og føre ham til Sønnen. Hvem som viser deg Jesus, fører og leder deg til Jesus, er for deg en stjerne sendt deg av Gud, det være seg et menneske, en bok eller hvilket som helst annet Guds verktøy.

Å, du Herrens, frelsens og nådens stjerne, gå opp for alle dem, som ennå sitter i mørke og dødens skygge, åpenbar deg for alle, som søker Jesus, frelseren, og ikke kan finne Ham! .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.

Var det ikke en stor tro over all natur, at de falt ned og tilba barnet? Tenk da nå, å tilbe et slikt lite barn, hva for lys og tro har det ikke vært i hjertet, da de i en tilbedelse har tilbedt både Gud og menneske!
Englene tilber Guds Sønn, som er kommet i kjød, ved Guds høyre hånd (Hebr. 1,6); men disse tilber Ham i en stall, i Hans dypeste fornedringsstand.
Akk, denne tro er høylig å beundre og de er dog bare hedningenes førstegrøde.
- Er det ikke en stor tro, at de bringer dette barn, som en konge, slike foræringer som gull, røkelse og myrra; hvordan kan så dette ha seg?
En annen måtte tenke, at arabisk gull, orientalske perler og diamanter ville passe seg bedre sammen; for hva skal det fattige barn da gjøre med røkelsen og myrraen? Men her ser dere, at denne gave er troens gave; for i det erkjenner de dette barn for en konge, for en Gud, og for et dødelig menneske. Dette fører den fromme Bernhard seg til særdeles nytte og gjør et herlig utrop, idet han sier: "Hva gjør dere - o vise menn, siden dere ofrer dette barn gull? Er Han en konge, hvor er Hans kongelige sal? Hvor er Hans hoffolk? Hvor er Hans tjenere? Er Han da Gud, siden dere ofrer Ham røkelse? Men hvem har søkt Gud i en stall og i en krybbe? Er det ikke så, "at Gud er i sitt hellige tempel, og Hans trone er i himmelen?" Hva gjør dere, siden dere ofrer Ham myrra? Hvem har sagt dere, at Han skulle dø for oss arme mennesker?
De så Gud i dette barn, de så den høyeste majestet i den største armod.
En slik tro hadde også røveren på korset; for han så Kristus dø på korset, og trodde likevel, at Han var en konge og hadde et rike. Se, det har dog vært hedninger som har hatt en herlig, tapper tro.
Akk Gud! la det også i våre hjerter gå opp et slikt lys, at vi rett måtte se og kjenne Kristus, og ikke la fornuften eller noen fristelse avvende oss fra Kristus. .

Til toppen

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei hjem til sitt land.

Når nå du, venn, virkelig har gått til Jesus og brakt Ham ditt offer, som kalles tro, og har lært å bekjenne for alvor: Jeg tror deg, Jesus, jeg tror, at du frelse meg fra å være et syndig, forbannet menneske til å være et hellig, velsignet menneske, så går også du ad en annen vei til ditt hjem, - så går du ikke lenger ad den gamle utilfredshetens vei eller grettenhetens vei; men går tilbake til det hjem ad gledens vei, ad lykkens vei, slik at allting blir så lyst og lykkelig i hjemmet, fordi hele din sjel er fylt med den ene tanke og den ene følelse: Av Guds nåde er jeg den jeg er, av Guds nåde har jeg det jeg har.
Det er rikdommen, venner, som vi hellige får ved å ofre vår tro til Jesus. Og hver gang du har vært henne hos Jesus med ditt håp og for alvor har kunnet si: Jeg håper på deg, Jesus, jeg håper så sikkert, at du frelser fra alt ondt som truer meg i min fremtid, så går du ad en annen vei til ditt hjem, så går du ikke lenger ad bekymringens vei, ad uroens og fryktens og angstens vei til ditt hjem; men du går da hjem ad fredens og trøstens og frimodighetens vei, når hele din sjel er full av den ene tanke: Jeg er fullkomment viss på, at Han som har begynt den gode gjerning i meg, også vil fullføre den (Fil. 1,6), at Han som har grepet meg, aldri vil slippe meg og forlate meg (Hebr. 13,5).
Å, venn, så er man så rik, så rik på fred, så rik på ro, den velsignede ro som gjør livet så forunderlig lykkelig for en. Det er den rikdom man får, hver gang man har ofret til Jesus.
Og når du har vært henne hos Jesus med din kjærlighet og riktig for alvor har kunnet si: Jeg elsker deg, Jesus! - slik at du kan merke, at dun kjærlighet til din frelser begraver ditt gamle menneske, så går du ad en annen vei til ditt hjem, så går du ikke lenger ad den skrøpelighetens vei, hvor du før gikk og snublet og falt og støtte deg og måtte gråte over deg selv, til du ble reist opp igjen; men du går til ditt hjem ad kraftens og styrkens vei med nye krefter til å holde Satan utenfor døren og med nye krefter til å kunne leve der hjemme som et Guds barn, som bringer gleden med deg i hjemmet, som lar kjærligheten stråle ut fra deg til hele livet i hjemmet.
Det er den rikdom vi får, hver gang vi har vært henne og ofret til Jesus. - Ja, det er dog hele hovedsaken, venner, at det kunne bli frukten av vår julefest, at ethvert menneske kunne gå ad en annen vei til sitt hjem, at den som hittil har vært vantro og vist julegavene fra seg, kunne gå ad en annen vei, ad troens vei til sitt hjem og ha julegavene fra Jesus med seg, - og at vi hellige ikke bare kunne ha et annet sinn, mens vi sitter i Guds hus, ikke bare kunne ha tent lys og smykket vår Herres hus på Hans høytid, men at vi kunne gå ad en annen vei til vårt hjem, til våre egne hus, slik at vi i denne jul hadde lært å ta bedre imot julegaven, Jesus og all Hans nåde, og lært hver dag bedre å gå til Jesus med vårt juleoffer, med en bestandig sterkere tro og et bestandig fastere håp og en bestandig inderligere kjærlighet. Amen.

Til toppen