Jesu dåp
Mt. 3, 13 - 17.

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum  f.1816

Johannes' dåp var bestemt for syndere og ble gitt dem "som bekjente deres synder -" den var en dåp "med vann til omvendelse," og ved den skulle de døpte minnes om deres behov for omvendelse og om deres forpliktelse til med iver å arbeide på det.

Men se, her kom Han som selv ikke hadde noen synd å bekjenne, Han som selv ikke trengte til noen omvendelse, men som selv skulle døpe med den Hellige Ånd og ild. "Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje."

Ja, det lå på Ham å oppfylle alt det som Gud hadde befalt, og slik også å underkaste seg den dåp som var anordnet for Hans folk, av Gud. Og det lå på Johannes å fullføre det som her viste seg å være Guds vilje. 

"Da lot Johannes Ham komme." Men i det Jesus slik lot seg døpe med "omvendelses dåp," da sto Han der i alle synderes sted, bar og bekjente deres synd. Der så Han klart det forferdelige i verdens synd og følte en smerte over den som var så mye dypere, fordi Han selv var syndfri og av hele sitt hjerte avskydde all synd. Og denne inderlige bitre smerte ble ved å pine Hans rene hjerte, gjennom hele Hans liv, inntil den på korset nådde sin høyeste grad og brakte Ham til å rope ut: "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?" 

Derfor var Hans dåp en innvielsesdåp til den uendelig tunge gjerning, å lide all vår straff og å dø for all verdens synd.

Vår himmelske Far har velbehag i fortaptes evige frelse, - men denne frelse kunne bare bli fullbyrdet ved Sønnens fullkomne lydighet og forsonende lidelse og død. Stort og underfullt var det som skjedde ved Herrens dåp i Jordan, - men fra den spredes et strålende lys utover vår dåp, så vi kan se hvor store og underfulle ting som skjer ved den. 

Se, i dåpens hellige sakrament er den treenige Gud til stede og kommer oss i møte med sin saliggjørende nåde. Der tok Kristus oss i favn og velsignet oss, forente oss på det inderligste med seg og gjorde oss delaktige i sin dyrebare gjenløsning.

Gud Fader tilregnet oss vår Frelsers rettferdighet som vår eiendom, gav oss en full syndenes forlatelse og ettergav oss straffen for all vår synd. Guds Ånd senket seg ned over oss, tok bolig i vårt hjerte og fornyet oss etter den Helliges bilde. Himmelen ble åpnet over oss, og vi førtes over fra syndens mørke til nådens lys, fra dødens gru til livets glede, fra Satans forferdelige makt til Guds barns herlige frihet, fra forbannelsen i syndestanden til velsignelsen i nådestanden.

Men la oss også tenke vel over, hva apostelen minner oss om i dagens epistel, nemlig at "dåpen er en god samvittighets pakt med Gud - " den er en pakt, ved hvilken Gud lover og gir oss syndenes forlatelse og dermed en god samvittighet, - men den er også en pakt, ved hvilken vi også gir Gud et hellig løfte. Vi har lovet, å "forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen," å frasi oss alt samfunn med djevelen og med alt som tilhører ham, å vende hjertet med avsky bort fra ham og fra alle synder i tanker, ord og gjerning, å kjempe ærlig imot ham og alt ondt. Vi har lovet å "tro på Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd," å vende vårt hjerte med barnlig tillit til den treenige Gud og forlate oss på Ham som vår Far, Frelser og helliggjører, å alltid ville tilhøre Ham som Hans barn. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet Ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.

Kristus, som hittil hadde levd i stillhet og ennå ikke tiltrådt sitt embete, kommer fra Galilea til Jordan og Johannes for å la seg døpe som andre syndere, som bekjente deres skyld og brøde, så den måtte bli dem forlatt.

Johannes stusser ved det og kjenner seg aldeles uverdig til å døpe Ham. Jeg trenger å døpes av deg, sier han, og du kommer til meg. Men Jesus svarte: Vær du bare rolig og la det så skje. For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Som om Han ville si: Skal de arme, syndige mennesker inneha rettferdighet for Gud og bli salige, da må du døpe meg - for alle synderes skyld åpenbares jeg nå selv i en synders skikkelse. Derfor må jeg fullføre hva Gud har pålagt dem, så de kan bli rettferdige ved meg.

Det skjer da oss til trøst og eksempel, at Guds Sønn lar seg døpe, skjønt Han er uten synd, og fullfører det, som Han ikke var forpliktet til.
Kristus, Guds Sønn, er helligere enn dåpen selv, og likevel lar Han seg døpe. Han har også innstiftet den hellige dåp og befalt at den alltid skal forbli i kristenheten, og at alle som vil bli salige, skal la seg døpe. Derfor må det være elendige, ja av djevelens gift befengte hjerter, som taler bespottelig om dåpen, eller i det minste i deres indre forakter den.

Hvorfor skulle du ikke gjerne la dine barn døpe, menneske? Guds Sønn lar seg jo døpe. Hvordan kan du da være så gruelig hovmodig, ja forblindet og vanvittig å forakte denne hellige handling? Sett endatil, at den ellers ingenting gav eller gagnet, skulle du ikke likevel vise den all ære, når du hører at Guds Sønn selv har latt seg døpe? Skulle ikke ærefrykt for Ham bevege deg til hjertens gjerne å motta dåpen for deg og dine, om du så aldri kunne vente deg minste nytte av det?

Men her læres oss også, hva vi har å vente av dåpen, og hvilken velgjerning den er for oss. Vi ser jo at Gud i himmelen utøser seg selv med all sin nåde over denne sin Sønns dåp. Himmelen, som før var lukket, åpner seg nå og blir nå ved Kristi dåp en opplatt dør, som kan skue inn i Guds rike gjennom. Det er ikke mer noe skillerom mellom Gud og oss, fra den stund Han selv stiger ned i Jordans flod. Faderen lar seg høre i røsten, Sønnen helliger dåpen med sitt legeme, Den Hellige Ånd farer ned i skikkelse av en due. Er ikke dette en stor åpenbaring? Er det ikke et stort og sikkert tegn på at Gud har dåpen kjær og ikke kan utebli fra den? Sønnen, som ikke trenger til den for sin egen person, er personlig til stede, lar seg døpe og åpenbarer seg ikke bare til et eksempel for oss, men også til nåde, slik at vi skal nyte slik dåp og tro at vi har en nådig Gud, når vi følger Kristi mønster og befaling, idet også vi lar oss døpe.

Faderen lar seg høre med den røst: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag. Det er en ny røst, hvis like aldri før har lydd fra himmelen. Hva under, om himmel og jord bevet, når Gud taler slik! Jeg falt på mitt ansikt, om jeg hørte Guds røst. Men dette er en annen røst enn den på Sinai fjell, da Gud også talte fra himmelen. Der lot Han seg høre med en så forferdelig stemme at jorden skalv, og fjellene sitret, og menneskene ble inntatt av redsel. Men her er idel mildhet, nåde og barmhjertighet. Det er som om Gud ville si: Dere mennesker! vend deres øyne og ører hit og gi vel akt! Der har dere et menneske for dere, som er døpt. Vil dere vite hvem Han er? Det er min kjære Sønn, i hvem jeg har all min glede og hjertelig velbehag. Dere behøver ingenlunde å grue for Ham. For meg skal dere heller ikke nå beve, for jeg kommer ikke nå med torden og lyn, men med en vennlig, innbydende stemme!

Hermed, skulle jeg mene, befaler Gud oss rett å betrakte Sønnen, all den stund Han ikke akter det for ringe å tale til all verden og si: Alt hva menneske er, hør på! Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag. Vil dere ha en nådig Fader i meg, da kan dere visselig oppnå det. Hold dere bare til min Sønn, Ham kan jeg ikke annet enn elske. Lyder dere Hans røst, da vil jeg også elske dere for Hans skyld. Derfor, hør Ham og gjør hva Han sier dere!

Etter denne røst burde man jo visselig med all begjæring gå, om veien så skulle være nålespisser, og aldri la denne hellige åpenbaring komme oss av syn og sinn, nemlig at Herren vår Gud opplater himlene, sender ned Den Hellige Ånd i dueskikkelse og lar selv sin røst høre idet Han sier: Her har dere min Sønn, mitt hjerte, min høyeste skatt, alt hva jeg er!

- Og Sønnen fremstiller seg som en arm, nødlidende synder, og lar seg døpe av Johannes i Jordans flod! Slik har den hele guddom, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd åpenbart seg på aller nådigste og mildeste vis etter personenes forskjellighet i tredobbelt skikkelse, så enhver kan vite, hvordan han skal erkjenne Gud, og hva han skal tro om Ham og i særdeleshet, hvordan han skal være sinnet mot Kristus, nemlig hvor fast han skal forlate seg på, at den som holder seg til Kristus, mottar Hans ord og trøster seg ved Hans gjerninger, ham vil og ham må Gud elske. For det står det jo: Hva Sønnen byder, sier eller virker, det finner Faderen sitt hjertelige velbehag i. .

Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Da lot han det skje.

Det var Guds vilje at Jesus skulle døpes med omvendelsens dåp, for at Han skulle trede inn i synderes sted og bane veien for menneskenes barn til gjenforening med Gud.

Da Jesus stod for Johannes, var Han det Guds Lam som bærer verdens synder. Han bar virkelig mine og dine synder, ikke bare i barmhjertig medlidenhet og i kjærlig deltagelse, men i forsoningens ånd.
Til det var Han gitt hen av Faderen og til det gav Han seg selv hen. Slik forsvinner det ubegripelige for troens sans, og i stedet for spørrende forundring kommer troens beundring av slik kjærlighet, troens takk for en så dyp selvfornedrelse. Visst og sikkert, den Herre og frelser fornedret seg dypt da Han steg ned i Jordans vann for å motta dåp til omvendelse, av Johannes' hånd.

Da Jesus var blitt døpt, steg Han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over Ham.

Den Herre Jesu menneskenatur var ren for all synd og derfor fri for all den dårlighet og all den svakhet som er en følge av syndens herredømme over hjertet, men likevel en virkelig menneskenatur, og derfor både følsom for smerten og stadig trengende til ny livsmeddelelse fra livets eneste kilde, og ny innstrømming av Guds Hellige Ånd. Og foran Ham lå gangen gjennom de svære legemlige og åndelige trengsler til korsets død, da det gjaldt, at også Hans menneskelige natur holdt ut, - tro i bønn og i arbeid, - tro i savn og lidelse, - tro i utholdende kjærlighet. Derfor lot Faderen den Hellige Ånd fare ned og komme over Ham, så den mer og mer gjennomsyret hele Hans menneskevesen og gjorde Ham i stand til å fullende løpet.

Slik ble omvendelsens dåp til åndsdåp. I tillegg til bekjennelsen av våre synder og vår nød i synden, kom både beseglingen av frelserkallet og Åndens gaver til frelsens gjerning.

Men når den levende Gud kaller noen til åndelig gjerning og gir ham Ånden til gjerningen, så sier vi at Gud innvier ham til denne gjerning. Slik ble Jesus i sin dåp innvidd til å fullføre sin store gjerning som yppersteprest, profet og konge.

Så var den Herre Jesus salvet med Den Hellige Ånd og kraft. Han fornedret seg selv til å motta Johannes' dåp, men gikk derfra opphøyet av Gud, og rik i Gud. Rik på den kraft Han trengte til for å gå sin gang for oss. Rik på den kraft Han ville senke i våre hjerter.

Hvor oppbyggelig betraktningen av Jesu dåp enn måtte være for oss, om betraktningen bare stanser ved, hva dåpen var for Jesu person uten noe hensyn til Hans forhold til oss, dobbelt oppbyggelig blir den, når vi rett tar det til hjerte, at det var til å være vår frelser og forsoner Han ble salvet av Ånden og fylt med kraften fra det høye. Men enn ikke med det har vi uttømt dens oppbyggende makt. Det er jo ikke bare slik, at vi bringes til å tenke på den dåp som vi er døpt med, ved å betrakte Jesu dåp, men Jesu dåp avspeiler hvilken velsignelse det er i vår dåp, ja bevirker at denne velsignelse er i den. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Og se, det lød en røst fra himmelen. Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag.

Så kaller også Gud Fader Ham sin kjære Sønn og bevitner ved det Hans evige guddom og opphøyer Ham dermed over alle engler - for til hvilken engel har Han noen gang sagt: "du er min Sønn" og " min utvalgte, som min sjel har velbehag i."
Dermed har også Gud Fader selv forklart læren om den hellige treenighet, som i Det Gamle Testamente på en dunkel måte var forestilt i Moses' velsignelse: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" (4 Mos. 6,24-25).

Til å bekrefte denne evige velsignelse over hele den menneskelige slekt, åpenbares nå den hellige treenighet, og Gud legger denne velsignelse på sin kjære Sønn og sier, at alt Hans hjertes velbehag hviler på Ham.
Den som nå vil oppnå velsignelse, han skal søke den i og hos Kristus.

Likesom Farao henviste alt folket til Josef, slik viser Gud her alle mennesker til Kristus.
Da Salomos tempel ble innvidd fyltes det av Herrens herlighet, og Herren sa: "Jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager" (1 Kong. 9,3b)
Dette har Gud ikke talt om Salomos tempel, som nå for lenge siden er revet ned, men om Kristi hellige legemes tempel, somhar sitt forbilde i dette .
Om dette sier Han her: "I Ham har jeg velbehag!"
Av dette skulle vi nå skjønt lære å søke Guds nåde i Kristus - for Gud vil ikke elske noen utenfor Kristus, Hans kjære Sønn. I Ham blir vi elsket av Gud, ja blir Guds barn.
Når du derfor er sørgmodig og bedrøvet, så se ikke hen til Gud i Hans blotte majestet, men se hen til Ham i Kristus. Hvordan Guds hjertes velbehag hviler i Ham, og se på denne nådestol.

Dersom vi nå ved troen er i Kristus og er Hans lemmer, så vil Gud også ha velbehag i oss - for dette er det skjønne brystsmykke og klare skinn på vår evige yppersteprests bryst. Og er vi i Ham, så lyser også Gud sitt ansikt over oss og er oss nådig.
Derfor, når du er bedrøvet, så kom til Jordan og se himmelen åpen, hør Gud tale og se den hellige treenighet - for denne stemme har lydt for din skyld.

Tre ganger har Guds stemme lydt fra himmelen i Det Nye Testamente:
1) i Herrens dåp,
2) i Kristi forklarelse på fjellet, og
3) da Gud sa: "Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det! Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til Ham. Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld" (Joh. 12,28b-30).
Slik er også denne røst: Dette er min Sønn, den elskede! skjedd for vår skyld, og er den rette jubelårs basun som roper ut "frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne" (Jes.61,1).

Og er det merkverdig, at det siste jubelår, nemlig det trettiende, som jødene har holdt etter deres utgang fra Egypt, er inntruffet i Kristi trettiende år, og er oppfylt i Hans dåp? Der er vi igjen kommet til vår rette himmelske arv. Der er alle fangne og treller blitt fri, og alle himmelske frukter og skatter i Kristus blitt felles for oss, likesom det pleier å skje i jubelårene.

Vær nå derfor din himmelske Far lydig og tro Guds stemme: Dette er min Sønn, den elskede! Hør Ham!
Og når du er bedrøvet, så hør ikke på hva djevelen, synden og døden sier, men hør hva den Herre Kristus sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.11,28). .

Til toppen

Å,  måtte nå kjærlig takknemlighet for denne velgjerning bevege oss til å følge dette eksempel, og med samme troskap holde vårt dåpsløfte til Ham!

En annen årsak til Jesu dåp var den, at Han ved den ville gi oss den kraftigste forsikring og den aller mest faste besegling på den nåde og salighet som er forbundet med vår dåp.
Likesom himmelen ved Jesu dåp åpnet seg over Ham, og den himmelske Far utropte Ham som sin Sønn, den elskede, slik åpnes himmelen - ja Guds eget hjerte - for oss ved vår dåp, og for de hellige englers salige skare utropes vi som Guds elskede barn.
Fremdeles, liksom Den Hellige Ånd svevde synlig over frelseren ved Hans dåp, så blir også den samme Ånd rikelig utøst over oss i vår dåp.

Å, hvor stort er det ikke å være døpt! Hvor salig er ikke den, som står i sin dåpspakt!

Men husk på, kjære sjel, hva du virkelig har lovt Gud, din frelser, i dåpen. Du har lovt å forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Har du holdt dette? Har du noen sinne rett tenkt over, hva som ligger i dette løfte?  Synden, egenkjærlighet, verdenskjærlighet, forfengelighetens tjeneste, vantro, fiendskap og kulde overfor din frelser, se alt dette er djevelens vesen.
Det har du lovet å ville forsake - har du holdt dette løfte?
Å, måtte sannhetens Ånd, som skal overbevise oss om vår synd, her få inngang, så skulle vel enhver av oss med skam kjenne seg som den som har brutt pakten.
Men hva vil de si om sitt dåpsløfte, de som så øyensynlig befatter seg med djevelens vesen, slik at de f.eks. daglig kaller på den onde ånd, at han må regjere dem, gjøre dette og hint ved dem osv.? - ja de, som i mange henseender forholder seg slik, som om de ved et løfte hadde forpliktet seg til å forsake Gud og alle Hans gjerninger og alt Hans vesen?
Hva er vel eder og banning, misbruk av Guds navn, drukkenskap, vanhelligelse av sabbaten, ulydighet mot foresatte, lettferdighet i gjerninger, ord og miner, hat, vrede, bedrageri, løgn og slikt, hva er alt dette annet enn djevelens gjerninger?
Kjære, kom i hu, at du en gang for Guds ansikt har forpliktet deg til å forsake alt slikt, og se av det, hvor langt du er kommet bort fra din dåps nåde og fra det nye liv, som du ifølge din dåp skulle vandre i.
Du har i dåpen lovet å tjene Gud i hellighet og rettferdighet. Hvordan holder du dette løfte? Jo, du mener vel å holde det når du går i kirke, når du leser dine morgen- og kveldsbønner?
Å, denne tjeneste, eller rettere sagt, denne bespottelse antar Han ikke for en oppfyllelse av ditt løfte, mens du i den øvrige tid tjener Satan, verden og deg selv. Hvem tjener man vel, når man lever i synden? Da tjener man så visst ikke Gud, men Satan, og ham tjener dessverre mange døpte mennesker med en slik flid og iver, som om de virkelig hadde lovt ham deres tjeneste og frasverget seg Guds.

Du har lovt å tjene Gud i hellighet, og likevel er du så engstelig for å bli kalt hellig, at du vil anse dette navn for en skam. Det er deg om å gjøre, at du ikke skal bli mistenkt for, at du vil holde deg tilbake fra de Satans gjerninger, som er skikk og bruk, og du kan ikke like at andre holder seg tilbake fra dem. Vil noen ikke ligne deg og ikke følge deg i ugudelighet, så kaller du ham straks hellig, og mener dermed å ha skjelt ham ut. Tenk da, hvor langt du er borte fra å tjene Gud i hellighet og rettferdighet!

Du er i dåpen blitt trolovet med Jesus, og har lovt å være Hans og vise Ham, som din sjels brudgom, all troskap, det vil si: at du skulle bli stående i den åndelige forening med Ham, som du ved dåpen ble tatt opp i, og ditt hjerte skulle for alltid tilhøre Ham og ingen annen. Du skulle elske Ham fremfor alt annet, ja av hele din sjel, alltid ha Ham for øye, i alle ting se på Ham, på Hans ære, og med en ubesmittet lydighet vandre trolig i Hans tjeneste.
Dette har du lovet din frelser i dåpen. Har du holdt dette?
Akk, hvilken utroskap har ikke denne din brudgom erfart fra din side! Du har så aldeles forlatt og glemt Ham, at Han aldri kommer deg i tanker, uten kanskje med en forbigående frykt.
Du kjenner Ham ikke mer uten av navn. Det er ikke mer noen lengsel etter Ham i ditt hjerte, og om det enn en gang faller deg inn, at du får ty til Ham om det skal gå deg vel, så er du såre engstelig for at noen skulle merke en slik tanke hos deg. Å bekjenne Ham som din frelser, når noen hører på det, det ville du skamme deg ved, unntatt kanskje, når du skal gå til alters, eller når du ligger syk, da torde du kanskje nevne Ham, ettersom du mener, at man ved slike anledninger bør være litt mer gudfryktig enn ellers.
Men si selv, om man av hele ditt øvrige levesett kunne trekke den slutning, at du tilhører Jesus og at du har gitt Ham ditt hjerte som din kjæreste venn og sjelebrudgom - eller - om ikke ditt levesett og din munns tale er slik, at ingen kan ha deg mistenkt for å høre Ham til, men at man snarere skulle holde deg for Hans avgjorte fiende.

Se da av dette, hvor ille, hvor gruelig du har brutt alle de løfter du har gitt Gud din frelser i dåpen - hvor skammelig og troløst du har handlet imot denne din sjelevenn, som så høyt har elsket deg, og beseglet sin kjærlighet til deg med sitt blod.
Og se! ennå er Han på sin side, den samme trofaste venn, ja tørstende og lengselsfull etter din frelse.
"O kunne du Hans hjerte se, som lenges etter dem, som synder!" Han ville gjerne tildekke, ja, utslette all den utroskap du har begått imot Ham, og ha deg så kjær, som om du aldri hadde bedrøvet Ham, når bare du ville vende tilbake og få din pakt med Ham fornyet.
Kanskje du merker i denne stund et kraftig slag på ditt hjerte - akk, tro meg, det er din venn, som står for døren og banker. Gid du ville høre Hans røst!
Han har ikke glemt deg, skjønt du har glemt Ham, å nei, Han går ennå etter deg og begjærer ditt hjerte, og vil ikke slippe deg, før Han får ditt ja.
Så gled Ham da nå! Du har så mye, kanskje i mange år, bedrøvet Ham - unn Ham da nå den glede, at Han må vinne deg, siden Han nå setter så høy pris på ditt hjerte - det er da visst ikke for godt til Ham. .

 Til toppen