Alminnelig bededag
Jes. 55, 6 -7

Av J. G. Ryle

Ber du? - Dette er et spørsmål, kjære leser, som bare du selv kan besvare. Om du besøker den offentlige gudstjeneste eller ikke, det vet din prest, om du holder husandakt i ditt hjem eller ikke, det vet dine egne, - men om du i ditt lukkede kammer ber eller ikke, det er en sak mellom deg og Gud alene. Vis nå ikke bort mitt spørsmål med det svar at du leser dine bønner. Å lese bønner og å be er to forskjellige ting.
- Å be er aldeles nødvendig til menneskets salighet. Ja, jeg sier "aldeles nødvendig," og det for alvor. Jeg taler her om dem som kalles kristne - i et land som vårt. Om disse sier jeg, at ingen mann eller kvinne kan håpe å bli salig uten å be. At man kan bli delaktig i frelsen uten å be om det, det kan jeg ikke finne i Bibelen. Jeg finner, at ingen blir salig ved sin bønn, - men jeg finner ikke, at noen blir salige uten bønn.

Alle Guds barn er like i dette, at de ber. Fra det øyeblikk av, at deres kristendom ble til liv og sannhet, har de bedt. Likesom det største livstegn hos et barn, som fødes til verden er at det ånder, slik er bønnen det første livstegn hos menn og kvinner som er født på ny. Bønnen er et alminnelig tegn på alle utvalgte. De roper til Gud natt og dag. De har en sønnlig utkårelses Ånd som roper: Abba, kjære Fader! Gud har ingen åndelig stumme barn. Det ligger i deres natur å be, aldeles som det ligger i barnets natur å skrike. De ser, at de trenger til nåde og barmhjertighet. De kjenner sin tomhet og svakhet. De kan ikke annet. De må be.

Jeg har med omhyggelighet lest om de hellige Guds menn i Bibelen og finner ikke i noens historie fra første Mosebok til Johannes åpenbaring, at noen ikke var en beder. Jeg har lest mange utmerkede menns levnetsbeskrivelser. Jeg ser, at noen av dem var rike, andre fattige, noen lærde, andre ulærde, - noen hørte til reformerte, andre til de lutherske og atter andre til andre kristelige kirkesamfunn, - men ett hadde de alle felles: De var bedere. 
Jeg leser misjonsberetninger i vår tid. Jeg ser med glede, at hedenske menn og kvinner i forskjellige verdensdeler hører evangeliet. Det forekommer omvendelseshistorier fra Afrika, Ostindia, Amerika. De omvendte er av naturen i hver henseende ulike, - men den likhet finner jeg ved alle misjonsstasjoner: De omvendte ber til den levende Gud. - Jeg benekter ikke, at man kan be uten hjerte, uten oppriktighet. Ikke et øyeblikk vil jeg påstå, at bønn alene beviser noe om noens sjelstilstand. Som i ethvert annet stykke i kristendommen gis det også i dette meget falskhet og hykleri, - men det påstår jeg, at ikke-bønn er et klart bevis på, at man ennå ikke er en sann kristen. Han kan umulig virkelig kjenne sine synder, - han kan ikke elske Gud. Han kan ikke ha noen sann trakten etter helliggjørelsen, ingen virkelig lengsel etter himmelen. Han kan rose seg av barnerettighet, nåde, tro, håp og kunnskap, - men du kan være forsikret om, at det alt er innbilning og bedrageri - om han ikke ber. .

 Til toppen

Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Søk Herren, mens Han er å finne.

Gir ikke dette til kjenne, at det er en stund, i hvilken Herren ikke kan finnes, - en stund i hvilken Han ikke er så nær, en stund, i hvilken man skal søke forgjeves, rope og ikke finne bønnhørelse?

Når nå den av Satan forblindede synder ikke rett tror og tenker over det, da utsetter han sin omvendelse fra tid til tid, ja inntil graven og de grå hår, til sin siste sykdom, idet han tenker omtrent slik: La være at jeg ennå ikke er omvendt, men så kan og vil jeg nok likevel bli det en gang, - men at det skulle skje nettopp nå straks, slikt må man ikke foreskrive meg. Jeg vil vel senere treffe rett tid - nå uten videre på stand og sted er det just ikke min leilighet å søke Herren så alvorlig, at jeg på grunn av det skulle tape min del av verdens glede. Det er ikke just nå min leilighet å omvende meg fra min vei og mine tanker, mitt daglige vesen og mine anslag.

Hvordan er det mulig, at jeg, særdeles jeg, som er ung og stunder til verden, straks skulle kunne støte andre verdens barn, og underkaste meg deres foraktelige dommer? At jeg straks skulle kunne bryte av fra mine fem brødre, drikk, dans og spillelag, straks ta evig avskjed fra mitt bolskap, min hemmelige venninne, straks gi opp den og den lille profitt, som de strenge moralister som ikke forstår verdens løp ville kalle med det hånlige navn tyveri? Ja la være at ikke allting er så riktig som det skulle, det skal da vel en gang avskaffes, men i beleiligere tid. - Når da? I morgen eller i overmorgen?

Ja slik oppsetter en sikker dåre fra dag til dag, fra uke til uke, fra år til år, den gjerning som Gud vil ha gjort uten nøling. Han vil altså at Gud skal bie, inntil det faller ham beleilig. Gud skal rette seg etter ham, og ikke han etter Gud. Er ikke det et forvent sinn? Når er Guds vilje, at man skal søke Ham med alle stridige tings fornektelse, og kalle på Ham av et oppriktig hjerte?
Å, vår tekst sier, det må endelig skje, mens eller den stund Han er å finne, og den stund Han er nær. Disse ord får oss da til å spørre, om Gud da ikke alltid kan finnes, og ikke alltid er nær? Til det svares, at Gud, som skaper og oppholder i naturens rike, vel alltid er nær ved allting, - ja så nær, at Han bærer dem med sitt allmakts ord, - så nær, at alle mennesker er, lever og rører seg i Ham, - så nær, at Hans nærværelses påminnelse undertiden er synderen til besvær, - så nær, at man gjerne ville ha Ham lengre bort, ja til intet. Men her må spørres, om Han som gjenløser og helliggjør alltid vil være synderen like nær, - om Han alltid vil bære nåden etter sine fiendtlige foraktere og la nådens og salighetens dør stå åpen for dem? Vår tekst synes ikke å bekrefte det håp, den synes snarere å bestyrke det som er tvert imot, som også noen flere Skriftens ord stemmer overens med, særlig Ordsprk. 1, 24 - 28.

Likevel, la så være at, at nåden ikke har noen grense uten den som atskiller tid og evighet. La så være, at hele den dag Herren står med utstrakte armer til et ulydig folk i, er hele vårt livs dag. La så være, at Gud er like så rede til å kalle oss om aftenen ved den ellevte, som ved den første time, eller i livets morgenstund, så må man likevel tilstå at Gud siden, etter livet, ikke er nær, men langt borte. Nær nok til hevn og straff, ja så nær, at de fordømte gjerne ville fly for Hans ansikt, og bruke fjell og høyder som skjul og skille mellom seg og Gud, den fortærende ild, Han hvis vrede brenner til de nederste steder i helvete.

Da nå dette står fast, så spørres det om de handler klokt som hindrer deres omvendelse ved håp om å alltid kunne nå den? Jeg spør, om det ikke her er ytterst farlig å utsette det? For la så være, at en synder alltid kan søke og finne Herren, så betyr alltid likevel ikke et minutt lenger enn Hans livstid, - men hva regning kan noen gjøre på sin livstid? La en stork, etter profetens ord, vite sin tid til å fly til andre land - mennesket vet jo ikke sin tid til å fare til den andre verdenen, og der dømmes som han her finnes. Er hans dager skrevet i Herrens bok, hans år og måneder hos den aller høyeste, så har han likevel ikke selv visshet om en eneste dag eller time, men må med all god grunn holde det for mulig, at hans sjel i den kommende natt, ja før natten kommer, kan kreves av ham.

Men endatil om det så var, at et menneske som kong Esekias, etter at de femten år var lagt til hans levealder, kunne vite sine øvrige dagers tall, så var det likevel den største dårlighet å utsette sin omvendelse til en annen tid, ettersom det, som nå er tungt, visselig ikke vil bli lettere å fornekte etter lengre tids forløp, da sjelen er blitt rett gjennomdrukken av synd, bekreftet og rotfestet i synd som i sitt rette element, da vanen er blitt til en annen natur, den myke kvist til en tykk, ubøyelig gren, og den lille glød, som før var lett slukket, er blitt til en hel ildebrann.

Til toppen

Av J. G. Ryle

Kall på Ham den stund Han er nær.

Å, du menneske, som ikke ber. Hvem er du, og hva er du, som ikke vil be Gud om noe? Har du gjort en pakt med døden og helvete? Står du på en fredelig fot med "ormen som ikke dør, og ilden som ikke slukkes"? Har du ingen synder, du trenger tilgivelse for? Har du ingen frykt for den evige kval? Har du intet ønske om å komme til himmelen?
Å, at du måtte våkne av din forvillelse!
Akk, det kommer en dag på hvilken de skal be høyt: "Herre, Herre lukk opp for oss," men alt for sent. Og mange, som aldri ville rope til Gud, skal rope til klippene: "Fall over oss" og til haugene: "Skjul oss."

- Kjære leser! Ønsker du din sjels salighet og vil du vite, hva du for den sak har å gjøre, da roper jeg til deg, at du straks på denne dag flyr til vår felles frelser, på det første ensomme sted du finner, og anroper Ham om din sjels omvendelse.
Si Ham, at du har hørt, at Han tar imot syndere, og at Han har sagt: "Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut."
Si Ham, at du er en fattig synder med en uendelig gjeld, men at du kommer til Ham på Hans egen innbydelse.
Si Ham, at du overgir deg til Ham med legeme og sjel, at du er uverdig og hjelpeløs, og om Han ikke gjør deg salig, så har du ikke noe håp.
Be Ham, at Han vil tilgi deg dine synder og tvette deg ren i sitt blod, skape i deg et rent hjerte og gi deg sin Hellige Ånd, - at Han vil gi deg nåde og tro, vilje og kraft til å bli og forbli Hans disippel, så du kan tjene Ham nå og i all evighet.

Kjære leser! Gå straks i dag og tal slik med din Gud og frelser, dersom det er noe alvor hos deg for din sjels frelse.

Men nå dere, brødre og søstre, som ber!

Dere har vel likesom jeg den erfaring av en kristens hjertetilstand, at dere ofte er misfornøyde med deres egne bønner.
Aldri kan dere så fullkomment istemme apostelens ord: "Når jeg vil gjøre det gode, ligger det onde meg for hånden," som når dere ligger på kne i bønn til Herren.
De fleste Guds barn finner, at "bønnens tid er stridens tid."
Djevelen er meget vred når han ser oss i ydmyk bønn til Herren. Men jeg tror, at den bønn, som ikke koster oss noen møye, må ses på med stor mistro.
Jeg tror, at vi selv aller minst er i stand til å bedømme våre bønners verd, og at den bønn, som behager oss selv minst, behager Gud mest.

- All tunghet i bønnen kommer egentlig av vantro. Bønnen beror på troen.
Den største hindring i bønnen er gjerne vår uverdighet - vi vet noen ting med oss selv, det er noen synd, det er noe, som ikke burde være der, og da føler samvittigheten straks lovens dom og Guds mishag.

Hvordan kan du da be fortrøstningsfullt? Vokt deg nå, venn! Stå ikke og la trelldomsstanden fengsle deg - for da er det snart forbi med bønnen og all nåde i hjertet.

Nærm deg Gud med fortrøstning om Hans vennskap og velbehag, men fremstill ikke så mye som en finger av deg selv, men tro din verdighet bare i Kristus alene, og begjær alle ting bare i Hans navn, bare for Hans fortjenestes skyld.
Da har din bønn stor anseelse - for i himmelen er Jesusnavnet stort og evig gjeldende.

Når en fattig mann, som selv ikke nyter noen tillit, allikevel får en rik og stor manns garanti og navn å legge frem for seg, da har straks hans ansøkning kraft - slett ikke for hans eget, men for hans navns skyld, som gir garantien.

Å, at vi lærte å skjule oss under vår store garantists nåde! Det er alene vår jammerlige vantro og vårt forblindede hjertes mørke, som ikke tillater oss å ha fortrøstning og glede i bønnen, som vi jo med rette burde ha.

Stans da, o sjel! Stans ved våre store kongelige rettigheter i Kristus og betrakt dem og be så lenge til Gud, inntil ditt hjerte er fylt opp av barnlig tillit og fortrøstning, og se, da er det ikke tungt å be. .

Til toppen

Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker.

Her kommer allting an på det spørsmål: Hvem er ugudelig? Jeg mener alle de, som er utenfor Gud, utenfor samfunn med Gud, utenfor likhet og overensstemmelse med Guds bilde: alle de, som ikke henger ved Herren og er én ånd med Ham, men henger ved verden og skikker seg lik med den.
Alle disse, sier jeg, er ugudelige, skjønt deres ugudelighet ikke akkurat er kommet til så høy og kjennelig grad, som hos en og annen grov synder.

Etter verdens talemåte er ingen ugudelig uten en åpenbar uforskammet tyv, dranker, horkarl, meneder, gudsbespotter eller liknende. En slik en peker hver mann fingre ad og sier: Det er en ugudelig kropp. Men etter Guds dom, som går både etter det indre og det ytre, kalles og er ugudelige, alle ugjenfødte, av hvilke de fleste er ærbare mennesker, men likevel bare naturlige mennesker, fremmede for livet i Gud og derfor hårdt trengende til å søke Herren.

Hvor mang en er det ikke, som med et godt naturell har fått en god oppdragelse i moralske dyder, men hos hvem Guds nåde i Kristus Jesus likevel ikke har gjort noen virkning? Levde disse blant Sokrates' disipler, da krevde man ingen omvendelse av dem, - men iblant Jesu disipler og sanne kristne er de visselig ikke å regne, før de fødes på ny, grundig forandres og finner Herren ved en alvorligere søken enn den, de hitinntil har brukt. En søken, bønn og banking på Guds hjerte med slik alvorlighet at all verden synes dem, - som Paulus sier - bare som skarn og skade.
Hvor mange såkalte halve eller lunkne kristne finnes det ikke, som vel har noen bekymring for deres sjel og salighet, men ti ganger større bekymring for legemlig velstand og verdens medhold. Slike, som vel har noen lengsel og begjærlighet etter å finne Gud og tekkes Ham, men likevel ti ganger større lyst og lengsel etter å gjøre deres lykke, som det heter i verden. Av den grunn er derfor også deres sak med Gud avgjort i noen få lettsindige sukk, - men deres sak med verden er den store sak. Den sak opptar dem helt og fullt, den stunder og trakter de etter, og den er gjenstand for deres streben.
Alle disse er visst mennesker med jordisk sinn, udugelige til troen, utenfor Gud, langt fra Ham, ja, fremmede for livet i Ham. Og de har jo høylig behov av å omvendes til en annen vei, å føres til et annet sinn, å søke, ja oppsøke og lete opp Herren, deres Gud, så de må komme ut av deres hykleri og inn i den salige Guds nådesamfunn og det rettskafne vesen i Kristus. For at de hitinntil ikke har søkt Herren, selv om de har søkt Hans hus, Hans ord og sakramenter, - at de ikke har funnet Herrens nåde selv, selv om de har funnet Herrens nådemidler, - at de ikke er blitt bønnhørte, selv om de har ropt: Herre, Herre! - at de altså ennå er ugudelige, ugjenfødte, kjødelige og bare naturlige mennesker, uten Ånd og indre liv, - det kan de vite av det, at deres veier, - endatil i all ærbarhet, ennå er den gamle Adams veier, deres tanker den gamle Adams tanker, deres sinn et jordisk sinn, deres skatt en forgjengelig skatt, deres gode gjerninger ikke i sannhet gode troens frukter, men hykleri og troens skinn, ettersom det aldri er lagt grunn ved en alvorlig og alminnelig omvendelse. En omvendelse de ennå hårdt trenger til, om de vil bli salige.
På alle slike syndere kan man anvende disse profeten Hoseas' ord: "De vender seg, men ikke mot det høye" (Hos.7,16), ikke av et sant hjerte. Altså duger deres falske omvendelse bare til å forebygge og hindre den sanne omvendelse. .

Til toppen

Av Andreas Hauge 1815 - 1892

Og omvende seg til Herren.

Kjære venn, er du ikke et Guds barn, så er det høyst påkrevd at du blir det, for ellers blir du ikke frelst. Ja, sier du, jeg vil gjerne bli det, men hvordan?  Jeg har forsøkt så mange ganger på å omvende meg, - men det blir ikke noe av det. Syndens og dødens makt er for stor i meg.
Dette vil vi nå tale om, hvordan omvendelsen kan skje hos et syndens menneske. Å omvende seg er visselig fra en side sett en ikke lett, men tvert imot svært vanskelig sak. "Det er et større under," sier kirkefaderen Augustin, "å vekke opp en åndelig vis som skal leve evig, enn å vekke opp ens legeme som skal dø igjen." For som sagt, syndens makt i oss er stor, så lenge vi er dens treller. Av det kommer det, at alle dine gode forsetter ikke hjelper deg noe. Syndens kraft kan du ikke rykke opp av ditt hjerte, og når anledningen byr seg bryter den frem, så i gjerninger, grovere og finere, så i ord, tanker og begjæringer, alt etter omstendighetene. Men hvordan den nå enn ytrer seg, så er dens ytring et bevis for deg på at den hersker i hjertet, at du tross dine forsetter, tross all din anstrengelse, er et syndens og dødens menneske.
Og jeg kan si deg det, kjære venn, kom det ikke her en annen og hjalp deg, og vil du ikke motta den hjelp som tilbys deg, så kan du arbeide deg til døde på din omvendelse og likevel være like langt fra den.
Men det som er umulig for mennesket, det er mulig for Gud. Han er i stand til å kaste en levende kunnskaps stråle inn i ditt mørke hjerte., å forvandle det kjødelige og verdslige sinn til et åndelig og himmelsk sinn, til å skape tro, hvor det før var lutter vantro, og kjærlighet, hvor det før ikke var noen. Og likesom Han har makten, så mangler det heller ikke på vilje. For hør hva Han sier hos profeten Esekiel: "Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever" (Esek. 33,11).
Se, Han forsikrer oss med enn hellig ed, at Han ikke vil vår død, men at vi skal leve et evig salig liv i Hans nådes samfunn. Han vil at hvert menneske skal omvende seg og bli Hans barn. Og denne sin alvorlige vilje har Han kunngjort ikke bare i ord, men i gjerning, - ja i den største gjerning som er skjedd og vil skje fra evighet og til evighet. For fordi Gud ikke ville din død, derfor henger Han sin enbårne Sønn til å lide døden i ditt sted, til å ta alle dine synder på seg, de grove og de fine, de vemmelige og de åpenbare, så Han får fri deg ut av syndens, dødens og djevelens vold. .

Til toppen

Av Andreas Hauge 1815 - 1892

Så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt. (Han er meget rund til å forlate. Gml. oversettelse).

Fordi Kristus døde for ugudelige, kan du, så stor synder du enn er, bli salig. For det er ingen unntagelse; Jesus er død for alle ugudelige.
Hva har du altså å gjøre for å bli et nytt menneske, for å bli salig? "Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst." "Hver den som tror på Ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv."
Altså, min bror og søster, vil du virkelig omvende deg, så gå til Jesus med all din synd og brøde, med hele ditt hjerte, og tro, at hele Hans liv, all Hans lidelse, død og oppstandelse, det er ditt - med det har Han fridd deg fra synden, døden og djevelen, med det har Han gitt deg seg selv til en evig eiendom. Tror du i sannhet dette, så er du salig.
Men jeg synes å fornemme dette svar: Ja, når jeg bare kunne tro det, men jeg har ingen tro; så gjerne jeg enn vil, så kan jeg ikke tro. Nettopp i dette stikker syndens grufulle makt over meg, at mitt hjerte er så steinhardt, så kaldt. så rotfestet i det onde, at her inne i meg er bare en avmektig streben, som jeg ikke kommer noen vei med. Og kanskje må du endatil tilføye, at det ikke engang er noen levende bekymring over din sørgelige tilstand; du vet bare, at det står svært sørgelig til med deg, at du er et fortapelsens barn i din uomvendte tilstand; men dødens makt i deg er så stor, at du åndelig sett ikke engang kan røre en finger. Å, måtte dere da, så mange som ennå er uten livet i Kristus, være kommet til den erkjennelse! For så er dere jo avkledde alt deres eget, så finner dere deres tilstand som den bortkomne sønns og hans som var falt blant røvere og lå avmektig i sitt blod. Men så kan dere også være forvisset om, at den barmhjertige samaritan ikke er langt borte. For hør, kjære venner, Gud har ikke sagt, at vi skulle gi oss selv troen, at vi selv skulle skape det nye hjerte i oss, at vi skulle vekke oss selv opp fra de døde. Men Han har ved sin Ånd lært oss å be: "Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! Du er jo Herren min Gud. Skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger."
Gud alene begynner den gode gjerning, og Han alene fullender den. Fra Ham alene kommer all god og fullkommen gave - og troen, mine kjære, det er en fullkommen gave; - når vi får den, da har vi alt.
Nå da, hva har du så å gjøre, du som har den alvorlige higen å bli frelst, å bli et nytt menneske? Du må be Gud gjøre det som du ikke kan gjøre selv. Du må be Ham ved sin Hellige Ånd sende en levende lysstråle ned i ditt mørke hjerte, slik at erkjennelsen av din synd må bli en hjertelig erkjennelse; du må be Ham skape troen i ditt hjerte og gi deg et alvorlig og fullkomment hat til synden, be Ham hjelpe deg til å våke og be, så du ved Hans nådes makt ikke igjen skal falle i fristelse, men bevare den mottatte nåde i et ydmykt sinn, be Ham gi deg lyst til å lese Hans ord med et sinn som hungrer etter sannhetens erkjennelse.
Går du slik, min venn, med ditt hjerte, som det er, uten å ville prøve på å flikke på det ved egen kraft, til Herren og i oppriktighet søker hen til Ham om, at Han vil omskape det, om at Han vil omvende deg, så skal du være forvisset om, at det skal skje deg som du begjærer; Gud skal fullføre sin gjerning i deg til din sjels frelse. Ja, denne din alvorlige begjæring om å bli et nytt menneske er allerede en frukt av fornyelsen i Den Hellige Ånd, som din salige dåp bredte deg. For Gud har ikke brutt pakten på sin side, om enn du brøt den på din side. Hans nådeløfter er evig faste. Til disse må vi derfor vende tilbake, om vi skal finne det håpets anker som ikke svikter i tvilens og anfektelsens stormer. Der er det livets vann som kan vederkvege vår sjel, når alt i oss synes å være tørrhet og tomhet.
Løp derfor ikke hit og dit for å søke ditt frelseshåp stadfestet, søk det ikke i ditt bedragelige hjerte, ikke i noe menneskes mening; men vend tilbake og lytt i barnlig tro til Ordet, som for åndens øre lød ved din dåp: Dette er mitt barn, som jeg har velbehag i! Når du hviler i denne Guds nådeserklæring, hva har så ditt hjertes innsigelser og tvil og frykt å si, ja hva kan djevelen og all hans hær gjøre deg? Da jager de deg bare lik det redde barn tettere inn i morens favn og lar deg føle og trøstes enn dypere ved Ordet: Dette er mitt barn, som jeg har velbehag i! Og jo oftere du lytter til det, desto tettere klynger du deg til din Guds og frelsers barm. Salige lyst! Å, at vi alltid måtte hvile der, alltid måtte drikke av det guddommelige livs vell! Da begynner vi å elske Ham som elsket oss først, og i kjærligheten til Ham å gjøre Hans vilje, ta vårt kors opp og følge etter Ham. .

Til toppen