Jesus metter fire tusen
Mrk. 8, 1 -9

Av Hans Strøm 1726 - 1797

Guds forsyns gaver er to slags, - kommende og nærværende. Noen som vi i kraft av Hans løfte kan vente og håpe på, andre som vi allerede av Hans godhet har og nyter. Derfor ligger det to plikter på oss i denne henseende, som er å vente på det kommende uten sorg og å nyte det nærværende uten misbruk. Ble disse to plikter så vel iakttatt som de nå forsømmes av mange, da ville deres liv bli like så lykkelige som de nå er ulykkelige, fordi de ikke iakttar dem.

Er det for det første visst at det er en Gud i himmelen som sørger for oss,  og at denne Gud er allvitende, god og allmektig, så blir det jo vår uforanderlige plikt å sette vår lit til Hans forsyn, vente alt godt fra Ham og å overgi vår sak i Hans hånd. Gjør vi oss derimot sorger og bekymringer for fremtiden som om det ikke var noen Gud i himmelen som sørget for oss, da forsynder vi oss mot Hans forsyn. Vi gjør Ham til en løgner, fordi vi ikke tror Hans løfter. Vi faller inn i Hans oppgave, som er å styre ethvert menneskes skjebne og hendelser etter den plan som er fastsatt fra evighet av.

Den som har en sak å utføre kan overgi den i en saksforvalters hånd, og så skulle altså ikke vi overgi vår sak i Guds hånd! Et barn kan forlate seg på en fars forsorg, og vi skulle altså ikke forlate oss på den himmelske Fars forsorg, - Han hvis visdom og godhet er så mye større, likesom Han også i fullkommenhet overgår alle fedre på jorden! 

I det sted vil altså vi bebyrde oss med sorger og bekymringer som er likeså unyttige som skadelige. Unyttige er de, fordi et menneske ikke kan gjøre seg en alen lenger enn han er, om han enn bekymrer seg for det, - og kan ikke få mer enn Gud vil forunne ham. Skadelige er de også, fordi de ikke alene tærer bort våre legemskrefter, men også besværer våre hjerter og binder våre hender, så vi ikke med noe alvor kan arbeide på vår frelse.

Men skulle vi slik, - som sagt er, - vente på det kommende uten sorg, da må vi også nyte det nærværende uten synd. Vi må ikke bruke Guds forsyns gaver på en måte som strider mot Hans hellige vilje, så vi enten i overdådighet skulle forøde dem eller sette vårt hjertes lit til dem og gjøre et avguderi ut av det. Da ville i så fall Guds velsignelse nødvendigvis måtte bli oss til forbannelse. .

 Til toppen

På denne tid skjedde det igjen at en stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Han kalte da disiplene til seg og sa: Jeg har inderlig medynk med folket. For de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem hjem fastende, kunne de bli ganske utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra.

Det hjertet er fylt av, taler munnen. Jesu hjerte var fylt av inderlig medynk, derfor gikk også barmhjertighetens ømme ord ut av Hans munn. Jeg har inderlig medynk med folket. De kolde og stolte verdsligvise kaller medynk for en feil, - men den kristelige visdom hyller og skatter den for en dyd.

Ja, den Gud på hvem vi tror, holder det for den største ære å kalles barmhjertighetens Far. Og vår frelser sier: Jeg har inderlig medynk med folket. Ordet ynke i grunnteksten betegner den høyeste grad av medlidenhet og en følelse av samme art som den som ble ytret i forbindelse med Efraim: "Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham."

- Men så stor som Guds godhet var, så stor var også Hans allmakt. Blant folket var hunger, og derved mye å frykte for, - men hjelpen var nær. Disiplene sto forbauset. Da frelseren talte om å spise, sa de: "Hvor skulle noen få tak i brød til å mette alle disse her i ørkenen?"  Det lille forråd som finnes holder ikke til så mange folk. Utfallet viste likevel, at det ble mer enn tilstrekkelig, - for syv kurver fyltes av det som ble til overs, - og alle var mette - et stort bevis på forsynets godhet og omsorg! De fleste må vel si med David: "Jeg var ung og er blitt gammel, men jeg har ennå ikke sett den rettferdige forlatt eller Hans barn lete etter brød" (Slm.37,25).

Hvor herlig da, mine venner, å få sitt timelige brød fra Guds hånd og til sist mettes med det himmelske! Derfor har vi også store plikter mot vår ømme velgjører. Å, måtte vi bare erkjenne rett Hans barmhjertighet! 
Jakob gjorde et løfte på sin reise til Mesopotamia. Om så er, sier han, at Gud er med meg og beskytter meg på denne vei som jeg nå reiser, og gir meg brød å ete og klær å kle meg med, og fører meg hjem igjen til min fars hus med fred, så skal Herren være min Gud.

Har nå du, min kristen, også hittil nytt din Guds omsorg, - har Han bevart deg på dine veier, - har Han gitt deg brød og klær og latt deg leve i ro og fred, si da av takknemlighet: Herren skal være min Gud, og min sjel skal bli Hans bolig.

Det er kjærligheten som råder i Jesu hjerte og som fremkaller disse ord: Jeg har inderlig medynk med folket.

Å synder, åpne en gang dine øyne, - åpne dem og se hva Gud har gjort for deg. Se Jesu åpne side, og se hvordan Hans medlidende hjerte svulmer av kjærlighet til deg. Gud miskunner seg over din elendighet, men selv vil du ikke forbarme deg over din arme sjel, men forsømmer den så uforsvarlig, - så forsettlig.

Akk, søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær, så du ikke skal få høre denne dom: "Du har forlatt meg, sier Herren. Du gikk bort fra meg. Så rekker jeg da min hånd ut mot deg og ødelegger deg. Jeg er trett av å vise medynk" (Jer.15,6).

Tenk derfor på, at det er godt å komme til Jesus og bedre å bli hos Ham. Hva hjelper det å befries fra en sykdom, når man atter faller i den? Hva hjelper det å få syndenes forlatelse, når man ikke vender seg fra synden? Enhver som vil være Jesu venn, han vokter seg for slik ubestandighet. Dere er mine venner, dersom dere gjør det jeg befaler dere, sier frelseren.

Vel, så sett dere da ned omkring Ham likesom de i ørkenen, nyt av Hans nådegaver og erkjenn Hans store omsorg for dere. Følg Hans ord, vokt dere for synd og be Gud føre dere på den rette salighetsvei, så dere må bli trofaste til enden, og da av Hans munn høre denne trøsterike tiltale: De er mine, de har stadig holdt ut i troen og blitt nær hos meg. Kom i min Fars rike, dere min Fars velsignede! Kanskje tenker mange ved dette: Gjerne vil jeg håpe på Jesus Kristus, hvis jeg visste at Han for min skyld ville gjøre slike mirakler som Han fordum gjorde da Han var på jorden, men underverk ser man nå sjelden til. I det har du rett, min venn, underverk av det slag ser man nå ikke, men den som oppmerksomt vil følge Guds veier, betrakte Hans styrelse og granske Hans verk, den skal i sannhet finne underverk nok i disse. Eller er det ikke underverk at hjelpen kommer når den største nød nettopp står for døren? At beslutninger som vi med største klokskap har tatt blir til intet, - beslutninger som ellers ville ha styrtet oss i ulykke hvis de hadde blitt utført? At hva vi mest ønsker ikke oppfylles, fordi det ville være oss til stor skade? Slike forandringer ved det guddommelige forsyns styrelse ser vi daglig, og hvem må ikke anse slikt for underverk?

Når man hører et urverk slå, må man uvilkårlig beundre dets sammensetning og erkjenne kunstnerens dyktighet, til tross for at man ikke ser hjulene og fjærene som driver det. Slik må vi også, - til tross for at vi ikke alltid kan innse, hvordan Guds forsyn leder våre skritt og utfører sine hensikter fra begynnelsen, - allikevel forundrede si ved slutningen: Ennå er Gud dommer og regent på jorden, Hans råd er underbare og utføres herlig.

Skulle den fattige som begynner et nytt år, få vite forut om alle de besværligheter som i årets løp følger med anskaffelsen av underhold til ham og hans egne, så ville han trykkes ned av bekymringer og kanskje gremme seg i hjel innen året var til ende. Imidlertid går den ene dag etter den andre, - ingen av hans barn lider hunger, og ved årets ende finner han kanskje noe til overs. Dette er et verk av Guds forsyn. .

Av Friedrich Wilhelm Krummacher 1796 - 1868

Hans disipler svarte Ham: Hvor skulle noen få tak i nok brød til å mette alle disse her i ørkenen?

Akk ja, det er og blir likevel lutter barneverk og armod i denne verden med all vår gudsfrykt. Om vår tro, vårt mot, vår andakt, vår tillit var trinnene i himmelstigen, da brast stigen når vi var halvveis, og ingen kom opp. Men denne vår skrøpelighet skal vi erkjenne - det er gagnlig for oss, slik at vi venner oss til å bygge - alt fastere og alt mer utelukkende - vårt hus på klippen, som er lagt utenfor oss i Kristi fortjeneste, og som alene og evinnelig består. Vår eneste trøst og støtte i liv og død er alene nåden i Lammets blod. Og for at vi skal gripe den alene, pleier den kjære Gud å sørge for at minnet om våre synder stadig friskes opp igjen, og at vi aldri taper vår jammerlighet av syne.

Mener vi at vi har mot, så sender Han straks fare og uvær over våre hoder, - og vi erkjenner at vi er et siv og rør i vinden. Godter vi oss over vår tro, så blir snart en  prøvestein holdt frem, - og vi kommer til overbevisning om at vårt hjerte bare drømte om troskraft. Svelger vi en fylde av andektige følelser, så blir hjertet snart tørt som en sandhaug, - og vi må bekjenne: "Ja de, som Han skjenker sine gaver, får dem for intet." Innbiller vi oss at vi har beseiret all frykt og vil vise folk, hvordan man som en kristen må dø og gå over i evigheten, - straks lar Han oss se dødens skrekkbilde i det fjerne, - og ve, - virkeligheten gjør med et slag alt vårt heltemot til skamme. Drømmer vi om høye trinn, som vi har klatret oppad på helliggjørelsesstigen, straks lar Han en fristelsens vind blåse og overlater oss bare et øyeblikk til oss selv, - da ligger man igjen i dypet, og all ros er slutt, - og vi som ethvert annet kjært Guds barn har intet annet tilbake enn det sukk: "Gud vær meg arme synder nådig!" .

Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? De svarte: Sju. Da bød Han folket sette seg ned på marken. Han tok de sju brød og holdt takkebønn. Så brøt Han dem og gav til sine disipler for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket. De hadde også noen småfisker. Disse velsignet Han og bød at også de skulle deles ut.

Hvilket henrykkende syn stiger ikke her frem for våre øyne, når vi tenker over hele denne tildragelse slik som Markus forteller om den.
Man ser da for seg omtrent 4000 mennesker leiret omkring Jesus - Hans disipler i fullt arbeide med å dele ut mat til dem alle! Jesus midt imellom dem med sitt kjærlige hjerte, fullt av glede over at Han kunne vederkvege så mange mennesker - disse skapninger - som Han har så hjertelig kjær!

Å hvilket syn, når man virkelig forestiller seg det! Hvilken miskunnhet lyser ikke frem av hele Jesu atferd og samtidig - hvilken guddommelig majestet og skapermakt, som slik kunne forøke det lille forråd, som var forhånden, slik at det ikke bare ble tilstrekkelig til å mette fire tusen mennesker, men at det endatil ble mer til overs enn det fra først av hadde vært.
Ja! svarer du, når jeg tenker over det, må det visst ha vært et herlig syn for de tilstedeværende! Men dette syn kan du nesten ha hver dag, om ikke med dine legemlige øyne, så likevel i tanken.
Når du f.eks. går ut på marken, tenk da på, at den samme Jesus som ifølge dagens evangelium engang satt ved den galileiske sjø og mettet så mange mennesker, Han troner nå i herlighet og er hele verdens regent også som menneske og har makt over alt kjød, ja all makt i himmelen og på jorden.
Når du overveier og tenker på alt det du og dine behøver hvert år, - når du da legger til hva de mange millioner mennesker over hele jorden årlig og daglig trenger til, - når du går videre med din tanke og tenker på den utallige mengde dyr, fugler, fisk og alt levende, og at alle disse skal mettes, og at ikke det minste kryp blir glemt, og at hver finner sin føde, og at alt det som lever, inntil den minste midd, mettes av Hans hånd, og at ingenting blir til uten hvor og når Han vil, og at ingenting dør eller forgår uten i det øyeblikk Han byder. Når du riktig tenker på alt dette, så kan det visst ikke gå annerledes enn at ditt sinn må fylles med ærefrykt, tillit og kjærlighet til en så stor og mektig, nådig og miskunnelig Herre! Og da vil kanskje også den tanke stige opp i ditt hjertes grunn: Å den var lykkelig, som visste at han sto i nåde hos Ham! - og deretter det ønske: Å gid jeg var så lykkelig! - og deretter det hjertesukk: "Å Herre Jesus! gid du også ville ynkes over meg og mette min sjel, for ellers er jeg jo rent ulykkelig, om du enn metter meg her på jorden!"
Slike tanker, ønsker og sukk ville jeg ønske måtte stige opp hos deg. Skjer det, - da vær viss på at Han, din frelser, hører dem, hvor lønnlige de enn er! Bli bare ved å rope på Ham så godt du kan, så skal du snart fornemme at Han også ynkes hjertelig over deg! .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Alle spiste og ble mette, og de tok opp det som var til overs av brødstykkene, sju store kurver.

Se nå hva den troende takk formår, hvordan den slik forøker de små gaver under hendene, så ikke bare utrolig mange blir mettet, men at det endatil blir mer til overs en det forut var til stede - for før var det bare sju brød, og nå er sju kurver fulle til overs. Altså åpenbart mer, - i det minste sju ganger mer enn forut.
Å du forunderlige frelser! takket være deg, takket være din Far, at du er oss gitt og sendt, ikke bare til livsens brød, men også til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning! Hvordan vil alt dette, om vi enn ennå bare har en svak begynnelse av det, formere seg for oss ved deg, når vi legger det i dine hender, stoler på deg og lar deg styre! Hvordan skal du da ikke forherlige deg ved selv ved oss arme, du vår tros opphavsmann og fullender! Hvor mette skal vi ikke bli, når vi våkner opp etter ditt bilde! og hva vil det ikke bli til overs for oss i evigheten! Allerede her metter du oss med få brød og stiller vår tørst med livets vann, slik at strømmer av det flyter ut av det menneskes liv, som tror på deg - hva vil det da ikke bli i evigheten? Der vil vi bli beruset av ditt hus' rike goder, der er gledens fylde og et yndig vesen evig og alltid for ditt ansikt. Slik behager det alltid Herren å gjøre noe av intet, å utvelge det som er lite, ringe, uanselig og svakt, for å gjøre det til skamme, som synes å være noe, å være sterkt, herlig og stort. Du være nokså svak, elendig, fattig og uanselig,  tro bare nettopp av den grunn desto mer, at Herren vil gjøre noe av deg og forherlige seg på deg. Slik er Hans vis og Hans lyst, la Ham ha denne glede og bare tro.

De var omkring fire tusen. Og Han lot dem dra bort.

Når fire tusen ikke var for mange for Ham, skulle da du og dine være det? Når Han kan mette så mange med få brød i ørkenen, hvorfor da ikke deg, du lite troende? Når Han allerede til alle tider har gjort så mange tusener syndere salige, hvorfor da ikke deg? Når Han til enhver tid har mettet alle dem, som hungret og tørstet etter rettferdighet, hvorfor da ikke deg? Når Han aldri har støtt noen bort som er kommet til Ham, eller latt ham gå umettet, uhørt og uten velsignelse fra seg eller latt ham forsmekte, hvorfor skulle Han da behandle nettopp deg så hårdt? Hadde du vært blant de fire tusen, så hadde Han ikke utelukket deg, - Han har ikke vist bort noen, og derfor hadde Han også gitt og mettet deg med de øvrige.
Slutt deg derfor nå til dem som følger etter Ham og gjerne hører Hans ord, og hold deg til dem. Kom hver søndag til de troendes forsamling - det er hver søndag, i hver preken en brødforøkelse - er enn forkynnerens ord små brødsmuler, få små fisker, så velsigner dog Herren dem og formerer dem, slik at alle kan ete og bli mette. Og når du er iblant dem, så blir også du mett, og du får enda til overs, slik at du endatil kan meddele andre. Ja sannelig, dette under virker Herren uten opphør ved Hans ords lesning eller forkynnelse, om tusener eller millioner av tilhørere er til stede. De få Guds ord som forkynnes, blir dermed velsignet og formert under våre hender, så de trøster, styrker, oppliver og saliggjør alle dem som spiser, d.e. tror og mottar dem.
Dette under kan du daglig berede deg i ditt lønnkammer eller sammen med dine i din stue - les og betrakt bare Ordet, tro og et, grip det og fordøy det - og da vil det forøke seg i deg og mette deg. Du vil gå derfra mektig, styrket og opplivet på ny som en som spist seg mett ved et rikt dekket bord - og alle de som har betraktet og trodd Ordet sammen med deg, vil ikke være mindre forfriskede og mettet.
Da Han hadde mettet dem lot Han dem dra fra seg, lot dem gå hjem. De hadde vel ellers ikke gått fra Ham mer. Men man må også gå tilbake til sine sysler igjen, og ikke alltid bare høre og ville ete av underbrødet ved underbordet. Har man spist seg mett, så må man igjen arbeide og gå til sitt dagsverk. Alt har sin tid! Amen. .

Til toppen