Fariseernes rettferdighet - Forsonlighet
Mt. 5, 20 - 26

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901.

"Alle veier fører til rom," sier man her i verden, og dette kan jo godt være sant, - men sannelig, alle veier fører ikke til himlenes rike. Og likevel er det den alminnelige mening iblant mennesker her på jorden. For når man så ofte hører folk si at "enhver blir salig i sin tro," samme hva det er for en tro man har, så er jo da meningen den at all tro og enhver trosvei fører til himlenes rike.

Og når vi leser dødsannonsene i avisene, at nå er det menneskets far eller mor eller ektefelle gått inn til den evige fred og hvile, - at nå er det menneske kalt hjem til den evige salighet, og at så og så mange forutgagne mottar det menneske i saligheten - og når vi hører folk tale om deres avdøde slektninger og uten videre setter tilleggsordet "salig" foran hvert et navn, - taler om deres "salige far"  og "salige mor" og "salige hustru," uten at det er den aller minste tanke eller tale om hvilket liv de mennesker som er døde har levd, - så er jo meningen den, at ethvert menneskes liv fører til himlenes rike, - samme hvordan han enn har levd, - at alle mennesker nok blir salige til sist, slik at det altså ikke bare er til Rom alle veier fører, men også til himlenes rike.

Men når vi skal spørre om veien til himlenes rike, så skal vi ikke spørre om den hos mennesker her i verden - som jo aldri har vært i himlenes rike og derfor heller ikke kan komme og si oss den vei de er gått til himlenes rike på, eller den vei de fra himlenes rike er kommet tilbake til oss på, for å vise oss veien, - men vi skal spørre oss for hos den eneste som har vært i himlenes rike og er kommet hit til jorden derfra, og som derfor er den eneste som kan gi oss beskjed om det.

"Ingen farer opp til himmelen uten Menneskesønnen som er kommet ned fra himmelen." Vår Herre Jesus Kristus - det er den eneste som kan si oss hvilken vei som går til himlenes rike. Og veien avmaler Han for oss i de ord som vi i dag leser i evangeliet. Og det er dette ord Jesus vil ha gjentatt her iblant oss i dag, for at ingen av oss skal gå feil av veien til himlenes rike, - for at ingen av oss skal lage oss selv en vei - det er det Jesus vil si oss gjennom dette ord, - hvordan vi må følge Ham, og hvordan vi må være før vi kan komme i himlenes rike. .

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818.

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.

Hva besto da de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet i? Jo i det, at de i sin vandel for menneskenes øyne holdt Mose lov og bud. Og ved det trodde de seg å fortjene Guds nåde og å arve himmelen.

Men nå forkaster Jesus aldeles en slik rettferdighet som udugelig og for intet gjeldende til saligheten og forsikrer sine disipler om, at hvis de ikke trakter etter noen bedre rettferdighet en den, så skal de ingenlunde komme inn i himlenes rike.

Slik ser vi av det først, at den rettferdighet som kommer av lovens overholdelse og lovens gjerninger, ikke gjelder til noen salighet, - eller at man ikke kan bli salig ved at man holder Guds bud så godt man kan, og lever så ustraffelig man formår.

Dette søker også apostelen nøye å innprente oss, når han på flere steder utførlig taler om denne sak og tilkjennegir, at intet kjød - eller intet menneske - kan bli rettferdiggjort for Gud ved lovens gjerninger.

For det annet finner vi av denne Jesu erklæring til sine disipler, at det likevel gis en annen rettferdighet som er bedre, og som man virkelig kan bestå for Gud og bli salig ved. 
Vi spør da: Hva er det for en rettferdighet, som man kan gå inn i Guds rike ved? Jo, det er vår Frelsers rettferdighet, - den som Han ervervet, da Han gikk her på jorden og oppfylte alle Guds bud, ja, hele Guds lov til punkt og prikke. Han syndet aldri imot det minste av alt hva Gud hadde befalt eller forbudt oss, under hele sin vandel, men oppfylte det slik at Han kunne si: "Hvem kan overbevise meg om synd?" Se, dette er en rettferdighet som er fullkommen.

Når vi, endatil med den beste vilje og aktsomhet, søker å holde Guds bud, så blir vi likevel stående tilbake i mye og kommer i en stor gjeld, ettersom vi daglig feiler i mange ting. Profeten Jesaja sier, at all vår rettferdighet er som et "besmittet klesplagg." Den kan ikke gjelde for Gud, som ser til hjertet, - det som til tross for våre beste gjerninger vedblir å være urent. 
Men Jesu rettferdighet og lydighet mot loven er aldeles fullkommen og ren. Med Hans rettferdighet kan man gå inn i Guds rike. Men spørres det nå: Hvordan kan Jesu rettferdighet bli vår? - eller hvordan kan vi få del i det som hører Ham til? - så er svaret: Dette skjer ved troen, og nettopp i det består den nye fødsel, som så ofte omtales og sies å være nødvendig for den som vil komme inn i Guds rike. Jesus vant oss denne rettferdighet, som vår mellommann og frelser. Det var for syndere, - for oss - at Han oppfylte hele Guds lov. Det var for oss Han led den bitre og blodige død, den svare helvetesangst i sin sjel, - Guds forferdelige vrede og forbannelsen. Det var for oss Han følte seg forlatt av Gud. Alt dette led Han i vårt sted. Det var våre synder Han bar - vår straff Han utsto. Han arbeidet på det vi skulle få lønnen for, - velsignelsen og saligheten.

Når nå et menneske ved Den Hellige Ånds oppvekkelse og opplysende nåde blir vár, at hans egen rettferdighet er aldeles udugelig og forkastelig, og at han ved det ikke kan bestå for Gud, men tvert imot ved det må bli evig fordømt og fortapt - når hans oppvakte samvittighet overbeviser og anklager ham for de utallige synder - større og mindre - som han har begått imot Guds lov, - når han ser seg av den grunn å være stedt under Guds forbannelse - når han føler alt dette med uro, bekymring og nød i sitt hjerte og ikke vet, hvor han skal vende seg hen etter hjelp, - da kommer Den Hellige Ånd og viser ham hen til Jesus og gir ham det råd: Du behøver ikke å bli fordømt, kjære sjel! Når du gir Gud rett og erkjenner deg å være en fortapelsesverdig synder, så står hele nåden åpen for deg. Vend deg til din frelser! Vet du ikke, at Han har vunnet en full rettferdighet for syndere? Følgelig har Han ganske visst også vunnet den for deg. Ikle deg nå denne din frelsers rettferdighet, - tilegn deg alt hva Han har gjort og lidd i syndernes sted. Tro, at Han nettopp for din skyld oppfylte alle Guds bud, - hele Guds lov, - som du ikke kunne oppfylle. Tro at Han med sitt blod betalte din synd, sonet for dine synder og utsto hele din straff, slik at Gud ikke har mer å fordre av deg, da Jesus på korset sa disse ord: "Det er fullbrakt!" Og når du nå slik i troen tilegner deg hele din frelsers fortjeneste, slik at du med frimodighet kan si: "Jesus er min. For meg ble Han gitt av Faderen til en frelser. For min skyld kom Han her ned på jorden og ble menneske. Alt hva Han er, alt hva Han har, alt hva Han har gjort og lidd er mitt, for det er skjedd meg til gode. Selv om jeg i og for meg selv er en arm og udugelig synder, et overalt syndig, brødefullt og fordervet menneske, som ikke har den minste gode gjerning å påberope meg, så hviler jeg allikevel på min frelsers fyllestgjørelse, slik at  jeg i denne stund skal kunne våge å fremstille meg for den hellige Guds øyne og bestå for Ham. For nå kan jeg vise frem hele Hans lov oppfylt, og all min skyld fullkomment betalt.

Se, kjære sjel! Da har du noe som du kan rose deg av. Når du slik er ikledd din frelsers uplettede rettferdighet, så går du, - om du så tidligere har vært den største og avskyeligste synder, - nå foran det dydigste menneske, som ikke har ikledd seg Jesus, men stoler på sin egen fromhet. Da har du en rettferdighet, som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes. En rettferdighet, som du sikkert både kan og skal komme inn i Guds rike ved. For det er for Jesu skyld du har rettighet til det, og Han skal ikke la sin rettferdighet, - som nå er tilregnet deg, - bli til skamme. .

Til toppen

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868.

Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.

Hør nå her, hvordan Kristus forklarer det femte bud. Det er også bare Kristi forklaring, som kan gi oss et slikt lys over det dette bud, at det kan gripe oss alle sammen, da nesten alle mennesker ellers mener å ikke ha noe med det femte bud å gjøre.

Hvor ofte har likevel ikke dette bud - ved Kristi forklaring av det - gjort ellers fromme mennesker til aldeles jammerlige syndere. Det har gjort at også slike, som har villet være noe helt annet enn verden, - nemlig åndelige og gudelige mennesker, - ikke bare er blitt gruelige syndere, men endatil fordømte, d.e. har oppdaget at de var på en ond vei og under Guds vrede, som tilfellet er med den som bærer hat til et medmenneske!

Fariseerne hadde vel budets ordlyd riktig, men deres hykkelske sinn og utlegninger av det ville under ordet "slå i hjel" ikke forstå noe mer enn selve den blodige gjerning. De bekymret seg ikke om at de i hjertet bar vrede og hat, eller at de med hårde og krenkende ord svarte deres medmennesker. Dette holdt de for intet.

Slik var den fariseiske fromhet, og slik er den ennå i dag. Om en slik rettferdighet var det nå Kristus uttrykkelig erklærte, at om vi ikke har en bedre rettferdighet enn den, så kommer vi ikke inn i himlenes rike. Å, at enhver måtte stanse for Herren her og tenke over dette! For det er en dyp villfarelse i all menneskenatur, at vi bare ser på gjerningen og ikke vil forstå, at Gud også ser til hjertet.

Hør nå vår Herres Kristi ord: Men jeg sier dere - her taler nå Han, som "var kommet fra Faderens skjød, den lovede profet," som skulle ha Faderens ord i sin munn -  at det femte bud har den betydning, at hver den som er vred på sin bror er skyldig for dommen, d.e. under samme dom som en morder. Slik ser Guds øye etter hjertet og slik dømmer Gud. Og hver den som sier til sin bror: Raka! d.e. lar vreden bryte ut i hånende ord og bitter, foraktelig atferd, den er for Gud likeså skyldig som den misdeder, som hos dere bare kan dømmes av det store råd i Jerusalem - og da til den nedrigste død og forkastelse. Kristus nevner her forskjellige grader i synden og også forskjellige grader i straffen for den idet Han benytter jødenes alminnelige rettergangsmåte som form for sin fremstilling.

Som den rette Mester til å tale ville Han med denne form vekke de forblindede jøder til oppmerksomhet, - slå desto kraftigere ned på deres falske vesen og si dem: "Dere mener å holde det femte bud i ære med stor nidkjærhet og fullstendighet, når dere stevner hver mordgjerning for lavere og høyere domstoler samt straffer dem etter ulike omstendigheter, - men jeg sier dere, at Gud Herren skal likeså strengt dra frem og straffe en hel rekke av synder, som dere holder for intet, og som dere selv daglig begår. Slik at dere alle skal dømmes som misgjerningsmenn. Den som forarges på sin bror, han skal være skyldig for dommen, og den som sier Raka! til sin bror, skal være skyldig for rådet, - men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild."

Men i tillegg til det at Kristus ville opplyse jødene, så har Han ved å regne opp forskjellige grader i synden og straffen, uten tvil også villet gi oss til kjenne, at straffen skal bli alt større og sværere, jo mer ondskap og synd som utøves. For likesom Han sa til Pilatus: "Den som overgav meg til deg, har større synd -" og likesom Han over forskjellige byers større eller mindre skyldighet ropte ut et sterkere eller svakere ve, slik skal alltid straffen tilmåles etter syndens beskaffenhet, samt etter det mål av lys synderen har hatt. Dette ligger nødvendig i Guds uendelige fullkommenheter. Man må bare merke seg, at allerede den første grad av synden, - den blotte vrede i hjertet, er - som Kristus her viser - for den Hellige Guds dom en årsak til døden, når Han sier: "Den som er vred på sin bror, han skal være skyldig for dommen," noe som i de vanligste tilfeller var et uttrykk for dødsdommen.

Vi kjenner også den hellige lovs domsord: "Forbannet er hver den, som ikke blir ved i alle lovens ord slik at han gjør dem," og apostelens ord i NT: "Om noen holder hele loven, men snubler i et bud, han er skyldig i alle." Derfor slutter også Kristus sin forklaring av loven slik: "Vær fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen." .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Om du da bærer frem ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær frem ditt offer!

Et uforsonlig hjerte er altså en slik vederstyggelighet for Herren, at når et menneske med et slikt uforsonlig hjerte bringer Gud et offer, så er det for Herren som om en blodbestenkt morder sto for Ham.
Et slikt menneskes gudstjeneste er i sin helhet et skjendig hykleri - en sann bespottelse av Gud og Guds hus og gudstjenesten - slik at Gud her uttrykkelig sier at et slikt menneske heller skal gå bort fra gudstjenesten, og ikke komme tilbake for Hans øyne, før han har forsonet seg med sin bror.
Det som her sies om offeret - som var den viktigste del i jødenes gudstjeneste - det gjelder hos oss om all gudstjeneste, men spesielt skal det bemerkes angående den hellige nattverd, som er hovedstykket i den kristne gudstjeneste.
Har du altså et uforsonlig hjerte, så er din møtegang synd - for du går som en morder til menigheten - og spesielt er din altergang synd, - for du går som en morder til nattverden og henter deg altså forbannelse av menigheten og nattverden og er i tillegg en skjendig hykler.
Eller mener du virkelig at det kan behage Gud, når en morder står for Hans alter, - når en morder eter og drikker den Herres Jesu legeme og blod?
La i stedet heller all din bønn og sang, all din møtegang og altergang være, når du ikke vil forsone deg med din bror. Er det ikke det skjendigste hykleri, når et menneske forlanger tilgivelse av Gud og selv ikke vil tilgi? Det hører virkelig en navnløs frekkhet til å forlange tilgivelse av Gud med et uforsonlig hjerte. Og dette forsonlige hjerte, som Herren forlanger, - om ikke all gudstjeneste skal bli til hykkelsk djeveltjeneste - skal du på en dobbelt måte bevise.
For det første når du har fornærmet noen, så er det din absolutte plikt å be den som du har fornærmet om tilgivelse. Dette uttrykker Herren med de ord: "Når din bror har noe imot deg," når du altså har fornærmet ham. Jeg vet vel at dette er en hard nøtt å knekke for det hovmodige menneske - at han skal ydmyke seg for sin neste og be ham om forlatelse. Det finnes mennesker som heller vil bite lillefingeren av seg enn å be sin bror om forlatelse. Og hvorfor? Det synes ham som en skam å gjøre det. Jeg har så ofte sagt dere, at djevelen helt forblinder menneskene. Her ser vi atter et bevis på det.
Etter menneskenes begreper er det ingen skam å fornærme sin neste, - altså å gjøre ondt, - men det gjelder for en stor skam å be sin neste om forlatelse, altså å gjøre godt. Slik gjør djevelen mørke til lys og lys til mørke, ondt til godt og godt til ondt.
Men du kan nå i ditt hovmod vende og vri deg som du vil, - du må bøye deg og gi Gud rett og deg selv urett. Du kan ikke feire noen velsignet gudstjeneste og du kan ikke ha noen velsignelse av din altergang, og du kan enda mindre gå inn i den salige himmel, når du ikke ber din bror som du har fornærmet, om forlatelse.
Og dette må du ikke bare gjøre i ditt hjerte, - men du må også gjøre det med din munn, - for også her hører hjerte og munn sammen.
Men, sier du, når jeg ikke kan få meg selv til dette, - når jeg ikke gjør det, - hva da? Nå, så la det være, gå med din uforsonte skyld inn i evigheten, hvor din neste, som du har fornærmet og ikke bedt om tilgivelse, vil anklage deg for Gud, og vent Guds dom over deg. Den vil falle slik ut: Dette menneske er en morder, - det kleber blodskyld ved ham og roper imot ham, helvete vil bli din lodd.

For det annet skal du vise et forsonlig hjerte, når noen har fornærmet deg. Når du altså er den fornærmede part, og din neste er fornærmeren. Da er det din hellige og absolutte plikt å tilgi ham av hjertet, slik som Herren uttrykker det: "Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien." Han har fornærmet deg, men se, nå rekker han deg hånden til forsoning. Vil du støte den fra deg? Han ber deg om tilgivelse! - vil du vende deg bort fra ham? Å, jeg ber deg, gjør ikke det! I samme øyeblikk som du trekker hånden fra ham, trekker Gud sin hånd fra deg. I samme øyeblikk som du nekter din neste tilgivelse, nekter Gud deg sin tilgivelse. Og hva vil du foreta deg uten Guds nådehånd, - uten Guds tilgivelse? Si heller ikke at du allerede så ofte har tilgitt din neste, - og han opphører likevel ikke med sine fornærmelser, - derfor må din tilgivelse engang ha en ende. Å, tal ikke slik, - du fra sier deg ved det ditt eget liv hos Gud - Han som du, tross den daglige tilgivelse som du fikk av Ham, likevel daglig krenker igjen med nye synder. Og likevel vil du alltid på ny ha tilgivelse av Ham. Men stans også opp for hva Herren sier: "Skynd deg... mens du ennå er med ham på veien." Forson deg med din bror, for i morgen kan det være for sent.
Er din bror død uten at du har villet forsone deg med ham, så blir han din anklager hos Gud. Og har Gud Herren kastet deg som en morder i helvete - for et menneske med et uforsonlig hjerte er en morder - når vil du komme ut derfra igjen? Aldri i evighet, for aldri i evighet kan din skyld og synd bli forsont, når den ikke her i nådetiden er blitt forsont. Og merk deg det: Bare her er nådens tid, hisset er gjengjeldelsens evighet.
Å, ta imot mitt råd, kjære barn, gå ingen kveld til sengs uten å ha gjort opp regning med Gud og med menneskene, idet dere ber Gud og menneskene om tilgivelse.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel.

På den tid, da de kristne ble forfulgt i de første århundrer, ble en prest og en lekmann uvenner, og ble så fiendske overfor hinannen, at de ikke engang ville hilse på hverandre på gaten. Etter en tid følte Niceforus, lekmannen, seg formildet og ba Capricius gjentatte ganger om forlatelse, - men presbyteren ville ikke tilgi ham. Hin kastet seg for hans føtter og ba ham for Herrens skyld om tilgivelse, men forgjeves. I denne tingenes tilstand overrasket forfølgelsen dem. Presten blir fengslet og avlegger en god bekjennelse. Da han blir ført hen for å henrettes, iler Niceforus til, ledsager ham, og, da han ennå vegrer seg for å tilgi ham, sier han til ham: "Capricius, det er umulig for deg å oppnå martyrkronen, hvis du ikke tilgir." Da de var kommet til retterstedet, sier han: "Det står jo skrevet: be, så skal dere få." Men ikke engang Guds ord, hvis kraft han nå så høylig trengte, kunne gjøre noe inntrykk på ham. Plutselig blir han forlatt av Gud, fra sier seg kristendommen og lover å ofre. Niceforus bekjenner, at han er en kristen og mottar i hans sted martyrkronen. Hadde han tilgitt på veien til martyrdøden, så ville han ved denne martyrdød  ha gått seierrik med sin broder inn i himmelens herlighet, - men da han ikke var velvillig på veien, men selv vedble å være motstanderen og og den uforsonlige mot sin bedende og elskende bror, så ble han overgitt til den evige dommer, og den nåde å kunne bekjenne sin tro ble så tatt fra ham, og i stedet ble forstokkelse og evig fordømmelse hans lodd.
Ikke noe lukker hjertet mer til for Guds kjærlighet og nåde enn den hjertets hardhet, som ikke vil tilgi, ikke la seg bøye og forsone. Gud har tålmodighet og venter, så lenge man ennå er på veien til evigheten, like til døden. Hele din levetid gir Han akt på deg, om du ikke vil bli velvillig, ettergi andre deres skyld og deres fornærmelser, om du ikke vil tilgi, glemme og rekke dem hånden, før du går ut av tiden og fremstilles for den evige dommer. Han kommer på denne din livsvei ofte til ditt hjerte for å bevege og forandre det ved sin nåde, for å oppfordre deg til forsonlighet, - men når alt dette ikke hjelper, og du vedblir å være hard og uforsonlig, så blir det ikke noe annet til overs for deg enn en ubarmhjertig dom og en uforsonlig dommer og den evige fordømmelse. Etter døden finner ingen forlatelse sted mer.
Så lenge du ennå er på veien, kan du rekke hånden og gripe Guds hånd, så lenge er den utstrakt mot deg, og Hans favn åpen for deg, - men ved målet, ved enden av løpebanen, i evigheten lukker nådens favn seg, og den hånd som tilbød deg nåde så lenge du levde, forvandler seg til en dømmende hånd og løfter seg imot deg, for å overlevere deg til den rettferdige, evige straff og kaste deg i det fengsel hvor det ikke gis noen forløsning mer, hvor din orm ikke dør, og ilden ikke slukkes - for:

Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!

Der finner ikke mer sted noen ettergivenhet og ingen forlikelse, - noe som før så lett hadde kunnet skje, da all din skyld kunne ha blitt ettergitt deg, dersom du hadde rakt hånden, og dersom ditt hjerte ville ha latt seg smelte og du ville ha tilgitt, likesom du ønsket og forlangte tilgivelse av Gud. Det kom bare an på et pennestrøk, som du strøk over din nestes skyld med, så hadde Gud også strøket over all din skyld og misgjerning med Kristi blod, og aldri i evighet tenkt mer på den. Men når du ikke gjør dette og forlater din nestes skyld, så blir din skyld evig - så ettergis deg ikke det minste - og da din skyld er så stor og svær at den fortjener evig straff, så vil du også evig ha å betale, og det er ikke å tenke på noen frigivelse.
Ved å betale kan du umulig bli reddet - ikke her og mindre hisset, - men bare ved å bli ettergitt, bare ved forlatelse, bare  ved Kristi forsoning og løsepenge. Og dette blir deg bare tilregnet og gitt, når du tilgir din bror og forsoner deg med ham. Et forlik er alltid bedre enn en prosess - ved et forlik ettergis alltid noe, ved en prosess går det strengt etter loven, og den siste øre blir fordret, og det allerede her etter den menneskelige dom - hva vil det da ikke skje for Guds ubestikkelige, rettferdige domstol, som ikke anser personer, og som dømmer og gjengjelder enhver etter fortjeneste? Hvem kan betale i helvete? Hvem kan betale den siste øre? Ja, hvem kan vel betale endatil bare den første?

Til toppen